Historien om de tre rikeneWersja dostosowana do wieku

Keiser Ling sitter på tronen i Luoyang, men makten hans er som is som sprekker om våren. Hoffet er fullt av grådige evnukker som stjeler fra folket. Rettferdige menn blir jaget bort eller drept. På himmelen viser det seg tegn på ulykke, og ingen vet hva som skal komme.

I nord finner en mislykket lærd ved navn Zhang Jue en hemmelig lære. Han samler bønder og fattige, og snart reiser de seg som opprørere med gule turbaner på hodene. Åtte provinser brenner. De roper: "Den blå himmel er død, den gule skal stå!" Landsbyer blir lagt i ruiner.

Midt i all denne frykten står en fattig vever fra Zhuo by. Han heter Liu Bei og er av slekt med keiserfamilien Han, men har hull i kappen og sandaler av strå. På et bråkete marked møter han to menn som skal forandre alt. Den ene er Guan Yu, en rettskjemper på flukt, stille som morgengry før torden. Den andre er Zhang Fei, en brå slakter med stort hjerte og høy røst.

I en ferskenlund sverger de tre mennene ed til hverandre: "Ikke født samme dag, men dø i samme time." De lover å kjempe for rettferd og folket. Med lån fra hestekjøpmenn og våpen smidd i bakgårder drar de i kamp mot de gule turbanene. De lærer å marsjere sammen, å stole på hverandre, å dele det siste vannet i en kopp.

I røyken fra slaget står en ny skikkelse frem: Cao Cao. Han er rask, streng og liker orden. Når Lu Zhi, læreren til Liu Bei, blir fengslet fordi han nekter å betale bestikkelser, kjenner de tre brødrene lukten av hoffets råte for første gang.

I hovedstaden blir alt verre. General He Jin planlegger å knuse evnukkene, men blir lurt inn i palasset og hugget ned. I haller og smug skriker folk. Keiserbarna flykter i mørket gjennom siv og gårdsrom, bare ledet av ildfluer og modige tjenere.

Fra vest kommer Dong Zhuo ridende med sine Xiliang-ryttere. Han ser på den unge prinsen Liu Xie og tenker: "Du blir mitt skjold." Han setter ham på tronen som keiser Xian og kaster den eldre broren Liu Bian ned i døden. Dong Zhuo dreper alle som står i veien, og brenner Luoyang til grunnen. Folk drives vestover mellom sverd og røyk.

Mot Dong Zhuo reiser det seg en allianse av lensherrer. Alle vil være helter, men mange vil også ha bytte. Likevel står noen øyeblikk igjen som stjerner i mørket: Guan Yu drikker varm vin, rir ut, og vender tilbake med Hua Xiongs hode før vinen er kjølnet. Ved Hulao-porten fosser krigeren Lü Bu frem som en ild gjennom natt. De tre brødrene strammer tøylene og møter ham skulder ved skulder. Klirr av sverd, stønn, gnister. Til slutt må selv Lü Bu trekke seg tilbake.

Dong Zhuo svarer ved å flytte keiseren til Chang'an. Han plyndrer graver og river templer, som om landet var hans egen låve. Alliansen knaker i sammenføyningene. Noen sender smil med gift i. Noen stjeler i mørket. Sår av misunnelse åpner seg i flokken av menn som skulle redde riket.

I ruinenes natt løfter Sun Jian et tungt segl fra en brønn. Han vet at den som bærer rikets segl, også bærer andres mistanke. Bak maskene glitrer øyne. Cao Cao ser lenger enn de fleste. Han skriver at små gutter tenker kort, men landet trenger stor strategi. Han angriper Dong Zhuo ved Xingyang, blir såret, men reddes av slekt og stahet.

Så vender en hemmelig sang alt. Diao Chan, en ung kvinne med blikk som splitter is, får Lü Bu til å hate sin egen herre. Dong Zhuo, stor som et fjell, lures nær porten. Lü Bu stanser og stikker ham i strupen. Sko tramper på den mektiges lik. Men riket er ikke reddet. Dong Zhuos generaler samler seg igjen, og keiseren blir fanget på nytt.

