Fortellingen om Genji

Ved keiserens hoff bodde en kvinne som ikke kom fra de høyeste slektene. Likevel elsket keiseren henne mest. Andre kvinner hvisket bak gardinene, låste dører og gjorde alt for å plage henne. Hun ble sky og syk. Keiseren ble bare enda mildere og mer beskyttende. Folk mumlet at hans hjerte kunne velte riket, men ingen sa det høyt. Kvinnen bodde i fløyen Kiritsubo og fikk en sønn. Barnet var usedvanlig vakkert. Keiseren elsket gutten grenseløst. Tronfølgeren var sønn av en annen kvinne, men den nye gutten skinte sterkere. Da moren fikk flytte til Kōrōden, ble misunnelsen bare dypere. Da gutten skulle få sine første bukser, var seremonien så praktfull at folk hvisket: Hvor langt vil keiseren gå? Men lykken var kort. Sommeren etter ble moren verre. Hun ba om å få reise hjem for å hente krefter. Keiseren sa først nei, så prøvde han å overtale henne til å bli. Til slutt listet morens mor henne ut av palasset. Keiseren kom for å si farvel. Hun lå stille, nesten gjennomskinnelig, pusten kort. Han kalte henne med alle de ømme navna sine. Hun svarte nesten ikke. Natten etter døde hun. Hele hoffet gråt. Den lille gutten forsto bare at tryggheten var borte. Ved bålet sverget mormoren at hun ville følge datterens røyk. Keiseren ga henne høy rang etter døden. Han ble alene med angeren.

Keiseren visste at den største faren nå var hvor mye han elsket sønnen. En spåmann fra Korea ble smuglet inn. Han så på gutten, ble blek og sa lavt: Tegnene peker mot den høyeste trone. Men om han tar den, kommer forvirring og ulykke. Gutten bør styre landet uten krone. Rådet var så merkelig at bare noen få hørte det. For å beskytte barnet gjorde keiseren ham til Minamoto, en gren uten krav på tronen. Han fikk navnet Hikaru, den Lysende. Folk sa Genji. Et løfte og en byrde. Genji vokste opp, vakker, flink, lett å like. Keiseren ordnet alt for ham som for en arving. Ministeren til venstre ble støttespiller og svigerfar. Genji giftet seg med Aoi, datteren hans. Hun var eldre enn ham, korrekt og kjølig, med stolthet som holdt avstand. Så kom Fujitsubo til hoffet. Hun var en keiserlig prinsesse, i slekt med forrige keiser, og hun lignet den døde moren på en måte som skar i hjertet. Keiseren så likheten. Genji så den. Fra den dagen ble det ene bildet sittende i ham: et ansikt han ikke kunne nærme seg uten å brenne fingrene. I ungdommen satt Genji med venner i vin og regn og spøkte om kjærlighet. De tegnet opp kvinner som på et kart, lo og ble alvorlige om hverandre. Tō no Chūjō, svogeren hans, sa til slutt en ting som ingen av dem glemte: «Jeg hadde en god, tålmodig kvinne. Jeg forsømte henne. Hun forsvant med barnet mitt.» Stillheten etterpå lærte dem mer enn spøkene.

Genji kunne si kloke ting, men hjertet hans ville ikke lystre. Ekteskapet med Aoi var kaldt. Bak keiserens gardiner gikk Fujitsubo stille. Han søkte etter ord han aldri fikk høre. En natt var stjernene uheldige for hjemreise, og han lot seg føre til et hus ved en kunstig bielv. Der bodde en familie, og faren hadde giftet seg på nytt. Genji hørte en stille pust bak en papirvegg. En kvinne satt bøyd over et brettspill. Hun var behersket og vakker i måten hun var i rommet på. Han kalte henne Utsusemi, som cikadens tomme hud, fordi hun glapp ut av hendene når han nærmet seg. Han prøvde å treffe henne i skjul, under dekke av å være venn med den unge broren hennes. Hun var gift, mild og urokkelig. Han ba uten å si ordene rett ut, snakket med silkemyke vendinger, men var klossete i handlingene. Hun lot ham ikke få viljen sin. Han gikk ved daggry med en tynn kåpe han hadde grepet i flukten. Snart kom versene. Han sendte dikt via gutten. Hun svarte forsiktig, som en cikade som legger igjen hud og flyr. Et nytt forsøk endte i forveksling: i sengen lå venninnen hennes med åpen latter. Utsusemi hadde flyktet da han nærmet seg. Han lot som om alt var en spøk. Likevel var det hun som nektet ham, som bandt ham mest. Da mannen hennes dro østover, flyktet hun. Kåpen kom tilbake med et vers. Hun hadde alt skiftet ham. Det første farlige begjæret han kjente, ble formet av et nei.

