BotchanWersja dostosowana do wieku

Jeg har alltid gjort ting før jeg rakk å tenke. Som guttunge hoppet jeg ut fra andre etasje på skolen fordi en kamerat kalte meg feiging. Jeg landet på beina, men forstuet meg og fikk kjeft av far. Jeg slo nabogutten Kantaro over gjerdet da han stjal kastanjene mine. Jeg trampet ned en hel gulrotåker bare fordi kroppen kokte over av kraft. Jeg stappet stein i en vanningsbrønn til den ikke virket lenger. Far sa det samme hver gang: ubrukelig gutt. Broren min var blek og sart og glad i teater. Vi barket sammen omtrent hver tiende dag. En gang kastet jeg en sjakkbrikke som traff ham i panna. Han gråt og løp til far. Far truet med å gjøre meg arveløs.

Den som alltid tok min parti uten å spørre først, var Kiyo, tjenestekvinnen vår. Hun hadde egentlig vært fra en bedre familie, men tidene gjorde henne til tjener. Hun sa jeg var rett som en kløvd bambus. Hun kjøpte småting til meg i hemmelighet, ga meg nudelgrøt på kalde netter, strikket sokker. En gang mistet jeg lommeboken i latrinen. Jeg skammet meg. Kiyo fisket den opp med en bambus, vasket pengene og vekslet dem så de ikke luktet. Hun sa jeg kom til å bli noe stort en dag. Hun ba meg le litt, spare litt, og huske at rett skal være rett. Når jeg ble voksen, ba hun om å få bo hos meg. Jeg lo og sa ja. Hun tok det som et løfte.

Så døde mor. Jeg hadde stukket hjemmefra i sinne etter å ha slått ribbeina i kjøkkenovnen. Meldingen om dødsfallet møtte meg hos slektninger som et tomt slag. Broren min kalte meg ufilial. Far skjelte. Slik ble det: fars spark, brorens spydighet, og Kiyos milde hånd som fant meg der jeg stod stiv som en stokk og ikke visste hva jeg skulle si.

Seks år senere fikk far slag og døde. Broren min var ferdig med handelsskolen. Han solgte huset og arvegodset nesten for en sang og dro til Kyushu. Jeg lot det skje. Han ga meg seks hundre yen og sa det var siste gang han hjalp. Han ga femti til Kiyo. Han sa jeg fikk gjøre som jeg ville: studere eller starte forretning. Jeg delte pengene i tre og sa til meg selv at tre år kan jeg leve som student. Jeg likte verken språk eller dikt, så jeg meldte meg inn på en fysikkskole fordi døren sto åpen. I tre år slet jeg nederst i bunken, men fikk et vitnemål til slutt.

Åtte dager etter eksamen ble jeg kalt inn til rektor. En middelskolen på Shikoku trengte mattelærer, førti yen i måneden. Jeg ville hverken bli lærer eller dra fra Tokyo. Derfor sa jeg ja. Jeg har alltid sagt ja når hodet mitt sier nei. Jeg pakket lite, for jeg hadde lite. Jeg skrev en kort lapp til Kiyo. Hun svarte at jeg måtte passe meg på landet, ikke bruke penger dumt, og skrive ofte. Hun kalte meg Master Darling. Jeg ristet på hodet og lo alene.

Jeg hadde bare vært utenfor Tokyo en gang, til Kamakura på skoletur. Nå var alt nytt. Sjøen lå sølvgrå og stor. En båtsmann i rødt lendeklede blunket i vannet. Vi la til i et forblåst fiskeleie. Piker ropte høflig ved et vertshus som het Minato-ya. De ga meg et mørkt rom under trappen. Huset lo i veggene, men maten var varm, badet mykt. Den natten drømte jeg at Kiyo satt og spiste søte riskaker med bambusbladene på. Jeg sa hun måtte ta av bladene. Hun nikket og svarte at til og med bladene var sunne. Jeg våknet og lo halvt i søvne.

Neste morgen la jeg tips på disken bare for å få være i fred. Piken som ropte «vær så god inn» ble plutselig stille og bøyde hodet. Slik var landsbyen. Jeg tok den lille jernbanen videre. Skinnen var som en lekesnor over askehvit jord.