Keiser Xian hvisker håp i hemmelige edikter sydd inn i belter. Noen våger å bære dem. Mange blir tatt. Da er det Cao Cao som finner keiseren, fører ham til Xuchang, og lar statens ord komme ut av sin egen munn. Fra nå av taler keiseren gjennom den som holder hans vogn, og den vognen styrer Cao Cao.

Alle spør: Hvem er helt, og hvem er skurk? Svaret skifter som skyer. Cao Cao straffer raskt og belønner skarpt. Han sier: "Uten mat henger faner slapt." Han vil redde landet ved å gjøre det hardt. Mange frykter ham. Noen beundrer ham.

Liu Bei blir kastet hit og dit i stormen. Han hjelper gode folk som Kong Rong, redder byer og nekter å ta land bare for ære. Når Tao Qian i Xuzhou dør, gråter Liu Bei og sier nei til arven. Men folket roper etter ro. Han sier ja, fordi nøden maser.

Så kommer den urolige giganten igjen: Lü Bu. Han lar seg kjøpe, lover vennskap, og stjeler så byen som en nattvind. Liu Bei må flykte. Cao Cao og Liu Bei samler krefter og omringer Lü Bu i Xiapi. Diker brytes, elver flommer. Vannet klatrer i tårnene. Til slutt fanges Lü Bu, bindes, og trygler om livet ved White Gate Tower. Han minnes forræderi mot tidligere herrer, og tauet strammes. Chen Gong, som valgte feil side, dør stolt. Zhang Liao får leve og blir æret for mot og klokskap.

I hovedstaden får Liu Bei en tittel og drikker vin med mannen som nå styrer staten. Cao Cao peker med spisepinnen på ham og sier rolig: "I dag er det bare to helter." Han mener seg selv og Liu Bei. Liu Bei smiler, men dypest inne skjelver han. Han skjuler det i tordenens bulder utenfor.

I palasset ligger et belte med hemmelig skrift. Keiseren vil bli reddet på ordentlig. Dong Cheng, en lojal mann, samler vågale venner. De sverger ed på gulvflisene. Men planen blir avslørt. Dong Chengs søster, keiserens konkubine, blir drept selv om hun er med barn. Ji Ping, en god lege, dør under tortur. Mange hundre faller. Keiserens øyne blir enda mer stille.

Liu Bei blir sendt ut med soldater, men er ikke lett å binde med gaver. Guan Yu slites mellom plikt og plikt. Han tjener Han under Cao Cao og får gull, hester og høye ord. Men hjertet peker mot broren. Når brevet fra Liu Bei endelig når ham, bøyer han seg mot nord. Han henger tittelen sin tilbake i hallen og drar med de to fruene.

Over fem pass, gjennom seks farer, hogger han seg fri når han må. I by etter by legger noen ut feller. Guan Yu går rett frem som en rett linje og lar ingen stanse ham. Ved Gucheng blir nesten alt ødelagt: Zhang Fei tror broren har forrådt dem. Men sannheten skyller inn. Cai Yangs hode ruller, og misforståelsen vaskes bort. Brødrene omfavner hverandre midt i støvet fra hestene.

I sørøst vokser et nytt hjemland frem. Sun Ce er ung, rask og dristig. Han har Zhou Yu ved siden og kloke rådgivere i bakrommene. Med et smil og et støt tar han landene langs elvene. Men varsler kommer med vind og syner i drømmer. En dag faller Sun Ce, og broren Sun Quan arver både byrde og mulighet. Sun Quan er roligere, lytter mer, og samler både lærde og krigere som man samler lys i en lampe.

I nord samler Cao Cao en enorm hær. Han synger på elveflåtene om å hente de vakre Qiao-søstrene til sin sal. Hele sør skjelver. Da går Liu Bei over åsen til Øst-Wu for å be om hjelp. Zhuge Liang, som de kaller Kongming, snakker med tungen som en kost gjennom skyer. Han låner hundre tusen piler fra tåken. Zhou Yu ordner slagplaner som passer i en håndflate. Huang Gai later som han er forrådt, biter tenner, tåler slag, og styrer brennende skip inn i Cao Caos lenkede flåter. En østlig vind blåser, og elva blir en rød drage.

