Frankenstein

Jeg ble født i Genève. Faren min, Alphonse Frankenstein, var en god og rettferdig mann som brukte mer på andre enn på seg selv. Da vennen hans Beaufort ble fattig og syk i Luzern, lette far etter ham for å hjelpe. Han kom for sent. Beaufort døde, pleiet av sin datter Caroline. Faren min tok Caroline under sitt vern. To år senere ble hun hans kone. I det hjemmet vokste jeg opp. Der var plikt og barmhjertighet like naturlig som å puste, og kjærligheten var stille, men sterk.

Mor ønsket seg en datter. En dag ved Comosjøen gikk hun og jeg inn i en fattig hytte. Barna der var sultne. Én skilte seg ut: en jente med lyst hår og blå øyne, som om sol og ro hvilte på pannen hennes. Hun het Elizabeth Lavenza. En gang hadde familien hennes vært mektig i Milano, men urolige tider hadde tatt alt fra dem. Moren var død da Elizabeth ble født, og faren forsvunnet. Hun var satt bort til fosterfolk. Min mor kjente igjen sin egen historie i hennes og følte et sterkt kall. Elizabeth ble med oss hjem. Mor sa at hun var mer enn en søster for meg. Jeg tok henne imot som en gave og som et løfte: Jeg skulle verne henne, alltid.

Vi vokste opp sammen, nesten jevnaldrende. Elizabeth elsket naturen, fjellene, lyset, poesien. Hun så skjønnhet der andre hastet forbi. Jeg, Victor, elsket gåtene. Hva er skjult under overflaten? Hva får ting til å skje? Jeg ville rive vekk sløret, finne årsaker, ikke bare beundre virkningene. Vår tredje venn var Henry Clerval, sønn av en kjøpmann. Han bar eventyr i hjertet, drømte om ridderdåd og å gjøre godt for andre. Elizabeth myknet mitt sinn. Henry tente min fantasi. Sammen var vi en liten verden av håp.

Da jeg var tretten, fant jeg en bok av Cornelius Agrippa på et vertshus. Faren min sa uten å tenke: tøv. Men jeg tok ikke hintet. Jeg slukte verket hans og leste Paracelsus og Albertus Magnus etterpå. De lovet steiner som forvandlet metaller, eliksirer som ga evig liv, og hemmeligheter som styrte ånder. Det var som å stå ved en foss og kalle brus til kilde.

En kveld slo lynet ned i en mektig eik utenfor huset vårt. Dagen etter kom en naturfilosof og forklarte hvordan lyn og elektrisitet kunne virke i naturen, i muskler, i metall. Det var som et nytt lys over alt det gamle. Jeg forlot de mystiske bøkene for matematikk og vitenskap. Likevel holdt en usynlig tråd meg fast ved de store spørsmålene.

Da jeg var sytten, bestemte foreldrene mine at jeg skulle til universitetet i Ingolstadt, for å se mer av verden. Før avreisen rammet sorgen oss for første gang. Elizabeth fikk skarlagensfeber. Vi ba mor holde avstand, men da Elizabeth svevde mellom liv og død, satte mor seg ved sengen og pleiet henne. Elizabeth ble frisk. Mor ble syk og døde kort etter. Hun bandt hendene våre sammen på dødsleiet og ba oss elske hverandre og leve godt. Huset ble stille. Jeg følte skam over å reise fra dem, men dro likevel. Et rastløst ubehag hadde flyttet inn i meg.

I Ingolstadt møtte jeg to professorer. M. Krempe var skarp og hånlig. Han kalte alt jeg hadde lest for skrot. Jeg skulle begynne på nytt. Han gjorde faget tungt. Men M. Waldman, kjemiprofessoren, snakket mildt og klart. Han fortalte hvordan de nye vitenskapsfolkene ikke lovet for mye, men likevel åpnet naturens dører, forstod lynet, blodet, luften. Ordene hans var som musikk. Jeg bestemte meg: Så mye er gjort. Mer – langt mer – skal jeg utrette.

