Peter PanWersja dostosowana do wieku

Alle barn, unntatt ett, vokser opp. Wendy visste det da hun var to år gammel. Hjemme i nummer 14 bodde hun sammen med moren sin, faren sin, brødrene John og Michael – og barnepiken Nana, som faktisk var en hund. Mrs. Darling var klok og snill, og i munnviken hennes bodde et kyss som ingen helt klarte å få tak i. Mr. Darling var stolt og litt nervøs for penger, for i det huset måtte alt være riktig for at hverdagen skulle gå opp.

Om kveldene likte Mrs. Darling å rydde i barnas sinn, som om tankene og drømmene deres var små skuffer som trengte orden. Og i disse skuffene begynte et merkelig navn å dukke opp: Peter. Først svakt, så tydeligere, natt etter natt.

En kveld smalt vinduet opp. En gutt stupte inn i barnerommet som om han var vant til å fly heller enn å gå. Med seg hadde han en bitte liten fe som glitret og surret, Tinker Bell. Nana jaget etter, men Peter var raskere. Likevel klarte Nana å smelle igjen vinduet og klemme skyggen hans fast. Mrs. Darling fant skyggen, rullet den sammen og la den i en skuff. Fra den kvelden var ingenting helt som før.

Så kom fredagen som alle skulle huske. Mr. Darling strevde med slipsknuten sin som om husets framtid hang i den, og da Michael skulle ta medisin, bestemte faren seg for å være et forbilde. Han helte medisinen sin i Nanas skål i stedet, og hun slikket den lydig opp. For å straffe seg selv bandt han Nana ute i hagen. Mrs. Darling tente nattlysene i barnerommet, kysset barna gode natt og gikk i selskap med mannen sin. Utenfor hvisket stjernene at nå var de voksne ute av veien.

Med vinduet på gløtt fløy Tink inn som et lite lys og lynte rundt i rommet. Peter lette gjennom alle skuffene til han fant skyggen sin. Han prøvde å feste den med såpe, men den gled bare av. Da våknet Wendy. Hun så gutten sitte på gulvet, mer trist enn farlig, og forklarte at skygger ikke limes – de sys. Hun sydde den fast med små, raske sting, og han spratt rundt av glede og skrøt som om han hadde klart det selv.

De ble venner. Hun tilbød ham et kyss, men han rakte ut hånden og tok imot en eikenøttknapp i stedet. Hun hang den rundt halsen som et kjede, og senere skulle den redde livet hennes. Peter fortalte at han hadde rømt hjemmefra samme dag han ble født, fordi han hørte foreldrene snakke om hva han skulle bli som voksen. Det ville han aldri bli. Han fortalte om feer som blir til av den første latteren til et barn, og om de fortapte guttene – babyer som hadde ramlet ut av barnevogner og, hvis ingen hentet dem, ble sendt til Ønskelandet.

Vi mangler bare én ting, sa han. En mor. Til historier, til å stoppe strømper og si god natt.

Wendy nølte. Jeg kan ikke fly, sa hun. Peter strødde fe-støv over henne og hvisket: Tenk vakre tanker. Og med ett lettet de fra gulvet. John og Michael våknet, Tink suste rundt, og fem skygger fløt ut av vinduet. De svevde over tak og spir, og London ble en stille kasse av lys under dem. Over havet ble de kalde og sultne, men Peter lo og fanget mat fra fugler. Hvis jeg glemmer deg, sa han nesten ømt, så si: Jeg er Wendy.

Andre stjernen til høyre, og rett fram til morgen, sa han da John spurte om veien.

Havet ble til sølvstriper som pekte mot land. Før de så øya, kjente de den: lagunen med havfruer, den ensomme klippen, grotter og stier som minnene deres hadde formet. Men da natten kom, forandret alt seg. Lydene fikk tenner. Peter ble alvorlig. Der nede sover en pirat, sa han. Vi kunne drepe ham. John bestemte seg for å drikke te i stedet. Tink fløy foran dem som et lite, hvitt raseri. Hun er sjalu, hvisket Wendy.

