The Legend of Sleepy HollowAge-adapted version

Langs den brede Hudsonelven, der vannet brer seg ut som et blankt speil ved Tappan Zee, ligger den lille landsbyen Tarry Town. Her er livet stille og rolig, og folk tar seg god tid til å hilse på hverandre over gjerdene. Men dersom du vandrer litt lenger innover i landet, forbi de lave åsene og gjennom den tette skogen, finner du en dal som heter Sleepy Hollow. Den ligger gjemt og fredelig, som om den selv har glemt å våkne skikkelig. Luften der bærer på en gammel, tung hvile, og dagene glir sakte forbi uten at noen haster.

De fleste som bor i Sleepy Hollow, stammer fra nederlendere som kom for lenge, lenge siden. De har med seg gammel tro og gamle vaner. De lytter til vinden som hvisker gjennom trærne, og de følger med på vannet som risler over steinene. De tror på tegn og varsler, på små rykter som kommer fra natten, og på alt som ikke kan forklares med fornuft alene. Når noe rart skjer, nøler de ikke med å trekke på skuldrene og si at slikt kan hende i Sleepy Hollow.

I den dalen vandrer historier fra peis til låve, fra kjøkkenbenk til kirkebenk. De blir fortalt om kvelden, mens ilden knitrer og skyggene danser på veggene. Ingen historie er større eller mer skremmende enn sagnet om den hodeløse rytteren. Slik forteller de det: under den gamle krigen mistet en hessisk soldat hodet i et slag nær kirken. Siden den gang rir han gjennom dalen på mørke netter, alltid på jakt etter det som ble borte. Han må være tilbake på kirkegården før morgenen kommer, ellers forsvinner han i intet. Historien danser mellom trærne, sammen med tåken, og gjør Sleepy Hollow til et sted der noe usett alltid puster like bak ryggen din.

Inn i denne underlige dalen kom en dag Ichabod Crane, en vandrende skolelærer fra Connecticut. Han var lang og spinkel, med armer og bein som pekte i hver sin retning, som om de ikke helt visste hvor de skulle gjøre av seg. Når han gikk, viftet han litt fram og tilbake, som et fugleskremsel som hadde løsnet fra staken sin i sterk vind. Han holdt skole i et lavt tømmerhus i utkanten av skogen, der solen sjelden slapp helt inn. Bak døra hang bjørkeriset, et stille og tydelig varsel om at bråk hadde konsekvenser.

Han var streng når han måtte være det, men ikke ond. Han prøvde alltid å være rettferdig, selv om det ikke alltid var lett. De minste barna fikk gjerne et smil og et vennlig ord, og mødrene i bygda visste at de kunne be ham om hjelp når de trengte en ekstra hånd. Om kvelden ledet han sangskole for både unge og gamle, og på den måten ble han en bærer av nyheter og sladder fra gård til gård.

Han likte å lese, og han slukte bøker som andre sluker mat. En bok som satte seg spesielt fast i ham, var Cotton Mathers fortellinger om hekser og underlige hendelser. Han leste dem langt ut i natten, mens lyset flakket og skyggene ble levende i hjørnene. Alt han leste, ble levende i ham. Når han gikk hjem i mørket, sang han salmer for å roe seg selv. Likevel ble en knirk fra trærnes greiner til et varsel, en ugle til en melding fra andre verdener. Han lo av seg selv neste dag, men natt etter natt måtte han synge litt høyere for å holde redselen unna.

Det som forandret kursen hans, var ikke et spøkelse, men en jente. Katrina Van Tassel var atten år, frisk i kinnene og flink til å smile på en måte som fikk unge menn til å våkne og lytte. Hun var eneste barn av Baltus Van Tassel, en rik og nøysom bonde som eide den frodigste gården i Sleepy Hollow. Gården deres var som et bilde av overflod. Låvene var fulle av korn, epletrærne hang tunge av røde og gule frukter, og kyr og griser rullet seg i sol og skygge som om de visste at de hadde det godt.

Inne i stua glinset tinnfatene på hyllene, og i melkekammeret var det så svalt og godt at man ble rolig bare av å puste der inne. Da Ichabod kom på besøk første gang, fløt blikket hans fra alle disse skattene og bort til piken som en dag skulle eie alt. Han kjente hjertet slå raskere, og ikke bare for henne. Han så for seg et ekteskap, jord som kunne selges for å kjøpe mer jord vestover, kanskje en vogn, kanskje en egen husholdning med tjenestefolk.

