Fortellinger fra vannkantenWersja dostosowana do wieku

For lenge, lenge siden, i det gamle Kina, levde det en mektig keiser som het Huizong. Han var keiser under Song-dynastiet, en tid med både prakt og fare.

En dag befalte keiseren at et gammelt segl på Longhu-fjellet skulle knuses. Inne i seglet hadde 108 onde ånder vært fanget i hundrevis av år. Da seglet ble slått i stykker, slapp de løs.

Men i stedet for å spre redsel over landet, ble åndene født på nytt – denne gangen som mennesker. De ble til 108 helter, sterke menn og kloke kvinner som skulle kjempe mot urettferdighet og beskytte de svake.

Ingen visste at disse heltene en dag skulle samles og bli en mektig styrke. Men først måtte de finne veien til hverandre. Og veien ville bli både lang og farlig.

For i hovedstaden satt det allerede en mann som skulle bli deres største fiende.

Mannen het Gao Qiu. Han var ikke noe stort menneske av fødsel, men han var svært dyktig til å sparke ball. Keiseren syntes det var underholdende, og derfor fikk Gao Qiu en høy stilling ved hoffet.

Det var et forferdelig valg. Gao Qiu var ond og grisk. Han hatet alle som var flinkere enn ham eller som sto i veien for hans planer.

En av de første som fikk merke hans vrede, var våpenmesteren Wang Jin. Wang Jin var en dyktig sverdkjemper, men Gao Qiu var misunnelig. Han anklaget Wang Jin for noe han ikke hadde gjort, og Wang Jin måtte flykte fra hovedstaden.

Wang Jin gjemte seg i en liten landsby, hos en ung mann som het Shi Jin. Shi Jin var modig og sterk, og på hele kroppen hadde han tatoveringer av ni drager. De var så voldsomme at alle som så ham, ble imponert.

Shi Jin lærte seg kampsport av Wang Jin, og de to ble gode venner. Men Shi Jin hadde også andre venner – røvere fra Shaohua-fjellet i nærheten.

Da myndighetene fikk høre at Shi Jin var venn med røvere, ble han jaget. En natts brann ødela alt han eide. Uten noe annet å gjøre, ble Shi Jin selv en røver.

Men han var ikke alene. Snart skulle han møte en av de mektigste heltene av dem alle.

Lu Da var en annen våpenmester. Han var stor som en bjørn og hadde et temperament som kokende vann. En dag gikk han gjennom byen og så en ung kvinne som gråt. En brutal slakter hadde lurt henne og faren hennes i en felle og tvunget dem til å betale penger de ikke hadde.

Lu Da ble rasende. Han gikk rett til slakterens bod. Der sto slakteren og skar kjøtt, uvitende om hva som ventet ham.

«Slipp kvinnen fri,» sa Lu Da med dyp stemme.

Slakteren lo bare. «Hva har det med deg å gjøre?»

Da var det slutt på tålmodigheten. Lu Da slo til slakteren med bare nevene. Ett slag. To slag. Tre slag. Slakteren falt om og rørte seg ikke mer – han var død.

Lu Da hadde drept et menneske. Nå måtte han også flykte.

Han gikk i dekning og ble munk i et kloster. Han fikk et nytt navn: Lu Zhishen. Men det var ikke lett å være munk for en mann som var vant til å slåss og drikke øl.

Lu Zhishen brøt klosterreglene gang på gang. Han spiste kjøtt, drakk vin og sloss med andre munker. Til slutt ble abbeden lei. Han sendte Lu Zhishen til et annet tempel i hovedstaden.

Der møtte Lu Zhishen en mann som skulle bli hans beste venn. Mannen het Lin Chong og var våpeninstruktør på livvaktskolen – en av de dyktigste sverdkjemperne i hele landet.

Lin Chong var høy, sterk og edel. Han var en mann alle så opp til. Lu Zhishen og Lin Chong ble som brødre. De trente sammen, spiste sammen og drakk vin sammen. Ingenting kunne skille dem.

Men Gao Qiu hadde andre planer.

Gao Qiu hadde en sønn som var like ond som faren. En dag så sønnen Lin Chongs vakre kone på markedet. Han ble betatt av henne og prøvde å ta henne med makt.

Lin Chong kom løpende og stoppet ham, men han turde ikke å slåss. Gao Qiu var tross alt mektig. I stedet prøvde Lin Chong å unngå problemer.

Men Gao Qiu ga seg ikke. Han la en felle for Lin Chong. Lin Chong ble lurt til å gå inn i et rom fullt av våpen, og så ble han anklaget for å planlegge et mord. Dommen var forvisning – han skulle sendes bort fra hovedstaden.

På veien til fengselet betalte Gao Qiu vaktene for å drepe Lin Chong. De ventet til de kom til en ensom skog, der de trakk sverdene.

