Robin Hoods lystige bedrifterAltersversion

I hjertet av Sherwood-skogen, mens kong Henrik satt på tronen i England, levde en ung bueskytter som het Robin Hood. Da han var atten, kunne ingen i grevskapet måle seg med ham i å skyte med langbue. Han var sorgløs og lystig, tenkte på sin kjære Maid Marian og plystret mens han gikk.

Men en maidag forandret alt. Han kom over femten skogvoktere som drakk under en eik. De ertet ham for ungdom og bue.

Robin pekte mot en edel hjort lenger ute på gresset og veddet tjue mark på at han kunne legge den ned på ett skudd på seksti skritt. Han trakk, pilen fløy, og hjorten stupte. Vokterne ble rasende.

En skjøt etter Robin, pilen suste forbi øret hans. Han snudde, skjøt tilbake og felte bueskytteren som hadde skutt først. Og så var livet hans forandret for alltid.

For ett menneskeliv var tatt, og hjorten var kongens. Nå sto to hundre pund på hodet hans. Sheriffen av Nottingham svor å ta ham, ikke bare for dusøren, men også fordi mannen som døde var hans slektning.

Robin flyktet inn i Sherwood med et hjerte tungt av anger. I løpet av året som fulgte, samlet han menn som var blitt skjevt behandlet av prester, fogder, herrer og lovens tjenere. Han ga dem et løfte og de ga ham et: De skulle ta fra de rike som tok for seg uten

rett, hjelpe enker, fattige og barn, aldri skade kvinner og aldri slå første slag i vrede. Så levde de under grønne løv, på kongens hjort, skogsbær og godt øl, og folket begynte å kalle dem de muntre mennene i Sherwood.

En dag gikk Robin for seg selv og kom til en smal bro over en bekk. Der sto en kjempe av en mann, bred som en låvedør og høy som en ung eik. Begge ville først. «La oss prøve med stokk,» sa fremmede, «så går den som faller i vannet sist.»

Robin lo og la buen fra seg. De slo i en hel time. Til slutt fikk den fremmede inn et slag som sendte Robin plaskende uti.

Vannet rant av ham, men han lo like høyt som den andre. Han blåste i hornet, og tjue menn kom springende. «Ikke rør ham,» sa Robin, «han slo meg ærlig.»

Den fremmede het John Little. De skjøt også piler for æren. John la pilen sin i blinken; Robin skjøt og kløv den midt i.

Den store mannen bukket. «Jeg er din mann for alltid.» De lo seg nesten krokete da Will Stutely, som likte spøk, døpte ham på stedet ved å helle øl over hodet hans og snu navnet: Fra John Little ble han Lille John, Robins nestkommanderende. Ryktet om Robin spredte seg. Sheriffen ble bare sintere jo mer folk smilte når de hørte

navnet. Han fant en mann som skrøt av seg selv, en tinker som het Wat med klubbestaven, og gav ham en kongelig arrestordre, forseilet i rødt voks: Ta Robin Hood, levende eller død, og få åtti gullstykker. Tinkeren slo staven i bakken og lovet å banke Robin til ribbeina sang. På veien mot Nottingham møtte han en munter yeoman i grønt, med lys i øynene og en krøll i smilet. «Jeg kjenner Robin Hood,» sa yeomanen lurt, «så pass på ordren din, han er en reveskalle og tar den fra deg før du får sagt tikk-takk.» De gikk inn på vertshuset Blå Galten. Der ba yeomanen verten helle flamsk sterkvann i tinkerens øl. Tinkeren sang som en engel og sovnet som en stein. Da han våknet, var ordren borte, pungen tom, og verten forlangte betaling. Rød av sinne stormet han inn i skogen. Og der, i en sving, sto Robin selv og lo. De gikk løs på hverandre med staver. Robin holdt seg godt, men da tinkeren slo for tredje gang, knakk Robins stokk. Robin blåste tre korte støt. Minutter senere sto Lille John og seks andre i grønt rundt dem. «La ham være,» sa Robin andpusten, «han er mann nok til å sitte ved vårt bål.» Tinkeren lo med. «Dere er lumske, men ærlige. Jeg blir heller lystig enn sint.» Slik kom en ny bror til. Sheriffen ble like tom

og mørk i ansiktet som en tønne uten øl da han hørte at folk lo av ham og tinkerens mislykkede fangst. I ren skam reiste han til kongen i London for å be om råd, men kongen hadde egne lover og sa skarpt at sheriffen fikk sørge for å håndheve dem selv. På veien hjem fikk sheriffen en idé: Når Robin elsket bueskyting, kunne en gullpil være lokkemat. Han sendte ut bud i alle retninger: Stor konkurranse ved bymuren!

Gullpil til den beste! Alle var velkomne! Robin hørte det, og mens noen advarte ham – «Det er en felle, mester!» sa David av Doncaster – lo Robin og svarte: «Da møter vi list med list.»

