Odysseen: Gjendiktet til norsk prosa for dem som ikke kan lese originalenWersja dostosowana do wieku

Før sangen begynner, må du vite dette: Det finnes historier som har blitt fortalt så lenge at ingen husker hvem som sa dem først. De blir til én fortelling, som en elv som tar imot mange bekker. Det viktigste er at vi følger en mann som aldri ga opp, uansett hvor lenge havet prøvde å sluke ham.

Nå ber vi musen om hjelp til å synge om Odyssevs, den kloke kongen fra øya Ithaka. Etter at Troja falt og krigen var over, måtte han lære seg andres skikker, tåle stormer sendt av sinte guder, lure monstre og kjempe for livet. Mennene hans gikk tapt fordi de gjorde noe dumt, noe de var advart mot: De åt solgudens hellige kyr. Odyssevs selv var holdt fanget på øya til nymfen Kalypso i sju lange år. Hun lovet ham evig liv om han ble hos henne, men han ville heller se røyk stige fra pipen på sitt eget tak.

Oppe på Olympen, gudenes fjell, snakket de om ham. Zevs, den mektigste, sa at folk ofte skylder på gudene for ulykker de selv velger. Athene, visdomsgudinnen, nikket. Hun var glad i Odyssevs og ba om nåde. Men Poseidon, havets gud, var fortsatt rasende. Odyssevs hadde blendet sønnen hans, kyklopen Polyphemos. Det glemte han ikke. Men Poseidon var langt borte, og i mellomtiden fikk Hermes beskjed om å si til Kalypso at hun måtte slippe Odyssevs fri.

Athene tok saken i egne hender. Hun gikk ned til Ithaka, forkledd som en gammel venn av huset.

I hallen på Ithaka satt en flokk unge menn og spiste og drakk alt de orket. De kalte seg friere til Penelope, Odyssevs' kone, men egentlig levde de bare på andres arbeid. De tok for seg av okser og sauer, drakken vinen, og snart skulle de tømme hele kongsgården.

Telemakhos, sønnen, satt blant dem med et ansikt som var stivt av sinne. Han savnet en far som kunne slå knyttneven i bordet og jage dem ut. Han så opp da Athene kom inn, forkledd som Mentes. Han ønsket henne velkommen på den måten skikken bød: Han ga henne mat og en god plass, for han skammet seg over støyen.

Hun spurte rett ut: Hvorfor lar du disse mennene spise deg ut av huset? Kall folket sammen i morgen. Be dem slutte. Om din mor vil gifte seg, skal det skje slik skikken er, ikke her med plyndring. Og du selv må dra for å spørre etter faren din.

Telemakhos lyttet. Noe i stemmen hennes fikk ham til å føle seg tyngre, mer voksen. Da hun reiste seg og forsvant som en fugl uten å sette spor etter seg, skjønte han at en gud hadde talt til ham.

Han gikk inn til seg selv den kvelden med en ny tanke i hodet: Han skulle finne ut om faren levde eller døde.

Samme kveld kom Penelope ned i hallen. Sangeren sang om helter som strevde for å komme hjem, og tårene rant nedover kinnene hennes. Telemakhos reiste seg. Han snakket til henne mildt, men bestemt: Gå opp til veven din og tjenestejentene. Sangeren får synge det han vil. Hun stanset, overrasket over sønnen som plutselig talte som en mann, og gikk stille opp igjen.

Beilerne fnyste og kastet spydige ord etter gutten. Antinoos, den frekkeste, lo høyt: Du skulle vært hjemme og passet bøkene dine, unge gutt. Telemakhos svarte rolig at i morgen skulle han tale til alle på byens plass. Han sa det med en stemme de ikke hadde hørt før.

Den natten lå han våken. Ved gryingen samlet han gamle menn, gjetere, fiskere og alle som ville høre. Det var første gang noen hadde kalt sammen folk siden Odyssevs dro til Troja.