Men akkurat da de skulle slå til, hørtes et tordnende brøl. Ut fra buskene kom Lu Zhishen stormende, med en tung munkestav i hendene. Han hadde fulgt etter vennnen sin hele veien.

«Kom dere vekk,» ropte han til vaktene, «ellers knuser jeg hodene deres!»

Vaktene flyktet forskrekket. Lu Zhishen fulgte Lin Chong hele veien til den neste byen. Der tok de farvel, men lovet å møtes igjen.

Lin Chong kom til et sted som ble styrt av den rike adelsmannen Chai Jin. Chai Jin var en god mann som tok imot alle som var på flukt. Han ga Lin Chong mat, husly og nye klær.

Men Gao Qius menn var fremdeles på jakt. En dag kom de til Chai Jins gård. Lin Chong så dem komme. Han visste at han ikke kunne flykte lenger.

Da de onde mennene angrep, kjempet Lin Chong som en løve. Han var så rask og sterk at de ikke hadde en sjanse. En etter en falt de.

Nå hadde Lin Chong drept menn. Det var ingen vei tilbake. Han måtte finne et sted der han kunne være trygg.

Og det fantes bare ett slikt sted – Liangshan, en stor sump full av siv og skjulte øyer. Der holdt røverne til. De tok imot alle som ble jaget av myndighetene.

Liangshan ble styrt av en mann som het Wang Lun. Han var liten og feig, og han stolte ikke på noen. Da Lin Chong kom, ble Wang Lun mistenksom. Han ville ikke slippe inn en så dyktig sverdkjemper.

«Du må drepe en mann for å bli med oss,» sa Wang Lun. Det var en prøve.

Lin Chong visste at det var galt, men han hadde ikke noe valg. Han gjorde som Wang Lun ba om, og fikk bli på Liangshan.

Men Lin Chong var ikke lykkelig. Wang Lun behandlet ham dårlig, og røverne på Liangshan var ikke bedre enn de vanlige kriminelle. De stjal og plyndret uten å bry seg om rettferdighet.

Mens Lin Chong satt fast på sumpøya, skjedde det store ting andre steder i landet.

En mann som het Yang Zhi, en annen dyktig sverdkjemper, solgte kniver på gaten i hovedstaden. Han hadde havnet i pengenød, men han hadde fremdeles ry som en av de beste.

Yang Zhi fikk en viktig oppgave: Han skulle bære en kostbar gave til keiseren.

Gaven var full av gull, sølv og edelstener – en verdifull skatt. Yang Zhi og hans menn måtte bære den gjennom skoger og over fjell.

Men de ble observert. I det skjulte holdt en gruppe på sju menn til. De var ledet av Chao Gai, en rik og modig mann, og Wu Yong, en klok rådgiver som hadde planer for alt.

«Vi må ta gaven,» sa Chao Gai. «Keiseren har nok. Folket sulter.»

Wu Yong smilte lurt. «Jeg vet akkurat hvordan vi gjør det.»

De sju mennene kledde seg som vinhandlere og satte opp et bord ved veien. Da Yang Zhi og hans menn kom, stoppet de for å drikke. Men vinen var blandet med sovemiddel.

En etter en falt de i søvn. Da de våknet, var gaven borte. Yang Zhi var rasende og redd. Han visste at han ville bli straffet for å ha mistet skatten.

Han rømte og møtte tilfeldigvis Lu Zhishen. Sammen slo de seg ned på Erlong-fjellet og ble røvere der.

Chao Gai og de andre måtte også flykte. Det tok ikke lang tid før myndighetene fant ut hvem som hadde stjålet gaven. Soldater ble sendt for å fange dem.

Men Chao Gai og Wu Yong var for raske. De samlet mennene sine og dro mot Liangshan – sumpen der Lin Chong bodde.

Da de kom dit, møtte Wang Lun dem med mistenksomhet. Han ville ikke slippe inn en så mektig gruppe. Men Lin Chong så sin sjanse.

«Wang Lun er en dårlig leder,» sa han til Chao Gai. «Han er feig og egoistisk. Sammen kan vi gjøre Liangshan til et sted for sanne helter.»

Den kvelden, under et måltid, reiste Lin Chong seg. «Wang Lun,» tordnet han, «du har styrt lenge nok!»

Før Wang Lun kunne svare, hadde Lin Chong drept ham. Røverne på Liangshan så på hverandre og nikket. De hadde aldri likt Wang Lun.

Chao Gai ble den nye lederen. Under hans styre skulle Liangshan bli annerledes – et sted der rettferdighet og ære betydde noe.

I en annen del av landet, i byen Yuncheng, bodde en mann som het Song Jiang. Han jobbet som en beskjeden kontorist og var kjent for sin vennlighet og klokskap. Alle som trengte hjelp, kom til Song Jiang.