På sjøen lå Jolly Roger, piratskipet til Kaptein Hook. Han var vakker og farlig på samme tid, med svarte krøller og en krok i stedet for høyre hånd. Peter hadde kuttet av hånden og kastet den til en krokodille. Siden den dagen hadde udyret fulgt Hook overalt, for den likte smaken av ham. Heldigvis hadde krokodillen svelget en klokke, og tikkingen reddet Hook gang på gang.

Hook og den snille piraten Smee streifet i skogen og lette etter gutenes skjul. Da Hook løftet på en stor sopp, kjente han varmen fra piper som brant under bakken. Han fant ikke inngangen, men la igjen en stor kake med gift. Uten mor spiser de seg glade og døde, sa han og smilte. Så hørte han tikkingen, og hele maneren hans falt av. Krokodillen! skrek han og flyktet.

I skogen jaget alle alle: de fortapte guttene jaget Peter, piratene jaget guttene, rødhudene jaget piratene, og dyrene jaget rødhudene. En perfekt sirkel der nesten ingen møttes.

De fortapte guttene kom fram i skinn og skygger. Tootles, som alltid var uheldig. Nibs, rask og lett som vinden. Slightly, som husket ting han aldri hadde opplevd. Curly, som alltid trodde han hadde gjort noe galt. Og tvillingene, som var så like at ingen helt kunne se forskjell. De var Peters følge, og de ventet på en mor som skulle komme en dag.

Fra himmelen dalte noe hvitt med en klagende lyd. En fugl! ropte Tink, som hadde bestemt seg. Peter sier dere skal skyte, pep hun. Tootles spente buen. Pilen traff Wendy i brystet. Stillheten falt som en tung sekk over skogen.

Peter suste ned med et hanegal og glede på leppene: Jeg har brakt dere en mor! Han stivnet da han så henne ligge. Hvem skjøt? spurte han. Tootles trådte fram, for det gjorde han alltid. Peter løftet pilen for å slå, men i samme øyeblikk rørte Wendy på seg. Eikenøtten rundt halsen hadde stoppet pilen. Hun levde.

Tink hadde lurt dem. Peter ble iskald. Jeg er ikke din venn mer, sa han. Gå vekk for alltid. Men så rørte Wendy seg igjen, og han mildnet. En uke i eksil, bestemte han. Tink fløy ikke takknemlig bort. Hun forandret humør like fort som glansen i vingene.

Ingen får røre Wendy, sa Peter. Bygg et hus rundt henne. Guttene målte med føttene hans og bygget av mose, never og planker. Johns hatt ble pipe. Da røyk steg ut av hatten, var huset ferdig. Wendy åpnet døren og smilte. Guttene falt på kne: Vær moren vår, tryglet de. Hun sa ja, som om hun hadde ventet på det hele livet.

De flyttet under bakken, til hulen med den flyttbare ilden, soppstoler og et tre som ble bord hver kveld. Sengene rullet ut til halv sju og inn igjen om dagen. Den minste gutten sov i en kurv, for en mor trenger en baby. Tink fikk en liten hylle, bare stor nok for stoltheten hennes.

Dagene fikk en merkelig, trygg rytme. Wendy stoppet strømper og fortalte historier ved leggetid. Peter hatet selve godnatt-øyeblikket, men elsket henne som fortalte. Når hun spurte guttene om foreldrene sine, ble svarene vagere for hver uke. John husket mor og far som noen han en gang hadde kjent. Michael begynte å tro at Wendy virkelig var moren hans. Wendy ble redd og ga dem eksamen: mors øyne, fars latter, forskjellen på søndag og hverdag. Slightly svarte alltid først – og alltid feil.

Eventyrene kom likevel nesten hver dag. Noen ganger gikk Peter for helsens skyld, med et alvor som egentlig var ren lek. Han kom hjem bandasjert og fortalte blendende historier mens Wendy vasket sårene hans i lunkent vann. Hun visste aldri helt hva som var sant, men han visste alltid hvordan det skulle føles.

