Chuang Tzu: Mystiker, moralist og samfunnsreformator

For lenge siden levde en mann som ble kalt Chuang Tzu. Han bodde i Kina i en tid da konger og keisere kranglet, og alle mente at deres regler var de rette. Men Chuang Tzu trodde noe annet. Han trodde at livet ikke trenger så mange regler, om vi bare lytter til verden rundt oss.

En dag kom det kongelige budbringere til huset hans. De hadde med seg fine vogner fylt med gaver. Kongen ville at Chuang Tzu skulle bli en viktig minister.

Chuang Tzu lo og sa: "Har dere sett en offerokse som føres til tempelet? Den er pyntet med gull og silke, og alle beundrer den. Men når kniven kommer, ville den heller vært en gris som roter i gjørma. Jeg vil heller vake i søla etter mitt eget hjerte enn å skinne i et bur."

Han valgte frihet framfor makt. Han valgte ro framfor ære. Og han begynte å fortelle historier.

Chuang Tzu var inspirert av en eldre vismann som het Laozi. Laozi sa at mye blir best når vi ikke dytter og drar. Men Chuang Tzu fortalte det på sin egen måte - med fabler, overraskelser og vennlig erting.

Han ville løsne tankenes knuter. Ikke med bråk, men med et smil og en god historie. "Les meg," sa han nesten mellom linjene, "ikke for å bli flink i regler, men for å bli mykere i hjertet."

Chuang Tzu lånte navn og stemmer fra alle kanter. Han lot keisere, helgener og vanlige folk snakke. Han blandet tider og steder. Han lo av "riktig" og "galt", som han sa var som sverd som skjærer i luften.

Han sa ikke at alt er lov. Han sa at blinde regler gjør oss døve for livet. Og han viste noe merkelig og godt: at når vi gjør ting med håndlag, som en slakter som lar kniven gli uten å treffe bein, da kan vi puste i takt med verden i stedet for å slåss med den.

Første store bilde er så stort at du aldri glemmer det.

I nordhavet svømte en enorm fisk som het Leviatan. Plutselig ble den til en fugl som het P'eng, med en rygg så bred som et fjell og vinger som mørknet hele horisonten. Da vinden løftet den høyt, fløy den i et halvt år til sørhavet.

En liten due og en sikade så opp og lo. "Hvorfor fly så langt?" sa de. "Vi hopper fra kvist til kvist og har det fint."

Men Chuang Tzu sa: En stor båt trenger dypere vann enn en skål. Et tre som bruker åtte tusen år på å puste inn og ut, kjenner en annen rytme enn et gresstrå.

Likevel sitter mennesker bøyd framover i vogner som aldri forlater hjulsporene. De roser små bragder som om de var hele havet.

Hvem er egentlig fri? spurte Chuang Tzu. Den som reiser uten å være låst fast. Den som overser seg selv. Den som overser handling. Den som overser ry.

En venn av Chuang Tzu dyrket en kalebass som ble kjempestor. Han ble sint og knuste den. "Den er ubrukelig!" sa han.

Chuang Tzu lo. "Du kunne ha laget båt av den! Det krokete treet du forakter, lever fordi ingen orker å felle det. Det som virker ubrukelig, kan beskytte livet."

En annen gang satt en mester og pustet tungt. Vennen ble redd. "Hva skjer?" spurte han.

Mesteren svarte: "Når vinden fyller hulrom i fjell og trær, synger hver åpning sin tone. Slik er menneskers ord også. Glede, sinne, sorg, forsiktighet, anger - alt skifter i oss. Uten dem finnes ikke meg. Uten meg har de intet sted å være."

Når vi dømmer raskt, sa Chuang Tzu, blir vi fanget i "riktig" og "galt". Vil vi bli hele, må vi slippe tak. Den vise stiller seg i midten, der alt møtes. Der blir søyle og bjelke, vakkert og stygt, til bølger av samme vann.