De kledde seg ut som tiggere, munker og omstreifere. Selv kom Robin i en lappet, rød fillekjortel, med brun lapp over det ene øyet og skjegg under haken. På gresset ved muren blinket sølvbjellene i tøylene og silkevingene på hattene. Kjente skyttere var der: Gilbert med den hvite hånden, Diccon Snørrnese fra Lincoln, og gamle Adam o' the Dell som hadde vunnet på kongens møte i Woodstock i unge dager.

Sheriffen og hans frue kom under bånd og kranser. Skivene ble satt opp, ropet gikk: Skyt! Gilbert skjøt pent, Adam godt, men best av alle – under navnet Jock fra Teviotdale – sto den fillete i rødt. Pilen hans satt midt i sentrum, så soten sto

som stjernedugg fra skiven. Sheriffen tilbød den fremmede tjeneste. «Nei takk, jeg vil være min egen herre.» Den «fremmede» bukket og forsvant i mengden. Senere den kvelden, under eika i Sherwood, lo Robin så blondluggen ristet. Han dro av seg lapp og skjegg og holdt gullpilen høyt. «Lett faller disse fillene av,» sa han, «men valnøttfargen sitter ikke så fort i gult hår.» For å gni salt i sheriffens sår sendte han en pil inn gjennom borgvinduet i Nottingham, med en lapp bundet til skaftet: «Gud velsigne din nåde i dag, for du ga pilen til lystige Robin Hood.» Sheriffen kokte. Han sendte ut seks titalls små bunter av menn, fem i hver, inn i Sherwood for å ligge på lur. Da kom beskjed fra Eadom på Blå Galten og Robin skjulte banden i sju dager. «Én gang drepte jeg en mann,» sa han stille. «Jeg vil ikke tenke på slikt mer.» Etter syv dager trengte de friske øyne. Will Stutely, slu som en rev, gikk forkledd som munk til Blå Galten. En katt dro i kappen, og grønt Lincoln-stoff lyste fram. Lensmannen så det. Kamp brøt ut. Stutely felte én, men fikk en klubbe i hodet, blodet vek kroppen tom og kald. De bar ham til byen. Han skulle henges ved solnedgang. Blå Galtens kone løp gjennom skogen. Hornet lød tre ganger. Sytti menn i grønt møttes i en senkning.

David av Doncaster lokket en pilegrimsfar i tale for å vite sted og tid. Da solen sto lav, gikk porten opp. Sheriffen red ut i ringbrynje. I vogna satt Will Stutely, blek og bundet, med strikken klar.

«Gi meg et sverd,» ropte han. «Jeg kjemper deg og alle dine!» Sheriffen lo.

Men på gresset utenfor porten var ikke alle latteren med. Robin hadde gjemt sine blant folket. Da vogna kom forbi, smalt Lille Johns hånd i ansiktet på en vakt. Alt ble kaos – flammer av grønt brøt fram i mengden. Buer sang, tau røk, hester steilet. Da støvet la seg, sto Will Stutely fri ved siden av sine brødre, og sheriffen, både skamfull og gul, red tilbake med tom vogn.

Tiden gikk. Banden skjøt pilkranser og feide hverandre ned med staver i lek. Men Robin ville gjøre regnskap med sheriffen.

En morgen traff han en ung slakter fra Locksley, lystig og bundet for bryllup neste torsdag. Vogna var full av ferskt slakt. Robin kjøpte hest, vogn og alt kjøttet for mer enn god pris og trillet inn i Nottingham som en aldeles ny slakter.

Han rigget bod på beste plass, slo knivene mot hverandre og sang høyt at han solgte til fire priser: dyre prester fikk slippe litt dyrere, rike rådmenn litt mindre, gode husmødre billigere, men søte jenter fikk med et kyss. Han ga ekstra mål, la på litt

til enker og ga bort gratis til dem som ikke hadde. Snart kjøpte nesten ingen hos de andre. Slaktermesteren vinket ham med til gilde hos sheriffen.

Sheriffen likte unge ødsle karer med fulle penger og tomme hoder. Han satte Robin ved høyre hånd. Robin sa bordbønnen med glimt i øyet og nevnte like godt, «må alle slaktere være like ærlige som jeg er». Sheriffen lo, men ble mørkere da Robin begynte å snakke om gullpilen.

Over vin og stekte fugler begynte de å handle. Robin fortalte om mer enn fem hundre «hornede dyr» han ikke fikk solgt. Sheriffen skar prisene og tilbød tre hundre pund. Avtalen ble skrevet, for sheriffen likte alt som bandt andre.

Etter måltidet red de. Robin hadde solgt hest og vogn, løp ved siden av og lo, og sheriffen gliste for seg selv og så fire hundre i gevinst danse for øynene.

Men i Sherwood ble han stille. Mellom bjørk og eik for over stien en flokk hjort. «Der er mine hornede dyr, herr sheriff,» sa Robin mykt og blåste i hornet. Femti menn kom gjennom løvet. Sheriffen ble tatt av hesten og ført frem til mosebenken under den gamle eika.

