Stormfulle høyderWersja dostosowana do wieku

Jeg kom til Thrushcross Grange en høstdag da heiene lå som mørke bølger rundt meg, og vinden bar lukt av våt jord. Jeg skulle bare leie huset over vinteren. Nysgjerrig som jeg er, gikk jeg snart opp den steinete veien til Wuthering Heights for å hilse på huseieren, Heathcliff. Gården lå strengt i blåsten. Hundene knurret, og øynene til folkene der inne var like kalde som dørjernet. Heathcliff selv var sparsom med ord, høflig uten varme. Jeg følte meg uvelkommen, som en fremmed som hadde gått feil.

Likevel gikk jeg tilbake dagen etter. Snøen kom brått som et stengt vindu. Vinden skrek i skorsteinen, og slik ble jeg fanget til natten og fikk et lite kammer ved opptrappen. Sengen var bygget inn i panelet, som en stor kiste man kunne krype inn i. Da jeg slo opp et av de støvete skjermveggene, så jeg noe risset overalt i treet: Catherine Earnshaw. Catherine Linton. Catherine Heathcliff. Det var som om navnet hennes hadde klort seg fast der for å minne alle som sov i sengen på at hun fantes.

Jeg fant en slitt notisbok i en sprekk, skrevet med en ung hånd, full av små hemmeligheter: lekser, krangler, latter. Catherine fortalte om Joseph som holdt lange, strenge prekener, og om broren Hindley som slo Heathcliff for småting. Ordene hennes luktet av lyng og regn.

Natten kom, og jeg drømte. Det begynte med en svak banking på vindusruten, en liten, kald stemme som klynket: "Slipp meg inn. Jeg er Catherine Linton. Jeg har gått meg bort på heden i tjue år." Jeg skrapte på glasset; det sprakk, og et isende lite håndledd grep mitt. Jeg rev meg løs med blod i håndflaten og skrek. Heathcliff raste inn, mer vill enn sint, og kastet seg mot vinduet. "Kom inn! Plag meg!" ropte han i mørket. Jeg var forvirret mellom drøm og våkenhet da jeg hørte ham hulke. Dagen etter rømte jeg tilbake til Grange, og spurte husholdersken Nelly Dean: Hvem var Catherine? Hun så på meg lenge og sa: "Da må du høre hele historien."

Jeg, Nelly Dean, hadde vært i disse husene siden jeg var barn. Da gamle Mr. Earnshaw en kveld kom hjem fra en tur til Liverpool, bar han på en bylt, og i bylten lå en gutt. Han var mørk, skitten, tynn og taus, og ingen visste navnet hans. "Han heter Heathcliff, og han blir her," sa Mr. Earnshaw. Den natten ble alt forandret på Wuthering Heights.

Catherine Earnshaw, datteren i huset, sto først på tå for å se, så lo hun og trakk gutten ut i kjøkkenet for å vise ham tørr brødskorpe og kattunger. Hindley, den eldre broren, trakk på leppen og gjemte bort favorittleken sin. Farens hjerte falt fort for den nye gutten. Han ga ham sko, ga ham lun seng, ga ham noen ganger det Hindley helst ville hatt. Slik vokste sjalusi som nesler i en grøft.

Heathcliff talte lite, men så alt. Han kunne bære mer enn andre, og han bar det stille. Catherine og han ble som to strå bundet sammen av vind: de løp på heien, skled ned lyngbakker, klatret over murer og brant av latter når klærne hang fulle av frø. Jeg ropte dem inn til kvelds og fikk svar i to stemmer som alltid holdt sammen. Noen ganger slo Hindley Heathcliff, men Heathcliff slo ikke tilbake; han ble bare fastere i blikket når han la seg i stallen for natten.

