The Man in RatcatcherAltersversion

Mannen i jaktklær holdt seg litt for seg selv ute på jaktmarka. Hesten hans skalv av slit, men han klappet den tålmodig, snakket lavt til den og ordnet på hodelaget. Molly Gollanfield hadde fulgt ham med øynene lenge. Han red som om han og hesten var ett.

"Hvem er han?" ropte hun til onkelen, David Dawlish.

Sekretæren hennes svarte at mannen kalte seg John Marston. Men da den fremmede snudde seg og så på henne, stivnet Molly.

"Det er jo Danny Drayton," hvisket hun. "Han er ikke død."

Mannen bøyde på hodet, høflig og litt trøtt. "Navnet mitt er John Marston," sa han stille, og snudde seg vekk.

Unge Dawson, som alltid prøvde å imponere Molly, hikstet at hun ikke burde slenge seg etter første og beste fremmede. Hun så kjølig forbi ham som om han var luft.

Så hendte alt på én gang. Om en hest puffet i den svarte hoppa hennes eller om noe annet skremte den, var umulig å si. Plutselig skjøt den ryggen i været, bet i bittet og fór av sted. Molly dro desperat i tøylene, men det hjalp ikke. Sir Hubert, faren hennes, ropte i fortvilelse. Den svarte pekte rett mot det gamle, nedlagte skiferbruddet.

Alle forsøkte å kaste seg i salen for å hjelpe, men mannen i jaktklær var allerede i bevegelse. Han grep unge Dawson som en sekk, plasserte ham mildt men bestemt i søla, la hendene på den kastanjebrune hestens man og satt opp i ett sprang.

"Hold dere unna!" ropte han. "Dette er enmannsjobb."

Han snudde kastanjen skarpt, presset den frem og la seg etter den svarte.

Alle sto og holdt pusten. Mannen red med tøylene i venstre hånd og skar inn mellom Molly og stupkanten for å tvinge den svarte bort. Hest mot hest, de kom opp på siden av hverandre.

"Trekk hardt i høyre tøyle!" ropte han.

Molly kjente den kastanjebrune varmen mot låret; den fremmedes hest presset inn i den svarte for å få den rundt. Hun kjente at den svarte begynte å dreie. Endelig kom de ut av den verste retningen og galopperte parallelt med kanten. Hun våget nesten å puste igjen, da hun plutselig så det: et stort gap i bakken fremfor dem, et ferskt jordras fra sommeren i fjor.

Mannen løftet ridepisken. "Trekk!" ropte han, og slo den svarte én eneste hard, målrettet gang i pannen for å vippe hodet hennes den siste tommen unna.

Molly strammet alt hun kunne. Verden smalnet til asfaltgrå stein og vind i ørene. Hun fór forbi gapet med en fots klaring og kjente plutselig at hun var alene. Bak henne kom en forferdelig skramlende lyd, som om både hest og rytter tumlet og slo nede i dypet. Hun våget ikke se seg tilbake før hesten stoppet, lamslått og flakkøyd.

Hun kastet seg ut av salen, løp tilbake og ropte på Danny. Nedenfor, i skråningen, lå en stropp av en mann stille, med ansiktet skjult og en arm under seg. Hun kravlet ned, skled på løse skiferfliser, og fant ham. Hodet hans lå i fanget hennes da Sir Hubert og noen av de andre endelig fant veien inn i bruddet.

"Han er død," hikstet hun.

Men en av mennene som bøyde seg over ham kjente etter og ristet på hodet. "Det er liv."

De laget en båre av frakker og stokker. På vei opp mot veien hvisket kavaleristen som ledet an, til Dawlish: "Var ikke det der Danny Drayton?"

Dawlish tørket øynene brått og sa tungt at det var det nok. Han hadde bare latt som han het John Marston. Slektskap og gamle synder, sa han stille. Danny var stolt som Lucifer.

Ambulansen kjørte mannen rett til Sir Huberts hus. Sir Philip Westwood, en kjent kirurg som var i nærheten, kom og undersøkte ham.

"Ingen brudd, bare svære blåmerker og hjernerystelse," sa han. "Om en uke skal han gå igjen."

Molly sank sammen av lettelse og gjemte ansiktet ved farens skulder.

Senere, da de trodde han sov, gikk en sykepleier ned og sa at pasienten var våken, og at Miss Gollanfield satt hos ham. Molly gikk inn. Han løftet tungt på hodet.

"Hesten?" hvisket han.

"Død," svarte hun mykt. "Ryggen var brukket."

"Stakkars," sa han, øynene matte. "Jeg må forklare for din forlovede."

"Min hva?" hveste hun.

"Jeg hørte du var forlovet med Dawson."

"Aldri," sa hun kort, og så rett på ham. "Hvorfor kalte du meg kjære da?" spurte hun.

Han prøvde seg svakt: "For de ropte at jeg var John Marston."

"Ja, og jeg er Danny. For i kveld er jeg Danny, lille Molly, og jeg har drømt om deg alle de lange årene. I morgen må jeg kanskje igjen være John, men i natt—"

"I natt finnes det bare oss," hvisket hun.

Hun bøyde seg, kysset pannen hans og la hånden på håret hans. Slik sovnet mannen i jaktklær, med pusten jevn og minnene trygge.

Senere samme uke satt en annen mann alene ved et bord i restauranten på The Milan. Hugh Lethbridge så ut som en helt vanlig, velstelt engelskmann som spiste middag alene. Men i innerlommen brant et brev han ikke klarte å slippe.

Hovedkellner Francois bøyde seg og spurte høflig om alt smakte. Hugh nikket kort.

"Alt, unntatt hele det fordervede universet," svarte han tørt.

Francois trakk på skuldrene som bare franskmenn kan, og hvisket om at unghester må håndteres varsomt.

Hugh dro brevet opp igjen. "Jeg kan ikke leve med deg lenger," sto det. "Du tenker bare på penger, du nekter meg egne venner."

Det var ikke helt sant, men vondt nok til at halve sannheten stakk mer enn en hel løgn.

Han tenkte tilbake på sommeren 1917 da han møtte henne på sykehuset mens han var hjemme med en skadd arm. Han fridde, de giftet seg i oktober, og i november var han tilbake i Frankrike. Den vinteren holdt han ut med tanken på henne og brevene som luktet parfyme og hjemme. De to ukene bryllupsreise i Devonshire lyste for ham i søla.