Jeg gikk inn i arbeidet med alt jeg var. Jeg dyrket kjemi, fysikk, alt som kunne gi meg nøkler til naturens låser. Waldman ble en venn. Krempe forble nyttig, men hard. To år forsvant. Jeg ble mer og mer kjent for mine forbedringer av instrumenter. Hjemlengselen ble svakere, som et fjell bak tåke. Og stadig oftere kom ett spørsmål tilbake: Hvorfra kommer liv?

Jeg innså at for å forstå livets gnist, måtte jeg forstå døden. Anatomi var ikke nok. Jeg gikk til steder ingen ville være lenge. Kjellere hvor ting råtnet. Disseksjonssaler. Slakterier. Jeg så en rød kinn bli grå, et øye bli mørkt. Jeg lærte hvordan livet slipper taket. Jeg våget meg lenger: Kan gnisten vekkes igjen? Svaret kom til meg, enkelt og fryktelig: Jeg hadde funnet årsaken til liv – og jeg kunne gi den til livløst stoff.

Jeg ble fylt av iver. Veien opp til toppen var plutselig synlig. Jeg kan ikke gi hemmeligheten videre. Lær heller av min historie hvor farlig kunnskap er, når stoltheten styrer hjertet. Den gangen tvilte jeg ikke. Jeg bestemte meg for å lage et menneske. De minste delene ville ta for lang tid, så jeg gjorde ham stor – åtte fot høy – for å kunne arbeide med større biter.

Årstidene skiftet, men ikke jeg. Jeg skrev sjelden hjem. Ansiktet mitt ble blekt, kroppen tynn. Jeg levde i lukter av jord og blod. Jeg hentet knokler fra gravsteder, skar i dyr for å forstå elektriske rykk i muskler. Alene jaget jeg naturen til hennes siste gjemmesteder. Hver ny dag ga avsky, men iveren var sterkere. Jeg var tørst, og trodde kun ett vann kunne stille tørsten: å fullføre verket.

En novembernatt ble tiden inne. Regnet slo på ruten. Lyset fra en enslig lysestump danset på veggene. Jeg samlet instrumentene som skulle bære gnisten. Det gule øyet åpnet seg. Brystet hevet og senket seg. En krampetrekning skjøt gjennom kroppen. Jeg hadde valgt ut det jeg trodde var vakre trekk: sort, blankt hår, hvite tenner. Men huden var gul og stram over årene. Øynene matte i dype groper. Lepper mørke og rettet som en strek. Skjønnheten jeg hadde planlagt ble en hån.

Jeg følte ikke triumf. Bare redsel og avsky. Jeg flyktet ut. Da jeg endelig sovnet, drømte jeg at jeg kysset Elizabeth, men hun ble til min døde mor i armene mine. Jeg våknet av et skrik. Der stod han, ved sengen. Han løftet forhenget og gliste stivt, forsøkte å snakke, rakte en hånd ut – ikke truende, men håpefull. Jeg rev meg løs og løp ut i den kalde natten. Jeg vandret til morgenen kom, livredd for at han skulle følge meg i mørket og ikke forstå hvorfor jeg var redd.

Ved daggry kom en vogn fra Sveits. Henry Clerval hoppet ut – blank i øynene, endelig fri til å studere. Han var min venn fra barndommen, og synet av ham var som sol. Jeg løp opp til rommet mitt for å se om han – det – var borte. Rommet var tomt. Lettelsen ble så stor at jeg lo hult og meningsløst. Kroppen ristet. Jeg falt om og ble syk av feber lenge. Henry pleiet meg tålmodig. Han skjulte min syke sjel for familien min og ventet til våren med å snakke om studier igjen.

