Heike-monogatariWersja dostosowana do wieku

Gion-klokkens klang åpner historien. Den minner oss om at alt som vokser, en dag vil visne. I denne klangen stiger Taira-slekten frem. De har lenge tjent ute i provinsene, ventet og arbeidet, og nå kommer de helt inn i lyset i keiserbyen.

Først ser vi Tadamori. Misunnelige hoffmenn har planlagt å drepe ham under en stor fest i palasset. Han går likevel inn, rolig og forberedt. Under de fine klærne skjuler han en dolk. Ved portstolpen lar han stålglansen stryke håret, så alle skjønner at han ikke er lett å overvinne. Utenfor står hans mann Iesada i grønt over brynje, hånden på sabelen. Vaktene vil jage ham bort fordi han ikke er pyntet nok. Han svarer at han er der fordi noen kanskje vil prøve å drepe hans herre.

Ingen slåss den natten. Etterpå klager fiendene over at Tadamori bar sverd inn i palasset. Han smiler og viser "sverdet": skjeftet skjuler bare en plankebit kledd i sølv. Alle ler, men også beundrer. Snedighet viser seg å være en slags makt. Spotten han fikk for "skjevt blikk" under dansen, blir til respekt for kaldt overblikk. Denne lille seieren blir første stein i et hus som snart skal reise seg høyt.

Slekten skal senere kalles Heike – Taira. Tadamori skriver dikt til den pensjonerte keiseren, gifter seg inn i hoffets kretser og legger en vei for sønnen sin.

Sønnen er Kiyomori. Han er kriger fra felten, men kan også oppføre seg i hovedstadens saler. Da det blir maktkamp, stiller han seg på keiserens side. Han slår ned opprør, og belønningen er stor. Til slutt sitter han som landets øverste minister i munkekappe, men med rett til å kjøre med væpnede menn helt inn i palassportene ved Rokuhara. Derfra kan Heike høre byens hjerteslag – og styre det.

Rødkledde gutter med nybarberte hoder går vakt i gatene. Sier noen et ondt ord om Heike, banker de på døren, beslaglegger ting og fører folk bundet til Rokuhara. Frykten visker ut rykter. Samtidig vokser slekten som på et rullmaleri: sønnen Shigemori blir høyt rangert, brødre og onkler får viktige poster. En av Kiyomoris døtre blir gemalinne og føder en prins. Senere blir han keiser. En annen datter blir fostermor for en barnekeiser. Mange provinser styres av Heike.

Men i kanten av alt det blanke står det alltid en stille advarsel fra klokken i Gion: intet varer evig. Det som stiger, skal en dag ned.

Den mildeste påminnelsen om forgjengelighet kommer med Gio. Gio og søsteren hennes, Ginyo, er berømte dansere. De inviteres inn i Kiyomoris hus. Gio står øverst i gunst. Så kommer en seksten år gammel jente fra Kaga, Hotoke, og banker på uten å være bedt. Kiyomori vil først avvise henne. Gio ber for henne, og døren åpnes.

Hotoke synger og danser så lett at alles hjerter vender seg mot henne. I den samme svingen faller Gio ut av gunst. Hun får likevel synge én gang til. Hun synger om markens blomster: både de friske og de falmede har samme skjebne. Hun går ut fra Rokuhara og tar tonsur. I Saga bygger hun en liten hytte. Søsteren følger etter. Så også moren.

En kveld banker Hotoke på og ber om tilgivelse. Nå bor de fire sammen i enkelhet. De ber, leser og hjelper fattige. Navnene deres sprer seg som en mild vind. Mange i landet husker ikke bare Heikes gull, men også disse fire kvinnenes vennlighet. De minner om at medfølelse er sterkere enn forfengelighet. Slike historier ligger som lysflekker i en fortelling full av skygger.

Men tiden driver også mot strid, og det er ikke lenger bare musikk i luften.

