Hong Kil TongWersja dostosowana do wieku

Under den tredje kongen i Korea levde en adelsmann som het Hong. Han kom fra en gammel slekt og bar tittelen Pansa. Han hadde to sønner med sin kone og én sønn med en danserinne som også bodde i huset.

Rett før den siste sønnen ble født, drømte Pansa Hong at en stor drage presset seg inn i rommet hans. Det blåste som en storm, og hele kammeret ble fylt av lys. Da gutten ble født, var han vakker og våken. Han forsto ting raskere enn andre barn. De gav ham navnet Kil Tong.

Det viste seg tidlig at han ikke passet inn i plassen som loven hadde holdt av til ham. Som sønn av danserinnen hadde han ikke rett til farens slektsnavn. Han fikk ikke kalle Pansa Hong for far. Han måtte sitte blant tjenerne. Til og med de andre guttene i huset lo av ham ved bordet.

Samtidig var han sterk og rask, og hodet hans var fullt av lys. Han kunne de klassiske tekstene som eldre gutter slet med. Han svingte sverdet som om det var en forlengelse av armen. Han skjøt piler i måneskinn og så hvordan skygger og stjerner beveget seg.

Læreren ville at Kil Tong skulle lese kapitlene om barns plikter og lydighet, men han slo opp boken og nektet. Han sa at himmelen hadde skapt alt til menneskenes bruk, og at lover var til for dem som trengte dem, ikke for dem som bar kraft i seg. Slikt gjorde de voksne sinte.

Det gjorde også noe annet: Det fikk dem til å frykte ham litt. For hver gang han ble ydmyket og lo det av seg, forsto alle som så ham at han bar på noe som ikke lot seg stenge inne.

I huset vokste en farlig allianse. Pansa Hongs kone merket at mannen ofte så lenge på gutten fra kammeret til danserinnen. Hun var redd for å miste makt. En annen kvinne i huset misunte danserinnen og var redd for gutten hun hadde født. De to slo seg sammen. De snakket med sørgekvinner og sjamaner. Til slutt hentet de en gammel trollkvinne, kjent ved østporten. Hun kom inn bak forheng, og røkelsen hennes gjorde lyset tynt og grått.

Trollkvinnen stirret lenge på Kil Tong. Så sa hun stille at gutten bar tegn i seg som kunne overgå kongen. Hun sa at uretten han fikk i barndommen, ville gjøre ham hard.

Ordene gled kaldt inn i Pansa Hongs bryst. Han fryktet sin egen sønn mer enn han elsket ham. Han låste Kil Tong inne i et rom uten vindu mot gården. Han forbød ham å se moren.

Men inne i rommet ga gutten seg ikke. Han var lei seg, ja. Han var sint. Men han leste. Han leste bøker om stjerner og vind, om jord og vann. Han lærte seg hvordan mennesker beveger seg når de tror de er alene. Han gav seg selv et løfte: Når han kom ut, skulle han bryte navnets bur. Han skulle reise bort. Der skulle han bruke det han hadde i seg, uten at noen kunne peke på moren hans og si at han ikke hørte til.

Intrigene i huset sluttet ikke. De som hadde tent farens angst, blåste på glørne. Trommer ble hentet for å jage bort ånder. Sjamaner danset i ring. De pekte åpent ut Kil Tong som kilden til ulykke. Til slutt leide de menn til å drepe ham.

En natt kom tre ravneskrik utenfor ruten. Menn i mørke klær snek seg inn i gården, og trollkvinnen selv pekte ut døren. De brøt seg inn i rommet.

Da skjedde noe ingen av dem hadde ventet. Vegger og tak var plutselig borte. Rundt dem sto svarte fjell. Uvær raste. Stein fløy i luften. Det var som om hele rommet hadde gått i stykker og blitt kastet opp i himmelen. I frykt hogg de rundt seg. De skadet hverandre. Trollkvinnen ble truffet av et av de egne sverdene og falt.

Over all støyen lød en fløyte, klar og kald. En gutt kom ridende på et lite esel. Han var rolig. Han tok sverdene fra mennene som om de var leker. Han lo som barn gjør når de har vunnet en lek. Det var Kil Tong. Han drepte ingen. Han tvang dem i stedet til å sverge at de aldri mer skulle ta et liv. Brøt de eden, sa han, ville han vite det. Da ville han komme og avslutte det de selv hadde begynt.