Rektoren møtte meg. Han var mørk med smale øyne og en bart som strammet seg når han snakket. Han holdt en stor tale om at læreren skulle være et moralsk forbilde. Jeg svettet ved tanken på å stå stiv som en dydsstatue for førti yen. Etterpå smilte han mildt og sa at idealer er vanskelige i praksis, så jeg måtte ikke bekymre meg. Jeg kjente det første glatte taket i stemmen hans. I lærerrommet måtte jeg gå rundt med utnevnelsesbrevet mitt så alle kunne lese. For å holde styr på dem, ga jeg dem kallenavn i hodet.

Den ene læreren, med en rød flanellskjorte året rundt for helsens skyld, kalte jeg Rødskjorte. Engelsklæreren var blek og dorsk som et gresskar. Han ble Gresskar. Tegnelæreren trodde han var en skuespiller, viftet med en vifte, smilte som et speilbilde og lagde lyd. Han ble Klovnen. Konfusiuslæreren var høflig og streng. Matematikkens hovedlærer het Hotta. Han var stor, kortklipt og barsk. Jeg kalte ham Pinnsvin. Rektoren ble Grevling. Slik ble de plassert i mitt hode. Da lo de ikke av meg, men ble som brikker.

Pinnsvin sa jeg burde flytte fra vertshuset og inn hos en antikvitetshandler, Ikagin. Han lo og sa at huset var trygt. Jeg flyttet inn. Husfruen så ut som en heks i døra. Jeg skrev et brev til Kiyo om byen, om lærerrommet, og om kallenavnene. Så sov jeg som en stein.

Neste dag begynte jeg å undervise. I første time ga jeg stemmen bark for å vise at jeg ikke ga meg. De satt faktisk stille. I andretimen reiste en stor gutt seg og ba meg snakke saktere. Dialekten hans var seig som sirup. Jeg svarte at i Tokyo snakker vi rett fram. De fikk lytte bedre. Da timen var over, ba en annen meg løse noen geometrioppgaver på stående fot. Jeg fikk dem ikke til der og da. De pep at jeg ikke kunne. Jeg sa jeg skulle komme tilbake til dem. Det var starten.

Elevene begynte å telle alt jeg gjorde. En dag hadde noen skrevet på tavla: Professor Tempura. Jeg hadde spist fire boller nudler ved et skur nær postkontoret. De mente det var for mye. Et par dager senere sto det på en annen tavle: To porsjoner dango – 7 sen. Jeg hadde kjøpt søtsaker etter badet. Appetitten min ble byens nyhet. De ga meg kallenavnet Rødt Håndkle fordi håndkleet mitt var rødflekket ved kanten. Og da jeg tok noen svømmetak i granittkummen på badet, dukket et skilt opp ved kummen: Svømming forbudt. Dagen etter sto samme budskap på tavla. Jeg holdt små taler om å oppføre seg. De lo i skjul og lærte seg meg.

Jeg lærte en annen skikk: Lærere måtte bli i skolen til klokken tre hver dag, selv uten arbeid. Vi skulle «føre tilsyn med elevenes vaskerier». Å sitte og se på en vegg er verre enn å plukke fjær av en død kylling. Jeg lo med Pinnsvin om det. Han advarte: Si ikke slikt høyt. Her finnes underlige typer.

Verten min, Ikagin, helte seg te fra min kanne og ville selge meg støvete skatter. Han viste steinsegl, et panel som visstnok var malt av en mester, og en kinesisk skriveplate med sjeldne flekker. Jeg er den siste i verden som trenger en kunstsamling. Han sa folk lærer seg å like slike ting. Jeg nikket og holdt hendene i lommene.