Der fikk han kjøtt som smeltet, flasker som duftet, sanger som steg. Robin lo og lot ham se stokkekamp. Tinkeren, i svart skjegg og alt, slo ned en motstander så det sang; sheriffen ropte «godt slått,

du med svart skjegg!» uten å våge å si han kjente mannen. Da solen gikk lavt, ville sheriffen hjem. «Betal for deg først, kjære gjest,» sa Robin vennlig.

Tjue pund? Nei. Et rungende kor mente tre hundre passet bedre. Sheriffen skar tenner og spyttet ord, men til slutt rant myntene i Lille Johns hender, ett og ett, som dråper blod for en gjerrig sjel.

Han red ut av skogen uten en lyd. Siden sang de mange viser om hvordan sheriffen kom for å klippe, men ble klippet selv.

Til den store markeden i Nottingham satte sheriffen bare ut to fete okser i premie for bueskyting – for han fryktet nå alt som luktet av piler. «Bare gjetere bryr seg om slikt,» sa Robin. Like fullt gikk Lille John dit, i skarlagenrød drakt.

Han drakk rikelig og lo med folket, stilte med staven i kamp mot Eric fra Lincoln og slo ham i bakken som man vrenger en hanske. I bueskyting traff han tre ganger i sentrum, en fjerde bare et byggkorn fra. «Hva heter du?» spurte sheriffen, som syntes han dro kjensel.

«Reynold Greenleaf,» svarte Lille John og smilte uskyldig. «Kom i min tjeneste,» sa sheriffen, «drakter, øl og førti mark får du, og la oss glemme Robin Hood.» Lille John bøyde kne uten å ramle av latter. Slik bodde han i borgen i seks måneder, spiste seg rund, sov lenge

og bar seg som en herremann. Men en vårmorgen hørte han langt borte tre klare hornstøt som bare én mann i verden kunne blåse slik. En trang etter løvetoget grep ham.

Forvalteren, en feit og sur mann som hatet ham, nektet ham frokost. Lille John slo inn spisskammersdøren med neven, fikk forvalteren til å vaie og falle som en sekk mel og fant vin, fugl og pai. Kokken kom med sverdet, men da de hadde spist sammen, ble sverdene sløvere og latteren varmere. De kjempet ærlig, fant ut at begge var menn som passet bedre under løv enn under stein, og stakk til slutt sølvet i en sekk og forlot borgen sammen.

Da Robin hørte at de hadde tatt sheriffens husholdningssølv, ble han ikke stolt. «Det er småtyveri, ikke vår vei,» sa han. Lille John, spøkefull enda, sa: «Om du vil, henter jeg sheriffen og lar ham selv si at han ga det frivillig.» Og så sprang han og lokket sheriffen med sin historie om den sjeldne grønne hjorten.

I Sherwood ble sølv og penger lagt på bordet foran Robin. «Dette er ditt igjen,» sa Robin, «for vi tar fra prester som presser og herrer som pisker, men du har noen bønder du ikke har flådd enda.» Sheriffens hode var forvirret som en suppe, men han red hjem i fred uten å forstå hvordan.

På et nytt ærend sendte Robin Lille

John etter fine tøyballer i Lincoln-grønt hos kjøpmann Longshanks i Ancaster. Men ved veiskillet lå Blå Galten, og Lille John mente det nok ville regne. Dagen etter gikk han videre, og da møtte han Arthur a Bland, en garver med hard hånd på stokken og lyst blikk.

Kvisten sprakk under foten, de to så hverandre, og ordene fløt snart over i slag. Lille John var rusten og tung av borgebrød; Arthur var smidig og seig. Han slo Lille John ned og ga ham ekstra for å være sikker.

Robin, som hadde listet seg etter for å snakke sin venn til rette, lå i gresset og lo så det knaket i greinene. «Kom med oss,» sa han til Arthur da kampen var endt. Og Arthur ble med, en mann av rette slaget.

Ikke lenge etter sto en ung mann i skarlagen i veien og luktet på en rose. Robin fnyste, gikk frem og forlangte toll som St. Wilfred gjorde av hedningene. «Du kan få pungen min om du fryser meg så hardt,» svarte den andre og la sverdet i sliren for å slippe stokkekamp.

Han brakk løs et ungt tre med roten og renset det i én bevegelse. Robin svelget. De sloss. Den fremmede traff tungt, Robin kjapt, og støvet danset. Tre slag senere lå Robin i veien.

«Hold!» ropte han. «Hvem er du?» Mannen sa at han het Gamwell og søkte

sin mors bror, Robin Hood. «Will!» ropte Robin og grep ham. «Ditt nette ansikt fikk meg lurt. Jeg burde kjent deg igjen for lenge siden.» Slik kom Will Gamwell, fra den dagen kalt Will Scarlet for sin fine drakt, til Sherwood. De var knapt ferdige med å spise brød og ost ved bekken før de så en ung møller med en sekk mel over skulderen. Robin ville ha en uskyldig spøk. De sto rundt ham og forlangte sekk og penger. «Ikke søl melet,» ba mølleren, «så skal dere få mynt.» Mens de stakk hoder og hender ned i sekken, føk det mel som snøstorm rett i øynene på dem. De hostet og subbet, og mølleren ga dem en omgang med staven de ikke glemte på tre dager. Da Will Stutely kom løpende med flere menn på hornet, sto fire hvitpudrede fredløse og blunket tårevått. Mølleren het Midge. Han lo like mye som dem, ble bundet, løsnet, og spurt om han ville bli med. Det ville han, for mannen var både sterk og lystig. En annen dag gikk seks av mennene ved Fosse Way for å finne en rik gjest – men fant en som gråt ved bekken. Harpen hans hang i et piletre, og bue og kogger lå rett ved. Han het Allan a Dale. En far hadde tatt hans kjæreste Ellen fra ham, og om to dager skulle en gammel

