Great ExpectationsAge-adapted version

Jeg het Pip fordi tungen min ikke fikk til noe lengre. Foreldrene mine var døde, og fem små brødre også. Jeg kjente dem bare som navn på kalde steiner i gresset. En rå ettermiddag sto jeg alene på kirkegården ute på myrene, med elva som en grå stripe, da en mann spratt opp fra mellom gravene. Han var våt, gjørmete, med en tung jernlenke om beinet. Han haltet, skalv, og grep meg i haken. Det luktet salt og jern av ham. Han sa han kunne skjære strupen min. Han sa jeg skulle hente ham en fil og mat, ellers kom en annen ung mann til å rive ut hjertet og leveren min. Jeg nikket så hardt at tenna klirret. Mannen pekte mot et gammelt batteri ute i tåka. Dit skulle jeg. Jeg sverget. Han slapp meg.

Jeg løp hjem til min søster, fru Joe, som hadde oppdratt meg for hånd, som hun sa. Hun brukte hånda både til å arbeide og kjefte, og noen ganger også til å dytte meg. Joe, mannen hennes, var smed. Han var stor og snill og fikk meg til å le selv når jeg var redd. Den kvelden sa jeg ingenting om mannen på myrene. Jeg snek brødskiven min ned i buksebeinet. Da kanonen over elva drønnet om en rømling fra fangeskipet, rygget jeg ved lyden, men jeg sa fortsatt ingenting. Hele natta hørte jeg vinden og sangen fra sumpfuglene. Jeg drømte at jern og kniver jaktet på meg.

Ved grålysningen listet jeg meg til spiskammeret. Jeg tok brød, ost, kjøttfarse, brandy, et bein og hele den fine svinepaien. Jeg stjal en fil fra smia. Tåka la seg som våte filler mot ansiktet mitt. Jeg løp.

Midt i myrtåka sto en annen mann brått foran meg. Også han hadde jern. Øynene var mørke og runkne av hat. Jeg gispet og prøvde å smette forbi. Han slo etter meg og bommet, vaggende som en krabbe i leire. Så forsvant han, som om tåka selv hadde svelget ham. Jeg sprang videre til det gamle batteriet ved elva. Der lå min mann, halvt under en kanon. Ansiktet var blått av kulde. Jeg rakte ham paien med hender som dirret. Han åt som en ulv og drakk, hostet, lo hes. Da jeg hvisket om den andre mannen, ble øynene hans harde. Jeg ga ham fila. Han begynte å gnage på jernet rundt leggen med den.

Hjemme var det julaften. Søsteren min danset rundt grytene og knurret på meg og Joe. Onkel Pumblechook kom, stram i halsen og syvtimersvis i moralske råd. Hr. og fru Hubble og hr. Wopsle kom også. De snakket om takknemlighet og disiplin, og stakk små pigger inn i hjertet mitt med ordene sine. Jeg satt med en hemmelighet lun som en brennende kul i bukselomma. Da Pumblechook drakk av brandyflaska, var den fylt med tjærevann. Han sprutet og pep og krevde ingefærvann.

Akkurat da skulle søsteren henge opp paien. Jeg kjente all luft forsvinne. Jeg sto opp for å rømme og støtte inn i blanke geværer. Soldater fylte døråpningen. Sersjanten holdt en håndjernlås mot Joe og ba om hjelp.

Soldatene lette etter to rømlinger. Joe banket og skrudde i smia, og alle unntatt jeg forsikret om at de ikke hadde sett noe. Sersjanten takket for hjelpen og tilbød jakt i myrene. Joe tok meg med, og hr. Wopsle ble også med. Regnet var som tynne spiker. Hjertet mitt ville rømme fra brystet. Da rop lød, vrimlet soldatene av gårde. I en grøft lå to menn i grått og klort hverandre i ansiktet. Min mann hadde tatt den andre. Han skrek at han heller ville henges enn å slippe ham fri. De ble bundet. Den andre prøvde å si at min mann hadde forsøkt å drepe ham. Min mann sa han hadde hindret den andre i å rømme. Han sa også høyt at han hadde stjålet mat og en pai fra smia. Joe svarte rolig at det han hadde tatt, kunne han få lov til å ha. Min mann kastet et blikk på meg, fort og merkelig varmt, men sa ingenting.