En dag dro de til lagunen, der havfruene satt som blanke fisk i solskinnet. De var vakre og kalde, vennlige bare mot Peter. Han kunne sette seg på halen deres når de var frekke, og han lo når de freste etter ham. Vannet skalv på den måten som betyr at noe er på vei. Dykk! sa Peter, som våkner når det er fare. De gjemte seg ved steinene.

En jolle gled inn. Smee og Starkey hadde en fange bundet til klippen – Tiger Lily, høvdingens datter. De skulle la tidevannet ta henne, slik at Hooks rykte skulle vokte skipet i natt. Wendy gråt. Peter la om stemmen sin, og plutselig var Hooks harde tone over vannet: Slipp jenta løs! Piratene adlød stemmen de fryktet, og Tiger Lily gled i sjøen og forsvant i skyggen.

Så lød en ny stemme over vannet: den ekte Hook.

Hook klatret om bord i jollen og satte seg tung og glatt som olje. Han snakket om guttene og moren de hadde funnet. Smee, som ikke helt skjønte hva en mor var, pekte på en fugl i redet sitt. Det der, sa Hook, det er en mor. Han smilte uten glede. Vi tar moren deres, binder henne til masten og lar guttene gå planken.

Peter kunne ikke holde ut stillheten. Han ropte fornærmelser ut i mørket – torskefisk! – ord så små at de likevel traff noe stort og sprakk det. Hook samlet seg da Peter sa navnet sitt. Det ble et sverdglimt i alle retninger. John skar først blod i sin egen lille kamp, og Smee og guttene byttet slag og skrubbsår som om de var byttelapper. Peter fant Hook langs den glatte klippen. De tok grep om hverandres armer og kjente at begge var der for alvor. Peter kunne stukket ham – han hadde tatt en kniv fra beltet hans – men så at han sto høyere. Urettferdig, tenkte han, og rakte Hook hånden.

Hook bet ham.

Ikke smerten, men uretten gjorde Peter svak. Kroken rispet ham før lyden som løftet havet forandret alt: tikking. Krokodillen. Hook kastet seg i vannet og forsvant.

Guttene rodde i land, men Peter ble igjen med Wendy på klippen. Tidevannet steg. Steinen krympet. Fly! sa Wendy. Jeg kan ikke. Hook såret meg. Han dyttet henne foran seg, men sjøen var sterk. En dragehale strøk forbi – Michaels drage som hadde rømt – og Peter surret Wendy fast i snoren. Hun klamret seg til ham. Farvel, Wendy, sa han. Hun drev bort, liten som et frø i månelyset.

Han sto igjen på en fingertupp av stein. Havfruenes sang løftet seg rundt ham. Han skalv én gang og smilte. Å dø vil være et fryktelig stort eventyr, sa han.

Men Ønskelandet er lurt på andre måter enn havet. En Never-fugl fløt forbi med redet sitt som en liten båt. Hun hadde kommet for å gi ham redet, men ble fornærmet da han ikke forsto språket hennes. De kjeftet på hverandre uten ord. Så la hun eggene igjen, og i det sjeldne sekundet forsto han alt. Han la eggene i Starkeys store sjømannshatt som hang på en stokk, satte hatten på vannet og brukte stokken som mast og skjorten som seil. Fuglen tok rede i hatten. Slik reddet de hverandre.

Wendy kom seg i land med dragen. Peter drev i havn i hattemasten sin. Da de møttes i hulen igjen, var gleden stor. Tiger Lily og krigerne hennes kom og sverget vennskap. Peter likte titlene de ga ham og ble Den store hvite far, med en mine som fikk guttene til å knele av beundring og Wendy til å smile stramt. Hun var ingen kvinne i stammen; hun var mor i et hus.