Genji fikk feber som kom og gikk. For å finne ro kledde han seg uten rangmerker og dro til åsene for å besøke en hellig mann. Bak et risgjerde lå en liten hage. Der var kvinner og barn i stillhet. En nonne leste. En annen ba. En liten jente, omtrent ti år, gråt fordi en spurv hadde sluppet ut. I det barneansiktet, i hårfestet og den åpne pannen, ble han truffet av en likhet han ikke kunne glemme: Fujitsubo. En prest hvisket at piken var datteren til prins Hyōbukyō. Moren var død, etter å ha blitt dårlig behandlet et annet sted. Nonnetanten oppdro barnet. Det som vokste i Genji, var ømhet og et løfte. Han ville gi henne den tryggheten han selv hadde manglet da moren døde. Han ba om å adoptere henne. Nonnen sa nei, vennlig og klart. Verden var ikke et godt sted, og barnet var lite og rent. Regn og bønner fulgte. Genji sendte et dikt om dugg på en grønn spire. Nonnen svarte dempet. Han dro ned igjen med en beslutning som la seg stille i ham: En dag skulle han hente barnet. I byen føltes alt trangt. En kveld fant han hvite yūgao-blomster som hang over et fattig gjerde. Duften var myk og kald som måneskinn. På en vifte han fikk for å bære blomstene, sto et fint vers, skrevet av en hånd som ville være usynlig. Han svarte med fordreid skrift for ikke å røpe seg, og vennens sønn Koremitsu hjalp ham.

Kvinnen bak viften var mild og sky. Hun kunne skrive vers, men levde fattig. For å skjule henne flyttet de ved daggry til et forlatt herskapshus som Genji kunne bruke. I lyset fra en lakkert lampe var hun vakkert redd. Han la fra seg masker og titler, og hun ble roligere. Natten var stille. Månen gled inn og ut av skyer. Så sto en majestetisk skikkelse plutselig ved hodegjerdet og hvisket hånlig. Lampen flakket. I Genjis armer ble kvinnen han nettopp hadde holdt, kald. Han ropte, men veggene svarte. Koremitsu tok kroppen i hemmelighet. Genji ordnet seremonier og ble syk selv. Hos ham satt prester og ba. Tjenestekvinnen Ukon, som hadde fulgt den døde, fortalte forsiktig. Vennene hennes hadde kalt henne Yūgao, Kveldsskjønnheten. Hun hadde et lite barn med Tō no Chūjō. Genji gråt for alt han ikke kunne gjøre godt igjen. Han mistenkte, uten å våge å si det høyt, at en sjalu ånd hadde drept henne. Kanskje Lady Rokujō, en stolt kvinne han ikke lenger klarte å møte helt. Ryktene svirret. Genji lot skrive bønner for Yūgao. Den førti-niende dagen etter døden sa de farvel med stillhet. Da denne sorgen hadde festet seg, flyttet nonnetanten og jenta fra åsen til byen. Nonnen var svak. I et stormvær kom Genji til huset deres. Bak en tynn vegg ga den gamle kvinnen sin siste vilje: Hvis prinsen ikke ombestemte seg, ønsket hun at barnebarnet skulle regnes blant hans kvinner når hun var borte. Faren var uberegnelig, huset hans fiendtlig.