Den samme natten, like før daggry, gikk han stille inn til Pansa Hong, som lå syk og skremt av mørke drømmer. Hong skvatt og trodde han så et spøkelse. Kil Tong ga ham en medisin. Feberen skled av som en sky i vind. Han kalte på sin mor og tok farvel. Så forsvant han fra huset uten lyd.

Da faren våknet, var han frisk. Skam og lettelse fylte ham. Han skjønte at intrigene i hans eget hus hadde gjort ham blind. Han brøt med de onde kreftene som hadde pekt mot et barns liv. Men Kil Tong kom ikke tilbake.

Kil Tong vandret sørover. Han søkte fjell der ingen mennesker gikk. Han ble en skygge mellom granstammer. Tigrene holdt avstand, som om de kjente igjen noe ved ham. Han sov i kriker, spiste stille, og hjertet hans roet seg. Høyt oppe, der klippene stod nakne, fant han noe rart: en stein som var en dør. Den lå nesten usynlig i berget. Han la hånden mot den, kjente hvordan den ga etter, og skjøv den til side.

Bak døren var en dal, stor som en liten verden. Den lå åpen som en slette og var samtidig skjult av stup. Over to hundre hus sto der. Menn strømmet til. De var overrasket over at noen hadde kommet inn. De kalte seg røvere, men sa at de bare tok fra rike embetsmenn som plaget folket. De hjalp fattige i skjul. Ingen fikk forlate dalen med livet uten å slutte seg til dem. Og den som ville bli, måtte prøve sine krefter.

Dette språket forsto Kil Tong. Han sa ja til å prøve. De pekte på en kampestein. Det pleide å ta flere menn å rikke den. Han gikk bort, kjente etter, løftet den i været og kastet den til side.

Skepsisen deres brast. De lo og ropte. De blandet blod ved leppen som tegn på fellesskap. Slik ble Kil Tong en av dem. Men han visste at han ikke var kommet for å skjule noe. Han var kommet for å prøve det han kunne for alvor.

I fjellene lå et stort buddhisttempel. Rike embetsmenn hvilte der på reiser. Prestene levde godt av bøndenes slit. Det var forsøkt å rane tempelet før, men uten hell. Murene var sterke. Vakter holdt utkikk.

Kil Tong smidde en plan. Han tok på seg en rød brudgomskappe. Han pudret ansiktet med støv. Han satte seg på et lite esel. Ved siden av gikk en av røverne, kledd som tjener. Med seg hadde de et brev som skulle være fra Pansa Hong. I brevet sto det at den flinke unge mannen skulle tas vel imot. Og det sto at en karavane med hundre småhester fullastet med ris snart ville komme som gave.

Prestene ble glade. Vin ble hentet. Bord ble dekket. Kil Tong satt ved hovedbordet og smilte dannet. Midt i måltidet ropte noen at rislasset var kommet. Tjenere løp ut for å ta imot. Da slo Kil Tong sin egen kinnflate med flat hånd. Han lot en liten stein han hadde gjemt i munnen, falle ned på tallerkenen.

«Dere serverer steiner!» ropte han strengt. Prestene ble bleke. De kastet seg på knærne og ba om tilgivelse. På tegn fra Kil Tong bandt de utkledde mennene som var utkommandert som stallkarer, prestene der de lå. Rissekkene på de små hestene åpnet seg. Ut spratt røvere. De kneblet resten og lastet smykker, sølv og kostbarheter over på hestene.

En gammel fyr i kjøkkenet snek seg ut for å hente soldater. Men Kil Tong var forberedt. Han dro prestekappe og hette halvveis over ansiktet, vinket soldatene inn på en feil sidevei, og forsvant selv med mennene sine den andre veien. Åsene ga bare ekko tilbake. Tempelets rikdom var borte. Navnet Kil Tong begynte å gå fra landsby til landsby som et sagn med egne føtter.

Neste mål var en provinsguvernør som var rik og ufyselig. Han tvang folk til arbeid. Han tok skatt med harde hender. Samtidig holdt han taler om lov og orden bak tunge porter.