Under en keiserlig gravferd begynner krigermunker fra Nara og Hiei å slåss om ære og rang. De ødelegger hverandres minnetavler og bærer hat tilbake til sine tempeldaler. Heike står på keiserens side. Samtidig blir en ny splittelse mer jordnær: den tretten år gamle Sukemori, sønn av Shigemori, møter en regents prosesjon i skumringen. Guttene stiger ikke av hestene. Regentens folk slår dem. Sukemori rømmer gråtende til Rokuhara.

Kiyomori blir rasende og hevner seg hardt. En ny prosesjon blir overfalt. Gardiner og seletøy rives i laser. Hele byen skjelver. Shigemori, den sindige sønnen, tar avstand. Han sender Sukemori til Ise for å lære besinnelse, straffer mennene og prøver å holde orden. Men flengen er allerede der. Høye Fujiwara-herrer føler seg forbigått. De danner hemmelige planer.

I dalen Shishi-no-tani samles et skjult råd hos presten Shunkan. Hoffmenn, krigere og munker hvisker om å velte Heike. Samtidig blir Kaga-problemet stort: hellige vogner bæres ned fra fjellet. Piler flyr, og for første gang treffer en hellig vogn. Folk grøsser. Så, som om verden svarer for sine sår, brenner Kyoto. Vinden står sørøstlig. Palasser faller, arkiver går tapt, selve keiserens saler blir aske. Et helt år forsvinner i sot.

Etter brannen blir ord farlige. En hvisking kan felle en mann.

Etter brannen kommer arrestasjoner. Tendai-lederen mistenkes og dømmes i hast, og prester griper våpen. Ryktene fra Shishi-no-tani vokser, og til slutt blir planene forrådt. En mann som er mer redd for seg selv enn lojal mot sannhet, forteller alt til Kiyomori. Arrestasjonene faller tett. Presten Saiko, som hadde hisset opp folk, hentes bundet. Kiyomori tråkker over ansiktet hans. Saiko svarer at Kiyomori har steget fra lavt og blitt blind av høyden. Tungen hans presses til bekjennelse. Sønner blir drept.

Hoffmannen Narichika skjelver i Rokuhara. Da trer Shigemori inn. Han går ubevæpnet og ber faren legge bort rustningen. Å bære landet betyr å beskytte keiseren, sier han. Den som løfter sverd mot tronen, mister all rett. Han tilbyr sitt eget hode for å stoppe farens vrede. Tårene faller stille i Rokuhara. Kiyomori skammer seg over brynje under munkekappen og stanser hæren.

Narichika får leve, men sendes i eksil. Snart følges han av sønnen Naritsune, munken Yasuyori og presten Shunkan. De reiser til en øy langt ute i havet, Kikaigashima. Der lukter det svovel, stormene synger, og språket er fremmed. To av dem lager små helligsteder av minner. De ber om nåde og hjemkomst. En amnesti ruller senere ut – men glemmer Shunkan. Han ser skipet forlate ham alene, skriker og holder i rekka til armene svikter. Han dør utmattet, en god mann sliten av håp. Tjeneren Ario brenner kroppen hans i en tanghytte, legger beinene i en pose og går til fjellet Koya for å bli munk.

Heike holder fortsatt alt i sin hånd, men mørket kommer innenfra. Shigemori, den milde sønnen som kunne dempe farens vrede, drømmer om at gudene krever Kiyomoris hode. Han drar til Kumano og ber om to ting: fred for slekten eller sin egen tidlige død. Kroppen lyser blått i sykdom og slokner. Han takker nei til en fremmed lege. Selv Buddha tok ikke medisin mot sin siste sykdom, sier han. Han tar tonsur og dør i åttende måned, bare førtitre år gammel.

Hele landet kjenner at en søyle faller. Noen i huset gleder seg hemmelig over tomrommet som åpner seg. Andre hvisker at Heike har mistet den eneste som kunne holde farens raseri i sjakk. Nesten før asken har kjølnet, rir Kiyomori inn i byen med stor hær. Den pensjonerte keiseren sender en rolig utsending for å be om måtehold.