Mr. Earnshaw ble sliten med årene. Catherine ble villere. Han sukket, ba henne lese salmeboken, og hun leste, men med øynene vendt mot vinduet. Da faren døde, var huset plutselig stort og tungt. Hindley kom hjem fra skolen med en brud, Frances, lett som en fugl og med lys latter. Han tok straks makten, og som første gjerning plasserte han Heathcliff i stallen og ga ham arbeid som en tjener. Slik fikk hver plass i huset ny lyd: piskeslag og hvisking i samme vegg.

Det var en tid da Catherine og Heathcliff likevel stakk seg ut og var lykkelige i hemmelighet. En mørk aften listet de seg helt bort til Thrushcross Grange, hvor Linton-familien bodde som konger i sin egen lille verden. Gjennom ruten så de lamper som tente gulllys i tepper og gardiner, og to velstelte barn, Edgar og Isabella, som kranglet om en liten hund. Catherine lo lydløst og ville se mer. Men i det samme kastet vakthunden seg mot dem. Catherine skrek, tennene traff ankelen hennes, blodet rant. Linton-folket strømmet ut, og i oppstyret forsvant Heathcliff over muren. Catherine ble båret inn, skitten og skrekkslagen.

Hun ble værende i fem uker. Da hun kom tilbake til Wuthering Heights, var hun ren, kledd i mykt tøy, med håret satt opp og tynne små sko som knirket pent på steingulvet. Hun blinket med nye smykker og sa rare, forsiktige ting. Heathcliff sto i døren, barføtt i skitten skjorte, og øynene hans strammet seg. Hun lo og kastet armene rundt ham, men han kjente avstanden i silkebånd og parfyme. Den kvelden forsøkte han å vaske ansiktet og gre håret for å ligne dem på Grange, men Hindley lo ham bort og kastet ham ut i regnet for et ord han ikke hadde sagt.

Frances, Hindleys hustru, ble gravid og fødte en sønn, Hareton, med et lite katteblikk. Hun ble syk like etter, og dødens hånd var varm og rolig da den hentet henne. Hindley knakk som en stokk i kulde. Han drakk, slo, bannet, spilte bort penger og tålmodighet. Huset luktet øl og aske. Heathcliff, som allerede var dempet til tjener, ble i tillegg gjort til punsesekk og skyteskive for sin nye herres sinne. Innenfor alt dette prøvde Catherine å være både vill og fin, og hun søkte trøst hos Edgar Linton, som kom på besøk med høflige ord og hvite hansker. I hans blikk hvilte et løfte om ro, noe hun trodde hun kunne lære å like.

En kveld, mens regnet svingte over taket, betrodde Catherine seg til meg på kjøkkenet. Hun vandret frem og tilbake, kinnene brant. "Edgar vil fri," sa hun. "Han er god. Han er mild. Og jeg ... jeg kan gjøre godt der. Vi kan hjelpe hverandre. Men ..." Hun stanset, hjertet dunket. "Jeg er Heathcliff. Ikke som i søsken eller som et lån. Som jord og jord. Om jeg gifter meg med ham, vil jeg degradere meg, og vi ville sulte sammen. Og jeg vil ikke sulte. Jeg er ikke slik."

Hun tenkte ikke på at noen kunne høre. Men utenfor døren sto Heathcliff, blek i skyggen, og hvert ord traff ham som en stein. Da hun snudde seg for å gå, var han borte, og nattevinden blåste inn som fra en tom lomme.

Skrittene hans lød ikke mer i huset den kvelden. Catherine løp ut, kom tilbake, ropte, bannet, gråt, lo. Så ble hun syk. Feberen svirret i pannen hennes, og hun snakket i villrede om lyngblomster og små bekker som sang barndomsnavnet hennes. Edgar Linton kom og bar henne til Thrushcross Grange, hvor hans foreldre pleiet henne varsomt. Men sykdom reiser gjerne fra kropp til kropp. Mr. og Mrs. Linton ble smittet og døde stille, hånd i hånd.