Kil Tong lot mennene gli usett inn i hovedstaden på markedsdagen. Ved et tegn satte noen fyr på stråskur utenfor murene. Folk strømmet til som jern mot magnet. Guvernørens bærestol ble dratt mot brannen. Da var embetsgården nesten tom. Resten av røverne stormet inn, bandt de som var igjen, tok pengeskrin og våpen, og skar et budskap inn i veggen: «Den onde guvernøren som raner folket, er løst for sine uhederlige skatter av Kil Tong – folkets hevner.»

Ingen ble drept. Røverne forsvant like stille som de kom.

I palasset raste kongen. Han utlovet en stor belønning for den som kunne ta røverhøvdingen. Pochang, den dristigste av fengselssjefene, ba om å få oppdraget alene. Han kledde seg som en vanlig reisende, med en tjener og et lite esel, og tok inn på et vertshus oppe i landet.

Samme kveld kom en mann med arr i ansiktet inn døren. Han hadde et esel og så ut som han nylig hadde sluppet fra en farlig slåsskamp. De to begynte å snakke. Pochang sa at han drømte om å møte denne Kil Tong. Den fremmede pekte ham en fjellvei og ba ham spise ferdig før han gikk.

De fire – to herrer og to tjenere – gikk ut i natten mot de svarte stammene. En steindør åpnet seg i berget. De gikk inn. Den gled i lås bak dem.

Pochang var modig, men da døren lukket seg og mørket falt rundt ham, kjente han en prikk i nakken. Han ble bundet og ført inn i et gårdsrom som var pyntet som en liten kongsgård. På tronen satt mannen fra vertshuset. Han smilte.

«Velkommen,» sa han. «Jeg hører du leter etter meg.»

Pochang ble rød av sinne. «Du er en skurk!» ropte han.

Kil Tong lo. «Jeg er en mann som ikke tåler urett. Du er en mann som liker å fange andre. Kanskje vi kan lære noe av hverandre.» Han ga tegn. De kom med vin. «Drikk. Du får leve. Men husk skammen. Neste gang kan du komme klokere.»

Vinen var søt, og det var blandet søvn i den. Pochang kjempet imot, men øynene lukket seg. Da han våknet, lå han på en høy fjelltopp med hovedstaden under seg. Tauene var borte. Han var alene.

Hva som skjedde etterpå, er det ingen som vet sikkert. Noen sier han skammet seg og løp vekk. Noen sier han falt i et stup. Det alle vet, er at han ikke jaktet mer. Historien om ham ble fortalt som en advarsel: Ikke gå inn en dør du ikke forstår.

I noen uker etter dette dirret landet. Det kom meldinger fra alle åtte provinser, samme kveld: Kil Tong hadde vært der. Han hadde tatt fra de rike og hjulpet de fattige. Hvordan kunne én mann være åtte steder på en gang?

Kongen dirret. Vakter ble sendt ut. Til slutt kom åtte guvernører tilbake til hovedstaden. Hver av dem hadde påstått at de hadde fanget Kil Tong. Åtte menn sto i lenker på rekke. Alle var like. Alle hadde den samme rolige måten å puste på.

Noen hvisket at de hadde funnet sporet i Hongs hus. Pansa Hong og hans rettmessige sønn ble ført inn i hallen. Kongen så på dem. Han talte om den ulykke den rømlingen hadde brakt. Pansa Hong ble blek. Han var nær ved å falle.

Da skjedde noe rart: En av de åtte lenkede rakte frem en liten flaske. «Gi ham dette,» sa han rolig. Medisinen virket med en gang. Pansa Hong rettet seg opp igjen.

Den rettmessige sønnen, broren som hadde hatt alt Kil Tong ikke fikk, sa kaldt: «Kil Tong er sønn av en slavekvinne. Han rømte da han var liten. Han er uoppdragen. Han kan ikke være denne farlige mesteren som skremmer landet.»

Kongen spurte Pansa Hong hvordan han kunne skille den ekte Kil Tong fra bedragere. Pansa Hong sa at gutten hadde et arr på venstre lår.

Åtte menn løftet buksene. Åtte arr ble vist frem. Vakter lente seg frem for å gripe dem. Da skjedde det neste. Kroppene tok ikke imot hender. De var ikke levende. De var dukker av halm og voks, mesterlig formet. De falt sammen som klær uten folk i.

I stillheten etterpå kunne man høre eget hjerte slå. Sakte gikk kongens blikk mot porten.