Song Jiang var også en gammel venn av Chao Gai. Da han fikk høre at myndighetene var på sporet av ranerne, sendte han i all hemmelighet en beskjed: «Flykt! Nå!»

Chao Gai og de andre rakk så vidt å komme seg unna før soldatene ankom.

Men Song Jiangs gode gjerning skulle koste ham dyrt. Han hadde en elskerinne som het Yan Poxi. Hun var vakker, men listig. En dag oppdaget hun brevet Song Jiang hadde sendt til Chao Gai.

«Du er en forræder,» hvisket hun. «Hvis jeg forteller dette til myndighetene, blir du henrettet.»

Song Jiang prøvde å overtale henne til å tie, men hun nektet. Hun ville ha penger, og hun ville ha makt.

I desperasjon grep Song Jiang sverdet sitt. Det var et øyeblikk av sinne og frykt. Da han så ned, lå Yan Poxi død på gulvet.

Song Jiang hadde drept et menneske. Nå måtte han også flykte.

Han gikk i dekning hos den rike Chai Jin, den samme mannen som hadde hjulpet Lin Chong. Der møtte han en annen mann – Wu Song.

Wu Song var en kjempe av en mann. Han var så sterk at han kunne bryte en jerngjenstand med bare hendene. Men han var også snill og rettferdig.

«Hvorfor er du på flukt?» spurte Song Jiang.

Wu Song sukket. «Jeg gikk gjennom Jingyang-åsen, der det var en forferdelig tiger. Den hadde allerede drept flere mennesker. Myndighetene hadde satt en belønning for den som kunne drepe den.»

Song Jiang lyttet spent.

«Jeg hadde ingenting annet enn nevene mine,» fortsatte Wu Song. «Da tigeren kom mot meg, hoppet jeg til side og slo til. Jeg slo og slo til den var død.»

«Med bare nevene?» spurte Song Jiang vantro.

Wu Song smilte. «Ja. Nå er jeg en helt i byen, men fiender har jeg mange.»

Wu Song ble konstabel i byen, men lykken varte ikke lenge. Broren hans, en liten og svak mann, var gift med en vakker kvinne. En rik mann som het Ximen Qing ble forelsket i henne og stjal henne bort. Da broren prøvde å stoppe dem, ble han drept.

Wu Song sverget hevn. Han fant Ximen Qing og kvinnen, og i et raserianfall drepte han dem begge.

Dommen ble forvisning. Wu Song ble sendt bort, akkurat som Lin Chong.

Mens Wu Song dro mot fengselet, fortsatte Song Jiang å flykte. Han kom til byen Jiangzhou, der han fikk en stilling som skriver.

Men Song Jiang var en mann med store følelser. En kveld, etter å ha drukket vin, skrev han et dikt på veggen i vertshuset. Diktet handlet om urettferdighet og om å ville gjøre noe stort.

Dessverre ble diktet sett på som opprørsk. En ond embetsmann sendte bud til hovedstaden: «Her er en mann som planlegger opprør!»

Song Jiang ble kastet i fengsel og dømt til døden. Dagen for henrettelsen skulle han føres til retterstedet.

Nyheten nådde Liangshan. Chao Gai samlet øyeblikkelig alle røverne.

«Vi må redde ham,» sa han. «Song Jiang er vår venn. Han har hjulpet oss før.»

Wu Yong, den kloke rådgiveren, la en plan. De kledde seg ut som handelsmenn, tiggere og bønder. Så dro de til Jiangzhou.

Da bøddelen løftet sverdet for å hogge hodet av Song Jiang, hørtes et høyt rop. Ut fra folkemengden stormet Liangshan-brødrene. Lu Zhishen svingte staven sin. Lin Chong stakk med sverdet. Wu Yong kastet tau og fanget vaktene.

På få minutter var retterstedet tomt. Song Jiang ble løftet opp og ført bort i sikkerhet.

«Kom til Liangshan,» sa Chao Gai. «Bli en av oss.»

Song Jiang så på de modige mennene rundt seg. Han hadde ingen annen vei. Han nikket.

Endelig, etter så mange år på flukt, var Song Jiang hjemme.

Liangshan vokste. Ryktet spredte seg over hele landet: I sumpen bodde det helter som kjempet for de fattige.

Flere og flere kom. Hua Rong, en mesterbueskytter som kunne treffe en flue på hundre meters avstand. Qin Ming, en fryktløs kriger som aldri hadde tapt et slag. Li Ying, en rik mann som ga alle pengene sine til de fattige.

Sammen ble de mektigere. De slo tilbake flere angrep fra keiserens hær. Soldatene som ble sendt for å fange dem, ble selv slått og jaget bort.