Senere, etter krigen, leide de hus ved Esher. Doris valgte møbler mens han var på kontoret. Han sa ingenting om penger, selv om regningene stakk i magen. Til slutt kom kvelden da hun la en litt for stor regning fra sydamen foran ham. Han var sliten, bekymret for den dårlige forretningen, og i stedet for å ta henne i armene, sukket han: "Skjønner du ikke verdien av penger?" Så gikk han til sitt eget rom. Da han kom tilbake fem minutter etterpå, angret og klar for å gjøre alt godt igjen, var hun borte.

Den kvelden, mens han grublet for tyvende gang, kom de inn i restauranten: John Fordingham, den sjarmerende, og Doris, i en flammeskimrende kjole. Hugh sank lengre ned bak en søyle. Han kjente Fordinghams rykte – rik, pen, alltid på vakt etter unge gifte kvinner.

Han satt og så på dem som på et teaterstykke. Fordingham lente seg frem, lyttet med det ansiktet menn bruker når de vil virke som ridderlige slaver. Doris snakket, sikkert om hvor miserabelt hun hadde hatt det. Det stakk i Hugh, men så gjorde han noe enkelt. Han skrev en seddel til Francois og ba orkesteret spille den spesielle valsen. Deres vals. Ville hun huske?

Musikken begynte, mykt, som en hemmelighet. Allerede ved første tone satt Doris plutselig opp. Hun snudde seg mot det bordet de pleide å sitte ved. Hun pustet fort, som om hun hadde løpt. Så stivnet ansiktet. Hun snudde seg bort og ble sittende rolig til valsen døde ut.

Francois smilte i skjul.

En stund senere reiste hun seg. Fordingham smilte fortsatt, men øynene hans ble kalde. Han skjønte at minner var vekkeren som ødela for ham.

Hugh fulgte etter dem til hotellet Magnificent. Da han så navnet hennes i gjesteboka, og noen linjer under, navnet hans, Fordingham, ble alt svart for et øyeblikk. Han tok et rom, gikk opp, og banket forsiktig på døren hennes.

Hun åpnet, og i ett eneste sekund glødet øynene hennes av ren glede. Så husket hun seg og trakk pusten dypt.

"Hva gjør du her? Jeg vil ikke se deg."

Han gikk rolig inn. "Kjære," sa han lavt, "takk og lov at jeg fant deg i tide."

"I tide?" Hun lente seg mot døren og sa skarpt: "Ikke tro at jeg drar hjem i natt. Det siste toget stopper overalt."

De snakket. Hun hadde tenkt å komme hjem om en uke, sa hun. Men i kveld hadde noe skjedd som vekket noe gammelt i henne.

"Var det musikken vår?" spurte han.

Hun stivnet. "Hvordan visste du det?"

Han smilte. "Et skudd i blinde," sa han.

Da banket det igjen. Doris åpnet. John Fordingham sto der, med blikket som pleide å virke. Han tok et skritt inn.

"Hva vil jeg?" spurte han mykt. "Deg. Kom til meg og glem ham."

Så spyttet et kinn plutselig ild: Doris hadde slått ham.

"Godt gjort, Colt," sa Hugh bak ham, nesten lattermildt. "Nå det andre kinnet."

Og et nytt klask fylte rommet. Fordingham rygget, stotret om feil rom, men Hugh gikk rundt ham som en høy, rolig skygge.

"Du løy," sa han. "Du planla alt. Ut med deg."

Den "feilen" trengte ikke hjelp for å gå, den smatt ut selv.

Der, ved sengen, tok Hugh kona si i armene. Han innrømmet hvor dum han hadde vært.

"Vi klarer oss," sa han mykt. "Vi tar det varsomt."

Doris ringte resepsjonen. Hennes stemme var rolig og fast: "Kan vi få et dobbeltrom i stedet for de to enkeltrommene? Min mann har kommet."

De fikk det. Og da han bar kofferten hennes over terskelen, tenkte han at tåpelighet og stolthet hadde fått nok plass. Nå var det tid for mildhet.

Ute ved kysten et annet sted, i et gammelt hus der vinden skrek i pipa, sto en annen mann og lyttet etter noe. Jeg spurte om ikke kona hans kunne være ensom i dette været. Han lo kort.

"Hun har meg," sa han. "Hva mer kan en kvinne kreve?"

Han hadde gått åtte mil for å komme hjem tidligere enn ventet. Han stilte seg i mørket og ventet, som en jeger som har lagt snare.

Så åpnet døra. Mary, ung og blid, kom inn – men ansiktet var vridd av skrekk. Hun visste, innså jeg. Hun ante at noe grusomt var i ferd med å skje.

Han stoppet henne fra å tenne lampen. "Vi venter i mørket," sa han. Med en hånd på armen holdt han henne fast.

Et smell oppe i huset fikk henne til å skvette.

"Bare vinden," sa han hardt.

Jeg sto der i hjørnet uten å høre til, som en skygge som likevel ikke klarte å gå. Da kom skrittene ned trappa. En ung mann, smilende og fri, trådte gjennom døråpningen og kalte Mary sin kjære.

Hånden som lå gjemt bak døren, grep tak i skulderen hans. Smilet døde på leppene. Jeg ventet skrik, men det som kom var latter. Mannen i mørket – Rupert Carlingham – lo. Ikke vanlig latter. Det var den harde, sprø latteren til en som har glidd utfor kanten og ikke vil tilbake.

Jeg steg frem og prøvde å tale fornuft. Han hørte meg ikke. Han kastet seg over den unge mannen. Mary prøvde å rive ham løs, og i neste øyeblikk glinset noe kaldt. Kampen raste brutalt, og plutselig lå den unge mannen stille. Kniven sto som et svart håndtak i brystet hans.

Rupert lo igjen, tok kona si på skulderen som et lett barn, og bar henne ut. Jeg sprang etter så fort jeg kunne, men han var som en ulv i natta. Høyt oppe ved klippene sto han, tegnet mot en rød stripe himmel. Så var han borte. Et skrik, og så bare havets dype brum langt under.

