Drømmen om det røde kammerWersja dostosowana do wieku

For lenge, lenge siden, da verden var ung og himmelen ennå ikke var ferdig bygget, levde det en gudinne som het Nüwa. Hun smeltet steiner for å reparere en rift i himmelen. Men én stein ble til overs. Den var liten og ubetydelig sammenlignet med de andre, og ingen hadde bruk for den.

Steinen lå ensom og sørget. Dag etter dag så den opp mot himmelen og tenkte på alle de andre steinene som hadde fått en viktig oppgave. Hvorfor var den blitt valgt bort? Hva var meningen med å være til, hvis ingen trengte deg?

En dag kom en fillete munk og en skummel daoist forbi. De stoppet opp og så på steinen.

"Denne steinen har ånd," sa munken. "Kanskje vi kan gi den en reise til menneskeverdenen?"

Daoisten nikket. Med en magisk bevegelse forvandlet de den ensomme steinen til en liten, blank jade. På den skrev de ord som ingen helt forsto.

Så tok de jaden med seg ned til jorden, der menneskene levde og elsket, led og lo. Der skulle den få oppleve alt den aldri hadde drømt om.

I den gamle byen Gusu bodde en mann som het Zhen Shiyin. Han var en rik og snill mann som hadde alt han kunne ønske seg – en vakker kone, en søt liten datter som het Yinglian, og et stort hus ved elven.

En varm sommerdag satt Zhen i hagen og drakk te. Plutselig ble han så trøtt at han falt i søvn. I drømmen så han en munk og en daoist som snakket sammen.

"Vi må sende denne jaden ned til jorden," sa munken. "Den er bestemt for en spesiell sjel."

Zhen så at de bar på en skinnende jade, men før han fikk sett mer, våknet han. Rart, tenkte han. Hva betydde denne drømmen?

Samme dag så han den fillete munken gå forbi huset. Munken pekte på datteren Yinglian og ropte: "Du vil møte stor sorg! Denne jenta er dømt til ulykke!"

Zhen ble sint og jaget munken vekk. Men inne i ham vokste en urolig følelse. Han hadde hørt at gale mennesker noen ganger talte sant.

Kvelden kom, og alt var stille. Men skjebnen hadde allerede begynt å spinne sin tråd.

Lanternefesten var den vakreste kvelden i året. Hele Gusu lyste i rødt og gull, og gatene fyltes med mennesker som lo og sang. Små barn løp rundt med papirlykter som danset i vinden.

Zhen Shiyin lot tjeneren Huo Qi ta med den lille Yinglian ut for å se på festen. Det var bare et øyeblikk – tjeneren snudde seg for å kjøpe en lanterne, og da han så seg tilbake, var jenta borte.

Panikken spredte seg gjennom natten. Zhen lette overalt, men Yinglian var som sunket i jorden. Ingen så henne, ingen visste noe.

Uken etter brøt det ut brann i Zhen-huset. Ilden spredte seg så fort at alt de eide brant opp. Huset, pengene, minnene – alt ble til aske.

Familien flyttet til en liten jordhytte, men Zhen Shiyin hadde mistet alt som betydde noe. En dag så han den fillete munken igjen.

"Alt er forgjengelig," sa munken. "Kom, følg meg."

Zhen så på sin gråtende kone, på ruinene av livet sitt. Så la han fra seg alt og gikk med munken inn i tåken, bort fra verden for alltid.

Jia Yucun var en fattig, men begavet ung mann. Han hadde bodd hos Zhen Shiyin som gjestelærer, og da Zhen forsvant, ble Yucun stående alene. Men han ga aldri opp drømmen om å bli embetsmann.

En dag så han en vakker tjenestejente som het Jiao Xing. Hun så på ham med vennlige øyne, og Yucuns hjerte banket hardere. Litt etter litt ble de kjent. Yucun lovet at han skulle bli noe stort, og at han en dag ville gifte seg med henne.

Og slik ble det. Yucun bestod embetseksamen og ble utnevnt til en viktig stilling. Han giftet seg med Jiao Xing, og alt så ut til å gå bra.

Men makten gikk til hodet på ham. Han ble grådig og urettferdig, og snart ble han avsatt. Nå sto han igjen uten jobb og uten penger. Han reiste rundt og søkte arbeid som huslærer.