Da de ble fraktet til fangeskipet, ulte vinden. Jeg frøs inn i beinet. Jeg kjente meg ondskapsfull og liten og full av takknemlighet på samme tid. Hjemme bar Joe meg på ryggen gjennom mørket, som om jeg var mindre enn jeg var. De voksne diskuterte hvordan en fange kunne komme seg inn i spiskammeret. Jeg sov nesten ikke den natten. Skylden var som en stein bak ribbeina.

Etter dette var dagene grå og fulle av arbeid. Jeg lærte litt lesing og skriving hos hr. Wopsles gamle tante, som sovnet ved kateteret. Biddy, niesa hennes, var klok og tålmodig og viste meg veien mellom bokstavene. En kveld skrev jeg mitt første ordentlige brev til Joe. Han ble så glad at han holdt det i sotete hender som om det var noe dyrebart. Han fortalte om sin egen barndom, med en far som slo og en mor han vernet. Jeg elsket Joe. Jeg ville være verdig ham.

Så kom den dagen alt skulle forandre seg. Søsteren min kronerullte meg og vasket meg hardt, for jeg skulle til en rik dame: Miss Havisham. Onkel Pumblechook tok meg med til hennes merkelige hus. Der var alle gardiner dradd for og klokka sto, som om tiden var dyttet i et skap. Miss Havisham satt i en falmet brudekjole, med slør som spindelvev. Hun sa jeg skulle spille kort med Estella.

Estella var vakker og kald som glass. Hun lo av mine grove hender og tykke støvler. Ordene hennes brant. Jeg gløttet på meg selv i et skittent speil og så en gutt av sot og lær. På vei hjem diktet jeg opp flotte historier om hva jeg hadde sett, men skyldfølelsen gnagde. Til slutt sa jeg sannheten til Joe. Han la en hånd på skulderen min og ba meg aldri lyve. Jeg sverget. Og jeg lovet meg selv å bli uvanlig, så Estella ikke kunne le like lett neste gang.

Jeg dro oftere til Miss Havisham. Jeg skjøv henne rundt og rundt i rullestolen i et rom med råtne gardiner og en bryllupskake som var stivnet til en frossen myr av sukker og støv. Slangene i stearinlysene pep. Slektningene hennes kom iblant, triste og sultne blikk, ord som smisk og sukk. Jeg møtte også en blek ung herre i hagen. Han ville slåss. Jeg slo ham. Estella glitret i øynene, og da jeg gikk, lot hun meg kysse henne på kinnet. Jeg gikk hjem med føtter som svevde og skam som dro meg ned.

En kveld på Tre Lystige Matroser satt jeg med Joe og hr. Wopsle da en fremmed stirret på meg. Han rullet en fil i hånden. Hjertet mitt sank. Han ga meg en skilling og to pund i et papir. Jeg skalv. Det var et ekko fra myrene.

Så slo ulykken ned i vårt lille kjøkken. En kveld hørte vi kanonskudd over elva. Jeg kom hjem til kaos. Søsteren min lå på gulvet, slått ned. Ved siden av henne lå et fangejern som var filset over. Noen hadde vært der. Hun overlevde, men hun ble annerledes. Hun kunne ikke finne ordene. Hun skrev hakkete på en tavle. Biddy kom for å hjelpe. Søsteren min tegnet ofte en hammer. Orlick, den surmulete svennen i smia, dukket stadig opp når hun gjorde det. Hun ble redd når han kom, som om tegnet var et rop.

Dagene fyltes av gnister fra essen og slag mot ambolten. Jeg var lærling hos Joe og forsøkte å gjøre det godt. Likevel var det noe som strammet i meg hver gang jeg tenkte på Estella og hennes blikk. Jeg sa det til Biddy. Hun svarte mykt at det ikke var klokt å forakte det man har. Jeg nikket, men drømmen om noe annet skubbet på døra innenfra.