Cao Cao må flykte. Ved Huarong-pass stanser Guan Yu ham. De to ser på hverandre over år av skyld og velgjerning. Guan Yu løfter sabelen, senker den, og lar Cao Cao passere. Noen kaller det svakhet, noen kaller det trofasthet. Flammene bak dem blafrer som svar.

Etter flammenes natt tegnes kartet på nytt. Nanjun og Jingzhou deles og diskuteres som en lånt kledning. Liu Bei bygger sitt brohode vest for den brede elva. Han lover å levere tilbake Jingzhou når han får Xichuan. Ordene blir som en knute ingen glemmer.

Zhuge Liang peker fjærpennen sin mot vest. I Xichuan styrer Liu Zhang mykt og søvnig. Kongming smiler mildt, men tenker skarpt. Han bruker vennlige ord og harde grep når han må. Pang Tong, den andre store rådgiveren, dør i et bakhold ved Luofengpo. Smerte brenner i leiren. Zhao Yun redder folk midt i kaos, som en stjerne som ikke slukker i regn.

Til slutt åpner Chengdu portene. Liu Bei går inn under lanterner og blomster. Han forbyr hevn på dem som ikke vil knele. Han begraver ærlig en mann som motarbeidet ham. På råd fra Zhao Yun deles ikke jord ut som belønning; den går tilbake til bøndene. Det blir stille i gatene. Liu Bei tar kappen til slutt og kaller seg keiser i Shu. Ved siden står Zhuge Liang som kansler.

Guan Yu blir sendt nordover. Han legger press på Xiangyang og Fancheng. Ved Zengkou åpnes sluser, og hele hærer synker i uorden. Yu Jin overgir seg skjelvende. I teltet sitt lar Guan Yu legen Hua Tuo skrape gift fra beinet med kniv mens han spiller brikkespill. Han ler og sier at det ikke gjør vondt. Alle rundt blir bleke. Historien blir en sang om urokkelig ro.

Men ro kan lure. I sør later Lü Meng som han er syk. Lu Xun skriver ærbødige brev. Hvite kledde "kjøpmenn" krysser elva om natta og tar porter mens vaktene gjesper. Mi Fang og Fu Shiren, redde for straff, åpner døra de skulle vokte. Jingzhou faller uten et riktig rop.

Guan Yu prøver å trekke seg tilbake med sønnen. Men lassoer snerrer om Rød-Hares bein. Piler stryker som regn. Ma Zhong fanger helten. Far og sønn mister hodene i vintervinden. Når nyheten når Liu Bei, knuses verden et øyeblikk. Han sverger hevn. Sørskoger skal brenne for brorens blod.

Hevnen ruller frem som en for lang vogn. Lu Xun, ung og stille, ser leirplassene vokse som ugress. Han venter. Han lærer bakkene, vinden, rytmen i soldatenes steg. Liu Bei strekker leir etter leir langs dalene. Når sørøstvinden endelig blåser, setter Lu Xun flammer i gress og telt, og hele linjen brister. Røyk river i øyne. Hester kaster seg i elver. Liu Bei holdes på beina av Zhao Yun, som skjærer en vei ut ved et vadested.

Keiseren i Shu hoster røyk og skyld. Han trekker seg tilbake til Baidi by og blir syk. Der, i et rolig palass med utsikt mot hvite skyer, kaller han Zhuge Liang. Han peker på sin unge sønn og sier: "Hvis han er verdig, tjen ham. Hvis han ikke er det, ta du styringen." Ordene er både harde og myke. Han ber også: "Pass deg for Ma Su. Han snakker vakkert, men kan glemme vannet i brønnen." Så legger Liu Bei seg, og pusten blir stillere. Noen sier at han smiler svakt, som om han endelig la ned stridskappen han bar siden ferskenlunden.