Drømmene hans ble fulle av mat og regnestykker. Han kunne kjenne smaken av paier og kjøtt i munnvikene bare av å se på gården. Og midt i alt dette sto Katrina, med et blikk som både lo og tenkte, som om hun visste mer enn hun sa. Ichabod visste at han måtte vinne henne, ikke bare for kjærlighetens skyld, men for alt det hun kunne gi ham.

Rundt Katrina sirklet det mange friere, men en av dem var større og høyere enn de andre, og han måtte tas på alvor. Abraham Van Brunt, som alle kalte Brom Bones, var bygdas helt. Han var sterk som en okse, rask i salen og modig der andre rykket unna. Latteren hans var grov og varm, og han gikk ofte sammen med en liten flokk kamerater som likte en god spøk like mye som han selv.

Hesten hans, Daredevil, var like stri og uredd som sin rytter. Når den sto bundet ved Van Tassels gjerde, holdt de andre unge mennene seg på trygg avstand. Brom kunne gjøre mye moro ut av nesten ingenting, men når han ble sjalu, var han ikke lett å overse. Det var ikke følelsene hans som var farlige, men oppfinnsomheten. Han spøkte heller enn å slå, for han visste at en god latter kunne såre like mye som en knyttneve. Men alle visste at det også gikk en grense der, selv om den var vanskelig å se.

Brom var vant til å få det han ville. Når han så at Ichabod begynte å sirkle rundt Katrina, kjente han en gnist av irritasjon. Han hadde sett slike tynne, kloke menn før, men de pleide å gi seg når de skjønte hvem de hadde med å gjøre. Men Ichabod ga seg ikke. Han fortsatte å komme til Van Tassels gård, alltid med en unnskyldning, alltid med et smil.

Ichabod visste godt at en åpen kamp mot Brom var en dårlig plan. Han var ingen kjempe, og han hadde aldri vært god med nevene. I stedet valgte han list, tålmodighet og ro. Som sanglærer hadde han den beste nøkkelen en mann i hans situasjon kunne få. Han ble invitert inn på kjøkkenet hos Van Tassel, og der ble han stående ved melkespannene for å smake på nybakt brød og høre på gamle historier.

Ved skumringen kunne han gå i hagen med Katrina. De snakket under de store almene, ved vannet som pustet i damp en kjølig kveld, eller bare fulgte grusgangen mens lyset ble blått og mørkt. Han var høflig og litt selvhøytidelig, og han beveget seg fremover i små, forsiktige trinn. Han trodde han gjorde fremgang, og han smilte for seg selv når han gikk hjem.

Brom tygde på tålmodigheten i begynnelsen. Han lot som ingenting, men øynene hans fulgte Ichabod. Snart begynte spøkene. En kveld ble pipen i sangskolen fylt igjen, og røyken jagde læreren og sangerne ut i den kalde natten. En annen dag brøt noen seg inn i skolen og laget slik uorden at Ichabod ble stående i døra som et stort spørsmålstegn. Til og med gårdshunden hos en nabo hadde, merkelig nok, lært seg å ule i en lyd som hørtes ut som en parodi på lærerens lyse toner. Ichabod lot som ingenting. Han rettet på snippen, bar med seg en skadet verdighet og fortsatte som før.

En høstdag kom invitasjonen alle hadde ventet på: quiltelag og dansefest hos Van Tassel. Det var som om hele dalen trakk pusten på en gang. Folk smilte og planla. Ichabod stengte skolen litt tidlig den dagen. Han pusset sin svarte frakk og lånte hesten Gunpowder fra bonden Hans Van Ripper. Gunpowder var ikke noe vakkert ridedyr, men mer som en seig gammel arbeider som hadde sett mye i sine dager. Øynene hans sa at han kunne mange triks, men at han helst ville bli ferdig med ting uten bråk og mas.

Ichabod red gjennom høstlandet. Forbi mais som raslet som tørt papir i vinden. Forbi gresskar som lyste oransje i gresset, runde og tunge som små måner. Forbi epleskurer og kalde skygger under trærne. Luften duftet av korn og bakst, som om noen nettopp hadde åpnet ovnsdøren og sluppet varmen ut. Ichabod kjente ganen drømme, og drømmen bar ham raskere av sted.