Da kom advokat Jaggers til vertshuset. Han var stor i kjevene og sterk i hendene. Han luktet som kontor og tobakksrøyk. Han sa jeg hadde store forventninger. En velgjører, ukjent, ville gi meg utdannelse og penger og plass i London. Jeg sto som et tre i storm. Alt i meg trodde det måtte være Miss Havisham. Joe så på meg med stolthet og sorg. Biddy også. Hjertet mitt delte seg i to.

Jeg dro for å si farvel til Miss Havisham, og hun glødet av en slags fornøyelse som gjorde meg sikker: Hun måtte være min velgjører. Hun sa farvel på sin egen merkelige måte. Jeg kysset hånden hennes. Estella var borte, sendt ut i verden for å bli dannet.

Dagen jeg dro, sto Joe og Biddy på dørstokken. Jeg prøvde å være stor. Jeg lovet å komme tilbake så ofte jeg kunne. Da vogna trillet, kjente jeg en klemmende skyld. Var jeg den slags gutt som forlater den som elsker ham mest?

London tok meg som et gap med stink av kull og våt stein. Jaggers’ kontor myldret av klienter, tiggere og halvhviskende historier. En mann med rare tenner sto i døra. Wemmick, kontoristen, hadde ansikt som et hus: fast murstein på jobb, men jeg ante et smil i fuglehuset på nesa.

Jeg ble sendt til Barnard’s Inn. Der ventet en ung herre som romkamerat. Det var den bleke unge gentlemannen jeg hadde slått. Han het Herbert Pocket. Han lo som en elv. Vi ble venner med én gang. Han fortalte meg om Miss Havisham. Hun hadde vært rik og ung og forelsket, tredd opp på en historie om bryllup. Brudgommen, en Compeyson, svindlet henne og forsvant på bryllupsdagen. Siden hadde hun stanset alle klokkene.

Jeg møtte Herbert sin familie, som var snille på plundrete måter. Jeg lærte om kniv og gaffel, bukking og småprat. Jeg lo mye. Jeg lengtet mye. Om kveldene drømte jeg at Estella sto på en trapp av lys, og at jeg sto nederst i sot.

Wemmick inviterte meg hjem til sitt lille slott, med bro, vollgrav og en gammel far de kalte Den Gamle. Der var det små kanoner og små brødskiver og stor mildhet. Jeg skjønte at Wemmick var to forskjellige: én som smilte privat, én som var stein på kontoret.

Tiden løp. Herbert og jeg ble mer raffinerte i klærne og mindre fornuftige med pengene. Vi fikk venner som Startop og en bred skulder ved navn Drummle. Drummle var rik, treg til å smile og rask til å forakte. Han så på meg som på en stol han helst ikke ville sitte i. Jaggers hadde ham som klient og syntes tydeligvis at han var interessant, som et farlig verktøy.

En dag kom Joe for å besøke meg i London. Han hadde pusset støvlene, men de var fortsatt Joe-støvler, og jeg skammet meg over at jeg skammet meg. Vi satt stivt begge to. Etter besøket kjente jeg at jeg hadde gjort ham urett. Han skrev et lite brev etterpå, med ordene sine plassert liksom sjenert på papiret. Søsteren min døde kort tid etter, og jeg dro hjem til begravelsen. Biddy sto rak og mild ved graven. Da jeg dro igjen, sa jeg at jeg snart ville komme tilbake. Hun så på meg lenge og sa at hun trodde ikke jeg kom så snart som jeg selv trodde.

Estella kom til London. Jeg besøkte Miss Havisham, og Estella så på meg med samme klare, kalde øyne. Hun sa hun hadde ingen kjærlighet i seg. Jeg trodde ikke på henne. Jeg kunne ikke, for hjertet mitt nektet å høre. Hun møtte oss alle, men Drummle sto alltid litt nærmere enn jeg likte. Jeg var sjalu og dum, og selv det skjønte jeg, men jeg klarte ikke å være klok.