Nattevakt kom på turnus. Oppgaven ble gitt til oss nye, ikke til Grevling eller Rødskjorte. Da det ble min tur, spiste jeg skolens kveldsris klokka fire og satt i det kvelende vaktrommet. Jeg ble rastløs. Vaktmesteren sa det var vanlig å gå ut litt. Jeg gikk for å bade. På vei ut støtte jeg på Grevling. Han krummet ryggen og spurte om jeg ikke var nattevakt. Jeg svarte ja og gikk tilbake som en fange. Litt etter møtte jeg Pinnsvin og løy at rektor hadde sagt det var greit med et lite friluftsavbrekk for helsen. Han ba meg holde meg unna sjefenes øyne. Jeg la meg på sovesalen og skulle sove. Da krøp det noe mot leggen. Jeg røsket i teppet. Gresshopper, mange, smelt mellom teppe og laken.

Jeg hoppet opp, ropte, slo dem med puten. Vaktmesteren kom. Jeg krevde han tok opp alt de hadde kastet inn. Så hentet jeg seks gutter som «representerte» sovesalen. De nektet alt. De sa gresshopper elsker varme steder og hadde krøpet inn av respekt. Jeg holdt en tale om forskjellen på anstendig og simpelt. De bøyde hoder, men øynene smilte. Utpå natten begynte et bråk i etasjen over: tramp, hyl, dører som slo, og stillhet i det jeg nådde toppen av trappen. Dører låst. Jeg satte meg i korridoren og ble der til daggry, full av myggstikk, men sta som en samurai.

Da lyset kom, dro jeg to gutter ut av en døråpning, samlet resten og holdt en stram tale. Ingen innrømmet noe. Grevling kom, la en klut over saken med milde ord og sendte dem til frokost. Han tilbød meg hvile. Jeg sa nei. Hvis en natt skulle slå meg ut, kunne jeg like godt gi tilbake lønna.

Dagen etter tok Rødskjorte meg med på sjøen for å fiske. Klovnen hang på. De snakket om åndelig ro i fisket, om grønnmalte øyer som om de var malerier. De dro opp småfisk og gjorde ordspill. Mellom alt det alminnelige hørte jeg hviskingen deres rundt meg. De snakket om meg, om gresshoppene, om dango, og om Hotta. I tåken over den gule sjøen belærte Rødskjorte meg om å være tålmodig og se an forholdene. Det fantes «omstendigheter». Jeg spurte hvilke. Han sa jeg ville forstå etter hvert. Han nevnte at en som til og med hadde skaffet meg losji, kunne være farlig. Det kunne bare peke én vei. Da vi rodde inn, ba han meg tie om samtalen. Han var så nervøs at han nesten var søt. Jeg sa jeg ikke brøt løfter.

Neste morgen gikk jeg tidlig til skolen. Jeg skyldte Pinnsvin én og en halv sen for isvannet første dag. Jeg la pengene på pulten hans. Han skjøv dem tilbake. Så sa han hardt at jeg måtte flytte fra Ikagin. Huseieren hadde klaget, og han mente verten hadde rett. Vi barket sammen over pultene. Klovnen fniste. Hornet lød. Vi gikk i hver vår klasse.

Samme ettermiddag var det lærermøte om sovesalsbråket. Grevling sa han tok ansvar og ba oss si fritt hva vi mente. Rødskjorte tørket pipehodet sitt med fløyel og talte varmt for mildhet. Ungdom er ungdom, sa han. Vi måtte tenke på skolens fremtid. Klovnen gjentok alt med hans egen tone og et smil som hang i luften. Jeg reiste meg og sa at elevene hadde gjort feil. Hvis de ikke ba om unnskyldning, kunne vi like gjerne kaste dem ut. Noen lo da jeg sa noe rett. Da reiste Pinnsvin seg, rød som en stein i sola, og snakket for streng straff og offentlig unnskyldning. Jeg glemte vår krangel et øyeblikk og kjente meg på lag med ham. Så la han til at nattevakten hadde brutt tjenesten for å bade. Jeg innrømmet det. Nye smil.

Avgjørelsen ble at internatguttene skulle stenges inne en uke og be offentlig om unnskyldning til meg. Etterpå kom det vedtekter: Lærere burde ikke gå i billige sjapper. Åndelig trøst burde heller finnes i fiske, lesning og dikt. Jeg svelget det. Likevel klarte jeg ikke å la være å spørre høyt om også en viss Madonna var åndelig trøst. Stillhet. Klovnen ble krittblek.