Zhuge Liang tar tømmene som regn tar tørr jord. Først må han skape fred i sør. Meng Huo, en stolt høvding, blir fanget, mettet og sendt hjem. Sju ganger. Sju ganger kommer han tilbake som storm, og sju ganger møter han mildhet og list. Til slutt bøyer han seg uten lenker. Kongming ofrer brødskaller formet som menneskehoder i Lushui, for å blidgjøre ånder uten å søle blod.

Så løfter han øynene nordover mot Wei. Sima Yi, en kald tanke i menneskeskikkelse, venter bak voller. Ma Su får oppdraget ved Jieting. Han velger høyde over brønn og glemmer vannet. Leiren tørster, og alt går tapt. Zhuge Liang gråter og straffer, men ikke ut av hat.

En gang åpner han portene i Xicheng, lar feiekoster suse og sitter og klimprer på zither. Sima Yi ser det og stanser. Han tør ikke tråkke inn i den tomme byen. Senere lager Kongming "treokser og strømhester" som bærer korn i dalene. Fienden kopierer, men han snur tungene på maskinene og kaprer sine egne forsyninger tilbake.

Felttogene blir mange, men himmelen gir aldri det siste lyset. På Wuzhangsletten brenner lamper sent i kanslerens telt. Han skriver brokadeposer med planer og advarsler, og ber om en natt til. Sju netters rite reises, men flammen dør før ønsket er ferdig. Kroppen sier stopp.

Hæren senker fanene. Likevel ordner han en siste list: en vogn med et treansikt ruller langs stien. Ryktene svever som spøkelser. Sima Yi, som tror på list like mye som han tror på jord, trekker seg brått tilbake for den døde som jager den levende. Shu slipper unna, men mister sin stjerne.

Bak ham river gamle uenigheter i teltvegger. Wei Yan vil marsjere videre. Yang Yi holder på reglene. Ordene blir kniver. Etter planen i en av brokadeposene faller Ma Dai Wei Yan i ryggen. Stillhet senker seg. I Chengdu sørger folk. I fjellene mumler vinden om en mann som ville flytte fjell med fjærpenn og tålmodighet.

Mens Shu lammes av sorg, pakker Wei makten tettere. Sima Yi rir nordøst i regn og gjørme og knuser Gongsun Yuan i Liaodong. Deretter, ved mausoleene i Gaoping, lokker han Cao Shuang ut på tur med keiseren, stenger portene, og overtar hæren uten å søle mer blod enn nødvendig.

Sønnen Sima Shi arver, så Sima Zhao. De styrer bak en barnetrone. Når noen gjør opprør, bærer de både pisk og lommekniv. Cao Mao, en ung keiser med mot, fatter sverdet og løper mot palassets sørport for å drepe usurpatøren. Han blir spiddet av en skriver. Stillheten etterpå føles som snø. Sima Zhao blir Jin-konge. Alle skjønner hva som kommer.

I Shu prøver nye hender å bære skålen. Jiang Wan styrer mildt og jevnt. Etter ham tar Jiang Wei sverdet. Han lover seg selv å fortsette nordover hvert år, slik hans lærer ville. Han vinner slag ved Tå-elven, men taper ved Didao. Han vender tilbake, om og om igjen, mot Qishan. Hver gang blir det både seier og sand mellom fingrene.

Venner faller. Jiang Wei ber om straff for seg selv, så om oppdrag igjen. Hjertet hans er en streng som aldri får hvile. Da bestemmer Wei seg for å strekke hånden helt inn i Shus kjerne. Deng Ai leser kart som et spill, ser tomrom ingen andre ser. Zhong Hui samler disiplinerte soldater og går for passene i Hanzhong. Vinteren kommer med is som skjærer i føtter.

Deng Ai ser på fjellrekken ved Yinping og sier: "Vi skal rulle oss gjennom." Han pakker menn i filttepper og lar dem trille ned bratte lier som rullestein. De lager stier der ingen trodde man kunne gå. Zhong Hui marsjerer gjennom Hanzhongs snirklete pass.