I byen Yangzhou trengte den rike Lin Ruhai en lærer for sin datter, Lin Daiyu. Daiyu var en sart og klok jente på seks år. Hennes mor var nylig død, og faren var ofte borte på reise.

Yucun fikk stillingen. Han underviste den lille jenta i klassikerne, og alt var rolig. Men skjebnen ventet på dem alle.

Da Daiyu var tolv år, ble moren hennes alvorlig syk og døde. Lin Ruhai visste at datteren trengte en morsskikkelse, så han sendte henne til bestemoren i den mektige Jia-familien i hovedstaden.

Daiyu reiste alene, trist og redd. Hun hadde hørt mye om Jia-familiens prakt, men ingenting kunne forberede henne på det store palasset de kalte Rong-guo-huset. Det var som en liten by innenfor murene, med hundrevis av tjenere og flere gårdsrom enn hun kunne telle.

Bestemor Jia tok imot henne med åpne armer. Den gamle damen gråt av glede og sorg da hun så barnebarnet sitt. "Du ligner moren din," hvisket hun.

Snart kom tantene, kusinene, og alle de andre. Men ingen var så imponerende som Wang Xifeng, kona til bestemorens eldste barnebarn. Hun kom inn med en storm av latter og fin silke, og alle rundt henne ble stille.

"Å, for en vakker jente!" ropte Xifeng og grep Daiyus hender. "Du ser ut som en fe fra himmelen!"

Daiyu ble rød og bøyde hodet. Alt var så nytt og så overveldende.

Så hørte hun skritt utenfor, og en stemme som lo. "Jeg kommer for sent, jeg har ikke tatt imot den fjerne gjesten!"

Inn kom en gutt omtrent på hennes alder. Han var kledd i brokade og silke, og rundt halsen hang en vakker jade som skinte som måneskinn. Dette måtte være Baoyu, den berømte sønnen som var født med en jade i munnen.

Baoyu så på Daiyu som om han hadde kjent henne i hele sitt liv. "Denne kusinen har jeg møtt før," sa han alvorlig.

"Du har ikke møtt henne før," lo bestemor Jia.

"Jeg mener i et tidligere liv," svarte Baoyu.

Han satte seg ved siden av Daiyu og spurte: "Har du en jade?"

Daiyu ristet på hodet.

Baoyu ble hvit av raseri. Han rev jaden fra halsen og kastet den i gulvet. "Hva er dette for en jade? Kusinen min har ikke en, så hvorfor skulle jeg ha en?"

Tjenerne stormet frem og plukket opp jaden. De beroliget ham, og bestemor Jia ga ham den tilbake.

"Jeg kaster den for alltid," mumlet han.

Men Xiren, hans hovedterne, la jaden rundt halsen hans igjen. Hun tok seg av ham som en mor. Baoyu roet seg, men øynene hans hvilte på Daiyu hele kvelden.

Xue-familien flyttet til hovedstaden fordi sønnen, Xue Pan, hadde drept en mann. Det hadde skjedd i et slagsmål om en tjenestejente som het Yinglian – den samme Yinglian som Zhen Shiyin hadde mistet for mange år siden.

Jia Yucun, som nå var embetsmann igjen, fikk saken på sitt bord. Han visste at Yinglian var datteren til hans gamle venn Zhen, men han valgte å dekke over forbrytelsen for å behage Xue-familien. Han sa ingenting, og Xue Pan gikk fri.

Yinglian, som nå het Xiangling, ble med Xue-familien til hovedstaden. Hun var en stille, klok jente, og alle likte henne.

Xue-familiens datter, Baochai, var Daiyus rake motsetning. Der Daiyu var tynn og sky, var Baochai lubben og trygg. Der Daiyu skrev triste dikt, smilte Baochai og pratet med alle.

Snart ble Baochai populær blant slektningene. Tjenerne elsket henne. Daiyu så på og kjente et stikk av sjalusi i hjertet.

"Jeg er bare en fremmed her," tenkte hun. "Alle liker Baochai bedre."

Hun visste ikke at Baoyu allerede hadde gitt henne en plass i hjertet sitt – en plass ingen andre kunne fylle.

En natt drømte Baoyu at han gikk inn i en vakker hage. En fe med vinger tok ham med til et sted som het Taixu-illusjonen. Der så han hyller fulle av bøker, og i bøkene sto fremtidens hemmeligheter skrevet.