Han forestilte seg alt som kunne bli hans om han vant Katrinas hjerte. Han så for seg store lagerrom fulle av mat, myke senger og varme ovner. Med hvert skritt Gunpowder tok, ble bildene tydeligere og mer levende. Han red som om han allerede eide det hele, som om fremtiden lå rett foran ham og ventet på å bli tatt imot.

Huset til Van Tassel var polert til fest. Lys skinte i vinduene, og latter strømmet ut på tunet. Inne glinset tinnet på bordene, og bordene selv bøyde seg nesten under vekten av kaker, paier, steiker og syltede frukter. Gamle bønder kom med konene sine, unge menn lente seg bakover og lo høyt, og unge jenter hadde nye sløyfer i håret og raske blikk som søkte etter noen å danse med.

Ichabod, tynn og hengslete, danset med en fryd som bruste i ham. Det så litt rart ut, men det var også smittende. Eldre folk ristet på hodet, men smilte mens de så på. De unge klappet og ropte oppmuntrende. Brom Bones sto i et hjørne og så på med et mørkt uttrykk han prøvde å skjule. Det var ikke lett, for Ichabod så ut til å sveve der andre tråkket tungt. Han viste alt han kunne, og litt til.

Da dansen roet seg, åt Ichabod som om han skulle i dvale. Han smakte på alt som ble satt foran ham, og i hvert munnfull så han et mulig fremtidig måltid hjemme hos seg selv. Han tenkte: slik kan livet bli. Rundt ham var det varme og latter. Noen strøk forbi og slang ut en vennlig kommentar. Katrina gled mellom folk som et lys som hele tiden var på vandring, alltid et par skritt foran alle andre.

Da fiolinen endelig ble stille, satte de gamle mennene seg med pipene sine. Skråblikk og små historier fløt ut i rommet som røyk. Snakket gled fra krigen og gamle hendinger til det som alltid ligger like under overflaten i Sleepy Hollow: sagnene.

De snakket om det gamle tulipantreet ved veien, der Major André i sin tid ble stanset under krigen. De husket kvinnen i hvitt nede ved Ravnekløften, som viste seg for dem som våget seg dit alene. De nevnte lys som hadde flakket over myra, akkurat som om noen gikk der med en lykt på jakt etter noe tapt. Høyest og oftest lød navnet på den hodeløse rytteren.

De beskrev ham som en som bandt hesten ved gravene, og som red som vinden på veiene like før midnatt. Brom Bones fortalte, med et glimt i øyet, at han en natt hadde kapp-ridd med denne ånden. Han lo og sa at de hadde holdt følge nesten helt til broen ved kirken. Der, sa han, hadde skikkelsen løst seg opp i et lys, akkurat som sommerfuglvinger som blir til støv i solen. Noen ristet på hodet og lo, noen nikket gravalvorlig. Ichabod lyttet med øyne som ble større og større. Alt han hadde lest, alle nattens hviskinger, sto som på rekke inni ham.

Folk tok på seg yttertøy og dro ut i stjerneluften en etter en. Pusten sto hvit i den kalde luften. Hjul knirket, hester slamret i grusen, og stemmer ble svakere i det fjerne. Ichabod ble igjen litt lenger. Han ville si noen ord til Katrina alene, nå som det var stille og de andre var opptatt med å dra.

Ingen vet akkurat hva som ble sagt der inne, mellom dem to. Men da Ichabod kom ut igjen, var ansiktet hans forandret. Det glinset ikke lenger av fangstlyst og planer. Det var lukket, som en dør som var blitt stengt. Kanskje var det hele et spill fra hennes side, en lek for å røre Broms sjalusi. Eller kanskje var det ganske enkelt slik at hun valgte den mannen som passet best for henne og hennes liv.

For Ichabod var resultatet tydelig. Det var ikke mer å håpe på den veien. Hjertet sank, og med det sank også drømmen om alltid fulle bord, myke senger og endeløs trygghet. Han kjente seg lett i kroppen og tung i hodet, som når man har ventet på en beskjed lenge og endelig har fått den, selv om den ikke var den man håpet på. Da hentet han Gunpowder, festet tøylene litt hardere enn nødvendig, og red ut i mørket.