Han talte direkte: Faren min er borte. Disse mennene eter opp alt vi eier. Moren min gråter hver natt. Jeg ber dere om hjelp.

Antinoos lo igjen. Han fortalte at Penelope hadde lurt dem i tre år: Hun vevde et likklede om dagen og tok det opp om natten. Nå var hun avslørt. La henne reise hjem til sin far og velge en mann der.

Telemakhos nektet å jage sin mor fra huset. Da kom tegnet: To ørner sirklet over forsamlingen og rev hverandre i filler. En gammel spåmann sa at dette varslet Odyssevs' hjemkomst og beilernes fall. De lo av ham.

Forsamlingen løste seg opp uten at noe ble avgjort. Men Telemakhos hadde fått en plan.

Ved stranden ba Telemakhos om råd fra gudinnen som hadde besøkt ham. Athene kom, nå som Mentor, en gammel venn av huset. Hun lovet å hjelpe. Hun ordnet et raskt skip, fant unge menn som ville ro, og fylte krukker med vin og sekker med korn.

Telemakhos gikk til lagerrommet for å hente forsyninger. Den gamle ammen Eurykleia gråt da hun skjønte hva han planla. Hun sverget på å holde det hemmelig.

Den kvelden sendte Athene en dyp søvn over beilerne. De drakk seg fulle og vaklet hjem. I måneskinnet gikk Telemakhos om bord. Skipet gled ut i mørket mens stjernene sto klare over dem. Athene satt som los ved rorpinnen og viste retning.

Slik begynte guttens første egen reise. Han forlot alt han kjente og seilte ut i det store havet for å finne svar.

Skipet skar bølgene, og vinden fylte seilet. Telemakhos så tilbake på Ithaka, som ble mindre og mindre, til det bare var en prikk i horisonten. Han kjente frykt, men også noe annet: en stolthet over å endelig gjøre noe.

Han sovnet på benken mens Athene holdt kursen.

I Pylos, ved den sandete kysten, sto folk samlet. De ofret svarte okser til Poseidon og ba om god fangst. Athene hvisket til Telemakhos: Gå rett frem. Vær ikke redd.

Nestor, den gamle kongen, tok imot ham med brød, kjøtt og rødvin i gullkopp. Han sa at slik skal gjester møtes, med ære og varme.

Da de hadde spist, fortalte Nestor om Troja. Han mintes sin egen sønn som falt i krigen, og vennene som aldri kom hjem. Han fortalte at da Troja endelig ble tatt, ble lederne uenige. Noen seilte straks, andre ventet. Odyssevs snudde i siste liten. Siden hadde Nestor bare hørt rykter.

Han så på Telemakhos med gamle, kloke øyne: Din far? Jeg vet ikke hvor han er. Men reis til Menelaos i Sparta. Han reiste lengst og kom sist hjem. Kanskje han vet mer.

Neste dag gjorde Nestor stor stas på gjestene. En ung ku med forgylte horn ble viet til Athene. Telemakhos ble vasket og salvet, og fikk reise i vogn med Nestors sønn Peisistratos.

De kjørte gjennom åkrer og forbi elver, sov hos en venn underveis, og kom på kvelden til Sparta. Der ventet Menelaos i hallen sin, omgitt av gull og prakt.

Spartas hall skinte som en sol. Lyset falt på elfenben og edelsteiner. Menelaos tok imot dem med åpne armer. Men selv hos en konge smakte gleden litt bittert. Menelaos hadde samlet rikdom, men han savnet broren Agamemnon og gråt over mennene som døde.

Én mann smerter meg mer enn noen, sa han. Odyssevs. Han var den klokeste, den modigste. Uten ham hadde vi aldri tatt Troja.

Da han nevnte navnet, fyltes Telemakhos' øyne av tårer. Helen, Menelaos' kone, kom inn. Hun så på den unge gjesten og kjente igjen ansiktet hans. Det lignet Odyssevs' ansikt.

Nå brast sorgen løs for alle fire. De gråt sammen, ikke lenger konger og gjester, men mennesker som hadde mistet noe kjært.