Catherine ble raskere frisk etter det, men hun kom hjem med et nytt blikk, hardere og stoltere. Tre år gled. Heathcliff var borte som en skygge tatt av solskinn. Edgar fridde igjen, og Catherine sa ja. Bryllupet ble lystig som skikk og bruk tilsier. Jeg fulgte med som husets kvinne, bar kaker og holdt orden på stoler. For en stund virket det som om vinden virkelig kunne temmes mellom tykke vegger. Men langt ute på heden, der hvor lyngen blir svart om natten, lå en uro. Det var uunngåelig at den en dag skulle stige og gå i land.

Den dagen kom da Heathcliff sto på plassen foran Grange og ba om å få se Catherine. Han var kledd enkelt, men alt ved ham var blitt skarpere: holdningen, blikket, måten han ikke bøyde hodet for noen. Det var som om fraværet hadde gjort ham hard som jernspiren i en låveport.

Catherine løp ut til ham og lo og gråt på samme tid. Edgar så på dem og ble hvit rundt munnen. Han var ikke ond, men han forsto at i de to menneskenes møte befant han seg i et rom der hans navn ikke sto skrevet.

Heathcliff ga seg til å bo på Wuthering Heights, hos Hindley, og om kveldene spilte de kort. Hindley spilte som en mann som heller ville tape. Gjeldspapirene samlet seg i Heathcliffs lommer, og langsomt gled huset over i hans hender. Om dagen kom Heathcliff ofte til Grange, for å sitte i salongen og snakke lavt med Catherine, eller bare for å høre henne gå. Edgar prøvde å holde freden, men hver setning fikk to skygger: jalousi og frykt.

Isabella Linton, Edgars søster, gled gjennom rommene som en tynn fiolett. Hun så på Heathcliff som på et ulendt fjell: farlig, men vakkert. Han så det, og det gledet ham av grunner som ikke hadde med kjærlighet å gjøre. Catherine la merke til det og sa rett ut: "Han elsker deg ikke, Isabella. Han elsker å skade den som elsker meg." Isabella rødmet og trakk seg unna, men gjorde i det stille opp sine egne, unge planer. Jeg så alt, som den som uten å blinke samler skårene etter andres tallerkener.

En kveld kokte det over. Edgar ba Heathcliff holde seg unna huset. Catherine fløy på ham for ordene og mente han ville gjøre henne til fange. Edgar reiste seg og forsøkte å sette en grense i eget hjem. Stemmer steg, stoler skrapte, og jeg kjente at luften i rommet ble altfor trang. Catherine smelte døren til soverommet igjen og erklærte at hun ikke skulle spise.

Hun sa hun skulle bryte sitt eget hjerte for å lære dem begge hva det kostet å tvinge henne. Ordene var dramatiske, men kroppen trodde henne, og snart brant hun på nytt i feber som fikk henne til å se den gamle heden i veggene.

Midt i denne villfarelsen rømte Isabella med Heathcliff. De ble gift bortenfor vår rekkevidde. Et brev kom til meg som et rop på avstand. Isabella fortalte om en mann som smilte når hun gråt, en svoger som vinglet mellom gråt og vold, og en gammel tjener, Joseph, som ba som en dommer og bannet som en bonde. Hun beskrev hunder som slet i lenker, trapper fulle av kulde, og et ekteseng som aldri ble varm. Hennes drøm om den mørke helten ble til grå dager og netter uten morgensol.

Catherine ble svakere. Noen ganger sa hun klart at hun hadde valgt feil vei; andre ganger drømte hun seg ut vinduet og over myrene. Edgar satt taus ved sengen hennes, skjør av sorg og stolthet. Han ønsket alt rettet opp, men ingen kunne stanse jernet som var satt i bevegelse da barna var små og urett ble gjort i en stall.