Kiyomori anklager: ingen sørget over Shigemori, poster er tatt fra Heikes venner, og – verst – den pensjonerte keiseren sto bak sammensvergelsen. Utsendingen bøyer seg ikke. Et ord må holdes selv i storm. Kiyomori svarer med utrenskninger. Mange mister stillinger, noen tar tonsur, noen brenner sine egne hus. Folk sier en ond ånd har tatt bolig i ham. Forholdet mellom tronen og den som bærer dens navn, begynner å gå i stykker.

En natt bryter Heike inn i palasset til den pensjonerte keiseren og fører ham bort til Toba. Det er ikke blod og ild, men det er likevel fangegjøring, og alle vet det. I den tomme hallen bryter en tjener dører for å få ved og vann til de som sitter igjen. Den unge keiseren i Seiryoden nekter å spise og ber for farens velferd. Årstidene kjennes ute av drift. Fire generasjoner av keisere lever samtidig, men ingen styrer virkelig.

Kiyomori flytter hovedstaden til havnen Fukuhara. Kyoto blir nesten tom. Gater blir til jorder. Hus blir plukket fra hverandre og sendt nedover elven. Et nytt palass bygges, men byen har bare fem brede gater, ikke ni. Folk drømmer vondt. Noen sier de hører tenguer le over nyleiret leiretak. I Kiyomoris hage samler hodeskaller seg. Hesters haler blir rede for rotter.

Rykter sier at det keiserlige sverdet vil vende tilbake til Minamoto no Yoritomo langt borte i Izu. Når en hellig hellebarde som en gang kom i Kiyomoris drøm, forsvinner, sier mange at Heike har mistet sin himmelske rett. Alt peker mot uro. Noe er i ferd med å briste.

I øst tennes et annet lys.

En vill asket, Mongaku, ber og roper mellom fjell og hoff. Han havner til slutt i Izu. Der bor Yoritomo, sønn av Yoshitomo fra Genji-slekten, reddet som gutt fra henrettelse. Yoritomo lever stille og leser hver dag sutraer for kvinnen som reddet ham. Mongaku hvisker at tiden er inne: Shigemori er død, Heike lyser svakt.

Yoritomo svarer at han trenger keiserlig tillatelse. Mongaku reiser i hemmelighet til hovedstaden og får et edikt: Heike har brutt lov og sedvane; Yoritomo skal reise seg for å gjenopprette ro og rett. Yoritomo trykker brevet til pannen og bærer det i en stoffpose selv når piler flyr. Østlige provinser svarer fort.

Heikes fortropp nær Fujikawa mister motet om natten. Vannfugl letter fra myra, og lyden likner torden. Soldatene tror fienden er enorm og flykter uten sal på hestene. I byen ler smeder og diktmakere og lager viser om flukt av bare lyd. Kiyomori raser, men prøver fortsatt å styre. Samtidig begynner Heike å brenne templer i Nara. Den store Buddhaen smelter ansiktet. Folk gråter. Kiyomori jubler, for munkene har vært farlige. Asken legger seg som en grense i historien.

Keiser Takakura, mild og glad i dikt, dør ung, knust av sorg og press.

I nord reiser Kiso Yoshinaka seg, fostret hos Kiso Kaneto. Han er sterk, rå og vakker. Han slår fiender i Tonami og Kurosaka. Ved Kurikara bruker han list: falske faner, bakhold, et nattlig støt. En stor hær presses ned i juvet. Utenfor Uji kjemper den trofaste gamle Yorimasa ved Byodoin. Han vet tiden hans er ute. Han vender seg mot vest, sier et siste vers, legger pannen mot jorden og ender livet før fienden kan ta ham. Prins Mochihito, som skulle løftes frem som motkeiser, blir skutt og halshogd kort etter.

Yoshinaka går inn i byen. Han blir stor i bragder, men liten i skikk. Han tar seg friheter ved hoffet, bryter skikker og gjør seg selv til regent i altfor unge måneder. Dette setter en annen slektning i bevegelse. Yoritomo i Kamakura sender to brødre vestover for å stoppe ham: Noriyori og Yoshitsune. De er like i blod, men ulike i væremåte. Yoshitsune er lett og dristig som en hvit falk.