Jeg sto som fortryllet. Da en bil kom kjørende forbi på veien, viftet jeg den inn. Jeg fortalte alt, men da vi kom tilbake til huset med lys, var blodet borte. Også den døde. Doktoren pekte på støvet på gulvet. Ikke et eneste annet fotavtrykk enn mine.

Han så på meg, hvit som mel. "Dette skjedde for fem år siden. Akkurat en sånn kveld som i kveld."

Jeg sto og skalv. Noen historier er ikke fornuft. De bare hender, og så hender de igjen – i hodene våre.

Noen dager senere, på et skip sørover, sto Hugh Massingham i døråpningen til røkesalongen. En smidig mann med smil som ikke nådde øynene, hadde to ganger spurt om han ikke ville bli med i poker. Hugh sa nei begge ganger. Han likte ikke å bli spurt to ganger – og likte mannen mindre.

Han gikk ut på dekk, stirret mot Nord-Afrikas lys. Han tenkte på kona si, Delia. De hadde hatt én uke sammen på fire år. Nå var han på vei hjem og var redd. Redd for at de var blitt fremmede.

Til slutt gikk han inn igjen. Mannen med det behagelige smilet spilte fortsatt, og unge menn i pene dresser la chiper som om de var småkaker. Ved ti-tiden fløt det mange små lapper i stedet for chiper foran mannen. To av guttene så uvel ut. Mannen løftet hodet og lot blikket gli langsomt mot Hugh.

"Vil ikke noen andre ta hans plass?" sa han. "Du, for eksempel. Du spiller jo ikke, gjør du vel?"

Han sa det akkurat på den måten som får blod til å koke.

Hugh satte seg rolig. "Jeg kan ta denne herrens plass en halvtime," sa han. "Hva er innsatsen?"

"Fempunds høyning, maks hundre i potten," svarte noen.

"Småinnsats, altså," sa Hugh tørt, og bøyde seg frem.

Spillet gikk glidende. Så delte Hugh en hånd. De tre andre ga seg. Bare den smidige ble. Han ba om ett kort. Hugh sto.

Høyningene klatret, fem pund av gangen. Ved hundre var bordet stille som ved en begravelse.

"Jeg ser deg på hundre," dro han, nesten lat.

Publikum gispet. Den roen, den måten å trekke på, som om hundre pund var et frimerke – det smittet.

Mannen viste fire ess, selvsikker. Hugh snudde et rett flush, kortene lå som en liten regnbue. Han smilte nesten unnskyldende.

"Kjedsomhet på plantasjen," sa han senere da folk spurte. "Man lærer seg triks med kort, og enda viktigere: man lærer lukten av juks."

Den smidige ble veldig lysten på frisk luft.

Enda senere var Hugh hjemme hos Delia, og alt var rart. Han famlet med skjorteknappen som om den ikke stemte. Bridgemennesker hadde sittet i stuen hele ettermiddagen. Han hadde ikke kjent seg hjemme i sitt eget hus.

Ved middagen var alt perfekt bortsett fra én ting: de som spiste. Hun var pen, hun smilte, men det var som å spise med en fremmed. Han sa det. Hun trakk på skuldrene og sa at etter fire år blir folk fremmede. Han nektet.

Så sa hun rolig at hun var glad i ham, men veldig glad i en annen også. Jimmy Staunton. Han hadde kysset henne én gang, men ikke mer, fordi hun ventet på Hugh for å se hvem hjertet hennes valgte.

Det smalt svakt inne i ham, men han holdt ansiktet i ro.

Akkurat da banket det. Jimmy kom inn, dressen feilfri, blikket litt nervøst. De tre snakket høflig og glatte ting, og så dro Delia med ham til Hector's for å danse. Hugh gikk til klubben, skrev et brev til et rederi. Han skulle trolig reise igjen – snart. Dårlig tid krever klare hoder.

Da de kom hjem klokken to, åpnet Hugh døren for Delia og Jimmy.

"Et glass," sa han muntert. Han fikk Jimmy med inn. Så la han ut alt det som hadde forandret seg: Han måtte østover på dagen, kansellere alt, reise kanskje i et år. Hun hadde tenkt å bruke noen uker på å velge. Nå gikk ikke det. Var det rettferdig å holde henne borte fra Jimmy i et helt år? Var det rettferdig å gi henne bort uten kamp?

Han ba om noe enkelt: "Vi kutter kort. Hvis jeg vinner, blir du med meg østover, men med full rett til å dra hjem igjen hvis du angrer. Vinner Jimmy, så drar jeg alene og ordner alt dere trenger."

Delia prøvde å protestere, men Hugh ristet på hodet. "Jeg vil bare at valget skal kjennes riktig."

Han la kortstokken på bordet og snudde seg bort. Jimmy kuttet kongen i hjerter. Hugh kuttet to i kløver – og sa: "Jeg vant."

Akkurat da oppdaget han noe hvitt klemt fast i stolryggen bak Jimmy. Ess i ruter. Og hos dem var regelen enkel: ess lavt vinner.

"Ville du ikke vinne?" spurte Hugh rolig.

Jimmy stotret at han ikke visste hvordan det kortet hadde havnet der.

Delia reiste seg. "Det var lett," sa hun iskaldt. "God natt, Mr. Staunton. Og fra nå av er jeg ikke hjemme for deg."

Etter at døra smalt, hvisket Hugh for seg selv at han lurte på hvem som hadde lagt esset akkurat der. Men det hadde vært en god idé.

Ute i fabrikkbyen en annen dag ble porten til Frenton's åpnet for fine gjester. De likte å se maskiner og ovner og menn med sot på brynene. Gamle John Frenton, som hadde bygd alt stein for stein, likte å vise frem verket sitt. Han kjente mennene ved navn, snakket med dem i pauserommet og sa alltid det samme: "Kom til meg om noe skurrer."

Hos ham var ingen streik.

Datteren hans, Marjorie, var arvtakeren. Hun var nitten da hun forlovet seg med den høflige, verdensvante Honourable Herbert Strongley. Faren hadde nok ønsket seg en svigersønn som kunne stål, men Herbert smilte og spilte rollen lærling fint. Han leste riktignok flest trav-nyheter på kontoret og ringte bookmakeren oftere enn han lærte om ovnstapping.