Jeg flyttet samme kveld. Klovnen flyttet inn i rommet mitt etterpå. Hos det nye paret, Hagino, var det stillere. Maten var karrig og ofte søtpoteter, men veggene holdt tett. Husfruen fortalte hva byen hvisket. Madonna, datteren til en mann som het Toyama, var byens vakre. Hun var forlovet med Koga, engelsklæreren. Faren døde, økonomien sprakk, og bryllupet ble utsatt. Da begynte Rødskjorte å gå dit. Foreldrene vegret, men snakket gikk. Koga – venn av Pinnsvin – bar det stille.

Et brev fra Kiyo kom. Skriften var strevsom. Hun ba meg være mindre hissig, ikke dele ut kallenavn uten grunn, spare penger og ikke la meg lure på landet. Hun sendte ti yen av de femti jeg hadde gitt henne. Hun ba meg skrive lengre neste gang. Jeg leste på verandaen mens bananbladene raslet og tenkte at ingen visdom koster mindre og er mer verdt enn hennes.

Kort etter så jeg Madonna selv. På stasjonen stod hun i første klasse med moren. Hun var lys og rank under lampeglasset. Koga gikk inn i annen. Jeg satte meg hos ham. Senere så jeg henne igjen. Denne gangen med Rødskjorte. Ved elvevollen ved Nozeri badet de i striper fra månen. Jeg tok dem igjen. Han skvatt og dreide. Dagen etter benektet han at han hadde vært der. En dag senere inviterte han meg hjem for å snakke om noe. Han hintet om bedre vilkår for meg. Han sa en stilling snart ble ledig. Kanskje litt av den lønnen kunne bli min. Hvem gikk? Koga, naturligvis, «etter eget ønske», til en by som het Nobeoka i Hiuga. Han foreslo avskjedsgilde. Han snakket om haiku som om alt var rent og pent.

Hos Hagino den kvelden sa fruen at Kogas mor hadde bedt rektor om en liten lønnsøkning for sønnen etter fire års tjeneste. Rektor hadde vært vag og vennlig, men sa skolen var blakk. Han hadde likevel ordnet en post i Nobeoka med fem yen ekstra. Etterpå fikk Koga vite at etterfølgeren hans allerede var valgt.

Jeg gikk rett til Rødskjorte. Jeg sa at jeg ikke ville ha en krone som luktet av andres tap. Han svarte at min økning ikke skulle tas fra Koga. Differansen mellom min sats og etterfølgerens kunne flyttes over til meg. Han talte som et regnestykke. Regnestykket stinket. Jeg svarte at hvis starten var skitten, hjalp det ikke hvordan han summerte. Jeg gikk ut i natten. Gatene var stille og svarte. Det eneste lyset var avsmak.

Uvennskapet med Pinnsvin hang igjen i de én og en halv sene. Pengene lå på pulten hans som en stein. Han svarte meg ikke. Rødskjorte var vennligheten selv. Han foreslo fisketurer, laget avskjedsmiddag for Koga, og lot som ingenting ved vollen. En dag minnet jeg ham på at jeg hadde sett ham to steder den kvelden. Han holdt fast ved versjonen med stasjonen og badet. Dagene gikk som skjeve takstein som ikke lar seg rette.

Så, morgenen for avskjedsmiddagen, kom Pinnsvin rett bort til meg. Han hadde funnet ut at Ikagin var en svindler, og at sladderet var vrøvl. Han ba om unnskyldning for at han hadde angrepet meg på rykter. Jeg rakte hånden min fram, plukket opp de én og en halv sene fra pulten hans og puttet dem i min egen lomme. Han stirret. Jeg sa jeg ikke ville stå i hans gjeld lenger. Vi kalte hverandre sta, han som Aizu-mann, jeg som Edo-gutt. Det ble ikke krangel, men en slags pakt. Jeg ba ham komme innom rommet mitt før middagen.

Jeg hadde tygd på Kogas skjebne til søvnen ble mager. Jeg kunne holdt en flammetale, men tungen min går enten for fort eller stivner når folk sitter tett. Pinnsvins stemme er en tromme. Jeg ba ham snakke for meg.