Natten i Sleepy Hollow har sin egen tyngde. Den ligger som et teppe over jorder og stier, og alt som vanligvis er hverdagslig, virker brattere og mer skremmende. Stjerner blinket på himmelen, men de drev også bak skystrimler som kom og gikk. Vinden fikk gamle greiner til å gni mot hverandre og lage lyder som minnet om sukk og hvisking.

Historiene fra kvelden lå i Ichabods ører som små, urolige dyr. Han prøvde å holde dem unna ved å tenke på rim og regler, på små sanger fra sangskolen. Han nynnet lavt for seg selv. Han minnet seg selv på at det finnes naturlige forklaringer på alt. Bark kan få et hvitt skinn i måneskinnet. Et dyr i krattet lager lyder. En vind kan bli til en stemme når den passerer gjennom et hull i et tre.

Da han red forbi tulipantreet, blunket det i barken, og han skvatt. Det var bare et arr etter lynet, sa han raskt til seg selv. Likevel kjentes skinnet på verden tynnere enn vanlig, som om et lag var skrelt av og noe annet lå under. Gunpowder gikk med ørene som vippet til siden, og det pep lavt i salen. Lange skygger lå over bakken som mørke fingre. Alt i ham ville hjem, men hjem var også lengre unna enn før. For hva var egentlig hjem nå, uten det han hadde håpet på?

Wileys Swamp lå foran ham, mørkt og tett, med en grov stokkebro over bekken. De fleste i bygda likte ikke å krysse der etter solnedgang. Det var noe med lukten og trærnes lutende kropper som gjorde at man gikk litt fortere og så seg over skulderen oftere enn man ville innrømme.

Gunpowder stanset og la seg sidelengs. Han sniffet mot krattet, som om jorda selv sa et eller annet med en hemmelig tone som bare han kunne høre. Ichabod klappet ham og ba ham videre. Han fikk ham inn på broen. Vannet glitret litt i mørket, som om det var besatt med små øyne.

Da hørtes et dobbelt plask, som fra to hester som rørte vannflaten i takt. I skyggen ved bredden sto noe stort og samlet. Ichabod ryddet stemmen og spurte hvem der. Ingenting. Han spurte igjen, høyere. Stillheten svarte ham først. Så løsnet skyggen seg fra trærne og gled ut i veien. Det var en rytter på en stor, mørk hest. Han kom ikke rett på, men la seg ved siden av, i samme tempo som Ichabod. Ichabod kjente hårene reise seg på armene. Han økte farta litt. Den andre økte like mye. De red opp en liten kneik, og et blekt glimt fra himmelen gjorde verden tydelig et sekund. Da så Ichabod at rytteren manglet hode, og at noe rundt og glatt hvilte i fanget hans, støttet mot salhornet.

Fornuften skal mye til for ikke å rømme når alt i deg roper. Ichabod ga sporene til Gunpowder. Vallaken stupte fremover som om jernet i munnviken plutselig betydde krig. Den mørke rytteren holdt følge, uten lyd, uten rop, som en skygge som nektet å slippe taket.

De fór under trærne. Fugler spratt opp som skygger og forsvant i natten. En grein slo over Ichabods skuldre. Salgjorden gled. Han kjente salen skli nedover, skjevt, skjevere. Han måtte kaste seg frem, gripe hestens hals og klynge seg fast. Salen falt til bakken og ble trampet flat i det som føltes som en evighet.

Et sted inne i ham tenkte han på broen ved kirken, på fortellingene om at ånden måtte slippe der. Om han bare klarte dit. Om han bare klarte å holde seg fast så lenge. Han tenkte på Broms historie fra festen, som hadde sittet fast som en spiker i ham siden. Gunpowder snublet og hentet seg inn igjen, og veien gikk i en bue, som om den prøvde å lure dem. Pusten i Ichabods bryst var en hammer. Hendene hans var svette og låste rundt manen. Bak ham var det ikke støv, ikke pust, bare et trykk som fulgte ham som den mørke siden av en bølge.

Så skimtet han vannet som en blek flate mellom trærne. Broen. Kirkens konturer var en skygge i bakgrunnen, som en stor sovende vakt. Gunpowder kjente det samme som rytteren, og trakk mot plankenes trygge klang.

Hovene slo over plankene, som om de ropte tall. En, to, tre. Der borte lå gresset, og kirken sto stødig. Ichabod våget å se seg tilbake, for nå måtte det skje. Spøkelset skulle løse seg opp i natteluft. Han skulle klare det.