Det var en natt med askefarget himmel da Heathcliff, uten Edgars tillatelse, trådte inn i Catherines kammer. Hun lå blek under sengetøyet, men øynene var lysende og klare, som to stjerner i tynn skodde. De sto stivnet i døråpningen begge to, som om de ikke trodde på sine egne sanser. Så kom ordene, først stivt, så varmt, så brennende. De beskyldte hverandre for svik og for feighet, og i samme andedrag ba de om tilgivelse.

"Hvorfor forlot du meg?" sa hun. "Hvordan kunne du høre mine dårlige ord og ikke mine gode?" Han svarte: "Du sa dem; hjertet ditt kjente meg, men munnen din valgte ham. Hva vil du jeg skal gjøre med et slikt gap?"

Jeg, som sto i skyggen, følte skam og ømhet av samme grunn: De elsket hverandre slik at de ikke visste hvor kroppene deres sluttet og begynte. Da Edgar kom hjem, måtte jeg hale Heathcliff bort, for alt skulle ikke ende i én voldsom scene. I grålysningen fødte Catherine en datter, Cathy. Hennes ånd forberedte seg på en annen sti, og hun sank stille bort som en låvebrann som brenner ut i glød og aske. I hagen skrek nattergalen som om den ville klore opp morgenen.

Heathcliff gikk ut og ropte på vinden. Han sa den skulle bringe henne til ham, ikke som trøst, men som pine, for det var det eneste som kunne holde ham i live: å bli jaget av hennes nærvær. Senere fant han hennes lille lommebok med en lokk hår fra Edgar; han klippet inn en lokk av sitt eget, blandet dem, og lukket smykket med fingrer som skalv. Ingen bønn var mer ærlig enn hans stille hån mot dødens orden.

Begravelsen ble holdt under tung himmel. Edgar gikk fremst, stille og stiv som en trestamme. Hindley, ute av fatning, drakk mer enn han sto. Etter at jorden var lagt på, låste han seg inne med et våpen. Han ville skyte Heathcliff, sa han, for alt han hadde brent opp i ham. Pistolen gikk av for tidlig; kulen skrapte mer hud enn den tok liv. Tilbake sto menn med flakkende øyne og en strøm av forbannelser i munnen.

Isabella gjorde seg fri midt i larmen, tok kappe og mot, og løp. Hun nådde Grange utmattet, og dro videre, langt bort fra hedene. Langt borte fødte hun en sønn, Linton, så blek at han nesten virket blå. Hindley døde snart etter, oppspist av sinne og tomme flasker. Da papirene ble lest, var det Heathcliffs navn som sto på streken som eier av Wuthering Heights. Lånebrev, spill og bedrag hadde vært hans verktøy. Han tok huset, han tok bakken det sto på, og han tok gutten som bodde der, Hareton, og gjorde ham til tjener i sitt eget hjem.

På Grange bar Edgar sorg i kappe og hverdag. Han gikk stille med sin lille datter bundet i hånden. Cathy var et barn som ville lære alt som lyste, og det var mye som lyste i henne selv. Jeg passet henne, jeg fortalte henne historier om elver og myrkoner når hun ba om eventyr. Hver kveld sørget vi i stillhet. Slik gikk år. Heiene skiftet fra fiolett til brun til hvit, og tilbake igjen, mens mennesker ble eldre, og noen ble harde av å ha gått seg fast i sin egen vrede.

Da Cathy var tolv, var hun gammel nok til å fatte at verden var større enn hageporten. Hun spurte om å få se mer og mer, og til slutt sa jeg ja til en liten tur på heden, for været lå vakkert som et løfte. Vi tok feil sti, for vinden bytter ofte plass på stier. I et hjørne av lyngen sto en gutt nesten uten år, men med et ansikt som hadde sett mer enn mange voksne. Han bar et gevær som en bruker en stokk.