Men lykken var ikke evig.

En dag ledet Chao Gai et angrep mot en by. De hadde fienden på flukt, da en giftig pil plutselig traff ham i skulderen. Pilen var smurt med en dødelig gift.

Chao Gai ble båret tilbake til Liangshan. Medisiner hjalp ikke. Han ble svakere og svakere.

Før han døde, samlet han heltene rundt sengen sin. «Den som hevner meg,» hvisket han, «skal lede Liangshan.»

Så lukket han øynene for siste gang.

Liangshan sørget. Deres leder var død. Men de måtte fortsette.

Hvem skulle ta over? Alle så mot Song Jiang. Han var klok, vennlig og modig. Han var den naturlige arvtageren.

Men Song Jiang nektet først. «Jeg er ikke verdig,» sa han. «Vi må finne mannen som drepte Chao Gai og straffe ham.»

Morderen het Shi Wengong. Han var en ond mann og mektig kriger. For å fange ham trengte de en like sterk – eller sterkere.

Song Jiang fikk en idé. Han hadde hørt om en mann som het Lu Junyi. Lu Junyi var en rik adelsmann og en av de beste sverdkjemperne i hele Kina. Hvis de kunne få ham med seg, ville de vinne.

Men Lu Junyi ville ikke bli røver. Han hadde alt – rikdom, ære og et godt liv.

Wu Yong la en ny plan. Han kledde seg ut som en spåmann og gikk til Lu Junyis hus. «Jeg ser en stor fare,» sa han. «Du må skrive dette diktet på veggen din for å beskytte deg.»

Lu Junyi stolte på spåmannen og skrev diktet. Diktet sa: «På sumpøyen venter lykken.»

Diktet ble sett på som en forbindelse til røverne. Lu Junyi ble anklaget og fengslet. Liangshan-brødrene kom og reddet ham, akkurat som de hadde reddet Song Jiang.

Nå hadde Lu Junyi ingen vei tilbake. Han ble med dem til Liangshan.

Sammen planla de angrepet mot Shi Wengong. Det ble et hardt slag. Pilene fløy, sverdene blinket og mennene ropte. Men til slutt sto Song Jiang og Lu Junyi ansikt til ansikt med morderen.

«Dette er for Chao Gai!» ropte Song Jiang og svingte sverdet.

Shi Wengong falt. Hevnen var fullført.

Nå var tiden inne for å velge en ny leder. Song Jiang ville gi lederskapet til Lu Junyi, men han nektet. «Du er den rette,» sa han. «Alle stoler på deg.»

Mens de diskuterte, skjedde det noe merkelig. En av heltene fant en stor stein i sumpen. På steinen stod det gravert inn navn – alle 108 navnene til heltene på Liangshan.

«Dette er et tegn fra himmelen,» hvisket Wu Yong. «Gudene har valgt oss.»

Alle 108 heltene samlet seg rundt steinen. Der stod navnene deres – Lin Chong, Lu Zhishen, Wu Song, Song Jiang og alle de andre. De var bestemt for en høyere hensikt.

Song Jiang ble offisielt leder for alle 108 heltene. De løftet et stort flagg med ordene «Lojalitet og rettferdighet» på. Det skulle bli deres motto.

Nå var de ikke lenger bare røvere. De var en hær av helter, klare til å kjempe for det som var rett.

Men hva skulle de gjøre med sin styrke? Skulle de kjempe mot keiseren? Eller skulle de tjene landet på en bedre måte?

Song Jiang hadde en drøm. Han ville at Liangshan en dag skulle bli en ærlig del av Kina. At de som hadde blitt jaget og stemplet som kriminelle, skulle få en ny sjanse.

De sverget troskap til hverandre. 108 helter, ett hjerte.

Og der, i den store sumpen, sto de skulder ved skulder. De hadde kommet fra alle kanter av landet – noen rike, noen fattige, noen kloke, noen sterke. Men alle hadde én ting til felles: De ville gjøre verden til et bedre sted.

Foran seg hadde de en ukjent fremtid. Keiserens hær var mektig, og mange farer ventet. Men de var ikke redde. De hadde hverandre.

Under flagget med «Lojalitet og rettferdighet» marsjerte de ut av sumpen. Ikke som tyver eller mordere, men som helter.

Lu Zhishen lo sin store latter. Wu Song smilte forsiktig. Lin Chong så stolt fremover. Og Song Jiang, deres leder, gikk først.

Historien om de 108 heltene var ikke over. Den hadde så vidt begynt. Og i mange år fremover skulle folket i Kina hviske navnene deres som en påminnelse om at urettferdighet aldri vinner, så lenge modige mennesker står sammen.

For i enhver tid og ethvert land finnes det de som er villige til å kjempe for rettferdighet – selv om veien blir lang og vanskelig.