ridder, Sir Stephen av Trent, gifte seg med henne. Allan og Ellen hadde knekket en sixpence over på tro og love, men faren brydde seg ikke.

Robin lyttet og sa: «Om det finnes en prest som vil vie, og lyktene er utbasunert, vil Ellen stå ved alteret og si ja om hennes hjerte vil?» Allan nikket. «Da skaffer jeg presten,» sa Robin.

Will Scarlet lo og pekte veien til Fountain Dale og en viss munk som likte både mat og lek. Med ringbrynje under grønn jakke dro Robin og fire menn for å finne ham.

De fant en skallet kar ved elvebredden, rund og sterk, som åt en pai og drakk Malmsey, og som pratet med seg selv som to personer. De sang en vise sammen før Robin hoppet fram. Munken grep stålhjelmen, satte den på og trakk et sverd så bredt som Robins eget.

Etter litt skjemt bar han Robin over vadestedet – og kastet ham rett i vannet. Så bar Robin ham tilbake – og lurte sverdet fra beltet. Munken bar ham ut en gang til – og kastet ham ut igjen med et brøl. De kjempet med sverd til begge fliset barken av stammene med klingene.

Da blåste Robin i hornet; munken blåste i fløyta. Fire store hunder sprang frem og gikk etter mennene i grønt.

«Ned, Fangs! Skjønnhet! Til fot!» ropte en kjent stemme. Will Scarlet klappet

dyrene han kjente fra gamle dager. «Broder Tuck,» sa han, «slutt å leke skyfri himmel og kom med i skyggen.» Det gjorde munken. Han ble en av Robins brødre og var aldri mer for sanket enn når muggen gikk runde og sangen ble dyp.

Morgenen etter stilte de ved en liten kirke som hørte Emmet-klosteret til. Bak muren av stein med slyngende kaprifol gjemte mennene seg i gresset. David av Doncaster satt på muren og speidet. En gammel munk med nøkler kom, og Broder Tuck tok dem smilende i sin hånd og åpnet døren for «å hvile i skyggen».

Så kom biskopen av Hereford og prioren av Emmet, silke, gullkjeder og spisse sko, og lo høyt over damer de hadde sett. Robin, kledd som minstrel, bød seg fram: «Jeg kan spille så bruden elsker sin mann.» «Gjør det,» sa biskopen grådig, «da får du gull.»

Etter en stund kom Ellen, blek som en lilje, med Sir Stephen ved siden. Da boken ble åpnet, ble musikken avbrutt, for Robin trådte frem mellom brud og brudgom. «Dette er feil,» sa han, «for hun bærer liljer i kinnet der roser skulle vokse, og han er for gammel til hennes vår.»

Horn lød, sverd glinset, Allan knelte og fikk Robins bue. Sir Stephen forsto hva som var sant, og gikk stille ut. Faren Eward murret, men da Robin holdt frem to hundre gullengler som medgift

hvis han ga sin velsignelse – ellers ville ekteskapet skje uten en skilling – valgte han gull og fred. «Men lysningene!» skrek en hellig mann.

Fra galleriet lød Tucks bass: «Ni ganger! Ni ganger! Ni ganger!» Og så stod Allan og Ellen sammen, velsignet av skog og Gud.

Som brudegave tok Robin gullkjeden fra biskopens hals og la om Ellens skulder. «Nåde deg,» hvisket biskopen. «Jeg kommer aldri til skogen på dine gjestebud.» «Det er like godt,» lo Robin.

En lang, lys ettermiddag senere satt Robin ved veikrysset med sine menn, ventet på en gjest, og fikk se en ridder komme tungt ridende, med nakken bøyd som et aks under regn. Han het Sir Richard av Lea, hadde bare ti shilling igjen i verden, og hans jord var pant hos Emmet-ordenen. Sønnen hans hadde i en turnering drept Sir Walter ved et uhell, og for å redde gutten fra fengsel hadde Sir Richard betalt seks hundre pund. Nå skyldte han fire hundre mer, og fristen var om tre dager; ellers ville han miste alt. Robin førte ham til tret og tilbød hans vennskap.