Helen hentet et mildt legemiddel fra Egypt, noe som stilnet sorgen en stund. Så fortalte hun om da Odyssevs snek seg inn i Troja, kledd som en tigger, med piskemerker på ryggen. Bare hun kjente ham igjen. Hun vasket sårene hans og holdt tett. Natten etter åpnet han portene for grekerne.

Menelaos fortalte om den hule trehesten. Helen gikk rundt den og ropte med stemmen til hver krigers kone. Mennene inne i hesten ville rope tilbake, men Odyssevs holdt hånden over munnen på dem. Slik falt Troja.

Neste dag spurte Menelaos gjestene hvem de egentlig var.

Telemakhos fortalte alt om beilerne som spiste opp huset, og om moren som ventet. Menelaos ble sint på ekte vis. Slikt får aldri stå, sa han. Om bare Odyssevs kom hjem.

Så fortalte han sin egen historie. Han hadde vært fanget i Egypt, og måtte fange havguden Proteus for å få råd. Sammen med mennene sine gjemte han seg under selhuder og ventet. Da Proteus sov, grep de ham. Han skiftet form, ble løve, slange, villsvin, vann, tre. De holdt fast.

Til slutt ga han seg og sa sannheten: Ajax var druknet. Agamemnon var drept hjemme. Og Odyssevs var på øya til Kalypso, uten skip, holdt fanget av en gudinne.

Telemakhos lyttet med hjertet i halsen. Faren levde. Han var fanget, men levende.

Da han kom hjem igjen, ventet dårlige nyheter. Beilerne hadde funnet ut at han var dratt. Antinoos la bakhold ved en liten øy. Heldigvis fikk Penelope vite om planen. Hun gråt og ba Athene om hjelp. Om natten kom en drøm som sa at sønnen skulle vende hjem. Men om Odyssevs sa den ingenting.

Ute på havet lå beilerne med skarpe øyne og ventet. Natten var mørk og full av fare.

På Olympen minnet Athene Zevs om løftet hans. Odyssevs var en klok konge som passet på folket sitt som en far. Zevs nikket. Hermes fikk beskjed om å reise til Kalypso.

Han fløy over sjø og land, over fjell og daler, og fant hulen hennes. Den var vakker, omgitt av ranker og fioler, med bekker som sang. Men Kalypso ble trist da hun hørte beskjeden.

Hvorfor får guder ta dødelige elskerinner, mens gudinner klandres? sa hun. Men hun bøyde seg for Zevs' vilje. Hun lovet Odyssevs øks, tømmer, seil, mat og alt han trengte.

Hun fant ham ved stranden, der han satt og stirret utover havet. Han så mot et sted som ikke fantes i synsrekkevidde: hjem.

Kalypso fortalte at hun måtte slippe ham. Odyssevs så på henne uten å smile. Han gikk i gang med å bygge en flåte. Han målte, saget, boret, festet og tjæret. På den fjerde dagen heiste han seilet.

Sytten døgn seilte han, med stjernene som veivisere. Han fulgte Karlsvognen og holdt kursen. På den attende dagen skimtet han land med fjell i horisonten: Faiakernes rike, Skheria.

Da så Poseidon ham. Havets gud kom hjem fra et gjestebud og kjente sin vrede blusse opp. Han løftet havet. Bølgene vokste som vegger, vinden rev i seilet, og flåten knakk som en kvist.

Odyssevs ble kastet i vannet. Saltet sved i sårene. Han kjempet for å holde hodet over vannet.

En hvit gudinne steg opp av bølgene. Ino, som en gang hadde vært menneske, rakte ham et slør. Knytt det om brystet, sa hun. Forlat flåten. Svøm. Kast sløret tilbake når du er trygg.

Odyssevs nølte. Han stolte ikke lett på ukjente. Men neste bølge velte flåten, og han hadde ikke noe valg. Han svømte.