"Hvem er dere?" spurte han. Ordene hans var grove, men øynene mine kjente ham igjen: Hareton Earnshaw, nå nesten mann. Cathy, som aldri hadde blitt talt hardt til, strammet seg og ga igjen. Hun lo av måten han snakket på, kalte ham bonde og uhøflig. Hareton ble rød som en glo, svarte som han var lært: med stygge ord og hardt blikk. Vi dro derfra med hjertene fulle av noe vi ikke ville eie. Senere den uken kom bud om at Isabella var døende i sør. Edgar dro straks avgårde for å se sin søster en siste gang og for å hente nevøen, Linton, hjem. Han håpet å gjøre om litt av den urett som var gjort mot barn i vår krets.

Men Heathcliff har alltid luktet hva andre ønsker. Da Edgar kom med den skjøre gutten, sto Heathcliff i skyggen ved grinden. "Det er min sønn," sa han, og ingen lov kunne hindre ham. Linton ble ført til Wuthering Heights, hvor rommene var trange, og stemmen man hørte mest, var Josephs mumling om synd og straff. Hareton så på gutten som man ser på en fugl som kanskje ikke vil tåle vinter, og han forsto likevel at hans egen vinter var dypere enn den lille fuglens.

Cathy spurte og spurte om sine to fettere. Hun var nysgjerrig, og hjertet hennes ville ingen noe vondt. En dag møtte hun Linton på grensen mellom eiendommene. Han var så blek at han nesten forsvant mot lyset, og stemmen hans var søt, men også sur av selvmedlidenhet. Han så på henne som om hun var et stykke sol han kunne legge i lommen. Hun lo forsiktig og spurte om han ville gå litt. Han nikket, men orket ikke lang vei.

Jeg tillot noen slike møter, med ed om at de skulle være korte, for jeg trodde ingen vond tanke kunne gro i slike unge ansikter. Heathcliff så straks et redskap i det som for andre var en liten glede. Han sendte beskjed med sin sønn om at Cathy gjorde Linton godt, at han ble syk uten henne og bedre med hennes brev. Slik begynte små lapper å reise gjennom gjerdespalter. Cathy skrev om blomster og bøker, Linton svarte med sukk og klager. Edgar fikk nyss og ble kold i blikket. "Ikke mer," sa han. "Han er Heathcliffs sønn. Ingenting godt kan komme av at du går dit." Cathy lovet, men hjertet hennes var uten vane i å nekte.

En høstdag møttes de igjen på heden. Linton klaget over vondt og tretthet, men smilte når Cathy tok hans hånd. Hun trodde kjærlighet var å lindre og å bære den andres svakhet. Heathcliff nikket fornøyd i sitt skjul. I hans hode hadde kjærlighet alltid vært en hammer han kunne bruke mot dem han mislikte. Hvis Linton giftet seg med Cathy, ville Thrushcross Grange bli et rom han kunne gå inn i uten å banke.

Edgar ble syk, ikke av skremsel, men av den gamle, listige sykdommen som bare venter på anledning. Da sendte Heathcliff bud: Linton er dødsens, sa han, men han vil leve om Cathy kommer. Jeg tok Cathy med til Wuthering Heights for å sette sluttstrek. Vi tenkte å være der en time. Men da vi reiste oss for å gå, låste Heathcliff døren. Han ropte på Zillah for å bære bort nøklene. Han sa rolig at vi kunne reise hjem når Cathy hadde giftet seg med Linton.

Han sa det var intet personlig, bare forretning, som om et menneskeliv var et bord å flytte på. Linton gråt og hikstet og tryglet Cathy om å ikke gjøre Heathcliff sint. Han var en gutt som elsket uten å vite hva det innebærer, og som var mer opptatt av å slippe smerte enn å være sann. Hareton fulgte oss med øynene, skammet seg for alt og kunne likevel ikke endre noe, kneblet som han var av lojalitet og gammel takknemlighet. Dager sneglet seg. Jeg ble syk i det triste kammerset og hadde ingen urter igjen. Cathy stelte oss, bar brød og vann og håp mellom rom.

