Sherlock Holmes' retur

Våren 1894 summet London av rykter om Ronald Adair. Han ble funnet død bak en låst dør i et rom der alt lå pent på plass. Ingen hadde hørt et skudd, og hodet var likevel knust av en kule. Vinduet sto på gløtt, blomsterbedet under var urørt, og pengene på bordet lå i sirlig orden. Han hadde skrevet opp gevinster og tap fra whist-kveldene sine med nesten komisk nøyaktighet. Jeg fulgte saken i avisene, men i hjertet mitt var det en annen tomhet som gjorde alt blekt: Sherlock Holmes var død ved Reichenbach, hadde jeg trodd. Jeg satt i min stue i Kensington og leste om drapet gang på gang, men klarte ikke å engasjere meg. Uten Holmes var London bare en kald maskin som gikk rundt uten mening. Jeg la fra meg avisen og stirret ut i tåken.

En ettermiddag banket en pukkelrygget, gammel herre på i min stue i Kensington og ville selge meg bøker om gamle trær. Jeg vendte meg for å hente en stol, og da jeg så opp igjen, sto Holmes der ved peisen. Verden skrenset. Jeg kjente konjakkens stikk og stemmen jeg hadde savnet helt siden fossens sus. Holmes fortalte rolig at han ikke falt. Han så angrepet komme, lot meg tro at han var tapt, kjempet mot professor Moriarty ved stupet og så fienden forsvinne. En medskyldig kastet steiner mot ham ovenfra. Holmes klamret seg til fjellhyller som få ville ha sett, listet seg bort, og forsvant ut av landet samme natt. Bare broren Mycroft visste at han levde. Rykter plasserte ham i Tibet, Persia, Montpellier. Nå hadde Park Lane-mysteriet og spor etter professorens menn kalt ham hjem igjen. Jeg kjente gleden som en ren flamme midt i alt som var uforståelig og farlig.

Holmes tok meg ikke rett til Baker Street. I stedet førte han meg til et tomt, støvete hus i Camden, tvers overfor 221B. I mørket kunne vi se inn i våre gamle rom. Gardinen hadde en kjent profil. En voksbyste av Holmes satt i stolen ved vinduet. Mrs. Hudson flyttet den litt hver halvtime, akkurat som om den pusten en gang bar i seg skulle holde seg varm. Holmes hvisket at noen holdt vakt der ute. Faren minnet oss: fienden står sjelden foran, men bak, der du ikke ser ham. Jeg kjente pulsen stige mens vi ventet i stillheten.

Døren bak oss gled opp. En eldre mann med gråsprengt bart la et spesielt våpen mot skulderen. Lyden var ikke et smell, men et kort metallisk sukk. Kula slo inn i veggen der bysten av Holmes satt. Holmes var allerede i luften da mannen skjøt. Han kastet seg på inntrengeren, og jeg smalt til med pistolkolben. Inspector Lestrade kom farende. På gulvet lå et lydløst luftgevær laget av en blind tysker ved navn Von Herder. Slike våpen ga ingen skarpe skudd som naboer hører. Fangen vår var oberst Sebastian Moran, storviltjegeren fra India og professor Moriartys nærmeste venn. Han stirret på oss med et hatefullt blikk.

Han spyttet ut hat som om det var gift, men ble ført bort. Holmes forklarte Lestrade at samme våpen hadde drept Ronald Adair. Vinduet hos Adair sto på gløtt, men ingen sprut i blomsterbedet, fordi morderen lå på avstand med luftgevær. Ronald hadde oppdaget at Moran jukset i kort. For å unngå skandale låste han døren, noterte penger og kvelden, og slapp morderen inn gjennom et åpent vindu i tankene sine. Det ble hans undergang. Jeg så at Reichenbach ikke var et spøkelse lenger, men en gammel knute i albuen hans. Mørket i London hadde fått tilbake sin lyseste motstander, og jeg kjente meg hel igjen.

Dagene etter at Holmes kom tilbake, var nesten for lykkelige. Vi satt ved frokosten og lot ham kommentere Londons sære saker med sur glede. Det var nesten som før. Så var det ikke som før likevel. Friesland-affæren og en mappe fra eks-president Murillo minnet oss om at døden gikk i vanlige sko. På Holmes’ bønn solgte jeg legepraksisen min i Kensington til en ung mann ved navn Verner og flyttet hjem til 221B. Det var nesten som å krydre livet med ekstra oksygen. Å høre fiolinen igjen om kvelden, å se ham stå ved vinduet og studere forbipasserende – det fylte tomrommet i brystet.

Da en blek ung mann kastet seg inn døren og bad om hjelp, løftet Holmes hodet med den klare roen han har når stormen bryter. John Hector McFarlane, advokat og sønn av hederlige foreldre, var erklært morder i avisen samme morgen. Jonas Oldacre, en tilbakeholden byggmester fra Lower Norwood, hadde kommet inn på kontoret hans med et kladdeark til testamente, ba ham utforme det, og gjorde ham til arving. McFarlane dro den kvelden for å få testamentet underskrevet. Morgenen etter sto trelageret i brann og en forkullet kropp var funnet. Blod på McFarlanes stokk, tegn til kamp i Oldacres rom, og en husholderske som sa hun hadde hørt lyder. Lestrade arresterte gutten på stedet.

McFarlane holdt seg til sannheten med klamrende fingre, men alt pekte mot ham. Holmes lente seg tilbake, og det var som å se en katt slappe av i solstrålen – helt til halen rørte seg. Bevis som er for perfekte, sa han, er like farlige som ingen bevis i det hele tatt. Han lukket øynene og lot tankene arbeide i stillhet. Jeg visste at en løsning var på vei.