To døgn og to netter kjempet han mot bølgene. Athene dempet stormen litt etter litt. Tredje dagen så han land. Men klippene var skarpe som tenner, og brenningene kastet ham mot dem. Han skjønte at han ville bli knust.

Han svømte langs kysten og så etter et elveleie. Han ba til elvens gud om nåde. Strømmen snudde og førte ham innover. Han krabbet opp på bredden, utmattet, og kastet sløret tilbake i vannet. Ino tok det imot.

Han fant et sted under to trær, en vill oliven og en podet oliven som vokste fra samme rot. Han samlet blader og gravde seg ned. Under nakken la han en grein. Så falt han i søvn, dypere enn han hadde sovet på mange år.

På Olympen så Athene ned på ham. Hun visste hva som måtte skje nå. Hun gikk inn i drømmen til Nausikaia, datter av kong Alkinoos.

Drømmen hvisket: I morgen må du vaske tøyene. Ta med venninnene. Be faren om vogn. Og når du kommer til elven, vær åpen for det uventede.

Nausikaia våknet med et smil. Om morgenen gikk hun til faren og ba om vogn. Hun sa hun skulle vaske tøy, men i stemmen lå noe mer. Kongen forsto og ga henne det hun ba om.

Ved elven vasket jentene tøyet og hang det til tørk på varme steiner. De smurte seg med olje, spiste brød, og da alt var gjort, kastet de ball. Et kast gikk for langt. Ballen traff vannet med et plask. Ropene deres vekket mannen som sov under løvet.

Odyssevs reiste seg. Han var naken, dekket av salt og skitt. Han rev av en grein for å skjule seg og gikk mot dem.

Jentene skrek og løp. Bare Nausikaia ble stående. Hun så på den fremmede, skitten og sliten, men med noe i øynene som ikke var lett å glemme.

Odyssevs valgte ordene med omhu. Han roste henne for motet hennes. Han fortalte ikke hvem han var, men ba om klær og veien til byen. Han sa noe som traff henne: Ingenting er bedre enn et hjem der to som er ett i sinn, bærer dagene sammen.

Nausikaia ble først redd, men samlet seg. Hun minnet venninnene på at fremmede står under Zevs' beskyttelse. Hun ga ham klær og olje og lot ham vaske seg litt for seg selv i elven.

Athene gjorde det hun pleide: Hun lot ham se ut som sitt beste jeg. Håret falt penere, skuldrene rettet seg. Nausikaia rødmet og tenkte at hun gjerne ville at en slik mann kom fra hennes folk. Men hun var klok nok til å tenke på rykter og regler.

Nausikaia viste Odyssevs veien til byen. Hun ba ham vente i en hellig lund før han gikk inn, og hun ga ham et siste råd: Gå rett til min mor, Arete. Hvis hun blir din venn, er alt vunnet.

Athene la en tåke rundt Odyssevs så ingen skulle spørre for tidlig. Som en ung vannbærer viste hun ham veien til det store huset.

Utenfor porten løftet hun sløret. Han så en hall som ingen hall han hadde sett: hunder av gull og sølv lå ved dørstolpene, trærne i hagen bar frukt hele året, og vannet rant der det skulle.

Han gikk inn. Mennene satt til bords. Han gikk rett til Arete og falt på kne foran henne. Stillheten ble tung. Ingen visste hva de skulle si.

Da reiste en gammel mann seg og sa det alle tenkte: Slik behandler man ikke en gjest. Kong Alkinoos løftet Odyssevs fra gulvet og satte ham ved siden av sin egen sønn. De ga ham bad, klær og mat.

Arete så på klærne hans. Hun kjente trådene. Det var tøy fra hennes eget hus. Hvem er du? spurte hun. Hvor kommer du fra? Hvordan fikk du disse klærne?

Odyssevs fortalte sannheten, men ikke hele. Han sa at skipet hans var knust, at han drev i ni dager, at han ble holdt fanget av en nymfe, og at Nausikaia hadde funnet ham og gitt ham klær.