Kashin-tei var en gammel lensmannsbolig blitt spisested. Over den store nisjen hang en blek kalligrafi. I hjørnet sto en rød vase. Vi ble ført til bords. Rektor Grevling under kalligrafien, Rødskjorte til venstre, Koga til høyre. Jeg hadde på europeisk bukse og satt rart. Taler kom som de alltid gjør. Korte hilsener, så vertens fine ord. Rektor og Rødskjorte lovpriste Koga. De sa at reisen var hans egen varme vilje. De rødmet ikke. Da Rødskjorte satte seg, reiste Pinnsvin seg. Han sa rett ut at han var uenig. Han var glad Koga reiste, ikke for lønn eller ære, men fordi det fantes steder hvor forfengelighet ikke hadde bedøvet rettframhet. Der ville en mann som Koga bli ønsket velkommen. Han håpet Koga snart fant en verdig kone og laget et hjem. Han la til en setning som landet som en stein: at den som hadde oppført seg ustøtt og urent, kunne skamme seg. Ingen navngitt, alle visste hvem.

Koga reiste seg. Han gikk helt bakerst i salen og bøyde seg dypt. Han takket alle, også dem som hadde dirigert fallet hans. Slik var han. Det gjorde vondt å se.

Etter talene kom mat, flasker og geishaer. Rommet ble et marked. Rødskjorte forsvant som en fisk i en mørk kulp. Klovnen ble vill, ba en geisha slå ham på kneet, imiterte fortellere, latet som han var helten i en sverddans. Koga satt stiv i drakten sin som en fisk på land. Jeg gikk bort og hvisket at vi skulle gå. Han nikket. Vi reiste oss og styrte mot døra.

Klovnen sperret veien med en viftende kvast og en flåsete bemerkning om forhandlinger. Jeg klapset ham med knyttneven. Han ble stående og lalle. Pinnsvin kom bakfra, grep ham i nakken og la ham i gulvet. Vi fikk Koga ut. Luften utenfor var kjølig. Vi gikk et stykke sammen før vi skilte lag.

Byen forberedte seiersfeiring, og skolen fikk fri. Åtte hundre elever stod oppmarsjert. Disiplinen holdt ikke lenge. Guttene surret og hvisket, lo bak ryggen vår. Under paraden ble det kluss i gatene. Gamle rivaliseringer mellom middelskole og normalskole våknet. De barket sammen. Vi løp mellom og prøvde å rive dem fra hverandre. Jeg fikk en stein i kinnet og et slag i ryggen. En stund var det bare kropper og støv, og rop som drev oss hit og dit. Politiet kom. Flokkene sprakk. De eneste de fikk tak i, var oss to.

Vi forklarte hos politiet og ble sendt hjem. Neste morgen lå Shikoku Shimbun på dørstokken. «En lærer Hotta og en viss frekk nyskapning fra Tokyo egget til bråket, ledet overfallet, og deltok selv,» sto det. Avisen krevde at slike pøbler ble sparket. En viss! Jeg har navn. Jeg kastet avisen i hagen. Det hjalp ikke. Jeg druknet den i latrinen. I speilet lyste kinnet mitt blåsvarte.

På skolen var Klovnen tidlig ute med spydigheter. Elever klappet da jeg gikk inn. Rødskjorte kom med medlidende tone. Han sa han og rektoren hadde bedt om en rettelse, at vi ikke måtte bekymre oss. Han sa broren hans hadde invitert Pinnsvin til oppvisningen og at det var brorens feil. Han ba om unnskyldning på vegne av alle mulige.

Rektor selv kom ut og sa: La oss håpe det ikke blir alvorlig. Jeg gikk etter timene til rektor og Rødskjorte for å gi rede for alt. De nikket og så forståelsesfulle ut. Besynderlig hvordan en mann kan nikke og samtidig planlegge å skyve deg utfor.

Dager gikk. En puslete og tvetydig linje i avisen sa at alt ikke var slik det først virket. Den rettet ingenting. Jeg ville marsjere til redaksjonen. Rektor ba meg la det ligge. «Beste kur er å glemme,» sa han og så ut som en munk.

