Nasjonenes velstand

Adam Smith starter med noe som virker enkelt, men som forandrer alt: mennesker blir mye flinkere når de deler opp arbeidet. Tenk på et lite verksted som lager nåler. Ti personer, hver med sin lille oppgave og noen smarte redskaper, kan lage titusenvis av nåler på én dag. De samme ti, om de skulle lage hele nålen hver for seg, ville ikke klart det samme på et helt år. Når vi gjør det samme trinnet mange ganger, blir hendene raske og sikre. Vi slipper å bytte verktøy og tankesett hele tiden. Og nettopp fordi vi ser den samme lille bevegelsen om og om igjen, finner vi på små knep som gjør alt lettere. Smith forteller om en gutt ved en tidlig dampmaskin. Guttens jobb var bare å åpne og stenge en ventil. Han ble lei, bandt en snor fra ventilen til et bevegelig ledd – og maskinen gjorde jobben selv. Latskap, ja vel. Men også et lite glimt av oppfinnsomhet som sparte tid og krefter. Se så på en enkel ullfrakk. Den er ikke enkel. Den er et nett av usynlige tråder mellom mennesker som aldri har møtt hverandre. Hyrder passer sauer. Andre sorterer ulla, karder, spinner, vever og farger. Noen graver opp fargestoff langt borte, noen frakter det over havene. Det finnes redskaper for hver bevegelse, vinduer av glass i verkstedet, brød i kurven og øl i kruset. Selv den fattigste i et sivilisert land er omgitt av ting som bare kan finnes fordi tusener av hender jobber hver sin lille del og bytter med resten.

Hva setter dette i gang? Ikke en stor plan fra noen på toppen, men en lyst vi alle har: å bytte. Vi går ikke til slakteren, bryggeren og bakeren og ber om mat av godhet. Vi sier: gi meg det jeg vil ha, så skal du få det du vil ha. Den andres egeninteresse er vår beste venn når vi handler. Uten bytte måtte hver og en skaffe alt selv. Med bytte blir det naturlig at én lager buer, en annen bygger hytter, en tredje blir smed – og alle skaffer det de mangler ved å bytte det de har. Men hvor langt kan arbeidsdelingen gå? Ikke lenger enn markedet rekker. Jo flere vi kan nå, desto mer fornuftig er det å bli spesialist. Her betyr naturen mye. Elver, kanaler og sjøveier gjør markedet stort og frakt billig. Der skip ferdes, blomstrer kunster og næringer først. Der landvogner skumper over dårlige veier, blir alt treigere og dyrere. Middelhavet bandt sammen folk tidlig; Nilen, Bengal og Øst-Kina likte å frakte på vann. Indre Afrika og nordlige Asia hadde store avstander uten gode elver – det gjorde alt vanskeligere.

Bytte mot bytte kan skurre. Slakteren kan ha mer kjøtt enn han trenger, men noe brød? Allerede fullt i spisskammerset. Baker og brygger vil ha kjøtt, men slakteren vil ikke ha deres varer akkurat da. Derfor leter folk etter et felles mellomledd alle vil ta imot, uansett. Mange ting har prøvd seg: kveg, salt, tobakk, spiker. Det er tungvint. Metaller skiller seg ut. De kan deles, smeltes, lagres og kjennes igjen. Et offentlig stempel på mynten sier hva den veier og hvor ren den er, så vi slipper å veie og teste hver gang. Likevel har mange herskere gjennom tidene gjort mynten litt lettere og latt navnet stå. Det er som å tynne ut saften og kalle den like sterk. Slike knep lurer lett folk en stund og skader ofte dem som har lånt ut penger, mer enn fiender i krig. Smith skiller mellom verdi i bruk og verdi i bytte. Vann er uvurderlig når du er tørst, men du får lite i bytte for det. Diamanter er lite nyttige i seg selv, men gir mye i bytte. Hva måler verdi best? Penger svinger i egenverdi. Arbeid, sier Smith. Hvor mye slit kan en vare bytte til seg fra andre? Over lange tider fungerer korn ofte bedre enn sølv som målestokk, fordi all mat måles mot mager og årstider.