Kong Alkinoos smilte. Han så at dette var en spesiell mann. Han lovet å bringe ham trygt hjem, uansett hvor langt det var, og sa med et glimt i øyet at han gjerne skulle ha ham som svigersønn.

Odyssevs takket høflig, men ba bare om å få komme hjem.

Neste dag ble det holdt leker og sang til ære for gjesten. Den blinde sangeren Demodokos ble ledet inn. Han sang om Troja, om striden mellom Odyssevs og Akhillevs, om helter som falt og byer som brant.

Odyssevs holdt kappen for ansiktet. Tårene rant, og han ville ikke at noen skulle se. Men kongen la merke til det.

En av de unge mennene hånet Odyssevs og sa han sikkert var mer kjøpmann enn kriger. Det brente i Odyssevs. Han reiste seg, tok den tyngste diskosen og kastet den lenger enn noen annen hadde kastet. Han så på dem med rolig styrke.

Gudene deler gaver ulikt, sa han. Men styrke er ikke alt. Kongen glattet over og sa at faiakerne var best i dans og sjømannskap, ikke i krig.

Demodokos sang igjen, denne gangen en morsom sang om kjærlighet og sjalusi som fikk hele salen til å le. Gaver ble båret frem: vakre kapper, et sverd med sølvhilt, og en eske med smykker.

Nausikaia møtte Odyssevs' blikk ved døren. Husk meg, sa hun stille. Han lovet det, og han mente det.

Om kvelden ba Odyssevs sangeren om å synge om den hule hesten. Demodokos sang om hvordan grekerne gjemte seg inne i treet, om tvilen i Troja, om Athenes hånd på Odyssevs' skulder da de kjempet hus for hus.

Igjen rant tårene. Nå holdt ikke kongen seg lenger. Han reiste seg og sa: Nå må du si hvem du er. Ditt navn, ditt hjem, din ferd. Vi vil vite hva du har båret på.

Odyssevs løftet hodet. Han sa navnet sitt høyt og tydelig. Ithaka, sa han. Jeg er Odyssevs, sønn av Laertes, konge over Ithaka.

Stilheten i hallen var tykk nok til å skjære i. Så begynte han å fortelle.

Etter Troja seilte vi til Ismaros. Vi tok byen, men mennene mine ville ikke dra. Fienden kom med forsterkninger, og vi mistet seks mann fra hvert skip. Da reiste Zevs storm. Vi drev i ni døgn.

Tiende dag kom vi til lotusspisernes land. De ga oss blomster. De som smakte, glemte alt om hjem og familie. De ville bare bli og spise mer lotus. Jeg måtte binde dem fast til benkene og dra dem vekk mens de gråt.

Slik kom vi til kyklopenes land. Store, enøyde menn som bodde i huler og ikke brydde seg om lover eller gjester. Jeg tok ett skip og dro inn til fastlandet. Vi fant en hule full av ost og melk.

Mennene mine ba om å ta det og dra. Men jeg ville møte verten. Jeg ville se hva slags mann han var.

Om kvelden kom han. Polyphemos. Han var større enn noe menneske jeg har sett. Da han så oss, tok han to av mennene mine og knuste dem mot steinveggen. Så åt han dem.

Jeg holdt sverdet mitt, men jeg visste at selv om jeg drepte ham, kunne vi ikke flytte steinen som sperret inngangen. Vi var fanger.

Om morgenen åt Polyphemos to menn til. Så slapp han ut dyrene og stengte igjen hulen. Jeg tenkte og tenkte. Til slutt fant jeg en list.

Det lå en stor olivenstokk i hulen, så tykk at den kunne være masten på et skip. Jeg skar av et stykke, spisset det i ilden og gjemte spissen i møkk. Så ventet vi.

Da kyklopen kom tilbake om kvelden og åt to menn til, gikk jeg frem med en vinsekk jeg hadde. Drikk, sa jeg. Prøv denne vinen. Han drakk og ble glad. Han spurte hva jeg het.

Jeg svarte: Ingen. Familien min kaller meg Ingen.