Ved Uji er broen revet. Vannet bruser. Sasaki Takatsuna og Kajiwara Kagesue kappes om hvem som tør først. Hester plasker, menn svømmer, folk roper. De når over. Ved Seta skjer det samme. Yoshitsune tar opp forfølgelsen langs Kamo.

Yoshinaka blir presset ut til Otsu og videre til Awazu.

Trofaste Imai Kanehira holder stand. Tomoe Gozen, den berømte kvinnelige krigeren, rir ut som i en siste dans. Hun griper en sterk mann i rustning og drar ham ut av salen som om han var en sekk, og hugger hodet rolig av. Kiso Yoshinaka, utmattet og fastlåst i sumpen, får en pil under hjelmkanten. Han dør i skumringen. Imai setter sverdet i munnen, kaster seg fra hesten og møter jorden med klingende stål.

Yoshitsune står igjen som Genji-hærens spiss. Han er liten av vekst, sjarmerende, rask i tanke, og han hører ikke alltid på forsiktige råd.

Heike har flyktet fra byen med barnekeiseren Antoku. Rokuhara og mange hus står i flammer bak dem. De søker først ly i vest, blir ydmyket i Dazaifu, og glir til slutt over havet til Yashima. Der bygger de en "strand-hovedstad" med en enkel hall og vakre skilt, men palasset er egentlig skipet som ligger klart. En ung sønn, Kiyotsune, sitter under månen og spiller fløyte. Han er fylt av skam og sorg, og en natt tar han livet sitt med lyden av fløyten i brisen.

Yoshitsune forbereder seg.

Først kaster han seg ned de bratte fjellsidene ved Ichi-no-tani, et friskt og vanvittig trekk som overrasker alle. I dalen under bryter kampene løst. Kumagai Naozane fanger den unge adelsgutten Atsumori, nesten på hans egen sønns alder. Han nøler, ser barnets fløyte og det fine ansiktet, og ville helst slippe ham fri, men reglene om hoder og ære knuser ham. Han henger hodet og gjør det han må. Senere blir han munk av sorg.

Kampen ruller videre. Så vender Yoshitsune seg mot sjøen. Han vinner fem skip i storm, tvinger sjømennene, og landsetter hester i dyp sjø. Noen råder ham til å sette store årer bak, men han avviser. Han velger dristighet og fart.

Yashima faller ved et lurt lavvann. Yoshitsune lar bål blusse på land, deler fanene i småflokker for å se mange ut, og Heike flykter ut på skipene. Noritsune regner piler, og en pil flyr mot Yoshitsune. Hans mann Tsuginobu trer inn og tar pilen i brystet. Han dør, og Yoshitsune gråter så åpent at han gir sin svarte stridshest til en prest i sorg.

Da rir en båt fra Heike frem og heiser en liten rød solfane ute i bølgene som hån. Nasu no Yoichi, en ung bueskytter, rir hesten ut i sjøen.

Han ber stille til Hachiman, hever buen, og skyter naglen som holder fanen. Vinden tar den, og den danser i kveldssolen. Begge hærer roper.

Uken etter bygger alt seg opp mot Dan-no-ura, det siste slaget. Tegn driver i sjøen. Delfiner hopper mot Heike-flåten. En mann hopper av og røper at de beste mennene sitter i små båter, ikke på de store. Genji bytter mål. Øyene rundt faller fra Heike. Tidevannet skifter, og piler regner. Snart går menn med kroker og stiger fra båt til båt. Tomomori, en mørk og lys mann i ett, skyver keiserens skip ut for å redde det fra skam. Munemori nøler, blir presset i sjøen og dras opp igjen.

Nå kommer øyeblikket alle minnes. Nii-no-Ama, den eldre hoffdamen, tar den åtte år gamle keiseren Antoku i armene. Hun sier mykt: vend deg mot øst og bukk mot fedrenes land; vend så mot vest og si nembutsu. "I havets dyp har vi vår nye hovedstad." Hun binder håret hans og kaster seg med ham i sjøen. Kenreimon-in, guttens mor, vil også synke, men hun blir dratt opp igjen av en rake i håret.