Tre dager senere ble Pinnsvin hentet til rektor. Da han kom ut, lo han tørt. Han sa: Jeg skal si opp. Rektor hadde bedt ham gå av hensyn til omstendigheter. Jeg kokte. Hvis én av oss skulle gå, måtte begge. Vi sto skulder ved skulder, både i dansen og i bråket. Jeg løp til rektor og sa han kunne be meg si opp også. Han vred seg. Til slutt kom det: «Vi trenger deg i matematikk. Å si opp etter én måned er ille for dine papirer.» Papirer. Jeg sa jeg skulle tenke. Jeg sparte Rødskjorte til senere.

Pinnsvin leverte oppsigelsen. Samme kveld flyttet han i hemmelighet inn på Masuya, et vertshus rett overfor Kadoya, kurstedet der Rødskjorte hadde sin geisha, Kosuzu. Planen var enkel. Stikk hull i shoji, speid nettene gjennom, og ta ham på fersken. Jeg delte vaktene. De første nettene kom bare hatter og skygger under gasslyset. Å snuble hjem uten fangst natt etter natt gjør selv rettferdig harme grå. Husfruen hos Hagino sukket over at unge menn ikke burde nattevanke. Pinnsvin bar vaktene som en granittblokk. «Han må komme,» sa han bare.

På åttende kvelden kjøpte jeg åtte rå egg for å nøytralisere husfruens søtpoteter. Jeg puttet fire i hver lomme og gikk opp. Noen ganger må en egg til for å forklare sannhet til en klovn.

Kosuzu kom tidlig den kvelden, sammen med en annen kvinne. De bar små pakker og lo lavt. De gikk inn og blåste ut lyset. Vi la oss med øynene tett inntil papiret. En klokke nede slo hver halvtime. Lyden gikk gjennom veggene.

Litt over ti gled to skygger inn i lyssirkelen. Stemmer fulgte. Jeg kjente dem før navnene gikk opp. Klovnen hadde en flirende, nasalt liten stemme. Rødskjorte hadde et lavt, innøvd tonefall. «Alt i orden nå, vi kvittet oss med snubletråden,» sa Klovnen. «Han er flink til å bølle, men mangler takt,» svarte Rødskjorte. De snakket om Pinnsvin. De lo lavt av meg også, Master Darling fra Edo. De gikk inn.

Vi ventet til like før hanen gol. Ved grålysning kom de ut igjen, slukne som menn som har lukket dører bak seg. Vi snek oss ned og fulgte etter dem langs sederalléen. «Hva får en lektor til å overnatte på Kadoya?» ropte Pinnsvin. Rødskjorte snudde. Han ble blek. «Fins det regler mot å sove på hotell?» prøvde han. «Du som forbyr andre å spise dango for skolens skyld!» svarte Pinnsvin. Han delte ut slag, slik han hadde lovet.

Klovnen prøvde å smette. Jeg sperret ham. Jeg dro opp to egg. Med det første smelte jeg ham gul over nesa. Han skrek. Med det andre klasket jeg ham i pannen. Gult rant nedover ansiktet. «Hvem er Master Darling nå?» sa jeg og lot et tredje egg renne. Han pep og ba om nåde. Vi sa det vi hadde å si. «Himmelen straffer hykleri. Ta med politiet om dere vil. Vi bor på Minato-ya ved femtiden,» sa jeg. De nikket ikke. De valgte stillhet.

Ingen politikonstabel kom. Vi spiste kald ris og lo uten å le høyt. Da dagen dro seg opp over takene, skrev jeg oppsigelsen min. Personlige grunner, takk for meg. Jeg betalte Hagino, pakket sakene mine og sa at jeg skulle til Tokyo for å hente min frue. Jeg visste ikke hvilken frue. Det lød rett og trygt og fikk maset til å tie.

Jeg gikk til Minato-ya. Pinnsvin lå og sov som en tømmerstokk. Jeg la meg også. Da vi våknet, var det ingen som banket på. Vi gikk til brygga. Jo lenger båten dro fra land, jo lettere ble brystet. Sjøen var blå som en blank tallerken. Vi sa lite. Når to menn har sett det samme i mørket, trenger de ingen lange ord.