En kveld, da ilden lyste og trøtthet gjorde alle bedre, brakte Wendy forsiktig opp det store spørsmålet. Du vil ikke bytte meg bort, vel? Nei, Wendy, sa Peter oppriktig, for han visste ikke hva løftet kunne bety. Det er jo bare lek at jeg er faren deres? Å ja, sa hun. Han pustet ut. Og dine følelser for meg, Peter? Som en hengiven sønn, Wendy. Hun ble stille. Tink pep tosk fra hyllen sin. Noen ganger trengs ingen oversettelse.

De la seg etter historier. Peter gikk ofte ut når hun kom til god natt, men i kveld ble han. Wendy fortalte om Mr. og Mrs. Darling, om Nana og den kvelden faren bandt hunden ute og barna fløy bort. Hun fortalte om mødres kjærlighet og om vinduet som alltid står åpent, i tilfelle du kommer hjem. Guttene ble glade og blinde av håp. Peter sukket stille. Du tar feil om mødre, sa han. En gang hadde han flydd hjem etter mange måner og funnet vinduet stengt og en annen gutt i sengen sin. Sant eller ikke, det var sant inne i ham.

La oss dra hjem! ropte John. Ja, sa Wendy. Mamma bærer kanskje allerede sørgeflor. De fortapte guttene ble redde for tanken på et ordentlig liv, men ble fristet da hun sa at foreldrene sikkert ville adoptere dem. Alt så nesten klart ut. Du blir vel med, Peter? hvisket hun. For å finne din mor. Hun vil si at jeg er stor. Jeg vil alltid være en liten gutt og ha det gøy, svarte han. Det var alt han hadde å si.

Wendy ba ham pent huske skjerf og medisin. Han nikket fraværende. Han truet Tink til å følge Wendy hele veien hjem; Tink ville ikke, men bøyde seg for ham. I det øyeblikket sprakk natten med skrik og stål. Hook brøt alle regler. Han angrep i mørket.

Det som pleide å skje i grålysningen, raste nå. I skogen kjempet rødhuder og pirater så trærne ristet. Tiger Lily kjempet som en flamme, men falt til slutt sammen med sine beste. Hook brydde seg ikke om dem. Det var biene han ville røyklegge for å nå honningen: Pan, Wendy og guttene, men mest av alt Pan.

Nede i hulen lyttet Peter. Hvis de røde vinner, trommer de tom-tom, sa han. Hook hvisket Smee i øret, og de lot trommene tale med to stødige slag som betydde alt bra. Guttene pustet ut og begynte å ta farvel. Hver gutt skulle gå opp gjennom sitt eget tre. Ved hver stamme ventet en pirat.

De ble dratt opp som fisk, bundet og kneblet. Bare Wendy ble møtt med høflighet. Hook tok av seg hatten og tilbød henne armen. Det var akkurat høflig nok til at blikket hennes ble hengende et sekund for lenge. Da de skulle surre Slightly, gikk tauet nesten tomt; han bulte i alle retninger. Hook forsto at gutten hadde spikket treet videre ut da han ble for tykk. Der var inngangen. Wendy og guttene ble båret bort i det lille huset som en gang var bygget rundt henne – det så nesten fornøyd ut med å bli brukt som bur. En tynn røyksøyle steg opp av pipehatten idet det forsvant gjennom skogen.

Hook gled alene ned i Slightlys tre. I hulen fant han Peter sovende, med et hån som en drøm i munnviken. Hook sto over ham et øyeblikk, mer menneske enn pirat, men han var ikke bedre enn han var. Han helte fem dråper av sin eldgamle gift i Peters medisin og forsvant.

Peter våknet brått. En klokkestemme raslet uten ord. Tink kom styrtende, tilgriset og andpusten. Wendy og guttene er tatt! pep hun. Hook var her, la hun til. Peter rakte ut etter sverdet før han rakte etter tankene. Han tok medisinbegeret for å gjøre Wendy fornøyd når hun kom tilbake. Ikke drikk! ropte Tink. Han var ikke sikker. Hook nede her? Aldri. Han løftet begeret. I et hvitt blink var Tink mellom ham og giften. Hun sank, og lyset i henne blafret. Jeg skal dø, Peter, hvisket hun.