Dagen etter hang det et brev på palassporten. Brevet sa: Hvis kongen gav Kil Tong retten til navnet og tittelen Pansa etter faren sin, og hvis kongen fjernet skammen ved hans fødsel, ville han slutte med sine angrep.

Kongen og rådet rådførte seg lenge. Til slutt la de en felle. De skulle utnevne ham til Pansa, og slik lokke ham inn i slottet. Bak et forheng skulle det stå menn som ventet med buer og sverd. Når Kil Tong bøyde seg for tronen, skulle han falle.

Bekjentgjørelsene ble hengt opp på portene i byen. Det sto at kongen hadde gjort Kil Tong til Hong Pansa av nåde. Folk stimlet sammen. Noen jublet. Noen skalv.

En dag red en ung mann mot portene. Han ble hilst av en susende folkemengde. Han gikk inn. I hallen, innenfor syn av tronen, stanset han, smilte og løftet blikket. Så løftet han seg også selv, som om noen usynlige bar ham. Det lød en rar musikk, som av fløyter spilt i tynn luft. Han steg opp på en sky og var borte.

Fellen klappet sammen i tom luft. Folk sto og stirret. Noen trodde de hadde sett drømmer. Andre visste at den som ofres urett, noen ganger finner en vei som ingen andre ser.

Høstkveld. Månen skinte over slottsgartenen. Det var stille, før en fløyte igjen lød i luften, lys og litt vemodig. En mann dalte ned mellom trærne på ryggen av en hvit stork. Han knelte for tronen.

Det var Kil Tong, nå tiltalt som Hong Pansa ved kongens brev. Ingen torde røre ham. Kongen så på denne unge mannen som gled gjennom alle hender som vann.

«Hva vil du egentlig?» spurte han til slutt.

Kil Tong svarte rolig: «Jeg vil reise langt bort. Jeg vil glemme uretten. Jeg vil skape fred for meg og mine. Jeg ber om tre tusen sekker ris for å starte noe nytt.»

Kongen løftet øyenbrynene. «Hvordan vil du få så mye ut av hovedstaden?»

«Ved daggry,» sa Kil Tong.

Ved første lys gled en flåte av gode djunker inn til de kongelige kornmagasinene. Ingen skjønte helt hva som skjedde. Lastene ble tatt som av usynlige hender. Mennene på skipene lo og hvisket. Før byen var helt våken, var skipene borte utover havet.

Slik satte Kil Tong og hans nærmeste kurs vestover, ut til en øy som lå glemt. Den hadde skog og små sletter, og bekker som sølvtråder i grønt. Der skjulte han skattene sine under klipper og i grotter. Han hentet mer fra hemmelige steder han hadde laget før.

Han samlet folk. Han lærte dem å dyrke jorden bedre, å fange fisk uten å tømme havet, å dele vannet rettferdig. Han satte opp enkle regler, klare og faste: Ingen skulle ta ved porten til en fattig. Ingen skulle kjøpe noens rett med gaver. En mann som styrtet i sorg, skulle bli reist av dem som sto rundt.

Det tok ikke lang tid før øya var mer enn en skjul. Den ble et samfunn. Barna lekte uten frykt. Gamle satt i skyggen og lo. Ingen ropte «Her kommer skatteoppkreveren!» med redsel i stemmen. Kil Tong håndhevet loven mildt, men fast. Hvis noen prøvde å få mer enn sin del, ble han møtt med alvor og humor på en gang. «Vi har alle to hender,» sa Hong Pansa. «La dem arbeide likt.»

Rykter om øya og fredelig styring nådde kyster og brygger. Sjøfolk hvisket om steder der vinden alltid smakte godt. Flere småøyer begynte å spørre om de kunne høre under samme hånd.

En dag kom nyheten om en naboøy med en mørk hemmelighet. Inne i fjellene fantes et mineral som kunne males til gift. Pilsmeder brukte det på spissene sine. Menn som ble truffet, falt fort.

Kil Tong seilte dit for å se med egne øyne. På reisen gjennom bebodd land så han kunngjøringer på vegger og porter: en stor dusør til den som kunne føre en bortført ung kvinne tilbake til faren. Han leste plakaten lenge.