Heathcliff besøkte oss hver kveld, som en dommer som ser på fanger. Han sa lite, men alt i ham sa at dette var det siste trinnet i hans store plan. Jeg hadde kjent ham som gutt, nå kjente jeg altfor godt hva slags mann han var blitt. Han kunne være høflig, men inni ham raste stormen som hadde rast der helt fra hjemkomsten som barn, den kvelden Mr. Earnshaw bar ham over terskelen.

Til slutt kom presten. Cathys øyne var tørre, fordi de hadde grått så mye at de ikke lenger visste hvor kilden var. Hun sto rett og sa ordene, med stemmen lagt et sted mellom mot og tvang. Linton gjentok dem med jammer i hver stavelse, men han sa dem. Ringen gled over en finger som hadde plukket blomster dagen før. Da seremonien var over, smilte Heathcliff et kaldt, kort smil, som om et hardt arbeid var vel utført.

Han ga meg frihet først. Jeg løp i skumringen tilbake til Grange, pusten sved. Edgar lå blek og ventet. Jeg sa alt forsiktig. Han sukket, og sukket var ikke bittert. "Bring henne," sa han.

Cathy fikk lov til å komme en time, og i den timen sa far og datter alt de trengte. De hvisket ikke om skyld og skam, men om hageporter som åpnes, og småfugler som ikke fryser, om bøker som lukter støv og lykke. "Tilgi verden for min skyld," sa Edgar. "For min skyld," sa Cathy, "skal jeg lære å se på mennesker som om de kanskje kan endre seg."

Morgenen etter døde Edgar, med dagslyset i ansiktet og et mykt smil om munnen. Hans sted i hagen var fylt opp, og roen la seg over Grange som etter en fullført salme. Før klokken fikk slå middag, kom Heathcliff og tok Cathy med seg tilbake til Wuthering Heights. Linton pustet nå raskere mot slutten, og snart var han borte, etterlatt bak et tomt putefall og en kald kopp. Cathy var enke før hun riktig hadde rukket å bli hustru. Juridisk tilhørte nå begge hus Heathcliff. Han gikk gjennom rommene som en mann som endelig eier alle nøklene, men fortsatt leter etter en dør som ikke finnes.

Dagene på Wuthering Heights var harde. Joseph knurret bønnene sine som en plog i stein. Zillah gjorde hva hun kunne, men hun var bare en kvinne med to hender i et hus med for mange oppgaver. Cathy prøvde å holde ryggen rak og munnen pen, men sinne er som en skapning som stikker hodet fram selv når man ikke vil. Hun så Hareton og lo av hans grove ord og klorskrift. Hun trodde hun hevet seg ved å trykke ham ned, slik hun selv var blitt trykket. Hennes mor hadde spilt den samme melodien, og det kostet dem alle dyrt.

Hareton bar det en stund. Han elsket Heathcliff som en sønn av tvang og vane, men hatet ham for å ha gjort ham liten. Han prøvde å være venn med Cathy på måter han kunne: løftet tunge ting for henne, holdt døren, ga henne en fugleunge han hadde reddet. Hun så bare møkk under neglene hans og glemte at hans hender var det beste ved hele huset. Slik gikk uker med bitt og bebreidelse.

Heathcliff så på dem og så mer enn dem. Noen ganger sto han lenge ved et speil uten å røre det, som om han så noe bak sitt eget bilde: Catherine som ung, Catherine som død, Catherine som vind. Han fortalte meg en natt hvordan han hadde fått gravereren til å løsne lokket på hennes kiste for lenge siden, bare for å vite at han kunne være nær henne på den måten også. Han sa det uten skam, bare som en opplysning, som om det hele var naturlig når man har elsket gjennom ild og salt. Jeg kjente det knyte seg i meg, men jeg så også at det ikke lenger var hevn som holdt ham oppe. Det var et annet, mørkere håp.