Men den mørke rytteren stoppet ikke. Han reiste seg i stigbøylene, dro det glatte runde fra fanget og kastet det. Noe hardt og tungt kom gjennom luften som en komet og traff Ichabod i pannen med et dønn som ekkoet i hele dalen.

Lys falt ut av verden. Kroppen hans tumlet i støvet, som en potetsekk som faller fra en vogn. Gunpowder løp videre ut i natten. Den mørke hesten for ut på sin kant. Et øyeblikk var alt fullt av tramp og brus, og så ble det like stille som før, like plutselig som når et lys slukkes i et rom der alle snakket.

Morgenen etter sto Gunpowder hos Van Ripper, rolig og uten sal, med mulen dypt i høyet som om natten hadde vært en drøm han helst ikke ville snakke om. Ichabod kom ikke til frokost. Han kom ikke til middag. Skolebarna ventet ved bekken og kastet små pinner i vannet, hvisket og lo litt hardt for å skjule uroen.

Etter hvert ble de modigere enn de pleide, for ingen sa at nå var det nok. Til slutt ble det ropt sammen letemenn. De fulgte spor gjennom skogen. De fant den flate salen, tråkket som en pannekake i leire. De fant hovspor som pekte mot kirken.

Ved kanten av vannet, der bekken var dypest, fant de en hatt som alle kjente. Ved siden av lå en knust gresskarfrukt med frø som var klemt utover som små, blanke øyne. Kroppen fant de ikke. Vannet glitret like stille, og lufta sto kald og frisk.

Folk så på hverandre. Noen slo kors over brystet. Noen trakk skuldrene opp og gikk hjem uten å si mer enn nødvendig. Bygda hadde fått en ny historie å fortelle.

Bonden Van Ripper, som ikke likte å miste noe han eide, åpnet bylten med Ichabods ting. Der var noen skjorter, en gammel barberkniv som hadde sett sin beste tid, en salmebok med sider som var slitte av fuktige fingre, og en knekt pipetone som han brukte på sangskolen.

Han fant også Cotton Mathers bok om hekser, en almanakk, og en merkelig bok om drømmer der det lå et halvferdig dikt. Det diktet var klønete, men fullt av varme, sannsynligvis ment for Katrina. Van Ripper mørknet i blikket. Slike bøker trengte ingen, sa han hardt. De kunne gjøre folk gale i hodet. Han lot dem gå på ilden, og flammene slukte dem.

Han sa at hans barn ikke skulle settes på skole igjen, for lærdom førte bare tull med seg. Bygda nikket, lo lavt og laget historien sin. De valgte raskt den forklaringen som passet Sleepy Hollow best: Den hodeløse rytteren hadde hentet Ichabod. Skolen ble flyttet nærmere bygda. En ny lærer kom, med nye skritt og ny stemme. Døra til den gamle historien ble forsiktig lukket.

År senere kom en gårdbruker hjem fra byen med en fortelling som var annenhver gang alvor og annenhver gang latter. Han hadde sett Ichabod i New York, sa han. Læreren hadde holdt ut som lærer en stund, så hadde han lest jus, blitt tatt opp ved skranken, vært med i valgkampen, skrevet artikler med skarpe ord i aviser, og til slutt blitt en liten dommer som dømte småsaker og bøter.

Slik kunne det ha gått. Kanskje løp han ikke for et spøkelse, men for skammen etter kvelden hos Katrina. Kanskje løp han også for Van Rippers vrede over den ødelagte salen og det mistenkelige gresskaret. Ingen kunne vite sikkert, og fortellingen luktet litt av byens blekk. Den hadde ikke myrlukten eller skogens pust.

Mange nikket og sa javel, men få holdt den fast i hjertet. For i hjertene fant de noe annet som passet bedre til dalen de bodde i. Fortellingen som kunne kiles inn i kvelden, i vinden og i løvet som raslet.

Brom Bones giftet seg ikke lenge etter med Katrina. Huset fyltes av latter og arbeid. De fikk sine egne dager, sine egne måter å gå sakte sammen på tunet, sine egne høster. Når folk snakket om natten da Ichabod forsvant, skiftet det litt i ansiktet til Brom. Ikke som skam. Mer som en hemmelig glede han holdt tilbake.