Én ting overså han: mennene. De så ham klart. De likte ham ikke. Øynene ble mørke når han gikk forbi.

Under en omvisning pekte blikkene enda tyngre etter ham. Marjorie merket det som en kald trekk i nakken.

"Hva er det med mennene?" hvisket hun.

Herbert mumlet noe om blodsugere med innbilte klager.

"Blodsugere?" sa hun, helt forfjamset. "Hvorfor snakker du ikke med dem, slik far alltid har gjort?"

Da møtte hun et par kjølige, grå øyne bak Herberts skulder. En mann ved en dreiebenk rullet ut et lommetørkle med en papirlapp inni, rakk det frem og påpekte at hun hadde mistet det. Hun tok det, lot som ingenting.

Senere leste hun lappen. "Hvis du bryr deg om din forlovedes fremtid, få ham bort. Vi har allerede bestemt oss. Du har ikke mye tid."

Hun ble ikke sint, bare veldig stille. Et eller annet var for galt til at sinne hjalp.

Etter lunsj, i sin egen stue, presset hun Herbert. Han kalte alt en bagatell, skulle "se på det" senere. Hun ristet sakte på hodet. Dette var ikke småtteri.

Mannen på dreiebenken het John Morrison.

Senere den kvelden stod hun i gangen i Castle Road, litt overrasket over at arbeiderens adresse var midt i et strøk for kontorfolk. Landladyen sendte henne inn med et misfornøyd sniff.

Der inne sto John Morrison, i kveldsklær, med et blikk som hverken var servilt eller hoverende. Et geværfutteral i hjørnet, golfkøller ved døren, bilder på veggene.

"Jeg kom visst feil," sa hun raskt.

"Det håper jeg ikke," svarte han rolig.

Hun fortalte om lappen. Han nikket.

"Mennene bryr seg både om din far og om deg. Det er Strongley de er etter. Særlig etter 'hendelsen i går'."

"Hva skjedde?" spurte hun.

"Det trenger vi ikke akkurat nå. Du ba meg være ærlig: Som sjef for Frenton's er han ubrukelig."

Hun svelget. "Er det sant?"

Han møtte blikket hennes. "Jeg tror du vet det selv."

Da banket det. Morrison stirret mot soveværelsesdøra. "Inn her, fort," hvisket han. Hun listet inn.

I stuen satte Herbert seg, gusten i ansiktet. Han var "i suppa," innrømmet han til Morrison. Mennene kom ikke til å streike av hensyn til gamle Frenton. Men de hadde planlagt noe annet: Å sette ham under damphammeren, slippe den ned til en tomme over hodet hans, igjen og igjen, til han forsvant frivillig. Han hikstet.

Han måtte holde ut helt til bryllupet. Etterpå ville han si fra at han hatet alt ved verket. Det var for sent å si det før. Dessuten var han redd for at "episoden med Jake" skulle bli kjent.

"Jake?" sa Morrison lavt. "Du slo over hodet en gutt som ikke var riktig utviklet, med et jernstykke, fordi han mistet en nøkkel på foten din."

I det samme gikk døren opp. Marjorie sto i åpningen, hvit som kalk.

"Så det var derfor Jake hadde hatt bandasje i går."

Hun trakk ringen av og la den på bordet. "Jeg bar deg inn på verket. Det ansvaret er mitt. Nå går du," sa hun. "Her og nå."

Da døra igjen slo, snerret Herbert at dette var et opplegg. En dame på soverommet – sjarmerende. Han skulle fortelle faren hennes.

Morrison bare smilte skjevt. "Jeg forteller ham selv. Og hvis du prøver deg, har jeg nok mer å fortelle enn det du liker. Ha deg på dør."

Våren etter, i London, så Marjorie ham igjen. Han satt ved et bord tre bort, sammen med en strålende pen kvinne. Da han kom bort, kalte hun ham for Joe, lo og nevnte "Carlake." Hun blunket nesten til Marjorie og sa at alle Carlaker var sprø.

Da skjønte Marjorie at John Morrison var Lord Carlake. Og han hadde hatt et arbeid på Frenton's helt anonymt for å lære om arbeid og folk, ikke for å leke helt. Han fortalte det uten å briske seg. Og han sa at han var forelsket i en topp jente som hadde samlet flere hundre arbeidere, innrømmet at hun hadde gjort en feil, og fått dem til å juble henne inn igjen.

Hun skjønte, litt svimmel, at han mente henne.

I London, i et teater, satt Sir Richard og hørte på en legevenn og en general snakke om en familiehistorie som var som en gammel legende. Fingarton-slekten hadde holdt seg direkte i linje siden 1450. Men så døde eldste sønn i en rideulykke dagen etter at han fylte 21. Moren hans, Betty, døde av sorg. Farens hjerte brast også, men han giftet seg igjen – ikke av kjærlighet, men for å gi landet en arving. Han fikk en sønn. Etterpå trakk han seg nordover, inn i fjellene, inn i minnene.

År senere, da Sir Richard var i Skye for å forske på sovesyke, kom det et ærend til et lite, underlig hus hvor en gammel, vakker dame lå for døden. Hun hadde ikke vært i London på over tjue år. Hun ventet bare på én ting: at mannen hennes skulle komme før hun gikk. Sir Richard holdt flammen i henne levende med varme og medisin til han rakk frem – en venstre hånd som var like vant til å lede som til å holde.

Etterpå tok Sir Richard opp et blad som hadde glidd fra sengen. Der var bilder av grev Fingartons sønns bryllup, og et annet av selve greven. Samme tykke øyenbryn, samme enorme ramme. Hvorfor hadde Robert, sekstende Earl of Fingarton, kjørt hele natten fra sønnens bryllup til dødsleiet til Mrs. MacDerry?

Neste dag fikk Sir Richard svaret. For nesten femti år siden hadde en mann "gravlagt" sin kone – ikke i jorda, men i skjul – for å redde slekten sin fra en uverdig arving. Hun hadde levd i stillhet i et lite hus i tjuefire år, og han hadde besøkt henne forkledd. Hun hadde holdt ut fordi hun visste at sønnen hans en dag skulle bære navnet rent.