Han holdt henne, og hele hulen ble stille som et stoppet ur. Jeg kan bli bra hvis barn tror på feer, hvisket hun. Peter kastet armene ut i natten, ut av alle vinduer der barn sover, og ropte: Tror dere på feer? Noen lo, noen klappet, noen ble skremt av mødre som trodde det var brann. Men nok hender klappet. Lyset hennes vokste. Hun spratt opp, frekkere enn før. Hun takket ingen; hun nikket hardt, som om verden hadde gjort opp for alle misforståelser på én gang.

Nå redder vi Wendy, sa Peter. Han var nesten lykkelig igjen, for han var aldri så levende som i fare. Han tegnet planen i farten. Jeg tikker, sa han. Krokodillens ur hadde stoppet et sted over øya. Lyden kunne lånes.

På Jolly Roger syslet Smee rundt som en flittig bestemor blant fanger, mens de andre drakk, glodde og gjespet. Hook gikk dekket rundt med hele sin sørgelige stolthet. God form, hvisket han til seg selv, som om ordet var en knapp han måtte holde på plass. Hvorfor elsket barna Smee, som var klønete men snill, når det var han, James Hook, som holdt slipsknuten og manéren? Kroken løftet seg nesten over Smee, men Hook tvang den ned igjen. Dårlig form å skade sin egen mann.

Han samlet guttene ved masten. Vil noen bli kabingutt? spurte han. John og Michael innrømmet at de hadde lekt med sjørøvernavn, men ikke med svik. Ned med kongen, sa Hook, og de sa nei. Wendy ble ført fram og så mest av alt at alt var skittent. Med fingeren skrev hun Skitten gris på en koøye. Siste ord fra deres virkelige mødre, sa hun rolig: Vi håper våre sønner dør som engelske gentlemen. Piratene stivnet et øyeblikk, som om luften plutselig luktet plikt.

Da lød tikking i sjøen. Ingen så mot vannet. Alle så mot Hook, som sank sammen og hvisket: Skjul meg. De dannet en ring rundt ham. Barna løftet blikket til rekka, klare for krokodillen – og så kom Peter tikkende om bord. Han traff først. Én mann over bord uten et rop. En, telte Slightly stille. Peter forsvant inn i lugaren. Jukes gikk etter pisk og skrek. To. Cecco snublet ut, hvit som skummet, og falt. Tre. Mytteri klødde i mennenes hender. Starkey grep kroken i frykt og hoppet i sjøen. Fire.

Hook holdt seg rank. Inn i lugaren, alle! befalte han, men ingen ville. Da gikk Hook selv inn med en lampe som sluknet i mørket. Han kom ut lysløs og like fattet. Fangene! ropte han, for han visste hva han måtte gjøre for å få slutt på mørket: dytte barna inn først, la hanen slukke dem. Men nede i mørket hadde Peter allerede funnet nøkkelen og hvisket strategien til guttene.

Wendy ble bundet til masten igjen. Hook løftet sabelen for det som skulle bli lykken for skipet: kaste jenta over bord. Da skrek Wendy ved masten navnet sitt – og det var ikke hennes stemme. Kappen falt. Peter sto der, bundet i hennes sted, grinende som en gutt med god tid. I neste blaff var tau kuttet, fanger løst, og dekksplankene ble et brettspill med liv i hvert felt.

Hogg ham til brystet! ropte Hook, men røsten hadde mistet kanten sin. Ned, gutter, og over dem! svarte Peter, og slaget begynte som en sang alle kunne, men ingen helt husket teksten til. Sabel mot sabel, spark, grep, rop. De som ikke hoppet, ble blendet av en lykt Slightly hadde funnet og tatt i ryggen. Midt oppi alt dette sto Wendy bundet igjen, men nå med barneøyne som fyrtårn. Hun holdt pusten for hver gutt.

Fem, seks, sju... talte de, ikke fordi det hjalp, men fordi telling er å holde fast i noe når verden glipper.