Ved Mianzhu står Zhuge Zhan, sønn av Kongming, med altfor få menn. Han kjemper til siste pil. Sønnen hans faller ved siden. Når Liu Shan blir kalt til råd, er ordene tomme. Liu Chen, en prins med hett blod, roper mot faren, dreper sine egne og tar sitt eget liv i raseri. Faren velger å overgi seg for å skåne folk. Så ender Shu ikke med et skrik, men med et sukk. Senere i Luoyang smiler Liu Shan og sier at han ikke savner Shu når musikken spiller.

Seieren bærer også gift. Zhong Hui, dyktig og mistenksom, begynner å drømme om egen trone. Han forfalsker edikter og hvisker om frihet med Jiang Wei. Men soldatene liker ikke å være brikker i en fremmed plan. De river ham i filler i egen leir. Jiang Wei faller for sin egen kniv når han skjønner at skjebnen har gått fra ham.

Deng Ai, som brøt fjell, blir arrestert på vei hjem. Han blir myrdet i veikanten. Med dem borte ligger veien åpen. Sima Zhao samler alt under seg, men dør før han tar det siste steget. Sønnen hans, Sima Yan, trer frem, tvinger Cao Huan til å legge fra seg kronen, og kaller seg Jin-keiser. Nå vender han blikket mot sør, der Wu fortsatt holder elva som et speil.

I sør blir blodet tykkere og luften tyngre. Etter Sun Quan kommer Zhuge Ke med hard hånd. Han faller i en hoffsal. Så tar Sun Jun over, deretter Sun Lin. Lu Kang, dyktig ved grensen, mistenkes og settes til side. Sun Hao blir keiser og bruker riket som et bord for egne lyster.

På motsatt elvebredd sitter Yang Hu. Han setter opp små bruer, deler ut medisin til en syk fiende, sender hjem rømte familier uten krav om løsepenger. Han bygger tillit som en demning bygger vann. En by overgir seg ikke til sverd, men til vennlighet. Når han dør, er det som om selve elva stanser et øyeblikk. Han etterlater et kart av vennskap som andre kan gå på.

Du Yu reiser seg med dette kartet i hånden. Han sender nattebåter under stjernene. By etter by åpner portene lydløst. På hovedstrømmen bygger Wang Jun kjedeknusere. Halmmenn dykker i elva med oljefakler. De brenner jernlenkene ved Shitou-fortet. Kjeder sprekker som is på en dam. Jin-flåten glir frem som en vårflom.

Stone City, den stolte muren i sør, skjelver. Sun Hao blir tatt, men legges ikke i kiste. Han føres til Jin-keiseren, som tar imot ham høflig. Nord og sør blir ett rike igjen. Ordspråket som hvisket fra første side, blir sagt høyt: Det som lenge har vært delt, må samles. Det som lenge har vært samlet, må deles. Slik går verden som tidevann.

Når støvet har lagt seg, står tre skikkelser frem som tre fjell med ulike former. Liu Bei bar drømmen om rett. Han tålte fattigdom, valgte vennskap, og prøvde å løfte et gammelt dynasti. Cao Cao bar staten som et sverd. Han tvang orden gjennom kaos. Sun Quan bandt de kloke og de modige rundt seg og holdt elvelinjen.

Rundt dem skinte øyeblikk: Lü Bu lynte og sluknet. Guan Yu bar et ansikt folk maler på templer. Zhang Fei var storm og skjold. Zhao Yun bar et lys som ikke blafret. Zhuge Liang skrev planer som bar lenge, men ikke til evigheten. Kvinner endret alt når de steg frem: Diao Chan sprengte båndet mellom forræder og hans våpenarm.

Slagene vi husker ble vunnet like mye med mat, broer og språk som med spyd. Alder tente ettertanke: Cao Cao fryktet trolldom og drepte sin lege. Zhuge Liang ba åndene om tid og skrev sitt siste edikt med ro. Liu Bei la sitt barn i en annens hånd.

Fra kongemord ved sørporten til tredukker på vognbunnen, fra hvitkledde nattmenn til oljefakler ved Stone City – boken lukker som den åpnet. Det viktigste er ikke hvem som bærer et segl i en pose, men hvem som kan bære et land uten at det sprekker.