Genji bøyde seg og mente det. Snart døde nonnetanten. Jenta ble løftet varsomt og fraktet i hemmelighet til Genjis Nijo-residens. Hun fikk rom i vestfløyen. Ammen Shōnagon passet på. Genji hentet fire lekekamerater, de minste han fant. Han lærte jenta å skrive og telle, med ømhet som blandet fars hånd og noe mer han ennå ikke sa høyt. På purpurpapir skrev han små dikt. Når hun strevde med pensel og likevel fikk en rar, fin strek, minnet det om nonnetantens hånd. Han kalte henne Murasaki. Navnet bar både fargen i roten og en anelse av fuji-blomsten han aldri glemte. Utenfor huset gikk tiden med årstidene. Inne i vestfløyen var rytmen roligere: strenger som ble stemt, lek som ble til læring, latter som la seg forsiktig i krokene. Genji danset i keiserens hall. Han var vakrere enn alle, sa de. Vennen Tō no Chūjō danset ved siden av, dyktig, men litt i skyggen. Keiseren, som elsket sønnen sin uten å forstå stikket han kjente i hjertet, ga Genji høyere rang. Kōkiden, den gamle favoritten, sukket tungt. I denne prakten glitret en skygge. Fujitsubo satt blant keiserens kvinner. En natt som ikke skulle ha hendt, skjedde likevel. Hun ble syk. Genji ba om å få besøke henne, og en lojal tjenestekvinne slapp ham inn. De delte en natt som knaket av skyld.

Snart var hun med barn. Bønner og urter ble servert for å helbrede magen, helt til tiden nesten var inne. Gutten ble født i keiserens lykke. Han elsket barnet som en gjenkomst av trøst han hadde mistet. Likheten som lå i voggen, var som dis over vann: man så den, men ingen sa det. Keiseren sa ofte til Genji: «Han ligner slik du var som liten.» Genji kjente både stolthet og skam på én gang. Han sendte et dikt til tjenestekvinnen med en tokonatsu-blomst. «Mitt, men ikke mitt.» Svaret var mildt og kaldt. Trøst, men ikke hvile. For å skjule mye, skjulte han mer. Vestfløyen var full av hverdager: strenger, små spill, dukker, oppgaver som var lek. Når verden ble for skarp, la han hånden i Murasakis hår og ble der litt lenger enn han burde, til uroen i ham roet seg. Aoi så ham sjelden. Hun var kjølig når han kom. Faren hennes, den mektige ministeren, la staselige belter rundt et ekteskap som ikke holdt. De holdt i hver sin ende av et tau som ikke bandt. Som i en fortelling hørte Genji om en prinsesse som nesten var blitt borte i sitt eget liv. Hun var datter av den avdøde prins Hitachi og levde gjemt i et forfallent hus med gamle tjenere. Men når hun tok i kotoen, var hånden ren. Han lyttet utenfor i måneskinn, sendte gaver og vers.

I en grå lysning så han henne: hår som i malerier, men ansiktstrekk som ikke passet hoffets tanker om skjønnhet. Han ble skuffet og likevel bundet. Han sendte varme klær. Hun sendte tilbake en jakke hun hadde sydd, med et stivt vers. Han svarte for skarpt, slik bare altfor dannede menn gjør. Senere skammet han seg. Han ga henne plass i husholdets skygge, som en plikt han ikke klarte å slippe, og kanskje også som en stille godhet. En dag tegnet han en nese med en rød flekk for å spøke. Så trykket han den samme flekken på sin egen nese. Murasaki lo og ble blek samtidig. Den lille grusomheten viste hva han hadde sett, og hva han valgte å overse. Han lærte noe om hvordan spøk kan stikke, også når den er ment lett. Så skiftet kreftene ved hoffet. En ny keiser besteg tronen. Den forrige, som nå var abdisert, ba Genji sørge for støtte til arveprinsen – gutten som egentlig var hans – slik at alt så sterkt ut. Samtidig ble det bestemt at Lady Rokujōs datter skulle være prestinne i Ise. Rokujō bar lenge skammen over en affære ingen hadde glemt. Hun sa for tydelig at hun ville forlate byen og følge datteren. Den abdiserte keiseren sa til Genji: «Hold orden i båndene dine, så ingen blir til latter.» Genji bøyde hodet. Ordene traff. Og under dem brant noe han ikke kunne si: et verre skyldforhold enn noen visste om.