Til slutt sto Hook alene i en ring av varme gutter og kalde stjerner. Han parerte med en eleganse ingen kunne nekte ham. Han holdt dem borte med svingen av kroken og lette etter et sted å vinne. Han fant Peter. Legg ned sverdene, sa Peter. Denne mannen er min. Guttene hørte og trådte tilbake, for det var slik det skulle være.

Alt ditt verk, Pan? ropte Hook. Ja, James Hook, alt mitt.

De gikk på hverandre. Peters styrke var hastighet; Hooks var rekkevidde og gamle triks. Den gamle sluttstøten fra Rio presset Peter bakover, men hver gang kroken søkte nakkegrep, var luften tom. Peter smatt som om han var laget av vind. Han stakk Hook i siden. Blodet var rødt som alle andres, men for Hook var det hisset i hans egen svakeste streng. Han mistet sverdet. Nå! ropte guttene. Peter ventet, og Hook plukket det opp igjen. Noe i Hook ble mindre av den storsinnetheten.

Hva er du, Pan? spurte Hook, som om svaret kunne redde ham. Jeg er ungdom, jeg er glede – en liten fugl som brøt ut av egget, svarte Peter. Hook hørte ikke ordene, han hørte at gutten ikke visste det som voksne vet; han var det. Det var det verste for Hook.

Han sprang til kruttrommet, tente lunten og ropte at om to minutter ville alt eksplodere. Peter gikk rolig inn og bar granaten på strak arm og kastet den i sjøen. Det var nesten ikke et triks, bare en stillhet midt i stormen. Hook ville ha én siste trøst: se Peter vise dårlig form. Spark meg, sa han som en invitasjon. Peter sparket, for han var høflig mot håndslagene han kjente. Dårlig form! ropte Hook triumferende og kastet seg i sjøen, uten å vite at krokodillen allerede drev under baugen.

Vi stanset uret noen sekunder, av høflighet. Så åpnet sjøen seg, og Hook forsvant i stillheten den gamle fienden hans hadde båret i magen i så mange år. Ingen sang. Noen pirater drev i land, blant dem Starkey, som endte som barnepike hos rødhudene. Smee drev videre og ble etter hvert en hyggelig mann som levde på å si at han var den eneste Hook noen gang hadde fryktet. Barna sto på dekket og pustet tungt. De var glade og skremte på samme tid.

Wendy, som hadde sett hele slaget med hjertet i halsen, tok kommandoen. Hun fikk guttene i kø, talte sår og roste modighet. Da Michael ivrig viste hvor han hadde fellet en mann, grøsset hun og lo på samme tid, for slik gjør mødre i fare når de endelig kan puste. Peter gikk dekket rundt mens solen lyste opp skipet sakte, og til slutt sovnet han ved kanonen. Han drømte, og i drømmen gråt han. Wendy holdt ham, og han sluttet.

Ved første lys begynte en ny lek: gjøre sjørøverskipet til deres. Skjorter ble kilt om til uniformer, bukser klippet, skjegg barbert, og Peter blåste i pipesignalet ved roret som en kaptein laget av altfor mye luft. Nibs og John ble styrmenn, Tootles båtsmann. Kursen ble satt: hjem. Til Azorene rundt 21. juni, erklærte Kaptein Pan. Etter det flyr vi for å spare tid.

Wendy sydde ham en ny drakt av Hooks fineste klær. Den kvelden han tok den på, satt han med sigarholder og pekefinger bøyd som en krok. Han var plutselig et ekko av den han hadde slått. Wendy så det, og hjertet hennes var ikke helt rolig.

Mens barna krysset havet, holdt huset i nummer 14 ut på sin måte. Mr. Darling krøp inn i Nanas hundehus av ren anger for at han bandt henne ute den kvelden. Hver morgen ble han båret i kennelen til kontoret og tilbake klokken seks. Avisene skrev om ham, barn ba om autografen hans, selskaper inviterte ham med kennel. Mrs. Darling holdt vinduet åpent. Hun luftet sengene. Hun ventet stille, med ansiktet som blir tynnere av håp.