Samme kveld kom biskopen av Hereford ridende tvers gjennom det grønne. Han raste og spyttet ord som «fet prest» og «ågerkarl» tilbake i ansiktet fra mennene i grønt, men ble geleidet pent inn og vartet opp. Der telte Will Scarlet opp innholdet i de pakkene følget hans bar:

Silke til kjøpmann Quentin i Ancaster – det fikk ligge. Silkefløyel til Beaumont – delt i tre, for hva skulle prester med fløyel? Vokslys til Sankt Thomas – legge til side. Og en tung, låst kiste «tilhørende biskopen av Hereford».

På tredje hugget spratt lokket opp. Gullet skinnet i fakkellys, femten hundre pund, notert som leier og bøter fra hele bispedømmet.

«Jeg legger deg ikke bar som en vinterhekk,» sa Robin, «du får en tredjedel tilbake. En tredjedel tar vi for kost og underhold, og en tredjedel gir du til dem som trenger det mer enn du.»

Han tok ut fem hundre pund til Sir Richard – som lovte ridderlig å betale innen ett år og én dag. Biskopen ble holdt tre dager av hensyn til ridderen. Så dro Sir Richard av sted med tjue væpnere – gavene deres klirret, fakler lyste veien, og hva han følte i hjertet, sa ansiktet og øynene bedre enn tunge.

På Emmet klosteret satt prioren til bords med sheriffen og en advokat, sikre på fangsten sin. Men da Sir Richard kom, tok han av kappen, knelte og sa han kom for å holde dagen sin. «Ikke en penny?» flirte prioren. «Ikke en penny,» svarte ridderen og ble latt knele altfor lenge.

Så kalte han på den største i følget, som ikke var annen enn Lille John, og tømte tre hundre gull på bordet. Prioren

ble grå i ansiktet og hvit i hårfestet; advokaten klorte etter sitt honorar; sheriffen gned seg i øynene og snudde seg mot «Reynold Greenleaf». «God dag til deg, kjære sheriff,» ropte Lille John og lo. «Hilset være din hukommelse, for alt du sa, vil jeg fortelle Robin.»

Et år og en dag senere red Sir Richard under høsthimmel med tre pakkhester. På Denby-marknaden slo David av Doncaster den store William of the Scar i bryting. Folkemengden ble stygg; stein fløy. Sir Richard drev dem vekk og hjalp David. Senere kom ridderen til Sherwood, betalte tilbake lånet med takknemlighet, men Robin lot ham beholde pengene – og tok heller imot ti buer av spansk barlind, sølvinnlagt, og kogger med gullnokkede piler til mennene sine.

En mild vårmorgen sto Robin og Lille John ved trestammen og lovpriste skogsliv foran kongeliv. Friar Tuck sang en vise om en omvandrende munk som alltid fant en plass ved ilden. «La oss bytte liv en dag,» foreslo Robin. «Du tar munkekappen; jeg tar tiggerens filler.»

Lille John, i for kort kutte og med en lærflaske som luktet mer Malmsey enn vievann, gikk over bakker og dilldaler. Han bar kurver for tre jenter på vei til markedet og kysset dem farvel da kutta var tom. Ved en skjenkebenk møtte han en kjeleflikker, en kramkar og en tigger – og snart to munker fra Fountain Abbey, en mager som

en spindel og en tykk som en pudding. De skjelte ham for å drikke i hellig drakt. «Da får dere føre meg bort fra fristelsen,» sa Lille John. Han løp én mil mellom hestene deres, lot dem be til St. Dunstan om almisser og fant litt mer her på jorden i pungen deres: hundre og ti gull hos den tynne og sytti hos den tykke. Han ga tilbake én lettet mynt og sendte dem videre, lettet for vekten. Robin hadde i mellomtiden byttet klær med en lystig tigger etter at en duepai, noen egg og øl hadde varmet maven. Tiggeren ville ikke gi fra seg lappene sine, men staven hans talte dårligere for ham enn Robins. Før han sprang av gårde, trakk han ut ti gullpund fra foret i kappen. Robin lo og gikk videre, inn på en liten sti. Der fant han fire tiggere rundt et rikelig måltid, med skilt om halsen som sa de var blinde, døve, stumme og lamme. De hørte, så, snakket og løp så det sto etter. Når de skjønte at hule ord ikke blendet ham, grep de køller. Robin la ryggen mot et tre, staven danset i hendene hans, og snart lå to og de andre to løp fortere enn roperne i markedet. Hos den «blinde» fant han fire ruller på femti gull hver. Han nippet av deres Malmsey, ønsket dem god helse og gikk.