Feen, som het Jinghuan, åpnet en av bøkene og viste ham bilder av kvinner. Hvert bilde var et dikt – en spådom om deres skjebne.

"Se," sa hun, "dette er din kusine Daiyu. Hun vil gråte hele livet og dø ung."

Baoyu ble forferdet. "Hva med Baochai?" spurte han.

"Hun vil gifte seg med deg," sa feen, "men du vil aldri elske henne som du elsker Daiyu."

Baoyu våknet svett og forvirret. Drømmen føltes så ekte. Han forsto ikke helt hva den betydde, men noe i ham visste at livet ville bli komplisert.

Xiren kom inn for å hjelpe ham med å kle på seg. "Du har hatt en drøm," sa hun.

"Ja," svarte Baoyu. "En merkelig drøm."

Han så på Xiren og følte en varme han ikke kunne forklare.

Liu Laolao var en gammel kvinne som bodde langt ute på landet. Hun hadde en datter som var gift med en slektning av Jia-familien, men de var så fattige at de sultet.

"Bestemor, vi må gjøre noe," sa datteren en dag.

"Jeg skal dra til Rong-guo-huset," sa Liu Laolao. "Kanskje de kan hjelpe oss."

Hun gikk hele veien til den store residensen, med en kurv full av grønnsaker fra hagen. Vaktene så ned på henne, men da hun sa hun var i slekt med familien, slapp de henne inn.

Wang Xifeng tok imot henne. Hun lo av den gamle kvinnens enkle måte å snakke på, men ga henne likevel penger og mat.

"Kom tilbake når du trenger mer," sa Xifeng. "Vi har alltid nok."

Liu Laolao takket og bukket. Hun hadde reddet familien sin for en stund.

Men før hun dro, møtte hun Baoyu. Han ble fascinert av den gamle kvinnens historier fra landet. "Fortell meg mer om bøndene," ba han. "Fortell meg om dyrene og åkrene."

Liu Laolao fortalte, og Baoyu lyttet som til et eventyr.

Baochai hadde et gullsmykke med inskripsjonen "Aldri skilles". Baoyus jade hadde ordene "Evig lykke". Alle sa at det var et tegn – de to var ment for hverandre.

En dag besøkte Baoyu Baochai i rommet hennes. Hun så på jaden hans og leste inskripsjonen høyt.

"Den minner om inskripsjonen på smykket mitt," sa hun og viste ham gullsmykket.

Baoyu holdt smykket i hendene. Det var varmt og blankt. "De to inskripsjonene passer sammen," sa han tankefullt.

Akkurat da kom Daiyu inn. Hun så dem sitte sammen, hodene bøyd over smykket, og hjertet hennes sank. Uten et ord snudde hun seg og gikk.

"Vent!" ropte Baoyu og løp etter henne. "Hvorfor går du?"

"Jeg vil ikke forstyrre," svarte Daiyu kaldt. "Dere to ser ut til å ha det fint."

Baoyu ville forklare, men ordene kom ikke ut. Sjalusien lå som en skygge mellom dem.

Denne kvelden skrev Daiyu et dikt om blomster som falt og aldri kom tilbake. Hun gjemte det i ermet og gråt stille.

Yuanchun, Jia-familiens eldste datter, var blitt keiserlig konkubine. Det var den største ære en familie kunne få. For å feire det, bygde familien en praktfull hage kalt Daguanyuan.

Hagen var et eventyr. Der var det kunstige fjell, dammer med gullfisk, bambuslunder, paviljonger med buede tak og blomsterbed i alle farger. Alt var laget for å imponere Yuanchun når hun kom på besøk.

Baoyu fikk i oppgave å skrive navn til de forskjellige stedene i hagen. Han fant på vakre, poetiske navn, og alle ble imponert over talentet hans.

Dagen for besøket kom. Yuanchun ankom i en bærestol av gull, omgitt av tjenere og vakter. Hun gråt da hun så familien sin igjen.

"Hagen er vakker," sa hun og gikk gjennom den. Men under smilene og skjønnheten, så hun ensomheten. Å være konkubine var som å være en fugl i et bur av gull.

"Dere må skrive dikt om hagen," sa hun til søstrene og Baoyu. "La meg se talentet deres."