Da jeg ble frisk, orket jeg ikke se et laboratorium. Et glassrør var som en slange. Henry åpnet i stedet bøker om språk og dikt for meg. De lindret. Vi gikk turer, snakket og lo. Jeg kjente glede igjen. Da høsten kom, lengtet jeg hjem. Men været stengte veier, og alt gikk sakte. Så kom et brev fra far. William, min lillebror, var myrdet på sletten ved Plainpalais. Jeg måtte komme. Elizabeth skyldte på seg selv, for William hadde båret en miniatyr av moren vår som hun hadde gitt ham.

Da jeg nærmet meg Genève, var jeg redd for hva jeg ville se. Portene var stengt for natten, så jeg sov i utkanten. Jeg gikk ut i mørket for å finne åstedet. Et tordenvær rullet over Mont Blanc. Lynene tegnet hvite streker over skyene. På en høyde så jeg en skygge mellom trærne: enorm, misdannet. Et lyn lyste opp ansiktet. Jeg kjente ham. Skapningen jeg hadde laget. Han forsvant i fjellsiden med en fart intet menneske eier. Kulden i kroppen min var ikke bare regn. Jeg forstod: Det var han som hadde drept min bror.

Hjemme fortalte broren min Ernest at far var knust, og at Elizabeth nesten ikke snakket. Så sa han ordene som slo luften ut av meg: Politiet hadde arrestert Justine Moritz, tjenestepiken som hadde bodd hos oss siden hun var tolv. Noen hadde funnet min mors miniatyr i lommen hennes. Hun hadde vært ute den natten. Alt pekte på henne, sa de. Jeg hvisket for meg selv: Dere tar feil. Jeg vet hvem morderen er. Men hvem ville tro en så vill historie?

I retten var Justine mild og vakker. Vitner fortalte småting, feil ord, en stund hun var alene. Og så bildet i lommen. Justine forklarte at hun hadde vært hos en tante den kvelden og deretter lett etter gutten, men blitt stengt ute og sovet i en låve. Hun skjønte ikke hvordan bildet var havnet hos henne. Elizabeth sto frem for å forsvare henne. Hun snakket varmt om Justines trofasthet. Forsamlingen ble rørt en stund, men tvilen deres flyttet seg ikke. Samme natt tvang skriftefaren henne til å tilstå med trusler om fordømmelse. Hun trakk det tilbake for oss, men dommen sto fast. Hun ble hengt. I cellen ba hun oss være tålmodige og tro. Jeg sto i et hjørne og visste: Den virkelige skyldige pustet fritt. Det var meg.

Huset vårt ble et sørgehus. Elizabeth var blek og stille. Faren min ble gammel i blikket på få uker. Jeg våknet hver morgen med en følelse som la seg rundt hjertet som is: Jeg hadde ødelagt min egen familie. Jeg hatet skapningen jeg hadde ført inn i verden. Samtidig var jeg redd for at han ikke var ferdig. Når jeg ikke orket flere tanker, flyktet jeg ut i naturen. Jeg gikk til Belrive om natten, rodde, lot båten drive på vannet. Tanker om å forsvinne var lette. Men far og Elizabeth trengte meg. Ernest også. Jeg kunne ikke forlate dem.

Jeg dro mot Chamounix, inn i dalene der isen ligger som store, blå elver, hvor fossene roper og fjellene holder vakt. Lydene og kulden slo inn i meg og samtidig vasket de noe bort. På Montanvert stod jeg og så utover isørkenen. Tåken løftet seg. Langt borte beveget en skikkelse seg over sprekkene i isen, fort, sterk, på en måte som ikke var menneskelig. Han kom nærmere. Jeg kjente ham igjen. Sinne og redsel dro i meg. Jeg ropte at han skulle gå. I stedet ba han om å snakke.

Han sa: Jeg burde være din Adam, ikke din falne engel. Jeg er blitt jaget fra all glede. Når jeg nærmer meg mennesker, skriker de og kaster stein. Gi meg en venn som meg, og jeg skal dra langt bort. Nekter du, vil jeg ta fra deg alt du elsker. Jeg ville jage ham. Men jeg tålte ikke flere dødsfall. Halvt av nysgjerrighet, halvt av ansvar, og helt av frykt, gikk jeg med på å høre historien hans. Vi søkte ly i en liten fjellhytte. Der begynte han å fortelle, og stemmen hans var så varm og klar at jeg ble sittende. Jeg kjente for første gang spor av noe jeg ikke ville ha: medlidenhet.