Da traff han en kornoppkjøper fra Worksop, mager som en snelle og rik som en ondsinnet drøm. Robin ba om en slant. «Jeg har ikke en skilling,» sa oppkjøperen, «og tiggerklær kommer du ikke langt med. Hadde Robin Hood fanget deg, ville han flått deg for alt.» Robin lot som han var rik i forkledning og hvisket om gullet i lommene sine. «Hold det skjult,» sa oppkjøperen, «jeg har to hundre pund gjemt i treskoene mine. Vri på den andre spikeren fra tåen.» Robin lo hjertelig, stoppet hesten hans og sa at han var Robin Hood. «Av med skoene.» Oppkjøperen spratt av. Han fikk gå barfot, og Robin gikk tilbake til Sherwood med to tunge tresko fulle av klirr. Samme uke kom en ungdom, Richard Partington, ridende fra London, prydet som vårdagen og med dronning Eleanors ring på fingeren. Han søkte Robin i vennskap: Dronningen ville se ham skyte i Finsbury Fields på kongens store stevne, og hun lovet ham sikkerhet i førti dager. Robin, Lille John, Will Scarlet og Allan a Dale reiste med Richard til London. Dronningen tok imot dem, ba Allan synge – en sang om elv og kjærlighet fylte kammeret så alle ble stille – og sendte dem så til sletten. Telt i alle farger stod rundt banen, vimpler blafret, folket sto tett som kornaks, og i midten satt kong Henrik og dronningen. Kongens skyttere – den

berømte Gilbert med den hvite hånden, Tepus og unge Clifton – skjøt først. Dronningen veddet med kongen at «mine tre» – som var Robin, Lille John og Will Scarlet – skulle slå «dine». Kongen lovet dem fri leide, og veddemålet var ti tønner rhinskvin og like mye sterkt øl og dusinvis av buer mot dronningens belte med juveler. Hubert skjøt godt, Gilbert mesterlig, og Tepus traff pent. Will Scarlet, overforsiktig, brente kaken sin på første pil, som Gaffer Swanthold pleide å si, men hentet seg inn. Lille John skjøt tre ganger i svartprikken raskere enn noen rakk å blunke. Robin skjøt tre piler så tett at fjærene lå og hvisket sammen. London ble stille, for slikt hadde de ikke sett. Kongen bet tennene sammen. Han ropte på en omgang til. Gilbert falt et hårstrå utenfor; Robin satte den neste i midten. Dronningen smilte. Robin tok sølvhornet som premie, ga gullpungen til Gilbert – «Skulle ønske den var ti ganger større» – og delte gullpiler ut til de beste av kongens menn. Lille John ga bort de seksti hjortene på Dallen Lea til Tepus, for «vi har nok i Sherwood.» Mens folket ropte, kom en vakt diskret bort og dro Robin i ermet. «Løven knurrer. Vokt hodet,» hvisket han på vegne av dronningen. Dronningens ord var nok. De fire vennene skyndte seg ut av London og dro nordover. I Barnet møtte de

igjen Richard Partington i månelys, som sa at biskopen av Hereford hadde hisset kongen til å bryte løftet. Tre tropp med væpnede menn var på vei for å ta dem. De skilte lag. Lille John, Will og Allan snek seg øst, nord og vest før de bøyde seg i en bue tilbake. De kom trygt til Sherwood etter åtte dager. Robin gikk mot vest. Ved Stanton la menn bakhold ved et vad i en bekk. Piler hveste, en kilte øret hans, men ringbrynjen reddet livet. Han stupte i krattet, halte, sprang og kom seg unna. Ved Mackworth satte han seg under en hekk og ba St. Dunstan om mat og drikke. En skomaker kom med kapun og øl. Robin byttet klær med ham for ti shilling og sang med til pusten gikk. Så kom seks ryttere med tøyleklemmer og jern. «Der er den blåkledde skurken,» ropte de. De bandt skomakeren og dro, mens Robin nesten lå i grøfta av latter. Senere, under torden og styrtregn på et herberge, la en fet munk fra Emmet seg i sengen ved siden av Robin, som sov tungt av utmattelse. I grålysningen så Robin munkens glatte hode, tok kappen hans og red bort på muldyret hans, pungen også, for munken hadde stjålet nok sølv til å fortjene en lett tur til fots. Stakkars mann ble arrestert på veien av kongens menn som trodde han var

Robin Hood, selv om han ropte «se min barberte isse!» Robin møtte Sir Richard igjen på vei mot Sherwood, og ridderen sa at alle veier var sperret, sheriffens menn foran og kongens bak. «Finn dronningen,» rådet han. Robin hoppet over muren i dronning Eleanors hage, falt på kne og ba om nåde. Dronningen visste alt. «Bli her,» sa hun. Hun gikk til kongen. Sir Robert Lee, som var hederlig selv, mildnet kongens vrede. En kongepage red sammen med Robin nordover, og ingen stanset dem. Da han igjen pustet inn Sherwoods krydder, følte hjertet hans endelig ro. Men roen varte ikke. En dag gikk Robin på en mann som så ut som en demon fra eventyrene gamle damer skremmer barn med: Guy av Gisbourne, kledd i hestehud fra hette til legg, med ører på hetten som en hare og øyne som en rovfugl. Han skrøt av sine gjerninger og sa biskopen og sheriffen hadde hyret ham for å ta Robin for to hundre pund og benådning. Robin satte et Nottingham-merke – en tynn hasselpinn spikket ren – åtti skritt borte. Guy traff ikke. Robin delte kvisten i to. «Jeg er Robin Hood,» sa han, «og i dag dør én av oss.» De kjempet så skogen holdt pusten. En gang gled Robin i en rot og falt, og bare fordi han grep bladet med bare hånden og vred spissen bort, gikk sverdet ned

i jorden og ikke i hjertet. Til slutt slo Robin våpenet ut av hånden til Guy, og stakk ham så kampen var over. Han tok på seg hestehuden, hengte Robins eget horn ved beltet og bar både bue og sverd.