En mann lovet apene sine tre kastanjer om morgenen og fire om kvelden. Apene ble sinte. Da sa han: "Fire om morgenen og tre om kvelden." Apene ble glade.

Tallet var det samme. Bare rekkefølgen endret seg.

Slik kan vi se ting fra andre sider, sa Chuang Tzu. Vi kan se énheten, men likevel følge jordens vaner, uten å krasje i andres vegger.

Og så, en natt, drømte Chuang Tzu at han var en sommerfugl. Han flagret rundt og var helt og fullt en sommerfugl. Da han våknet, var han seg selv igjen.

Men så tenkte han: Var jeg Chuang Tzu som drømte jeg var en sommerfugl? Eller er jeg nå en sommerfugl som drømmer at jeg er Chuang Tzu?

Mellom drøm og våken finnes en glippe. Der likte han å bo.

Livet er kort, sa Chuang Tzu. Kunnskap er endeløs. Å jage det grenseløse med det begrensede sliter oss ut.

Derfor viste han fram slakteren som parterte en okse som om han danset. Kniven hans gled gjennom leddenes tomrom.

"I begynnelsen så jeg hele oksen," sa slakteren. "Etter tre år så jeg den ikke lenger. Nå arbeider jeg med ånden. Når jeg møter motstand, stanser jeg, ser, lytter, og venter til alt åpner seg."

Han hadde brukt kniven i nesten tjue år, og den var fortsatt som ny. Fordi han aldri skjærte i bein.

Prinsen som så på, sa: "Jeg har lært å ta vare på livet av deg."

Ikke presse, ikke stange, sa Chuang Tzu. Finn rommet der tingene selv vil deles.

Da Laozi døde, ropte vennen hans tre ganger og gikk. Noen syntes det var hardt. Men Chuang Tzu sa: Fødsel og død er som vår og høst på samme streng. Ilden kan føres videre selv når veden brenner ut.

En ung mann som het Yen Hui ville reise til et vanskelig rike for å hjelpe en sint fyrste.

"Jeg vil bruke kunnskapen min som en lege bruker medisiner," sa han.

Konfucius, den gamle læreren, ristet på hodet. "Når du sprer visdom, bryter du den opp. Dyd blir jakt på berømmelse. Klokskap blir strid. Hvis herskeren allerede liker det gode, trenger han ikke formaning. Liker han det ikke, vil han vri ordene dine og knekke deg."

Yen Hui prøvde nye forslag. Han ville være rolig, upartisk, sterk.

"Nei," sa Konfucius. "Det gjør ham bare mistenksom."

Til slutt ga Konfucius nøkkelen: "Hjertets faste. Ikke hør med ørene, ikke engang med sinnet, men med hele pusten. La ørene stoppe ved øret, tanken ved tanken, og bli åpen. Bare i åpenheten kan visdommen hvile."

Da kan du gå inn til en tyrann uten å krenke ham. Glad om han lytter, rolig om han ikke gjør det.

Midt blant råd og farer kommer treet som ingen vil ha.

En stor eik sto ved veikrysset. Den var for knudrete til bjelker, for porøs til kisteplanker, for krokete til dører og stolper.

"Ubrukelig," sa alle.

Men den natten drømte mesteren at treet snakket: "Frukttrær blir plukket tomme og dør unge fordi de er nyttige. Jeg siktet på å være ubrukelig. Derfor står jeg her fortsatt."

Chuang Tzu fortalte også om en pukkelrygg som slapp verneplikt og tungt arbeid, men fikk likevel korn og ved. En mann uten tær samlet hundrevis med folk rundt seg, ikke med ord, men med ro.

Noen virker mer ved det de ikke har enn ved det de har, sa Konfucius.

Når sjelen hviler, kommer andre og hviler ved siden av. Den som vender hjertet sitt oppover, lar ikke himmel og jord rykke i ham. Han går uten frykt. Han sover uten drømmer, våkner uten bekymring. Han puster fra hælene, med hele seg.