Tenk deg et helt enkelt samfunn, uten rike jordeiere og uten store lager. Hvis det tar dobbelt så lang tid å felle en bever som en hjort, vil én bever naturlig byttes mot to hjorter. Men så skjer noe. Noen klarer å spare litt og ansetter andre. De kjøper tid og ferdigheter. Nå deles verdien i lønn til arbeideren og fortjeneste til den som risikerer beholdningen sin. Når jord blir tatt i eie, dukker en tredje del opp: jordrenten. Den som eier bakken, vil ha betalt for å slippe andre til. Til og med bærplukkeren må betale for retten til å plukke, om jorden er noen andres. Slik vokser tre deler frem i hver pris: lønn, profitt og jordrente. Følg kornet som blir til brød: bondens arbeid og frø, redskaper og dyr, leie til jordens eier, frakt, møllerens slipestein og lønn, bakerens varme ovn og lønn, kjøpmannens risiko og fortjeneste. I råvarer bærer jorden mest. I varer med mye bearbeiding blir lønn og profitt mer framtredende. Selv om én person kan være både jordeier, bonde og arbeider, skjuler disse delene seg i sluttprisen. Når en pris akkurat dekker disse innsatsene til vanlige satser, kaller Smith den naturlig. Markedsprisen er det vi faktisk betaler, og den svinger. Er det overflod, synker prisen under det naturlige. Er det knapphet, stiger den over. Når mengde og kjøpere passer, faller den til ro. Hemmeligheter, monopolet eller sjeldne vinmarker kan holde prisen høyt i mange år. Uvanlig vær, krig og hastige rykter får den til å danse.

Når han ser på lønn, begynner Smith med maktforholdet. Arbeidere og mestere møtes for å bli enige om prisen på arbeid. Mestrene er færre, kan lettere prate sammen og har ofte loven på sin side. De kan leve lenger uten inntekt enn en arbeider kan uten brød. Slik kan lønnen presses ned. Men ikke under det som trengs for at arbeiderstanden skal overleve over tid. Hvis folk ikke får barn trygt gjennom barndommen, forsvinner hendene som trengs i neste omgang. I voksende samfunn snur mye seg. Når det finnes mer kapital – flere midler som betaler lønn – blir hender sjeldnere. Mestrene byr hverandre over. Lønnen stiger selv uten at arbeiderne danner lag. Smith peker på de nordamerikanske koloniene: høyere lønn, billig mat, tidlige ekteskap, mange barn som overlevde. Befolkningen doblet seg raskt. Der økonomien står stille, blir lønnen lav og elendigheten stor nederst, men folketallet holder seg omtrent fast. Der kapitalen minker, blir alt farlig. Smith nevner Bengal under kompanistyret: renten steg for de få med penger, lønnen falt for de mange, sult og død fulgte. Folketallet sank til det nivået som de gjenværende midlene kunne bære. I Storbritannia ser Smith tegn på at lønnen lå over sultens kant. Sommerlønn var ofte høyere, selv om vinteren var dyrere å komme seg gjennom. Lønnen fulgte ikke kornprisen punkt for punkt. Den skilte seg mer mellom steder enn matprisene gjorde. Og over mange år ser det ut til at folk fikk mer igjen for lønnen, fordi mange nødvendigheter ble billigere å lage.