Nå ba greven Sir Richard om å la hemmeligheten bli hos dem. Sir Richard så ut vinduet på den krokete veien opp til seteren. Kanskje var det synd. Men de gjorde det for det beste de kjente. Det var godt nok for ham.

År senere, i en kirke, klemte den gamle mannen hendene til sine to eldste venner. "Linjen er ubrutt, gamle kamerater," sa han. "Linjen er ubrutt."

På et gods et annet sted satt noen og diskuterte hva mot egentlig var.

"Er det bravur å hoppe uti en vill elv etter en gammel hund?" spurte en. "Eller er det bare dumhet?"

De snakket om Peter Benton. Tidligere den dagen hadde Madge Saundersons lille hund Toots falt i den flomstore møllebekken. Vannet suste mot et gammel vannhjul og ned i et mørkt basseng. Barn hadde blitt funnet der før. Peter hadde løpt langs kanten, nådd igjen bikkja i siste sekund, og så bare stått og sett på at den forsvant. Madge gråt. Han sa bare: "Beklager."

Ikke bra. Det var ikke verdt det – ikke for Toots. Da de senere fant den lille kroppen i kulpen, plukket Peter den opp og trøstet Madge med at Toots hadde slitt seg lenge, og at det kanskje var en mild slutt for den lille.

Ryktene gikk som ild i tørt gress. Noen hvisket feiging. Andre holdt kjeft og tenkte.

Om kvelden lo Madge høyest av alle. Hun hvisket og fniste med tre venninner rundt flyveren Seymour, helten med medalje, og laget en "vovet" veddemål.

"Seks par hansker mot fem hundre sigaretter, Seymour. Du tør ikke klatre opp den fabrikkpipen der borte i måneskinnet!"

Jentene jublet. Sybil, Peter Bentons stille venninne, sto litt bak.

Flyveren nikket nonchalant. "Jeg tar sjansen," drawlet han.

Peter mumlet tørt at å klatre er noe annet enn å fly. Han fikk aldri det med høyder til å gå opp i hodet, og det gjorde ham kvalm på domer, selv om han aldri var svimmel i lufta.

Alle listet avgårde i natta. Pipa sto som en svart blyant mot stjernene. Rådsnar og sikker beveget Seymour seg oppover, først lett, så saktere, over den solide stillasen. Så kom det siste, mer uryddige partiet.

Madge ropte opp: "Helt til toppen, Seymour!"

Han så ned. I samme sekund var noe tapt. Ansiktet ble hvitt. Den rolige kroppen ble stiv. Han sto fast, som limt.

"Ikke se ned!" ropte generalen nede.

Men Seymour hørte ingenting. Hendene hans skalv. Madge hvisket til vennene at han sikkert bare lot som.

Peter bøyde seg frem. "Så er vitsen deres ferdig. Rop opp at spøken er over."

Madge ropte. Ingenting skjedde. Det hvite feltet der oppe var fortsatt ubevegelig.

Da begynte Peter å klatre. Uten dramatikk. Bare jevnt, fast. Hvert par meter stanset han, snudde hodet litt og snakket oppover.

"Jeg kommer, Seymour. Alt er helt greit. Kan du ikke sende etter en av dine flygende maskiner, så slipper jeg å bære deg ned?"

Han var nær den fastfryste da stemmen ble dypere, mykere. "Se på mursteinen. Bare på mursteinen. En hånd. Et skritt. Bra. Et skritt til. Ikke tenk på jorden. Den er for langt unna til å bry seg."

Så begynte avstigningen. Fot. Hånd. Fot. Hånd. Nedover som en søvngjenger.

Tretti fot over bakken stoppet Seymour, tørket pannen, så plutselig ned og lo forvirret.

"Egentlig skjønner jeg ikke hva som skjedde," hikstet han da de kom ned. "Jeg ble rar da jeg så ned. Du reddet livet mitt."

Peter smilte slapt. Så seg ingenting rundt. Han sank sakte sammen ved flyverens føtter.

Doktoren så på Madge, iskald i stemmen. "De som gjør slike 'spøker' med folks liv, skulle vært pisket offentlig."

Den kvelden snakket de om en annen gutt – en som virkelig trengte en venns hånd. Hugh Dawnay hadde akkurat sluppet ut fra fengsel etter to og et halvt år for noe han ikke hadde gjort. Nå gjemte han seg.

Den lille terrieren hans, Tommy, var hans håp. Han hadde sett for seg i celle etter celle Tommy som stakk kald våt snute i hånden hans og sa uten ord at alt ble bra.

I kveld kom han stille frem i hagen. Stemmen hans var flat, som om noe hadde brent der inne. Han ville bare hente Tommy.

Da generalen fortalte at hunden hadde gått i en felle på naboens jord og at de hadde måttet la veterinæren gjøre slutt på smerten, var det som om ansiktet hans sluttet å være et ansikt.

"Hvem?" spurte han langsomt.

"Unge Parker."

"Jeg husker ham," sa Hugh.

Så var han borte i mørket.

Skuespilleren som var gjest i huset, den berømte, så etter ham med øyne som plutselig ikke var teater lenger. "Gutten hater nå," sa han stille. "Han har fått rollen sin. La ham spille den."

Ved måneskinn, bak noen busker, sto generalen, biskopen og skuespilleren med Beryl, jenta som elsket Hugh, mellom seg. De så to menn gå mot hverandre på tunet uten å løfte stemmen.

Parker var bred og sterk. Hugh var lettere, men beina hans sto støtt og hendene visste hva de gjorde. De sloss uten brøl, bare med dunkende pust og støv som la seg.

Etter fem minutter ble Parker vill. Han slo med store buer og traff luft. Hugh var kaldere og kaldere. Et kjapt støt under hjertet, et opphug under haka, og Parker falt.

"På kne nå," sa Hugh. "Sverg at du aldri mer legger feller her. Og beklag at du kalte meg fengselsfugl."

Parker sa ordene.

Da de andre listet seg bort, merket de at Beryl ikke lenger var med dem.

Under det gamle barlindtreet var en liten sirkel av steiner. Tommy lå der. På den lille haugen hadde noen lagt en papirlapp og holdt den fast med en stein.

"God jakt, gammel kamerat. – H.D."