Barna bestemte torsdag om en uke som hjemkomstdag. Før den dagen fløy Peter og Tink i forveien. Lukk vinduet, hvisket Peter til seg selv med en kald plan. Sett bommen. Når Wendy ser seg utestengt, må hun tilbake med meg. Han skled forbi ruten og så inn. Mrs. Darling satt ved klaveret og spilte Hjem, kjære hjem. Han tenkte på sin egen mor, som han husket for sterkt til at noen virkelighet kunne måle seg. Så sluttet hun å spille og la hodet på klaveret. To tårer ble liggende på øyevippene og flyttet seg ikke. De lå der uendelig lenge, også inne i ham. Peter løftet bommen igjen. Kom, Tink, sa han. Ingen dumme mødre i natt.

De andre landet ved et åpent vindu. De gled ned i sine egne senger som om tiden hadde ventet på dem. Mrs. Darling kom inn og så tre sovende barn, et syn hun hadde drømt så ofte at drøm og virkelighet kranglet i henne. Først da de ropte Mor! én etter én, åpnet hun armene. Nana stormet inn. Mr. Darling kom også – fra kennelen – og var litt oversett, men det tok han igjen med å gråte så det passet alle.

Det var en gutt ved vinduet som ikke torde komme nærmere. Wendy løp og åpnet. Går du? spurte hun. Ja, sa Peter. Mrs. Darling kom fram og tilbød, uten å nøle, å adoptere ham også. Vil dere sende meg på skolen? spurte han. Til et kontor? Og snart blir jeg mann? Veldig snart, sa hun, for det hun sa nå måtte være sant. Da kan jeg ikke, sa han og skar av seg alt med én setning. Jeg vil ikke på skolen. Jeg vil ikke bli mann. Ingen skal gjøre meg til det.

Hvor vil du bo? spurte Wendy stille. Hos Tink, i huset som ble bygget til deg oppe i trærne, der feene sover. Hun forsøkte likevel: Kveldene blir lange ved ilden. Jeg har Tink, sa han, uten at det egentlig dekket alt.

For en gangs skyld gjorde Mrs. Darling en avtale som var litt eventyr og litt klokskap: Wendy kunne fly til Ønskeland én uke i året for å ta vårpussen hans – riste støv av historiene, lufte hulen, synge for lat natteglede. Du glemmer meg vel ikke før våren? sa Wendy. Selvsagt ikke, sa Peter, oppriktig der og da. Han smilte stort og for lett til at løftet kunne vare.

Da han fløy, rørte han ved noe som var blitt nevnt helt fra første side: Mrs. Darlings kyss, som ingen før hadde fått. Hun rakte ham det uten å vite hvordan. Han tok det uten å vite hva det var, og likevel var alle fornøyd, på den merkelige måten dette huset kunne være det.

De fortapte guttene ble ønsket velkommen som sønner av foreldre som ennå var hverandres oppdagelse. Mr. Darling følte seg forbigått og lurte på om fedre teller. Tootles var den første som sa at en far kunne være en helt, og de andre nikket. Slik ble alt mykere. Guttene begynte på skolen. De sluttet å fly uten å merke når det skjedde. De sa det var mangel på øvelse, men sannheten var at troen var blitt mindre, dag for dag.

Michael holdt troen lengst. Han var der første gang Peter kom om våren for å hente Wendy til vårpussen. Hun hadde vevd en kjole av blader og bær. Allerede da hadde Peter glemt mye. Hvem er Kaptein Krok? spurte han alvorlig. Du drepte ham og reddet oss, sa Wendy. Han trakk på skuldrene. Jeg glemmer dem når jeg har drept dem. Og Tinker Bell? Det er så mange, sa han, ikke fordi Tink var ingenting, men fordi tiden i ham hele tiden ble til nå.

Neste år kom han ikke. Året etter kom han som om det var i går. For ham var det i går. For Wendy var det altfor lenge siden.