Når noen nevnte gresskaret som var funnet ved bekken, trakk munnviken hans seg, som om han måtte svelge en latter. Enkelte fikk mistanke. De hvisket for seg selv at Brom kanskje hadde mer med natten å gjøre enn han lot som. Andre lo og sa at en mann som elsker en spøk, ikke nødvendigvis er en skurk.

Men bygdas eldre koner, som holder fast ved det første inntrykket de får, gjentok det de hadde valgt første morgenen: Den hodeløse rytteren hentet læreren med seg. Slik ble også Brom og Katrina en del av legenden. Ikke som helter eller skurker, men som de som ble igjen og fortsatte, med en liten skygge i fortellernes øyekrok hver gang de gikk forbi.

Sagnet endret ikke bare mennesker. Det festet seg også i steder. Broen ved kirken fikk et tynt slør av ærefrykt. Noen sa at veien burde flyttes, og etter litt tid ble den faktisk lagt om. Delvis fordi den gamle var dårlig, sa de. Delvis fordi få hadde lyst til å gå der etter mørkets frambrudd, sa ingen høyt men tenkte de fleste.

Det gamle skolehuset ble stående og vente på vær, vind og tid. Treverket ble grått og sprukket. Taket sank litt for hvert år. En gang i blant, særlig i høyonna når folk var aller mest slitne, mente noen å høre en fjern salme fra skyggen av lønnene. En myk, lys sang som holdt seg rett under øret.

Da dro de to ganger gjennom håret og sa at de hadde hørt galt. Men når de gikk alene hjem, holdt de seg skritt for skritt til den lyse grusveien, med blikket fast på døra de skulle inn gjennom.

Fortellingen slik vi kjenner den, ble skrevet ned av Diedrich Knickerbocker, sa noen. Han hadde hørt den i Manhattoes, i byen. Der hadde en vennlig herre, litt loslitt i frakken men med en rolig stemme, moret et byråd etter endt møte med å gi dem historier. Latteren var god rundt bordet, og glassene klirret.

Da mannen var ferdig, lente en mager herre med stramme øyenbryn seg frem og spurte hva moralen var. Hva beviste denne fortellingen, egentlig. Fortelleren smilte, løftet glasset og sa noe om at i enhver livssituasjon finnes det gleder, om man tar spøken på rett vis. Han sa at den som kapp-rir med ånder, må regne med uvær i salen.

Den magre ristet på hodet og sa at dette hørtes fantastisk ut, som om det var fri diktning. Fortelleren trakk på skuldrene. Han innrømmet at han kanskje ikke trodde halvparten selv. Slik ble historien både nær og fjern på samme tid, som når man kjenner en sang uten å vite alle versene.

Det er nettopp i dette rommet mellom tro og tvil at Sleepy Hollow får sin styrke. Man kan telle sammen funnene som i en regnebok. En sjalu rival som kan spøke bedre enn de fleste. En kveld der mørket var fylt av historier. En svart hest i natten. Et gresskar som kan bli til et hode om man holder det riktig. Et smell i pannen, et fall, et stort ubehag som gjør at en mann går sin vei før noen kan se ham rett i øynene.

Men så er det også det andre, det som er vanskelig å måle. Dalen som trekker langs tankene. Trærne som lager ord uten språk. Skrittene som blir flere når det er sent. Ichabod bar i seg en overdrivelse, et hjerte som lett ble fylt og like lett ble redd. Sleepy Hollow ga ham et landskap som svarte på alt det.

Når historien er slutt, sitter Katrina ved bordet sitt. Ichabod lever videre som rykte i en by som elsker rykter. Og den hodeløse rytteren står igjen som et mørkt tegn ved kirkegården. Noen vil at historien skal gi en ren moral. Men denne fortellingen holder ikke en pekefinger opp. Den ber oss heller lytte litt ekstra når vinden går gjennom høstløv, og spørre oss selv hva som veier tyngst i hjertet vårt. Er det det vi kan måle og telle? Eller er det det vi nesten kan se, nesten kan høre, idet vi går over en bro i nattelufta og kjenner at noe bak oss eller inni oss vil oss noe?

Slik blir legenden i Sleepy Hollow værende. Ikke som et bevis på at spøkelser finnes. Men som en sang som alltid kan begynne igjen, så snart lyset blir lavt og broen ligger der og venter.