Den kvelden, da han klatret i fjellene der giften ble funnet, så han lys bak en bergskråning. Han snek seg opp og så inn gjennom en åpning. Der inne, i en sal, satt hårete fjellmenn og spiste og drakk. En gammel høvding holdt en ung kvinne hardt ved håndleddet. Han prøvde å rive sløret av henne. Mennene rundt lo høylytt.

Kil Tong løftet buen. Han hadde selv en pil med gift på spissen, men han ville ikke drepe i smug. Avstanden var lang. Pilen bet i høvdingens arm, ikke i hjertet.

Det ble kaos i salen. Den unge kvinnen slet seg løs. Kil Tong krøp tilbake i mørket og lot skyggene holde ham. Han ville ikke gjøre mer før han kunne se dem i ansiktet.

Neste dag møtte fjellmennene ham i urene. Han sa at han var lege, kommet for sjeldne urter som bare vokste der.

«Bra!» ropte de. «Høvdingen vår er såret av en pil fra himmelen. Helbred ham!»

Kil Tong sa at han trengte tre dager. Han renset såret med sikker hånd. Så smurte han en salve under forbindingen – en som trakk den onde giften innover, ikke utover. Høvdingen døde stille.

Raseriet som fulgte, var blindt. De kastet seg over «legen». Da ropte Kil Tong på de åndevennene som hadde hjulpet ham før. Ingen så dem, men sverd glimtet i luften. Kampen endte fort. Banden lå stille.

Bak en dør i fjellet fant Kil Tong to kvinner med slør over ansiktene. Han var full av blodets varme fra kampen og i ferd med å hugge ned alt som kunne være farlig. Han løftet sverdet. Da rev den ene sløret.

«Stans!» ropte hun. «Jeg ber om nåde.»

Stemmen hennes var ren som vann. Øynene var våkne. Det var den bortførte datteren fra kunngjøringene. I et øyeblikk gikk alt sakte. Hun så på ham med takknemlighet og noe mer. Da hun forsto at det var han som hadde sendt pilen som hadde stanset overgrepet, fyltes hun av trygghet.

Kil Tong senket sverdet. «Vi må ut herfra,» sa han. «Flere kan komme.»

Det fantes ingen bærestol og ingen bærere. Han fant to esler. Han satte kvinnene opp og ledet dem gjennom fjell og dal, ned mot hus og havn. Ved sjøen sto en stor mann og stirret utover. Øynene hans var røde av lite søvn. Det var faren hennes, herren over øya, trofast under kongen, men herre i eget land.

I åpen forsamling takket den gamle mannen fremmedens gjerning. Han lovet ham datterens hånd, for slik var skikken når et liv var gitt tilbake. Han sa også at styringen av øya skulle gå til en som kunne holde fred. Han pekte på Kil Tong. Folk jublet.

Bryllupet ble feiret med mat og musikk i flere dager. Den unge kvinnen og Kil Tong så hverandre i øynene og forsto at de hadde funnet ro. Ekteskapet ble godt.

Kil Tong styrte klokt. Han lot gamle få hvile og unge få prøve. Han lyttet til fiskere og bønder, ikke bare til høye menn. Snart sluttet flere småøyer seg til hans hånd, ikke gjennom tvang, men gjennom tillit. Han trengte ikke lenger skjule navnet sitt. Der han før ble hvisket om med frykt, ropte barna navnet hans på veien og vinket.

I denne stillheten kjente han likevel noe som gjorde ham urolig. Kona forsto det. Hun så at blikket hans ble fast og fjernere, som når man ser en båt som ennå er ute i tåken.

«Hva er det?» spurte hun.

«Et varsel,» sa han. «Jeg tror faren min er død eller snart dør. Jeg må reise for å sørge og gjøre alt rett ved graven hans.»

Hun tok hånden hans. «Reis,» sa hun. «Jeg venter. Huset vårt står her når du kommer tilbake.»

Han lot laste en djunke med vakre marmorstener og skulpturer for graven. Han sendte med skip med tre tusen sekker ris. Så klippet han håret kort og tok på seg en enkel drakt som en prest kan bære. Slik dro han til hovedstaden.

Byen var akkurat den samme og helt forandret. Gatene, luktene, de bratte takene – alt var som før, men han gikk ikke lenger som en gutt som ikke hadde navn. Han bar seg selv rett.