De skrev alle sammen, og Yuanchun smilte. Men dypt inne visste hun at ingenting kunne vare evig.

Xiren var Baoyus mest betrodde terne. Hun elsket ham, men hun var også bekymret. Baoyu var impulsiv og lot seg lett rive med. Han snakket om døden som om det ikke betydde noe, og han nektet å studere seriøst.

En kveld satte Xiren seg ned ved siden av ham. "Baoyu, jeg må snakke med deg," sa hun alvorlig.

"Si hva du vil," svarte han.

"Hvis du vil at jeg skal bli hos deg, må du love meg tre ting. For det første: slutt å snakke om døden hele tiden. For det andre: respekter studiene dine, selv om du ikke liker dem. For det tredje: ikke oppfør deg som en tosk."

Baoyu så på henne. Han visste at hun hadde rett. "Jeg lover," sa han.

Men løfter var lettere å gi enn å holde. Snart falt Baoyu tilbake i gamle vaner. Han leste forbudte romaner i stedet for klassikerne, og han tilbrakte dagene med kusinene i stedet for å studere.

Daiyu fant ham en dag med en bok gjemt under puten. "Hva leser du?" spurte hun.

"Ingenting," stammet Baoyu.

Daiyu tok boken og så tittelen. "Vestkammeret!" hvisket hun. "Denne boken er forbudt!"

"Men den er vakker," sa Baoyu. "Les den selv."

Og slik satt de to sammen og leste om kjærlighet, mens verden utenfor fortsatte å snurre.

Daiyu gravla blomster. Det hørtes rart ut, men for henne var det en hellig handling. Hun samlet de falne kronbladene i en silkesekk og begravde dem i en krok av hagen.

"Blomstene fortjener en verdig avskjed," sa hun til Baoyu, som kom for å finne henne.

"Men de visner jo hvert år," sa han. "Hvorfor gjøre et så stort nummer ut av det?"

"Fordi alt som er vakkert fortjener å bli husket," svarte Daiyu.

Hun hadde hørt teatersanger om kjærlighet og tap, og ordene gikk rett til hjertet. Hun følte seg som en av de falne blomstene – vakker, men dømt til å visne.

Baoyu sto ved siden av henne og så på. Han ville trøste henne, men visste ikke hvordan. Noen ganger var ordene for store, og følelsene for tunge.

"Jeg kommer aldri til å glemme deg," sa han stille.

Daiyu så på ham. "Det sier alle," hvisket hun. "Men alle går til slutt."

Hun snudde seg og gikk tilbake til rommet sitt, mens blomstene falt rundt henne som tårer.

Alt i Daguanyuan var ikke idyll. Konflikter ulmet under overflaten. Zhao yiniang, en av konkubinene, hatet Baoyu og hans mor. Hun hyret en heks til å forhekse ham og Xifeng.

En dag ble Baoyu og Xifeng plutselig syke. De skrek og kastet seg rundt som om de var besatt. Familien var fortvilet. Leget kom og gikk, men ingen kunne hjelpe.

"Det må være hekseri," sa bestemor Jia.

Etter tre dager kom en munk og en daoist til porten. "Vi kan helbrede dem," sa de.

De tok frem jaden og holdt den over Baoyu. Med magiske ord og bønn ble sykdommen jaget vekk. Baoyu og Xifeng våknet som fra en drøm.

"Jeg så rare ting," sa Baoyu svakt. "Demoner og skygger."

"Det er over nå," sa Xiren og holdt hånden hans.

Men Zhao yiniang satt i skyggen og bitt tennene sammen. Dette hadde mislyktes, men hun ga ikke opp. Hatet hennes vokste som ugress i en hage.

Baoyu var blitt glad i Jiang Yuhan, en skuespiller som spilte kvinneroller. De byttet skjerf som et tegn på vennskap. Men da faren Jia Zheng fikk høre om dette, eksploderte han av raseri.

"Du omgås skuespillere! Du forsømmer studiene! Du skammer familien!" ropte Jia Zheng.

Han ba tjenerne legge Baoyu over en benk og piske ham. Slagene falt hardt og brutalt. Baoyu skrek, men feren stoppet ikke.

Daiyu hørte skrikene fra hagen. Hun løp, men ble stoppet av tjenere. "Du kan ikke gå inn," sa de.

Hun sto utenfor og gråt, ute av stand til å hjelpe.