Han beskrev sine første timer. Lys uten navn. Lyd uten mening. Kulde som stakk. Sult som verket i hele kroppen. Han flyktet fra rommet. I skogen fant han en bekk, drakk, sov, frøs, våknet og lette etter varme. En gang brant han seg på en glød. Slik lærte han om ild. Han holdt liv i en liten flamme, smakte mat varm og kald, lærte forskjell på godt og ødelagt.

Da det ble lite å spise, nærmet han seg mennesker. En gammel gjeter så ham og flyktet. En hel landsby kom løpende, skrek, slo og jaget ham. Overrasket, såret, skremt, gjemte han seg i et skur vegg i vegg med en liten hytte. Huset var fattig, men rent. Der bodde en blind, mild gammel mann, De Lacey, med sine to voksne barn, Agatha og Felix. Skapningen stengte hullene i skuret, så de ikke skulle merke ham. Han lot en liten glipe stå igjen som et vindu. Gjennom den så han for første gang et menneskeliv uten frykt.

Familien var så fattig at de ga brødet til faren og lot seg selv sultne. Skapningen sluttet å ta maten deres. Om natten bar han ved, ryddet snø, la små tjenester på dørstokken. De merket at en god ånd hjalp dem. Han lærte ord: ild, melk, brød, ved. Snart navn: De Lacey, Agatha, Felix. Om kveldene leste Felix høyt. Stemmen hans var mildere når søsteren og faren smilte. Skapningen øvde seg i mørket på å si lyder. Språket kom til ham sakte og tungt, så lettere. Han begynte å forstå hva som ble sagt. Samtidig lærte han noe farligere: hva mennesker er for hverandre. Han så ømhet og plikt, og det traff ham som sol og skygge på samme tid.

En dag kom en ung kvinne riddende. Hun var tildekket og vakker. Hun sa lite, på et annet språk, men stemmen hennes hadde musikk i seg. Hun het Safie. Da hun trådte inn i stuen, lyste ansiktet til Felix. Han lærte henne språket bit for bit, pekte, forklarte, lo. Mens han underviste henne, lyttet skapningen bak veggen som en skygge som også kunne lære. De leste Volneys Ruinene. Slik smakte han for første gang ord om historie: folk som seiret, folk som ble knust, urett som ble holdt for rett, og rett som ble knekket av makt. Senere fant han flere bøker: Plutarks Liv, Werthers lidelser, og til slutt, ved en tilfeldighet, noen ark i frakken han bar fra min leilighet. Det var mine notater. På dem sto det hvordan han var laget – og med hvilken avsky jeg beskrev mitt eget verk.

Han lærte å lese. Ordene gav ham glede og sårhet. Han så i Milton hvordan Adam elsket av Skaperen fikk en hage og en venn, og hvordan Satan ble kastet bort, fylt av hat. Han spurte seg selv: Hvem er jeg? Har jeg en far, en mor, en venn? Han så en dag sitt eget speilbilde i en stille dam. Da forstod han hvorfor menneskene skrek. Ansiktet hans var ikke vakkert. Det var for stort, for hardt, for annerledes. Han kjente både sorg og raseri over noe han ikke kunne endre.

Samtidig fant han familiens historie. De Lacey hadde bodd i Paris. Felix hadde hjulpet en uskyldig tyrker ut av fengsel, mens staten tok alt familien eide. De ble jaget vekk. Tyrkeren kom seg unna med datteren sin. Safies mor hadde lært henne å tenke fritt. Da faren ville ta henne med til et liv bak murer, rømte hun og søkte opp De Lacey. Skapningen elsket dem alle uten at de visste om det. Til slutt våget han seg frem.