Jeg ble tjueen. Jaggers skar opp penger for meg som en slakter deler kjøtt: nøkternt, bestemt, uten et smil. Ingen ord om hvem velgjøreren var. Jeg fortsatte å leve som en som trodde han snart skulle bli enda større. Gjeld er en taus fugl som legger egg der du sover. Jeg våknet en dag og så hvor mye den hadde lagt.

Noen ganger var jeg hos Jaggers. Hans husholderske, Molly, hadde merker på hendene og et blikk som forsvant i seg selv. Noe ved henne fikk meg til å tenke på vill styrke som har vært lenket.

I et av mine mange besøk hos Miss Havisham ble ordene mine skarpere. Jeg ba henne, nesten brått, om hjelp til å skaffe Herbert den plassen han fortjente i en handel. Ikke for meg, men i min hånd. Hun så på meg med et glimt av varme som lyste som en kuke. Hun ga meg penger til Herbert, men krevde at det skulle være hemmelig. Jeg sverget.

Samtidig kjente jeg noe mørkt dreie seg inn mot meg. Som vind i en sjakt. Som et brev som er på vei, men ennå ikke er lest. Stormen kom den natten.

Regnet pisket ruten. Jeg satt alene i rommet mitt da en skygge ble til en mann i døråpningen. Han var grov, gjennomvåt, eldre enn før, med ansikt som var pløyd av vær. Han rakte hånden fram. Jeg så jern i minnene mine, myr og frost. Han sa navnet mitt, varmt, nesten ømt. Jeg kjente ham igjen. Straffangen. Mannen fra myrene. Han smilte da de gamle krefter i kroppen min frøs. Så begynte han å tale.

Han hadde jobbet hele livet, holdt seg i live med hardt brød og hard kulde. Etter at han ble tatt den gangen, var han sendt langt av sted. Han hadde tenkt på meg. Han hadde svettet og tjent og spart, for en eneste ting: å gjøre meg til en gentleman. Det var han som hadde sendt pengene. Han reiste seg stor da han sa det. Mine store forventninger var hans.

Jeg ble kald og tynn innvendig. Alt jeg hadde drømt, hadde vært bygget på denne mannen. Ikke Miss Havisham. Ikke en vei til Estella. Men han. Han så det i ansiktet mitt og likevel lyste det i ham, fordi han var så stolt av meg.

Jeg la ham i seng og tenkte til det ble lyst. Jeg var redd for hva som ville skje hvis han ble funnet. Jaggers kom om morgenen, og da han så mannen, blunket han ikke. Han kalte ham Provis, som en slags slør over navnet. Sammen med Herbert la vi planer. Vi skulle få ham unna. Til havs. Til frihet.

Mannen fortalte meg hele historien. Han het Abel Magwitch. Unge år i skygger, alt forandret da han traff en pen mann i fine klær, Compeyson. Compeyson brukte Magwitch til skitne jobber, og da de ble tatt, fikk den pene mye mindre straff fordi han kunne snakke pent og peke. Det var Compeyson som hadde forlatt Miss Havisham ved alteret. Bitene falt på plass i meg som stein. Og Molly, Jaggers’ husholderske, var kvinnen som en gang hadde vært sammen med Magwitch og født en liten jente som ble tatt fra dem. Vi visste hvem den jenta måtte være. Estella sto plutselig midt i rommet i hodet mitt, men jeg sa ingenting høyt. Det brant i meg av ny smerte.

Jeg bar Magwitch til et trygt hus ved elva, hos Clara og hennes snille frue. Vi holdt ham skjult som en flamme i en by av regn. Men noen så. En mørk skikkelse med hatt. Lufta dirret av jakt.

Jeg gikk til Satis House for å si alt. Jeg sto foran Miss Havisham og sa at hun hadde latt meg tro noe som ikke stemte. Hun tørket over øynene med de hvite, slitte blondene. Hun sa hun hadde ønsket å se hjerter knuses, slik hennes eget ble. Hun innrømmet det, nesten hviskende. Jeg sa jeg ikke kunne hate henne, men jeg kunne gå. Før jeg gikk, ba jeg henne igjen om å hjelpe Herbert. Hun nikket, tappert og trett.