Beryl knelte, og tårene hennes dryppet i jorda. Hugh sto et skritt unna og så på henne. To og et halvt år hadde han ikke rørt henne. Nå kjente han plutselig at alt det harde, alle taggene og piggene inni ham, smeltet som rim under sol.

Hun så opp, og det var som om de begge skjønte det. Han hvisket navnet hennes. Hun reiste seg og gikk inn i armene hans.

De snakket om framtida. Hun sa at hun visste at Tommy hadde en sjel. At han løp som sprø etter kaniner et sted. Hugh smilte skjevt.

"Det merkelige," sa han, "er at det største den lille kameraten noen gang gjorde for meg, gjorde han nå – ved å være borte. Kanskje hadde det gått seg til en gang. Men nå … nå er alt klart."

I en klubb i Bond Street satt samme kveld en annen gambler. Billy Merton hadde tapt rubb og stubb. Han hadde trukket ett kort og fått fire åttere. Det hjalp ikke. Mannen mot ham dro en rett flush ut av lufta.

Nå hadde Billy skrevet en sjekk han ikke kunne gjøre opp neste morgen. Et løfte uten dekning er for en Merton som å søle vin på et alter.

En tung, tett mann ved siden av ham ved buffeten hvisket om nerver. Han visste hvordan det var. "Nerve og riktig øyeblikk," sa han. "Det er alt. Jeg er Paul Harker."

De gikk til Curzon Street. Harkers kone holdt seanser, sa han. "Kom og se på 'moroa'."

Rommet var mørkt da det begynte. Professor Granger ba alle tenke gode, åpne tanker. For gardinene ble trukket helt for, så Billy et blikk fra en kvinne i sort, Iris Sala. Grågrønne øyne, pene og med en slags sår medlidenhet under det altfor rolige smilet. Han skjønte at hun så at han bar på noe tungt.

Så ble lyset borte.

Først kom lyden som en sekk poteter som ble dratt over gulvet. Bump. Slurp. Bump. En lang, stønnende sukk fulgte. En kvinne gispet i mørket. Noe hadde strøket borti henne.

Billy kjente svette i nakken. "Det er tøv," sa han til seg selv. "Professoren er sikkert bare småsyk og litt innbilsk." Men hva var det som flyttet seg på gulvet hvis ikke noen jukset?

Ikke noe skjedde i lange sekunder. Så: "Hvem er du?" ropte professoren ut i mørket. Stillhet. Enda en slurp og bump. Så ble alt stille.

Lyset smalt på. Før professoren rakk å si noe, så alle det. Hundre perler lå spredt som melkehvite duggdråper rundt stolen der Mrs. Harker hang slapt. Iris hvisket rastløst: "Jeg visste det var dumt av henne å ha perlene på seg her."

Paul Harker kastet seg frem, sa han skulle hente konjakk, men Billy løp for å ringe etter lege. Da han kom tilbake med beskjed om at legen var underveis, sto alle stille og så på.

Legen kom og ristet på hodet. En hånd hadde klemt henne i halsen akkurat hardt nok til å stanse et svakt hjerte. Fingermerkene var tydelige – fire fingre på den ene siden, tommelen på den andre. Perlene var dratt av samtidig.

Paul Harker pekte rett på Billy. Han hadde beundret perlene før lyset gikk. Han hadde gått ut av rommet for å ringe og kunne ha gjemt dem i frakken sin. De hentet frakken. Legen ristet ut perle etter perle av lommene.

Billy sto helt rolig. "Bare én feil," sa han lavt. "Den feilen kommer til å ødelegge for deg, Mr. Harker."

Harker spratt frem som en slange. "Hva mener du?"

"Legen," sa Billy pent, "dere sa nettopp at det var en høyrehånd."

Deretter tok han rolig høyrehånden ut av lomma. Første, andre og tredje finger manglet.

"Jeg kvelte ingen i kveld," sa han.

Et sekund senere hadde Paul Harker funnet sin egen flaske i innerlommen. Han hevet den, og legen ropte, men da var det for sent. Et bittert drag i ansiktet, et kort stønn. Så var alt stille.

Politiet kom og gikk. Billy gikk hjem med sjekken sin i brystlommen, mer trett enn lettet.

Langt borte, utmattet etter en stadig mer meningsløs verden, trampet Charles Hewson alene på landeveien i Devonshire. En artikkel hadde lovet myk torv og søte vinder. Han hadde tråkket på en tistel i stedet.

Ved en liten hageport sto en ung kvinne og pustet i skyggene.

"Hei," sa han, og spurte om veien videre.

Han fikk både veibeskrivelse og et glass vann. Hun het Sheila. Moren hennes kom ut, med blikk som kunne få mennesker til å sette seg godt til rette før hun hadde sagt et ord. Da de inviterte ham til lunsj, tok han imot med en lettelse han ikke prøvde å skjule.

Han la merke til måten faren, Mr. Crossley, lo som en gutt når han fant et gammelt frimerke han hadde lett etter, og hvordan huset luktet av trygghet. Han kjente plutselig hvor uendelig sliten han var, etter et år som hadde slitt på alt som var skarpt inni ham.

Senere viste Mr. Crossley ham samlingen sin. Han holdt albumet som andre holder et kjært fotografi.

"Her var en komplett serie New Brunswick – førsteutgave, ubrukt. Verdt flere hundre pund. Og her – Mauritius."

Han nikket med en anelse sorg. Den oransjerøde enpennyen hadde han måttet selge til en forhandler i Strand. Han hadde bedt om å få kjøpe den tilbake en dag. Nå håpet han alvorlig at han snart kunne.

Hewson spisset ørene. "Hadde du forventet en arv?"

"Nei, nei. En bekjent hadde hjulpet meg å doble de fem tusen pundene jeg hadde spart gjennom et langt liv. Han mente han hadde klart det på én måned."

Hewson lo ikke. I stedet spurte han rolig: "Har du fått pengene?"

"Ikke ennå," svarte den gamle. "Jeg antar det har noe å gjøre med sånn ... hva kaller de det igjen ... 'settling day'?" Han lo litt flaut. "Jeg er fryktelig uvitende om slike ting."

Hewson sa ingenting først. Så sa han mildt at han kunne hjelpe til og likevel måtte en tur til London for å skifte klær. Om far eller datter fulgte med til banken i Barnstaple for å forsikre seg om at han var til å stole på, fikk de velge selv.