Fra Kobe tok vi toget til Shimbashi. Vi sto på perrongen i Tokyo. Luften kjentes nesten menneskelig. Pinnsvin lo og sa han skulle videre. Jeg nikket. Vi skiltes på stasjonen. Jeg har ikke sett ham siden. Jeg tror han klarte seg. Slike som han klarer seg, selv om det koster.

Jeg gikk ikke til vertshus. Jeg løp rett til Kiyo.

«Hei, Kiyo, jeg er tilbake,» sa jeg i døra. Hun slapp alt hun holdt. Hun gråt og lo i samme bevegelse. Hun strøk meg over kinnet med de ru hendene som hadde vasket mynt. Jeg lovet henne at jeg ikke skulle til provinsen igjen. Vi skulle lage et lite hushold i Tokyo. En venn fant meg en jobb som assistentingeniør i trikkeselskapet. Lønnen var 25 yen i måneden. Husleien seks. Huset var ikke staselig. Kiyo var fornøyd. Hun lagde enkel mat, rullet futon og sang en lav melodi jeg husket fra barndommen. Hun stablet mynter i en liten skål. Hun sa jeg måtte vokte tungen, men ikke knekk ryggen.

Så, i februar, ble hun syk. Lungebetennelsen tok henne raskt. Dagen før hun døde, tok hun hånden min. Hun var liten i sengen, men blikket var klart. Hun ba at når Kiyo var død, måtte jeg grave henne i tempelets jord der Master Darling hører til. Hun sa hun gjerne ville vente i graven på meg. Hun smilte lite, men varmt. Hun lukket øynene. Hun hviler nå ved Yogen-tempelet i Kobinata. Jeg går dit og blir stående. Jeg sier ikke mye. Hun vet det jeg ikke får sagt.

Slik lukket denne provinsielle farsen seg for min del. Jeg dro som mattelærer med råd jeg ikke hadde bedt om. Jeg ble kalt Rødt Håndkle fordi håndkleet mitt var rødflekket, og Professor Tempura fordi jeg spiste fire boller nudler. Jeg ble ledd av fordi jeg sa rett ut at jeg ikke løste en oppgave på stående fot. Jeg lærte at i noen skoler er billige sjapper skammelige, men geishaer regnes som åndelig trøst. Jeg kom inn i et kollegium der milde ord bar skjulte kniver. Rektor tok ansvar som en dyd og lot andre bære følgene. Rødskjorte løftet deg med vennlighet og dro krakken unna med den andre hånden. Pinnsvin barket og stanget, men sto oppreist. Jeg kjente igjen noe i ham. Elevene lærte meg at knefall kan være skuespill. De ba offentlig om unnskyldning for sovesalsbråket og pekte like høyt på mine dango dagen etter. Avisen lærte meg at sannheten i en liten by bestemmes av hvem som sier den.

Jeg gjorde ingenting storslagent. Jeg sto oppreist så godt jeg kunne. Jeg sa nei til en lønnsøkning som skulle strykes med andres tap. Jeg ba bråkmakere om høflighet og slo når ord ikke bet. Når alt kommer til alt, var min lojalitet bundet til to: til Koga, som takket sine egne bøddeler uten klage, og til Kiyo, som trodde på meg uten bevis. Jeg slo Klovnen gul med egg fordi ærlig gulhet var det eneste han kunne forstå. Jeg lot Pinnsvin la knokene tale til en bløffmaker. Ingen politianmeldelse kom. De valgte taushet fremfor offentlig skam. Vi dro, og byen ble liggende bak som en lykt med dårlig glass.

Nå lever jeg med en liten lønn, en liten leie og et tomrom ved et tempel i Kobinata. Jeg er fortsatt den samme Master Darling, en gutt fra Edo som forakter det skjeve og slipper raseriet når noen prøver å rette meg med krok. På Shikoku lærte jeg hva min rettferdighet er verdt. Ikke storpolitikk, ikke store seire, men en enkel linje jeg kan sette ned gjennom meg selv. Rett som en kløvd bambus, sa Kiyo. Jeg tror hun hadde rett.