Da jeg senere sto alene i det store rommet, hørte jeg en lyd. Miss Havisham hadde reist seg. Kjolen hennes tok fyr fra kaminen. Flammen var blå før den ble oransje. Hun skrek. Jeg kastet meg over henne, rullet henne i et teppe, slo, brant hendene. Røyken sved lungene. Vi fikk slukket, men brannmerker på kroppen hennes som dager ikke kunne slette. Hun ba om tilgivelse. Jeg tilga. Hun døde etter en stund. De dro huset ned, litt etter litt, som om de rev tid i stykker.

Mens alt dette skjedde, kom et brev til meg, med rødlig skrift og mugglukt. Jeg skulle møte noen ved en gammel hytte ved kalkovnene. Jeg dro. Det var mørkt, og tang og gjørme luktet sterkt. Inne satt Orlick. Øynene hans var to spikere. Han sa han hadde hatet meg lenge. Han sa det var han som hadde slått ned søsteren min. Han ville knuse meg nå.

Han bandt meg til en stige. Flammer ulmet utenfor i kalkovnene. Han sa han skulle dytte meg ned. Han skrøt. Han lo da han fortalte om den lille gleden han hadde kjent den natten i vårt kjøkken. Jeg trakk pusten flatt, mens hjernen min lette etter en vei ut. Da hørte jeg rop utenfor, raske skritt, lys. Døra ble smelt opp. Herbert, Startop og gutten til Trabb sto der, skremt og modige. Orlick sjanglet et øyeblikk, og i slengen som fulgte, kom jeg fri. Orlick rømte inn i mørket, som et dyr. Senere hørte vi at han var tatt for innbrudd et annet sted.

Neste dag tok vi Magwitch om bord i en liten båt. Strømmen var på vår side. Vi rodde, maskerte ansiktene våre med ro i blikket. Vi holdt oss nær mudderbankene, stoppet under broer, lot store skip gli forbi som skygger av fjell. Men man kan ikke alltid være liten i en stor verden. En annen båt så oss. Politiets. En mann i båten deres pekte. Compeyson. Han og Magwitch så hverandre samtidig. De kastet seg i elva. Vannet lukket seg over dem som en leppe. De kjempet. Vi så hoder, armer, skum. Compeyson sank. Magwitch kom opp igjen, blødende, med en skulder som hang feil.

De arresterte Magwitch. Alle pengene hans ble borte inn i landet, som sand i en bøtte med hull. Mine store forventninger forsvant med dem, stille og sikkert. Jeg så på hendene mine og kjente at de hørte hjemme ved en ambolt igjen.

Jeg besøkte Magwitch i fengselet. Han pustet tungt, men øynene hans lyste fortsatt når jeg kom. Jeg tok hendene hans i mine og sa at hans datter levde, var vakker, var en dame, og at jeg elsket henne. Jeg sa det som sant var, at hun ikke visste hvem hennes far var, men at han hadde gjort alt han kunne for henne uten å vite det. Han så på meg lenge, som om øynene hans var bønner. Da han trakk pusten nest siste gang, var det med et smil. Den siste pusten kom som en ro.

Jeg ble syk etter dette. Gjeldsmenn gikk som skygger rundt senga mi. Jeg drømte om tog og elver og Estellas ansikt og Miss Havishams slør som snødrev i et rom uten tak. En morgen våknet jeg og kjente en hånd rundt min. Den var varm, kjent, stor som en stokk å gå med. Joe satt der.

Joe brygget te som smakte som barndom. Han snakket mykt og ryddet regninger som en mann luker i en åker, uten å klage over antallet ugress. Han fortalte lite om seg selv, og det lille var godt. Han hadde alltid vært god. Da jeg kunne stå, gikk han forsiktig. Han la en lapp. Han hadde betalt det jeg skyldte. Han hadde tilgitt meg for å ha forlatt ham. Tårene mine kom sent, men de kom.