"La jenta gå," sa moren. "Varmen tålte ikke faren i dag."

På toget så Sheila på ham med det rette, klare blikket sitt. Hun spurte ikke tiggeraktig; hun spurte fordi hun var ansvarlig. Dette dreide seg om penger og om faren hennes.

Han røpet at en "herre" i Plumpton Street hadde solgt faren hennes andeler i Rio Lopez-gruven for to pund stykket. Faren hadde jublet da han så kursen i avisa: fire pund og tre shilling. Hewson så på den samme avisa og så noe helt annet: 4/3 betyr fire shilling og tre pence.

Han kjente rastet i ham. Noen hadde brukt farens godhet som brekkjern.

Banken i Barnstaple hilste ham som en gammel kjenning. Sjefen trakk raskt Sheilas hånd til leppene da de gikk ut igjen og hvisket til Hewson at han ikke ville si et ord om hvem som egentlig hadde stått på kontoret hans. Han hadde aldri sett noe lignende i hele sin karriere, sa han: to tusen fem hundre Rio Lopez – og hele denne skinnhistorien overfor en så snill mann.

I Plumpton Street satt Arthur Ferguson bak pulten. I hans verden var alt lov i "forretning."

Hewson la kortstokken på bordet: "Tilbakekjøp: to tusen fem hundre Rio Lopez-aksjer til to pund stykket. I dag."

Ferguson lo. "Er du gal? I dag sto Rio Lopez litt over fire shilling; kanskje seks pence i morgen."

"Jeg kommer rett fra Devon," sa Hewson lavt. "En uskyldig gammel mann stoler på deg. Du har spist ved bordet hans. Du selger ham gruvepapir når alle som kan lese tall vet hva de er verdt. Jeg sier det enkelt: Kjøp nå, og alt er glemt. Hvis ikke, kjøper jeg dem selv – og tar resten fra deg. Ikke fem tusen. Femti. Det er ikke 'verd' tiden min, sier du? Verdier er relative. Det ville være en fornøyelse."

Han tok et kort blikk på klokka. "To minutter."

Det var alt. Ferguson holdt blikket på kortet Hewson hadde lagt igjen med navnet sitt. Han hadde hørt navnet før. Charles Hewson. Og hvis jenta var én av grunnene – vel, det var dobbelt grunn til å være klok.

Han plukket sakte opp sjekkheftet.

Samme kveld holdt Mr. Crossley igjen den oransjerøde Mauritius'en i det dirrende grepet til en gutt. Han lo høyt og viftet med en sjekk på ti tusen pund.

"Jeg må skrive takkebrev til Mr. Ferguson," sa han lykkelig.

Hewson bukket. "Om jeg får lov å gi et råd," sa han forsiktig. "Ikke gjør sånt igjen. Gruver er som smådjeveler. De danser strålende ene dagen og kaster deg i gjørma den neste."

Gamlingen nikket alvorlig.

Og datteren, sa Hewson litt senere, da de var alene i hagen. Hun sto med hendene på ryggen og så ut over plenen. Hun vendte seg, øynene kjølige. Hun hadde vært i banken i Barnstaple. De hadde fortalt henne hvem han var, rik som et lite postvesen. Og at Rio Lopez var verdt knapt fire shilling stykket, ikke fire pund. Hvordan hadde da to tusen fem hundre blitt solgt for over fire pund?

Hun pepret ham ikke, hun sto bare og ventet på sannheten.

Han sa den: Han hadde lagt til fem tusen av sine egne for å bevare gleden til faren hennes.

"Det var frekt," sa hun skjelvende. "Uanstendig. Vi ga deg lunsj, og du kjøper farens smil med penger? Nå må jeg fortelle ham sannheten, og den vil knuse ham."

De sto en stund stille i den gyldne hagen. Så spurte Hewson forsiktig om hun virkelig hadde tenkt å fortelle ham. Han ba henne veie det som betydde noe: stolthet – eller et menneskes fred i hjertet.

En noens penger er en annens småpenger. For ham var fem tusen som fem shilling for andre. Han hadde kjøpt seg en glede. Var hun villig til å ødelegge den gleden for å holde stoltheten skinnende?

Hun så ut mot epletrærne.

Han sa at han dro til London straks, og at én ting ønsket han: å få komme tilbake som avtalt for noen dager. Da ville han stille ett spørsmål. Hvis hun kunne svare ja, ville han være farens skyldner for livet. Fem tusen kunne stå som betaling på forskudd.

Hun så opp, et dårlig skjult smil i øyekroken. "Jeg kan ikke forretninger," sa hun, "men jeg har aldri hørt om å betale på forskudd uten minst en avtale."

"I disse tider," nikket han, "kjøper man seg av og til forkjøpsrett."

Og så sa han det.

Hun ristet på hodet. "Nei."

Men da han vendte seg for å gå, ropte hun etter ham. De hadde toppefersken i hagen. Hvis han kunne sende noen – som en slags betaling på forskudd, så kunne de vurdere en ordentlig avtale når tiden kom.

Han smilte tilbake. Det skulle ikke mangle på fersken.

Samtidig var et annet lite kyststed i ferd med å våkne til liv for sesongen. Portsdown-on-Sea var ukjent for bråkete folk. Der elsket man ro, sjø og golf.

Proen på golfbanen, Peter Gurney, hadde sett for mange sommere til å la seg imponere av store sigarer. "Disse linksa er for golf," sa han en dag til sin enbeinte assistent, Sawyer. "Ikke for slikt stinkende gassbryderi."

Det blåste kjeft ordentlig i stemmen hans. Heldigvis var våren mer golf enn gass.

Da Ruth Seaton – som hadde vært Ruth Bannister før krigen – kom tilbake, visste alle om henne. Hun hadde giftet seg med unge Jimmy Seaton sommeren før krigen. Så kom telegrammet. Han var falt på Somme.

Ruth var sikker: Hun skulle aldri elske igjen. Men da broren dro henne med i teater, lo hun under andre akt. Hun ble redd for sitt eget smil da hun reiste seg. Det gjorde bare vondere fordi hun hadde glemt i en liten stund.

Portsdown var stedet hun og Jimmy hadde blitt forlovet. Hun kom dit med nølende steg. Alle var milde med henne.