Noritsune, ren i sin bane, kaster av seg rustningens skjøter og roper etter en motstander som kan være hans like. Ingen svarer. Han tar to brødre inntil seg og hopper.

Tomomori holder et gammelt løfte med sin fostersøster. I dobbelt brynje omfavner de og går ned sammen. Havet dekker dem. Bladene fra lønnetrærne driver på vannet som Heikes røde faner.

To rikssymboler blir reddet – speilet og juvelen. Det hellige sverdet går tapt i dypet. Noen sier Dragekongen i havets palass har tatt det. Heike-husets lys slokner her. Restene – menn, kvinner og barn – føres i land. Folk i byen gråter åpent. Selv strenge menn blir myke når de ser en tjener be om å få kjøre sin herre én siste gang.

I Kamakura brenner en annen ild. Yoritomo liker dårlig at broren Yoshitsune får æren. Kajiwara, en som alltid hvisker noe, sier at Yoshitsune er for stolt og tar for mange fanger på egen hånd. Yoshitsune blir stoppet før han kan komme inn til Kamakura. Han må snu ved Koshigoe og skriver et langt tryglerbrev. Han forteller fra barndom i skjul, fra båter i storm, fra piler over sjøen, fra det å vinne igjen rikets symboler. Alt var for ed og land. En klok mann leser brevet, men portene åpnes ikke. Røyk og mistenksomhet stiger mellom brødrene.

Samtidig ruller straffen videre for Heike.

Den lille gutten Fuku-sho, Munemoris sønn på åtte år, får sitte på farens kne for siste gang før de føres bort. Ved elva bestemmer en streng mann seg for å gjøre "som han vil". Han hugger barnets hode mens amme og terne roper. Hodet bringes tilbake for en sutra før det legges i elven. Senere finner de ammen i vannet med guttens hode gjemt under brystet. Noen navn står i rødt i historien. De svir seg fast i minnet.

Etter dette halshugges Munemori og sønnen hans i Omi, med en munk som hvisker bønner i ørene deres.

Shigehira, som hadde vært i Izu, føres til Nara for straff. Han møter en gammel venn ved veien, og de deler et siste farvel. Yngre munker roper om hevn. Eldre ber soldatene gjøre det raskt og verdig. Et silkebånd knytes mellom en gudestatue og Shigehiras hånd. Han taler rolig om ansvar og anger. Så faller hodet. Hustruen henter senere kropp og hode og brenner dem i et lite tempel, og asken bæres til Koya.

Landet skjelver en natt av jordskjelv. Haller knekker, søyler faller. Noen hvisker at Heikes urolige ånder rister i grunnmuren. Mongaku finner og bringer hodeskallen til Yoshitsune og Yoritomos far tilbake til sønnen. Yoritomo gråter åpent og bygger et tempel som minne.

Samtidig legger han den nye orden i jorden.

I alle provinser settes det shugo og jito – voktere og forvaltere. Samuraiene får røtter i jord og ris. Slik går landet inn i en annen tid. Det er ikke lenger hoff og dikt som styrer. Det er brev med segl, våpen ved beltet og hester som kjenner stiens hver stein. Tiden til Heike er over, men sporene deres ligger fortsatt i støvet.

En ny jakt begynner: å finne alle Heike-etterkommere. Noen dreper i blinde, og støvet blir grått i gatene. Høyeste mål er Rokudai, den vakre sønnen til Koremori. I en dal ser mennene en gutt med hvit hund. Svergripe klirrer. Moren vet hva som må gjøres og sender gutten selv, tolv år gammel og høflig. To brødre følger ham barføtt til Rokuhara.

En amme ber og ber, og bønnen når helt til Mongaku i fjellet. Han løper til Kamakura for å be om benådning. Tjue dager renner ut. Høvdingen fører gutten østover. Ved en pinjeskog i Suruga setter Rokudai seg ned. Han retter litt på håret, vender seg mot vest og sier nembutsu ti ganger. Bøddelen kjenner sverdet gli ut av hånden. Han nekter å hugge. Da kommer en munk i svart og roper benådning. Alle gråter av lettelse. Rokudai får leve. Mor og sønn kaster seg i armene.