Jeg dro hjem. På dørstokken sto Biddy. Hun smilte som noe mildt etter regn. Jeg skulle si noe stort og fint, kanskje noe om å begynne på nytt sammen. Da så jeg ringene. Joe kom ut. De var blitt gift den dagen. Det var rett og riktig. Det kjentes som et hugg, og likevel var det sannhet i det. Jeg gratulerte dem. De tok hånden min mellom sine som om de la bandasje på noe de ikke helt kunne se. Vi satt i skumringen og snakket om småting.

Neste dag dro jeg. Verden var stor igjen, på en roligere måte. Jeg skrev til Herbert. Han hadde fått en plass hos Clarriker i utlandet, og det var ordentlig arbeid, slik man skaffer seg liv av. Jeg reiste etter.

Årene i utlandet gjorde kroppen min sterkere og hjertet mitt enklere. Sol over støv, seilblafring, tallkolonner som ble til varer, varer som ble til lønn. Herbert og jeg lo og kranglet og ble venner igjen. Jeg drømte sjeldnere om Estella. Ikke fordi hun ble borte, men fordi hun ble mer virkelig i minnene mine og fikk hvile der.

En kveld satt jeg alene ved elva og tenkte på Joe som blåste i essen. Jeg tenkte på Miss Havishams rom. Jeg tenkte på Magwitch og vannet som lukket seg. Og jeg tenkte at alt dette hadde gjort meg til den jeg var, som slagene former stålet. Jeg bestemte meg for å dra hjem.

Da jeg kom tilbake, var mye forandret. Satis House fantes ikke som før. Det var blitt revet, og det var et tomrom der, fylt av ugress og vind. Jeg dro først til Joe og Biddy. De hadde et barn. De kalte ham Pip når han var snill, og Philip når han skulle hente ved. De lo. De ba meg bli en stund. Jeg ble lenge nok til å kjenne at jeg ikke lenger var gjest i mitt eget liv. Men sjelen min ville se den tomme tomta der Satis House hadde stått, en kveld da lyset var lavt.

Jeg gikk inn på området der huset hadde vært. Murgrunnen stakk ut som arr. Gresset var vått. Over meg gled skyer som gamle, langsomme fisk. Jeg gikk til det stedet hvor brudekaka en gang hadde stått, nå bare jord og minner. Jeg sto stille og hørte en svak lyd av stoff. Jeg snudde meg. Estella sto der.

Hun var eldre, ja, men vakker på en annen måte. Ikke glasskald lenger, men som et vindu med varme bak. Hun sa rolig at hun hadde lidd. Hennes mann, Drummle, var død. Ekteskapet hadde vært hardt. Hun sa at hun nå så på verden med andre øyne, og at hun for første gang kunne føle. Hun spurte etter mitt liv. Jeg fortalte så lite og så mye som trengtes.

Vi gikk langs kanten av tomta. Skyggen av huset falt ikke lenger over oss. Jeg tok hånden hennes, og hun lot meg. Vi snakket ikke om fortiden som noe man kunne endre. Vi snakket om hva vi var nå. I ruinene var det rom for frø.

Vi gikk helt til gjerdet og tilbake uten å slippe hverandre. Da vi kom til åpningen der porten en gang hadde vært, sto vi stille. Jeg så på henne, og hun så på meg. I blikket hennes var det ikke lenger spill. Det var stillhet, og kjærlighet, og sorg som var levd igjennom. Hun sa at hun hadde vært årsaken til mye smerte, og at hun ville leve resten av livet på en annen måte. Jeg sa at jeg hadde gjort vondt mot gode mennesker fordi jeg hadde forfulgt et lys som ikke var mitt, og at jeg likevel var blitt båret av dem jeg hadde såret.

Hun la hånden sin fast i min. Vi forlot stedet hvor tiden en gang hadde stoppet. Over myrene lå kveldsluften mild. Den gamle elva var den samme, og likevel var den ikke det. Alt beveger seg. Noe tas fra oss, noe gis. Jeg kjente at jeg ikke bar forventningene lenger som et rustent panser, men som en enkel jakke for vær og vind.

Jeg så ingen skygge som skilte oss. Bare to mennesker som gikk hjemover, som om veien endelig var deres.