Vinter ble vår, vår ble sommer. En dag satte Cathy seg ved langbordet med en bok, og Hareton, som hadde sett på bokstaver som på små dyr som biter, prøvde å lese over skulderen hennes. Han stavet og tok feil. Hun lo, helt av gammel vane. Han kastet boken i ilden. Den blusset, og ordene ble aske. Hun så på ham, så brannen i ansiktet hans og brannen i peisen, og for første gang så hun likheten.

"La oss begynne på nytt," sa hun, mer til seg selv enn til ham. Hun hentet en annen bok, og da han rykket til, la hun hånden på hans. "Jeg vil lære deg. Ikke for å le. For at du skal få det som ble tatt fra deg."

Han ville ikke først, for stolthet er tung, men senere samme kveld satt de sammen igjen. Han stavet, hun holdt igjen latteren. Han leste, hun roste ham for hvert lite steg, som man roser en hund man vil gjøre trygg. Etter en uke kunne han lese noen setninger. Etter en måned leste han høyt for meg, stolt som en nypløyd åker.

Heathcliff sto i døren og så på dem som på to små båter som ror mot midten av innsjøen hans. Han sa ingenting. Jeg tror han ikke kunne tale. Noen ganger gikk han bare ut i mørket før kveldsmaten, kom tilbake våt i håret og med et blikk som var fjernt fra alt som lever i et hus. Han begynte å glemme å spise. Huset holdt pusten.

En kveld sa han til meg, nesten vennlig: "Nelly, det er slutt på det jeg har holdt på med." Jeg spurte hva han mente. Han slo hånden mot brystet. "Hatet. Å holde Hareton nede. Å lukke Cathy inne. Det smaker ikke mer. Jeg ser henne, Catherine, i dem begge. Når Hareton ler, er det hennes munn. Når Cathy blir sint, er det hennes øyne. Det er som å stå ved to vinduer som går til samme vidde. Hvorfor skulle jeg knuse dem?"

Han sto ved peisen og så inn i flammene som i gamle dager. "Jeg går på heden om natten, Nelly. Noen kvelder føler jeg at steinene under føttene mine er varme, som om noen hadde gått der rett før meg. Jeg hører mitt navn i vinden. Ikke som en skremmelse. Som en invitasjon. Jeg tror hun er nær nå. Nærmere enn noen gang mens hun levde."

Han lo lavt, og det var ikke en god lyd, men heller ikke en ond. Det var lyden av en mann som har gått et langt løp og endelig ser målstrekens tau. Dagene fløt forbi, og Heathcliff ble spinkel som en gammel kost. Joseph ristet på hodet og sa at djevelen kom for å kreve det som var hans. Jeg ba ham tie. Jeg visste at det var noe annet som holdt Heathcliff våken med lys i øynene: drømmen om å finne Catherine på den andre siden av alle stengsler han hadde kjempet mot hele livet.

Den tredje dagen uten søvn og knapt uten brød ba Heathcliff alle la ham være. Jeg brakte suppe og lot den stå urørt. Ved midnatt hørte jeg et vindkast gå gjennom huset som et skrik fra en gammel trapp. Om morgenen gikk jeg inn i Catherines gamle rom. Vinduet sto åpent, og regnet hadde tegnet søyler på gulvet. Heathcliff lå på sengen, klærne hans var tørre, ansiktet vått. Øynene var åpne, men så ikke meg. Munnvikene pekte svakt opp, som hos en som endelig har sett det han lette etter.

Jeg la en hånd på pannen hans. Den var kald. Jeg ropte på Joseph, som kom mumlende om brød og himmel og helvete, men han tidde da han så ansiktet til sin gamle herre. Selv han forsto at det ikke var en mann i nød som lå der, men en mann i fred med sin egen, merkelige skjebne. Vi bar ham ned. I landsbyen gikk det snart rykter om to som gikk sammen på heden etter mørkets frembrudd og lo som unge mennesker. De sa fotsporene forsvant når man forsøkte å følge dem, som om jorden selv ville glemme.