Wendy ble voksen slik noen blir: helt og holdent, uten å skamme seg. Hun giftet seg med en mann som likte henne slik hun var, og de fikk en datter, Jane. Jane hadde det blikket som blir værende åpent mot noe som ikke har fått navn ennå. Hun elsket historiene om Peter i det samme barnerommet som luktet nattlys og såpe og sommergardiner.

Jane bygget telt av laken og befalte moren å vise hvordan det var da du var liten. Hvorfor kan du ikke fly, mamma? spurte hun. Fordi jeg er voksen, sa Wendy. Voksne glemmer veien. Bare de glade, uskyldige og hjerteløse kan fly. Jane så på henne. Jeg vil være det da, sa hun. Hun mente ikke slem. Barnas hjerteløshet er ikke vond; den er lett. Den gjør at de tør gi slipp akkurat når verden krever det.

Hver vår fortalte Wendy samme historie på nytt og likevel annerledes. Hun stoppet strømper ved ilden og lot natten være vennlig. Utenfor var stjernen der. Den hadde ventet siden tidenes morgen på en gutt med melketenner.

En kveld, da vinden gikk i gardinene og ilden var liten, spratt et hanegal gjennom rommet. Vinduet fløy opp, og Peter landet på gulvet – den samme som alltid. Hei, Wendy, sa han, og ordene var helt uten tvil. Hun grep etter lysbryteren. Ikke! ropte han, for lyset avslører det som er gått. Hun slapp.

Hvor er John? spurte han. Han er ikke her. Sover Michael? spurte han og nikket mot sengen der Jane lå. Det er ikke Michael, sa Wendy fort. Er det en ny? Ja. Gutt eller jente? Jente. Han tenkte seg om et øyeblikk, og det var lenge for ham. Skal du fly med meg? Det er vårpuss. Jeg kan ikke. Jeg har glemt hvordan. Jeg lærer deg igjen. Ikke sløs støvet på meg, sa hun stille.

Hun slo på lyset. Han så henne og sank ned på gulvet. Du lovet å ikke, sa han. Jeg kunne ikke hjelpe det, svarte hun. Jeg er gift. Og jenta der er min. Kniven løftet seg i ham som en gammel refleks, sank, og han gråt ikke for henne, men for noe i ham uten språk.

Jane våknet. Gutt, hvorfor gråter du? spurte hun. Han reiste seg, bukket dypt og sa: Jeg heter Peter Pan. Det vet jeg, svarte Jane. Jeg har ventet på deg.

Wendy kom tilbake fra kjøkkenet med en skjelvende kopp te og så datteren sitte på sengekanten i nattkjole og flytte seg fra luft til luft som om gulv var for dem som hadde tid. Han trenger en mor, sa Jane, stor i ansiktet uten å ha blitt eldre. Bare for vårpussen, la hun til, for å gjøre verden mulig for to.

Jeg skulle ønske jeg kunne følge dere, sa Wendy, og hun mente det. Men du kan ikke fly, sa Jane mildt, slik barn kan være milde mot sine mødre når de har forstått noe de ikke kan gi tilbake.

Peter tok Jane i hånden, og de forsvant ut av vinduet, to tegn som ble mindre enn stjerner. Wendy sto og så etter dem. Hun sto lenge. Hun visste at dette var slutten på én historie og begynnelsen på den samme. Hun ble hvit i håret, og figuren hennes ble liten, men hun holdt vinduet på gløtt. Jane ble voksen og fikk en datter som het Margaret. Når han husket det – for han glemmer ofte – kom Peter for Margaret, og hun fløy med ham. Hun fortalte ham historiene om ham selv, og han hørte dem som om det var første gang, for for ham var det alltid første gang.

Når Margaret blir stor, vil hennes datter gå i hennes sted, og slik fortsetter det, så lenge barn er glade, uskyldige og hjerteløse. Under den samme stjernen flyr en liten gutt med alle melketennene. Noen vinduer står åpne i tide, noen for sent. Noen mødre venter, noen leker at de venter. Og et sted, i et hus over eller under bakken, står en make-believe-gryte på en make-believe-ild, og en stemme sier det som binder kvelden til hvile: god natt.