I en annen del av skogen satt en grå enke og gråt. Hennes tre sønner var tatt for å ha skutt en hind i måneskinn da de ikke hadde brød, og sheriffen ville henge dem i Sherwood for eksempel. Lille John, som hørte gråten, kledde seg i den døde mannens klær, festet en parykk og et falskt skjegg og kalte seg Giles Hobble. Ved treet hvor galgen var gjort klar, tilbød han å gjøre jobben for seks pence – to for hver – for sheriffen og hans menn var for «gode» til å gjøre det selv.

Mens han «skriftet» hver av guttene, kuttet han deres bånd bak ryggen så tauet hang uten kraft. «Stå stille til jeg gir tegn,» hvisket han. Et øyeblikk senere ropte sheriffen på mannen som skulle holde i tauet. Lille John smilte, og i neste øyeblikk ble det snorer av annet slag i bruk.

Han prøvde å skyte sheriffen da kampen brøt løs, men buen knakk, han fikk en kølle i hodet og sank. De bandt ham hardt og bar ham bort for å henge ham samme dag, av frykt for at Robin skulle komme løs og

redde ham. Ved eika hvor de skulle henge ham, sto en høy skikkelse i hestehud, dryppende av blod, med Robins bue, horn og brede sverd. «Guy av Gisbourne!» ropte sheriffen fornøyd og viftet med hatten. «Har du tatt den store fredløse?» «Ja,» svarte mannen, «her er hans våpen som vitne.» Sheriffen danset nesten av lykke. «Be om hva du vil, Guy!» «Gi meg denne mannens liv, for som jeg har tatt mesteren, vil jeg ta hans høyre hånd.» Sheriffen ga ham det lett. Mannen i hestehud gikk nær, kuttet båndene på Lille John og puttet et sverd i hånden hans. «Nå, bror!» ropte han, og kastet hetten bakover. Sheriffen så ansiktet, hvitnet og red så fort at brodder gnistret. En pil fra Lille John traff ham i ryggen; og i en måned etter kunne sheriffen bare sitte på puter. Ikke lenge etter red kong Rikard Løvehjerte inn i Nottingham i stor prakt, med sverdfølgere og herolder, hvite fjær i hattene og gullstoff langs kappene. Folket jublet. I rådhuset om kvelden ble historier om Robin fortalt i den kongelige sal, og kongen lo så skjegget danset. Sheriffen vred hendene og advarte ham: «Han frykter ikke konge eller lov.» «Jeg vil møte ham selv,» sa kongen. Neste morgen kledde han seg og seks menn i svarte munkekapper og hengte en pung med hundre pund under sin egen. I Sherwood smatt en lang, lyshåret

mann med blå øyne ut av krattet og la hånden på kongens tømme. «For femti pund får du både vin og godt måltid,» sa han. Han blåste i fløyten, og seksti menn i grønt som var som en vegg av vår løp frem og bøyde seg for gjester.

Under den store eika skjenket Broder Tuck, og Robin løftet begeret: «For kong Rikard, vår rette herre!» «Vi elsker ham mer enn munker og priorer gjør,» sa han senere. «Vi ville utøse vårt blod for ham. De sitter trygt i klostrene sine, uansett hvem som styrer.»

De satte opp en krans av kvist og blomster, to spenn bred, på en stake seksti favner unna. Den som bommet, skulle få et rapp – og Will Scarlet var ikke barmhjertig med sin brede hånd. Wat Tinkeren fikk smake gresset, og kongen lo så han holdt på å miste hetten.

Til slutt var det Robins tur. Den første pilen hans sprakk staken, den andre la seg tett ved siden. Den tredje var dårlig fjæret, skarve og dansete, og sveivet utenfor kransen. Latter og jubel blandet seg.

«Jeg tar ikke straff fra en av mine egne,» sa Robin og pekte på «broderen» fra byen. «Men av deg, hellige mann, kan jeg ta ett vel fortjent slag.» Munkens erme gled opp, og armen under var som en ung eik. Slaget smalt, og Robin veltet i gresset. Han reiste

seg, dunket sitt venstre øre og sa flirende: «Tell ham femti pund, Will, jeg vil ikke ha mer av pengene hans, heller ikke mer av hånden.» I samme stund kom Sir Richard løpende, andpusten og rød. «Skynd deg,» ropte han til Robin, «kong Rikard forlot Nottingham i morges for å søke deg her!»

«Men jeg er her,» sa munken med smil – og kastet hetten bakover. Under sto kongen selv, gyllent hår og blå øyne.

Mennene sank på kne. Kongen lo: «Jeg har aldri fått bedre bord, og heller aldri bedre slag utdelt. Reis dere! Jeg gir dere alle nåde.»

Han gjorde skogsmenn til kongelige voktere i Sherwood og tok Robin, Lille John, Will Scarlet og Allan a Dale med seg til hoffet.