En formiddag på første tee sa Peter Gurney med vennlig røffhet at kanskje mannen snart ble dimittert. Hun snudde seg, holdt ballen stramt.

"Han er drept," sa hun lavt. "På Somme."

Så slo hun et rett, flat slag midt i fairway.

Etterpå gikk Peter inn i butikken og ba Sawyer slå ham i hodet med en niblick for slik dumhet.

Tredje dagen kom Hugh Ralton til hotellet. Han ville ha et sted uten damer for å trene golf. Han var plus én på St. Andrews, men hadde stivnet etter krigen og slet med slicen.

På tiende hull fór ballen hans rett vinkel ut i verden som en cricketball. Han ropte "fore!" av full hals. Ruth, som gikk på syvende green, rakk opp hodet, så ballen seile forbi og stupe i bunkeren.

Hugh hastet bort med luen i hånden.

"Gjør du dette ofte?" spurte hun tørt.

Han lo. "Dette slaget var egentlig tenkt for tiende green."

Hun lo også, tross alt. "Jeg tilgir deg denne gangen," sa hun. "Men neste gang trenger du en mann med rød flagg foran deg."

Han så opp. "Spiller du selv?" spurte han.

"Jeg tror ikke vi er presentert," svarte hun.

"Et drapsforsøk er da ikke så verst som presentasjon," sa han, og smilte med glimt.

"Er du soldat?" sa hun brått.

Han nikket, øynene hans falt på ringen hennes.

"Mannen min døde på Somme," sa hun med det samme.

Han trakk pusten sakte. "Nettopp derfor er det ekstra viktig å fortsette å kjempe," sa han forsiktig.

"Hva mener du med det?"

"Du dør sammen med ham hvis du slutter å leve," svarte han.

Hun stirret ut på den grå stripen der land og sjø var ett. "Helvete hvis han ikke visste at jeg lever. Helvete hvis han visste det," hvisket hun.

"Vil du spille i morgen?" spurte han plutselig.

Hun nikket, overrasket over seg selv.

Etter to slag på neste hull pekte han på en gresshaug ved green. "Der kan vi sitte. Jeg skal fortelle deg en historie."

Han fortalte om en soldat som giftet seg rett før krigen. Han elsket kona si høyere enn alt. Så kom krigen, og vel en stund senere kom det telegrammet. Hun døde i barsel. Han hatet alt, mest av alt seg selv. Han bestemte seg for å dø, og gjorde det dummeste han kunne for å oppnå det. Han meldte seg frivillig til alt og gikk åpenlyst foran kulene.

Men kulene tok ham ikke. De tok en annen – en stille, rolig dag på en landevei. Orden hans gikk tre skritt bak. Kulen svisjet forbi ham og traff gutten. Han så ham dø i grøften, og skjønte sannheten. Han hadde ikke villet dø. Han hadde posert. For henne. For seg selv. Og den poseringen hadde kostet en annens liv.

"Det finnes ingen grunn for deg å lære på den måten," sa Hugh stille. "Livet roper på deg. Det skader ikke hans minne at du svarer."

Senere, alene på syttende green, sto Ruth og hvisket opp mot kveldshimmelen. Hun viste ham bunkeren der han hadde kysset henne første gang, den lille knausen ved tredje tee der de hadde ligget i sola og drømt.

"Jeg glemmer ikke," sa hun. "Men nå sier jeg farvel til drømmen. Jeg må slutte å posere. Du vil forstå, Jimmy. Du vil være glad for meg."

Så bøyde hun hodet og gikk tilbake mot hotellet.

Uken etter, på en stor turnering, hilste hun Hugh. Han hadde tapt på et firefotsputt, men smilte. Hun sa at hun dro tilbake til Portsdown dagen etter. Han sa at han også dro – og at han tok med sin lille sønn. Kunne hun kanskje hjelpe ham på reisen?

Hun så på ham lenge. Så nikket hun.

"Jeg tror jeg kan klare det nå."

Peter Gurney klødde seg i nakken da han så dem senere på stien og sa for seg selv at kanskje var linksa likevel best brukt til sin egentlige oppgave: å få mennesker tilbake på beina.

Det var mange historier i denne samlingen – om navn og masker, om sangen som kan lokke et hjerte tilbake, om damer som ikke kjenner faren før det er for sent, og menn som velger stillhet for å verne andre. Om et gammelt navn som ble holdt rent gjennom en stille kvinnes lange skjul, og om en hund som lærte en gutt å tilgi ved å ikke være der lenger.

Om nerver og rette øyeblikk ved pokerbord og om juks som avsløres av tre manglende fingre. Om en fabrikkbygger som het John Frenton og pleide å si at menn skal behandles som venner, og at de skal få komme rett til ham med alt.

Om en datter som lærte at sann mot er å stå opp og si "jeg tok feil" foran hele verkstedet – og menn som elsker henne for det. Om en mann i jaktklær som sa han het John, men egentlig var Danny, og som styrtet med hesten sin for å redde jenta og likevel smilte i søvne da hun la hånden sin i pannen hans.

Og mellom alle disse, små hverdagssetninger og bilder som fester seg: Francois som sier, med et lite smil, at man må være varsom med unghester. En head-waiter som sender en vals over salen som en flaskepost fra to som nesten hadde glemt. En kort, lat stemme i en røkesalong som sier: "Jeg ser deg på hundre." En lapp på en liten grav, holdt fast av en stein: "God jakt, gammel kamerat." Og en gammel gartner som mumler at linksa er for golf, ikke for giftige gasser.

Når man legger boken fra seg, forstår man kanskje bedre hva som holder mennesker sammen når alt rundt dem truer med å gli løs. En sang. Et rettferdig blikk. En hånd på en hest som skjelver. Et ja som kommer litt senere enn man trodde. Og at noen hemmeligheter ikke er for oppslagstavler, men hører hjemme i stillhet mellom tre mennesker – eller to – som vet hvorfor de ble nødt til å velge akkurat slik.

Disse fortellingene om mannen i jaktklær og de andre ble samlet i én bok, gitt ut i London. Forlaget heter Hodder and Stoughton. Det kjennes riktig, for noen historier må bo sammen for at de skal varme som de skal. Her gjør de nettopp det.