Han gikk til barndomshjemmet. Der var det uro. Pansa Hong var død, og ingen hadde funnet en verdig gravhaug. I prestedrakten valgte Kil Tong stedet. Han så på fjell og vann og retninger. Han fant et sted der fjell og elv så på hverandre, og vinden ikke skar.

Han ledet begravelsen slik den skulle være. Når et navn er tungt, skal ritualene bære det, hadde han lært. Først da klagene var sunget og jorden falt på kisten, tok han teppet bort fra ansiktet og sto frem blant sørgerne som sønn. Det gikk en hvisking gjennom følget. Noen gråt. Noen smilte gjennom tårer.

De vakre steinene ble reist. Rislastene ble båret til de kongelige kornmagasinene. Det var en betaling tilbake for det kongen en gang hadde gitt, og et stille tegn på at gammel strid var over.

Sorgens år gjorde at han ikke oppsøkte tronen. Han gikk i grått. Han talte lite. Da tiden var omme, tok han moren sin, danserinnen, og farens lovlige hustru med seg til øyene.

Farens kone, den lovlige hustruen som hadde ordnet huset og båret navnet med verdighet, døde ikke lenge etter. Det var som om hennes liv var bundet til hans. De gamle som kjente henne, sa at hun falt i søvn med et lite smil, som om noe hun hadde båret på, endelig var blitt lett.

Danserinnen, moren som hadde sett sønnen bli nektet alt og likevel elske alt som var rett, levde i mange år. Barnebarna hang i ermene hennes. Hun gikk i sanden og lo når de plasket i grunt vann.

En dag kom en av Kil Tongs halvbrødre for å se. Han hadde vært kald og stiv i hallen den gangen. Nå sto han på brygga og holdt lua i hånden.

«Bror,» sa han lavt. «Kan vi legge det bak oss?»

Kil Tong så lenge på ham. Så la han hånden på skulderen hans. «Vi legger det bak oss når vi bærer noe fremfor oss,» sa han, «noe som er tyngre og bedre enn skam.»

De gikk opp fra stranden sammen. Ikke alle gamle sår leges med én setning, men den satte seg som en bjelke i et nytt hus.

Årene gikk. Hong Pansa skrev få nye lover, men de han skrev, var tydelige. Han lagde en liten skole der barna skulle lære å lese, ikke bare for å pugge, men for å forstå hvorfor ord betyr noe. Han sa at voksne som lærte, også ble lettere å bære for verden.

Han reiste mellom øyene i rolig vær og i ruskevær. Om natten satt han på dekk og så på stjernene han hadde lest om som gutt. Han spilte fløyte noen kvelder, og lyden bar langt over vannet. Noen sa de så hvite storker sirkle over takene hans om våren.

Når kjøpmenn ville betale for fordeler, ristet han på hodet. «Hvis jeg tar imot dette, vet jeg i morgen ikke hvorfor jeg sa ja til noe,» sa han. «Vi må vite hvorfor.»

Av og til seilte han til fastlandet for å levere ris og tre og arbeid som skatter. Han gikk ikke i audiens hver gang, men kongen hørte om ham. Etter hvert kom et brev fra palasset med få ord: «Fortsett som du gjør. Landet trenger også stille steder.»

Kil Tong svarte med like få ord: «Jeg bærer mitt. Bær De Deres.» De to mennene, så ulike i sine veier, lot respekten stå mellom seg som en stein de ikke trengte å flytte på.

Slik endte et liv som hadde begynt med en drage i et mørkt kammer. En gutt nektet å lese om barns plikter, men da tiden kom, bar han den tyngste plikten av alle. Han knelte ved farens grav med ro i hjertet.

Når vinden blåser over steinene på gravhaugen, høres det nesten ut som hvisking. Den sier at noen ganger er lovens kant for skarp til å romme menneskers rett. Den sier at en som reiser seg fra skyggene, kan bli en rettferdig herre når han lærer å stå stille når det trengs og gå når han må.

Hong Pansa – Kil Tong – ble slik en mann som barn kan rope til og gamle kan nikke til. Ikke for bragder i tronsaler, men for det landet han valgte selv. Under en himmel som ikke spurte hva han het, men hva han gjorde, fant han endelig fred. Hans mor sovnet mett av latter. Hans folk levde trygt. Og ute ved kanten av havet speilet hvite storker vingene sine i bølgene og forsvant i kveldens lys.