Da piskingen endelig tok slutt, lå Baoyu med blodige arr over ryggen. Xiren og de andre tjenestepikene gråt mens de la salve på sårene hans.

Sent på kvelden kom Daiyu på besøk. Hun hadde tårer i øynene. "Hvorfor gjorde han dette?" hvisket hun.

"Fordi han er min far," svarte Baoyu svakt. "Og jeg er en skuffelse."

Daiyu holdt hånden hans. "Du er ikke en skuffelse," sa hun. "Du er den eneste som forstår meg."

Baoyu sendte henne to lommetørklær dagen etter – en stille beskjed om at han tenkte på henne.

Liu Laolao kom tilbake. Denne gangen hadde hun med seg flere grønnsaker og en levende and. Familien lo av hennes naive måte å snakke på, men de tok imot henne med glede.

Hun fortalte historier om landet, om flom og tørke, om griser og høns. Baoyu satt som klistret.

"Kan du bli her noen dager?" spurte han.

"Jeg kan bli i et par dager," sa Liu Laolao.

Under middagen ble hun full av risvin. Hun vaklet rundt i hagen og sovnet til slutt i Baoyus seng. Da hun våknet, var hun så flau at hun ikke visste hvor hun skulle gjøre av seg.

"Det er greit," lo Baoyu. "Du er som en bestemor for meg."

Liu Laolao dro hjem med flere gaver enn hun kunne bære. Hun hadde reddet familien sin for en stund til.

Men mens hun gikk, tenkte hun på all rikdommen hun hadde sett. "De har så mye," mumlet hun. "Men de virker ikke lykkelige."

Det var noe sant i det. For bak de vakre fasadene i Daguanyuan, lå det mye sorg.

Poesiklubben ble stiftet. Hver uke samlet de unge kvinnene og Baoyu seg for å skrive dikt. Daiyu var den beste. Hennes dikt var fulle av lengsel og melankoli, og alle lyttet når hun leste.

"Du skriver som en gammel mester," sa Baochai.

"Jeg skriver det jeg føler," svarte Daiyu.

En dag skrev de dikt om krysantemum. Daiyu vant med et dikt om en blomst som ventet forgjeves på våren. Alle klappet, men Daiyu så på Baoyu. Han smilte, men det var noe i øynene hans som hun ikke likte.

"Hva tenker du på?" spurte hun senere.

"Jeg tenker på at alt forandrer seg," sa Baoyu. "Blomstene visner, mennesker blir gamle, og ingenting varer."

"Det har jeg alltid visst," svarte Daiyu.

Hun gikk tilbake til rommet sitt og skrev enda et dikt, denne gangen om en ensom fugl som fløy over et frossent vann. Hun visste ikke at dette var et av de siste diktene hun noensinne ville skrive.

Xifeng hatet You Erjie, den hemmelige andre kona til Jia Lian. Da Xifeng fikk vite om henne, smilte hun falskt og inviterte Erjie til å bo i hagen.

"Du er som en søster for meg," sa Xifeng. "Kom, bo hos oss."

Men bak ryggen hennes, smidde Xifeng onde planer. Hun isolerte Erjie, ga henne dårlig mat og fikk tjenerne til å plage henne. Hun sendte også bud til en fordringshaver som skulle true Erjie.

You Erjie ble syk av sorg. Hun lå i sengen sin og orket ikke spise. Leget kom, men ingen medisin hjalp.

"Alt jeg ønsket meg, var et rolig liv," hvisket hun. "Men kjærlighet er en luksus jeg ikke hadde råd til."

Hun døde alene i rommet sitt, med bare et speil og en kam som vitner.

Da Baoyu hørte nyheten, gråt han. "Hvorfor må verden være så ond?" spurte han.

Daiyu sto ved vinduet og så ut på den mørke hagen. "Det er sånn det er," sa hun stille. "Blomster faller, og ingen kan stoppe dem."

Hun visste at hennes egen tid også nærmet seg slutten. Lungene hennes var svake, og hosten ble verre for hver dag. Men hun sa ingenting. Noen ting måtte bare skje, sånn som blader må falle om høsten.

Rong-guo-huset sto fortsatt majestetisk, men inni murene var alt i forfall. Skjebnene var skrevet, og ingen kunne endre dem. Ikke engang en liten jade fra himmelen.