Heathcliff ble begravet ved siden av Catherine, med Edgar på hennes andre side. Det var som en endelig ordning av tre krefter som hadde kjempet om samme rom.

Vinden løftet gresstrå og la dem som små hilsener over navnene. Jeg sto litt bortenfor og tenkte at noen historier er for store til å bo inne i et eneste hus, men ikke for store til å få plass i jorden.

Etterpå skiftet luften i huset. Joseph klorte seg fast noen uker til, ryddet i bedene og bannet på bibelvers over alt som ikke var som han ville. Zillah pakket kisten sin og sa hun var lei av å fryse. Cathy og Hareton sto igjen med stillheten, som ingen lenger fylte med kommandorop. De satt ved kjøkkenbordet og tegnet en plan: De ville flytte ned til Thrushcross Grange så snart de fikk ordnet dyrene og sølvtøyet. Grange lå varmere og lavere, med epletrær som blomstret uten å bli røsket av vinden første dagen.

Lockwood kom tilbake for å hente sine få ting og ble stående forundret i døren og se på to unge som lo og ikke skammet seg. Han gikk en tur bort til kirkegården, for det gjør mennesker når de vil forstå hvordan en historie endte. Han leste steinene: Catherine Earnshaw Linton, Edgar Linton, Heathcliff. Tre navn som hadde vært som knuter han ikke fikk opp, lå nå stille som fugler som sover i samme tre. Han sa ikke et ord, for noen ganger er stillhet det klokeste svaret.

Da han kom tilbake, var Hareton i ferd med å lese høyt for Cathy fra en bok om trær og planter. "Jeg vil plante en allé," sa Hareton, og gløden i stemmen hans var ikke for ord, men for jord. "Jeg vil lese under den," sa Cathy, og smilte som en som forsto at lykke kan være helt stille. Jeg kjente en fred i meg selv jeg ikke hadde hatt på lenge. Det var som om huset samlet pusten sin og for første gang pustet ut.

Det siste vi gjorde på Wuthering Heights før vi låste døren, var å la peisen dø ut av seg selv. Vi satt på steget utenfor og så lyset innenfor bli mindre, og stjernene større. "Mor viste meg de der," sa Hareton og pekte på en gruppe stjerner som lå som en liten båt på siden. "Jeg var liten da. Jeg husker stemmen hennes mer enn ordene." Cathy la hodet til side. "Min mor lærte meg å synge navnene på trær i hagen. Jeg husker følelsen mer enn lyden."

"Når vi kommer til Grange, skal det ikke være låste dører mellom oss og noen vi elsker," sa hun etter en stund. "Vi skal ikke la stillhet være straff." Han nikket. "Og ingen skal bli holdt nede for at andre skal føle seg høyere. Det er ikke det samme som styrke." Han sa det sakte, smakte på setningen. Hun lo, ikke av ham, men med ham. "Det tok oss tid å lære det," sa hun. "Men vi lærte det."

Planene var små og gode: å male et rom, å sette et bord i vinduet, å kjøpe en valp og la den sove ved peisen, å lære barna deres en dag at heden ikke er farlig når man går to sammen. Bak dem lå alt det gamle: svik, sinne, hevn, og en kjærlighet som brant hull i veggene. Foran dem lå en sti som ikke skulle eies av noen plan, men av de to som gikk. Utenfor gjerdet strakte heden seg, liksom alltid, uforandret og stor. Kanskje gikk to skygger der ute og fant hverandre til slutt. Kanskje er det derfor vinden noen kvelder bærer både latter og gråt. Men innenfor gjerdet begynte noe annet: to unge stemmer som snakket lavt om morgendagen, om epletrær som slår rot, og om en dør som alltid skal kunne åpnes fra begge sider.