De reiser i takknemlighet til et tempel og lover å leve stille.

Men mistanken er seig. Årene går. Rokudai tar tonsur, ber ved Kumano og ser ut mot øya der faren en gang skar navnet sitt i et tre før han sank. Yoritomo dør. Mongaku forsøker igjen å hjelpe og blir sendt i eksil. En dag er nok. Rokudai arresteres på nytt. "Sønnen av en slik mann, disippelen av en slik mann," sier de. Han blir halshogd ved Tagoe-gawa. Med ham slokner den siste gnisten fra Heikes hjerte.

Kenreimon-in – datter av Kiyomori og mor til barnekeiseren Antoku – tar slør og flytter til en liten hytte i Ohara. Den pensjonerte keiseren besøker henne en dag. En femfarget snor er festet i en Amida-statues hånd, og enden ligger i hennes. En enkel seng av hamp og papir står i hjørnet. En røkelseskål i det andre. En gammel hoffdame gråter stille.

Kenreimon-in sier hun sitter og venter på Amida, ikke på mennesker. Likevel åpner hun boken med sorg. Hun forteller om flukten fra byen, om sult og tørst på sjøen, om håp ved Muroyama og Mizushima, om blod ved Ichi-no-tani. Hun forteller om hvite hegrer som satt i trær og ble tatt for fiendens faner. Så kommer Dan-no-ura. Hun ser igjen Nii-no-Ama binde det lille håret og si nembutsu som en fugl. Og vannet som lukket seg over barnet.

I Akashi drømte hun senere et palass av lys under havet. "Der bor de nå," sa Nii-no-Ama i drømmen.

Fra den dagen har hun bare bedt. Den pensjonerte keiseren lytter med tårer og nikker. Å se slik er nåde. Noen år etter griper Kenreimon-in den femfargede snoren, sier nembutsu, og rommet fylles av en ukjent vellukt og svak musikk. Hun dør rolig. Venninnene hennes bruker resten av livet på bønn. Minnet om henne blir en rolig elv i en brusende fortelling.

Under alt som hendte, finnes også "Sverdenes bok", en streng som vibrerer i bakgrunnen. Den forteller om to tvillingblader, Hige-kiri og Hiza-maru, smidd etter bønn og prøvd på forbryteres hår og lår. De fikk navn, forsvant, kom tilbake, og fulgte Genji-slekten som talismaner. Når Yoritomo til slutt får Hige-kiri tilbake fra helligdommen, sier folk at sverdet og løftet er hele igjen.

Et annet blad, Hoe-maru, vandrer gjennom fjellene og ender som Usu-midori i Yoshitsunes hånd, før det skjenkes til et hellig sted igjen. Til slutt hviler tvillingbladene i Kamakura – et tegn på at den nye ordenen vil vare. Men over alt sverdrust og heltedikt lyser det alltid en eldre klang: Kusa-nagi, sverdet som ble funnet i ormens hale, og som ble hengt i en helligdom. Det bøyde seg ikke for tyver, bare for guder.

Når Heikes sverd forsvinner i dypet ved Dan-no-ura, sier noen at Dragekongen i havet endelig fikk tak i det han hadde mistet i tidens begynnelse. Tegnet på rikets rett skulle ikke hvile i en falmende slekts hender.

Det er slik trådene knyttes: Gio som valgte mildhet, Shunkan alene på stranden, Shigemori som holdt sverdet unna keiserens bryst, Nasu no Yoichis pil i kveldslys, og Kumagai som så sin egen sønns ansikt i en fiendes. Alt henger sammen med navnet på Kusa-nagi og tvillingbladene som kom hjem.

Heike-lyset bleknet ikke med én pil, men med mange valg, mange synder, og tidens hånd. I enden står Kamakura ved havet, og i fjellene over Ohara en liten celle med en femfarget snor. Mellom dem går rytterspor som blir stier for bønder og munker.

Kirsebærblomster faller som før. Og hvis man lytter, hører man fortsatt Gion-klokken: lyden av det som oppstår og forsvinner.