Han lo. Da skal jeg spise deg til slutt, Ingen. Alle vennene dine først. Så sovnet han, tung og full.

Nå løftet vi stokken, varmet spissen i ilden, og stakk den inn i øyet hans. Det freste som vann på glødende jern. Han skrek så naboene kom og spurte hva som sto på.

Ingen dreper meg! ropte han. Ingen med list, Ingen med makt.

Da gikk naboene. Hvis ingen gjør deg vondt, må det være gudenes straff.

Om morgenen satt han i døren og følte på ryggen til hver sau som gikk ut. Jeg bandt mennene mine under de største værene, to og to. Selv klamret jeg meg under den største bukken.

Vi kom oss ut. Vi rodde av gårde. Jeg kunne ikke dy meg. Jeg ropte: Si det var Odyssevs, Laertes' sønn fra Ithaka, som stakk ut øyet ditt!

Da kastet han stein etter oss og ba faren sin, Poseidon, om hevn.

Etter kyklopen kom vi til Aiolos, vindenes vokter. Han tok imot oss som gjester og ga meg en lærsekk. I sekken hadde han bundet alle de farlige vindene. Bare den milde brisen som blåste oss hjem, fikk være fri.

I ni døgn seilte vi. På den tiende dagen så vi røyken fra Ithaka. Jeg var så trøtt at jeg sovnet. Da åpnet mennene mine sekken. De trodde det var gull inni.

Vindene raste ut. Stormen blåste oss helt tilbake til Aiolos' øy. Han skjønte at gudene hatet oss og nektet å hjelpe.

Vi rodde videre og kom til laistrygonernes land. De var kjemper. De knuste skipene våre med steiner og spiste mennene. Bare mitt eget skip slapp unna.

Så kom vi til Kirke, en gudinne som bodde på en øy. Ulver og løver lå tamme utenfor huset hennes. Hun var vakker og sang. Hun bød mennene mine på vin. Da de drakk, slo hun dem med staven sin og gjorde dem til griser.

Jeg gikk alene for å redde dem. På veien møtte jeg Hermes, som ga meg en urt som beskyttet mot trolldom. Da Kirke prøvde å forhekse meg, trakk jeg sverdet og tvang henne til å gjøre dem til menn igjen.

Vi ble hos henne i et helt år. Vi spiste og drakk og hvilte. Men til slutt sa mennene mine: Vi må hjem.

Kirke sa at før jeg kunne dra, måtte jeg reise til dødsriket og spørre seeren Teiresias om råd.

Jeg dro til dødsriket. Der ofret jeg blod til skyggene, og de strømmet til. Jeg holdt dem unna med sverdet til Teiresias kom.

Han drakk av blodet og talte: Poseidon vil forfølge deg. Unngå solgudens hellige kyr. Hvis mennene dine slakter dem, vil alle dø. Du alene kan overleve.

Han sa også at hjemme ventet beilere som tømte huset mitt. Jeg måtte drepe dem.

Jeg møtte moren min der nede. Hun døde av sorg mens jeg var borte. Jeg prøvde å omfavne henne, men armene gikk rett gjennom. Hun var bare en skygge.

Jeg møtte også Agamemnon, som advarte meg mot å stole blindt på noen. Og Akhillevs, som sa at selv den fattigste bonde i live er lykkeligere enn en konge blant de døde.

Så dro jeg tilbake til skipet.

Hos Kirke fikk jeg flere råd: Når du kommer til sirenene, stopp ørene på mennene med voks. Bind meg selv til masten, for sangen deres er uimotståelig.

Vi fulgte rådet. Sirene-sangen var så vakker at jeg ville rive meg løs, men mennene holdt meg fast.

Så kom vi til sundet mellom Skylla og Kharybdis. Jeg valgte Skylla. Hun tok seks av mennene mine med hodene sine, men resten kom gjennom.