Årene gikk. Etter kong Rikards død ble Robin jarlen av Huntingdon, men hjertet hans dro likevel tilbake mot eika og løvlyset i Sherwood. Han red nordover med Allan a Dale og red inn i lysningen der det store grønntrær sto. Han løftet hornet, og tonen hans fløy gjennom løvet som før. På skogkanten sto en høy mann og lyttet.

Så sprang han. Torner skar i leggene, busker rev i klærne, men han brydde seg ikke. Han kastet seg i armene til Robin og skalv. «Lille John,» sa Robin, og stemmen brast.

Noen av de gamle var blitt kongens skogvoktere på ordentlig og kom løpende. Will Stutely var der,

og Will Scathelock, og Midge Møllersønn, og andre som hadde delt lo og brød. Robin tok av seg jarlefrakken og la den i gresset. «Jeg er yeoman igjen,» sa han. Ropet som steg mellom trærne hørtes som når vinden suser i løvet før storm. Men kong Johan fikk høre om det, og kokte som en gryte. Han sendte Sir William Dale og sheriffen ut med menn, og i Sherwood barket grønn mot stål. Sheriffen falt først, en pil i hjelmen som slo lyset ut. Robin sto i skogkanten etterpå med et blikk tungt av øl og natt. «Jeg likte det ikke, John,» sa han. Dagen etter syknet han, varm og tørst. På den fjerde dagen ba han Lille John reise med ham til Kirklees-klosteret i Yorkshire, der kusinen hans, priorinnen, var kjent for å kunne årelate og lege. Hun åpnet døren med smil, men i hjertet vokste mørke som en skygge bak et lys. Hun førte ham opp en spiraltrapp til et rom under tak, bandt en snor om armen hans og åpnet åren. Men ikke en blå, liten åre som leger gjør – nei, hun skar dypt der det varme hjertelivet løper nær. Hun låste døren og gikk. Hele dagen dryppet blodet fra Robin. Han ropte flere ganger, men ingen kom. Ved skumring, svak og svimmel, reiste han seg, tok hornet med skjelvende hånd og blåste tre ganger – svakt

og sprøtt. I skogen hørte Lille John det, stivnet, og så sprang han. Han løftet en tung steinmorter ved kjøkkenet som om det var en bolle, kastet den mot døren og brøt inn. Søstre og nonner skrek, men han jaget dem bort. Trappen gav etter for hans steg.

Der, lenet mot den grå veggen, med ansiktet blekt og lepper tørre, lå Robin. «Kusinen din skar deg ille,» sa Lille John og bandt med grove hender. «Det er ikke mer å gjøre,» sa Robin rolig. «Bær meg til vinduet. La meg se skogen én gang til.»

Han så utover tretoppene, som mørknet mot en himmel som sluknet. Så ba han om bue og pil. Lille John trakk for ham; fingrene hørte strengens språk enda. «Hvor pilen lander,» sa han, «der vil jeg hvile. Legg meg med ansiktet mot øst, og hold gresset grønt over meg.» Han spente, strengen sang, pilen fløy ut i skumringen og falt et sted mellom syrin og hassel.

Hånden hans sank, og han falt tilbake i Lille Johns armer. Den siste pusten gikk ut av ham slik som den siste tonen av hornet hadde gjort, og alt ble stille.

Lille John satt først uten å røre seg, med ansiktet mot steinveggen og hendene stramme om den tause kroppen. Så reiste han seg, la Robin varsomt på sengen, foldet hendene hans over brystet og trakk kappen over ansiktet. Han

stengte døren og gikk ned i skumringen, og var borte i mørket lenge. Ved daggry kom han tilbake med seks menn som bar ham de skulle bære. Nonner prøvde ikke å stanse dem. De la ham på båre, bar ham forsiktig ned den rette trappen, bar ham ut gjennom porten og inn i skogen. Der, der pilen var landet, gravde de i jord som var myk av vårregn og vasket av mange tårer.

Siden ble mennene spredt, men ingen møtte verre skjebne enn at de fikk leve lenge nok til å fortelle sine barn og barnebarn.

På en stein ved Kirklees finnes det en gammel skrift: HER UNDER DENNE LILLE STEIN HVILER ROBERT, JARL AV HUNTINGTON. INGEN BEDRE BUESKYTTER FANNS, OG FOLK KALTE HAM ROBIN HOOD. SLIKE LOVLØSE SOM HAM OG HANS MENN SKAL ENGLAND ALDRI SE IGJEN. DØDE DEN 24. DESEMBER 1247.

Slik endte de muntre eventyrene om Robin Hood – den mannen som holdt på ære og vennskap, som lo av makt når den ble dum og hjalp selv når hjertet hans var sårt. Han var ikke feilfri, og han angret alltid menneskeblodet han én gang hadde utøst. Men han stod opp mot urett, om den så kom i fløyel og gull eller i lær og stål. Og under grønne kroner, over gress som er blitt grønt igjen tusen ganger siden, hvisker vinden fortsatt om Robin og hans menn.