Underverdenens port

I dette landet er grensen mellom mennesker og ånder tynn som rispapir. En ung mann, Sung Tao, har lest flere bøker enn han har sett solnedganger. En natt banker en tjener med hvitpannet hest på døren i drømmen hans og fører ham til en eksamenssal som ikke finnes på noe kart. I salen sitter dommere som er guder. Midt blant dem vrir krigsguden Kuan Yu skjegget og peker på to temaer: Én mann, to menn; med vilje, uten vilje. Sung skriver rolig at godhet gjort med fullt hjerte ikke trenger ros, og ondskap gjort uten å ville det ikke skal straffes. De nikker. Han får tilbud om et embete i Honan – som skytsengel for menneskehjerter.

Sung takker ikke. Han gråter. Moren hans er gammel og trenger ham. Gudene stanser bladene i skjebneboken. Ni år igjen, står det om moren. Kuan Yu lar ham vente. En annen student tar posten så lenge. Da Sung våkner, er han tilbake i kroppen sin. Han har ligget som død i tre dager, og moren har sittet ved kisten og lyttet etter et pust. Ni år går, akkurat som i boken. Moren dør mettet av år. Sung vasker seg, går inn i studerkammeret, legger seg på sengen og dør stille. Samme dag ser slekten hans en prosesjon med røde dusker følge ham som om han var en høy embetsmann. Han setter moren først. Så går han dit plikten kalte.

De som levde da, sa at noe av poenget gikk tapt i urolige tider, men at kjernen ble igjen: ansvar måles etter vilje i hjertet, ikke etter flaks eller uflaks. Og selve verden har sine egne måter å peke det ut på.

En annen dag står en taoist på markedet og ber om en pære. En bonde nekter og ler. En forbipasserende stikker en pære i prestens hånd, skamfull på bondens vegne. Presten spiser pæren, graver en liten grop i hard jord, planter en kjerne og ber om varmt vann. Noen heller kokende vann på flekken. Samtidig, foran alles øyne, skyter en grønn spire opp, blir til et tre, blomstrer og bærer gyldne pærer. Presten deler ut frukt til alle som vil ha. Så hogger han ned treet, kaster det på skulderen og forsvinner. Bonden ser på trillebåren sin. Den er tom, og det ene håndtaket er kappet av. Rundt hjørnet ligger «pæretreet» – et håndtak kuttet fra akkurat hans vogn. Han rødmer først, men ender med å le av seg selv. Det går an å lære, også når man blir lurt.

Samme slags gnisninger finnes i et fattig kloster. En lat munk misliker gjester. Vennen Meng får sitte, men kameraten Chu stirrer så lenge på et veggmaleri av en ung pike at blikket hans sklir tvers gjennom malingen. Han går inn i bildet som i en dør. Innenfor er det lys, varme og folk som tilber. Piken tar ham i hånden. De gifter seg i et pusterom av en verden.

Lykken varer helt til tunge støvler tramper forbi. En svartansiktet vokter i gullrøstning leter etter mennesker som har blandet seg inn blant nymfer. Piken gjemmer Chu under sengen. Skrittene forsvinner. Når han løfter hodet igjen, er veggen bare en vegg. På maleriet har piken satt opp håret som en gift kvinne. «Syner springer ut av den som ser,» sier munken. Ikke som en forklaring, mer som et nett for å hindre at man faller for dypt i lengselens hull.

Andre får en lærepenge i kroppen. Fang Tung, en smart, men slepphendt student, stirrer på en brud i rød vogn og skammer seg over hvor sulten han ser ut. Samme natt legger en mørk film seg over øynene hans. Han hører små stemmer bak pupillene. To bitte små vesener vil ut. Den ene «lager en dør», et stikk av smerte, og plutselig ser han med to pupiller i ett øye. Det ene ser bedre enn to gjorde. Han slutter å jage det han ser, og roen kommer tilbake. Noen ganger blir vi seende når vi endelig slutter å glo.

Et annet sted lager en gammel mester en måne av papir på veggen. Den lyser som dag. Gjestene løfter et bord og bærer det inn i månen for å drikke. En elev, Wang, ber om å lære å gå gjennom vegger. På fjellet glir muren som vann. Hjemme dundrer han pannen mot rå mur. Veggen rikker seg ikke. Kona ler, og Wang går rundt med et blåmerke som holder ham ydmyk en stund.