Til slutt kom vi til solgudens øy. Der lå de hellige kyrne. Jeg ba mennene mine sverge på å ikke røre dem. Men en natt, mens jeg sov, slaktet de dem. Kjøttet sang på spiddet. Solguden gikk til Zevs og krevde hevn.

Zevs sendte et lyn. Skipet knakk. Alle mennene mine døde. Bare jeg ble liggende på en planke. Jeg drev i ni døgn før jeg kom til Kalypsos øy.

Der ble jeg i sju år.

Faiakerne holdt ord. De satte ut et skip med de beste roerne, bar Odyssevs' gaver om bord og bredte et mykt teppe under ham. Da natten kom, sov han som han ikke hadde sovet på mange år. Skipet fløy over havet, raskt som en tanke.

Ved daggry la de ham forsiktig på stranden ved Ithaka, med alle gavene trygt stilt ved siden av seg. Og de seilte hjem igjen.

Odyssevs våknet og kjente ikke igjen sin egen øy. Athene hadde lagt en tåke over alt. Han ble redd, mistenksom. Var dette en ny felle?

Da kom Athene til ham, først som en ung gjetergutt, så i sin rette skikkelse. Han kastet armene rundt henne. Hun smilte strengt og vennlig: Nå må du være den lure du alltid har vært. Hun slo ham med staven sin. Huden ble skrukkete, klærne fillete. Han ble en tigger.

Gå til Eumaios, svinehyrden, sa hun. Han er trofast. Han vil ta imot deg.

Eumaios' hytte var enkel, men hjertet hans var varmt. Han ga den fremmede suppe og en plass ved ilden. Han klaget over beilerne som ødela huset, men uten å miste håpet. Han savnet herren sin mer enn noe.

Mens de pratet, sendte Athene et nytt vindpust over havet. Telemakhos seilte hjem fra Sparta. Beilerne lå fortsatt i bakhold, men Athene advarte gutten i tide. Han la til land ved natten og gikk i skjul.

Først til Eumaios' hytte.

Der møtte han tiggeren som satt ved ilden.

Telemakhos så på den fremmede tiggeren. Det var noe ved måten han satt på, noe ved måten han lyttet på. Eumaios fortalte at han var en stakkar som hadde drevet over havet.

Athene så at tiden var inne. Hun strøk tiggerhammen av Odyssevs, glattet huden hans, lot skuldrene reise seg.

Telemakhos tok et skritt tilbake. Han trodde han så et spøkelse eller en gud. Men Odyssevs sa navnet hans med en stemme som kom fra et sted dypt inne i brystet.

Det tok et øyeblikk. Så falt sønnen rundt halsen på faren. De gråt uten skam.

Sammen la de en plan. Odyssevs skulle gå inn som tigger og tåle det som kom. Telemakhos skulle skjule våpnene i kammerset. Når tiden kom, skulle de slå til.

Dagen kom. Odyssevs gikk inn i hallen sin. Han så tingene sine uten å eie dem. Han ba om brød. Noen ga, mange lo. Antinoos kastet en krakk etter ham. Den traff skulderen. Odyssevs sto stille som en klippe.

Den dagen kom Penelope ned og fortalte beilerne om prøven: Den som kunne spenne Odyssevs' bue og skyte en pil gjennom tolv økseskafter, skulle få henne.

Dagen etter prøvde de. Ingen klarte det. Da tok tiggeren buen. Han spente den som om den var laget for hendene hans. Pilen gikk rett gjennom alle tolv.

Athene lot glansen falle over ham igjen. Han så på Antinoos og sa: Din tur.

Slik tok Odyssevs huset sitt tilbake. Sammen med sønnen og de trofaste tjenerne ryddet han opp. Beilerne fikk det de fortjente.

Da Penelope endelig trodde at det var ham, at han virkelig var tilbake, gråt hun av glede. De lå i sengen som var bygget rundt et oliventre, og nattergalen sang utenfor.

Odyssevs hadde kommet hjem. Det hadde tatt tjue år, men han var der. Noen ting er verdt en lang reise. Å finne hjemmet sitt er en av dem.