K’ung blir bundet i hjertet. Han får bruden Ah-sung i et øyeblikks lykke. Vennen griper hendene deres, ber dem lukke øynene, og en susende vind fører dem over skog og himmel. De lander i K’ungs egen gård. Moren slipper trådsnellen på fanget og gråter av glede. Vennskapet med Huang-fu er ikke av mennesker. Hver ting i huset puster, men ikke slik som i et vanlig hjem.

År går. K’ung besøker dem igjen i et hus under så tette trær at himmelen ikke synes. Chiao-no er gift med en mann ved navn Wu. De spøker fortsatt om arr og piller. Så raser stormen. «Tordenen kommer for å straffe oss,» sier Huang-fu. «Vil du hjelpe?» K’ung stiller seg i døra med sverdet. Husene forsvinner, og bare en jordhaug og en sort grop er igjen. Lyn og vind river. En skapning med nebb og klør griper Chiao-no. K’ung hugger. Lynet slår ham død. Når skyene glir forbi, puster Chiao-no, mens K’ung ligger stiv. Hun roper at hun vil dø for ham. Bror og ektemann får åpnet munnen hans med en hårnål. Hun skyver den røde pillen inn, og pusten vender tilbake. K’ung vil at de skal bo hos ham. Chiao-no vegrer seg for å forlate svigerforeldre og barn, til en utsending melder at Wu-familien samme dag er rammet av en ulykke. De flytter i hemmelighet til K’ung, i forseglede rom. Sønnen Huan vokser opp og får rykte som revesønn. Noen rykter er nærmere sannhet enn folk aner, men det er ikke det viktigste. Vennskap og takknemlighet er det som holder huset sammen.

Ikke alle som spår, vil godt. Yü, en livlig ung herre, spør en nekromant om tjenerens skjebne. Mannen puster på ansiktet hans og sier kaldt: «Ikke ham. Deg. Tre dager igjen.» Yü kjøper ingen «redning». Den natten ruller en dverg inn gjennom vindusfugen. Yü får sverdet til å sitte. En krypende skygge blir til leire på gulvet. En svart kjempe presser huset sammen og skyter piler, men sprekker som en malingduk når Yü hogger i ryggen. Neste dag får folk se hva frykt kan gjøre: Nekromanten er avslørt med hundeblod. Ansiktet hans trer frem der dråpene lander i lufta. Det er han som har laget farene for å «redde» dem for penger. Han blir dømt for mordforsøk. Slik blir et hus lett igjen.

Chou fra Wên-têng og vennen Ch’êng holder sammen fra de første skoledagene. En mektig nabo lar buskapen ødelegge avlingen. Chous tjener blir banket og slept til dommeren, som bøyer loven for rike menn. Chou vil klage, men blir selv arrestert for «forakt». Ch’êng reiser til hovedstaden, kaster seg for keiserens hester og får saken åpnet. Vaktene i fengselet henrettes for grusomhet, den skjeve dommeren forvises, og Chou kommer hjem. Vennskapet bærer begge, men Ch’êng orker ikke mer av slik urett. Han blir taoist og lærer hemmelig kunst.

År senere kommer han tilbake i gul hue. Chou våkner – i Ch’êngs kropp. Vennen har byttet med ham for å riste ham løs. De bytter tilbake, men først viser Ch’êng ham en grense han må over.

Under Lyktefesten kaller en prins de beste vaktelfolkene inn i palasset. Prinsens hvite «Jadefugl» ser ut som den ikke kan tape. Wangs vaktel holder hodet lavt, biter seg fast og slipper ikke. Fjær snør over marmoren. Prinsen vil kjøpe fuglen. Verten hvisker tall. Wang selger for seks hundre sølv og er fornøyd. Hjemme kjøper de jord, verktøy og tak over hodet. Reveenken flytter inn for å få ham opp om morgenen og holde ham unna sofaen. Hun smiler sjelden, men bringer fred. Etter tre år er hun borte like mildt som hun kom.

Ikke alle fremmede er gode. En dag møter en annen Wang en pen pike med kurv. Hun sier hun har rømt fra en sjalu kone i huset hun ble solgt til. Han slipper henne inn av memhjertig dumhet. En rufsete taoist ser ham i byen og spør: «Hva har du møtt?» «Ingenting,» svarer Wang. «Da dør du snart,» sier presten. Den kvelden sniker Wang seg rundt huset med en lampe. Gjennom vinduet ser han et grønnlig ansikt og et menneskeskinn som blir ristet som en frakk og tatt på. Det er piken. Han løper etter presten. Denne vil ikke skade en i nød, men gir en magisk fluekost som skal henges ved døra. Piken river den i stykker, braser inn og river hjertet ut av Wang med et grep som ikke er menneskelig.