Det hjelper ikke å si at fattigdom gjør folk mer ivrige. Den gjør dem svakere. Når lønnen er høyere, våger folk mer, gifter seg tidligere, barna lever, og flere hender kan arbeide. Fri arbeidskraft viser seg også billigere enn slavearbeid over tid. En fri mann tar vare på seg selv bedre, og håpet om å få det bedre gjør at han yter mer. Hva med profitt? Den faller vanligvis når kapitalen øker. Flere vil gjøre de samme tingene, og konkurransen presser marginene ned. Renten på penger er en pekepinn på vanlig profitt, og den falt i England etter hvert som landet ble rikere. I byer er lønnen ofte høyere og profitten lavere enn på landet. I svært modne land, som Holland, kunne nesten ingen leve av renter alene. Lønnen var høy, men ble båret av meget små påslag og stor flid. I unge kolonier skjer noe sjeldent: både lønn og profitt kan være høye. Jorden er god, men kapitalen er knapp. Etter hvert som et land modnes, faller profitt og rente. Lønnen kan likevel holde seg, hvis kapitalen stadig øker og skaper etterspørsel etter arbeid. Ikke all lønn er lik. Fem forhold forklarer forskjeller. For det første: farlig, skittent, tungt eller vanæret arbeid må betale mer. For det andre: lang og dyr opplæring må belønnes. For det tredje: jobber med ujevn sysselsetting må gi høyere daglønn. For det fjerde: arbeid som krever mye tillit, betaler mer. For det femte: hvis sjansen for å lykkes er liten, må lønnen egentlig være høyere – men mennesker overvurderer gevinster og undervurderer tap. Derfor kaster noen seg inn i yrker som ligner lotteri.

Profitt utjevnes ofte fortere mellom bransjer enn lønn. Men vi blir lett lurt. En liten kjøpmann virker som han tar høy profitt, mens mye av det bare er lønnen for hans egen innsats og vakthold døgnet rundt. Nye moteyrker tiltrekker seg folk med høy lønn i starten. Bisyssler på bygda kan dra prisene under det en hovednæring ville krevd, fordi de ikke trenger å bære hele livsoppholdet. Lov og politikk forstyrrer mest. Laug og byprivilegier sperrer veien for nye hender, krever lange læretider og holder lønner og priser kunstig høye for de innvidde. Det er som å stenge døra til sitt eget arbeid. Utenlandske varer får toll for å beskytte byenes monopol, men regningen lander på de som dyrker jorda. England hadde også fattiglover som bandt folk til menigheter. Flyttet du uten rett papir, kunne du sendes tilbake bare fordi du kanskje kunne trenge hjelp en gang. Slik oppsto rare lønnsforskjeller mellom nabosteder, og friheten ble brutt. Smith vender så blikket mot jordrenten. Forestill deg et forhandlingsrom: jordeier på den ene siden, leilending på den andre. Eieren prøver å presse leien så høyt som mulig, uten å spise opp bondens mulighet til å fortsette. Alt som blir igjen etter frø, redskaper, trekkdyr, arbeid og normal fortjeneste, er jordrente. Den ligner en monopolpris. Den styres ikke av hva det kostet eieren, men av hva brukeren kan betale, ut fra markedet han selger til. Selv naturgoder ingen har forbedret, kan tas betalt for – som tang langs kysten eller fiskeplasser – men renten kommer først når lønn og profitt er dekket.

Mat er spesiell. Folk blir flere når underholdet øker. Selv magre jordlapper gir ofte mer enn det som trengs for lønn og profitt, og dermed oppstår jordrente på mat nesten overalt. Beliggenhet betyr mye. Gode veier, elver og kanaler gjør fjern jord nesten like bra som nær jord. Forholdet mellom brød og kjøtt endrer seg langsomt. Tidlig er villmark beite, og kjøtt flust og billigere enn brød. Når åker vinner over eng, blir korn vanligere og kjøtt dyrere, særlig der dyrene må fôres på jord som kunne gitt korn. Da må kjøttet bære alternativet: den leien og fortjenesten kornet ville gitt. Markedet balanserer. Blir kjøtt for godt betalt, brer beite seg. Blir det for dårlig betalt, viker beitet for åker. Andre planter enn korn og gras kan gi høy leie. Noen fordi de krever mye stell og risiko, som humle og frukt. Andre fordi naturen er gjerrig med gode steder, som de berømte vinmarkene. Da kan jorden hente en varig ekstrafortjeneste. Ris og potet kan bære mange munner per jordstykke. Der de blir hovedkost, vokser folketallet raskt, og jorden kan gi høy leie – om ikke lagring og uår ødelegger. Klær og husly gir bare av og til leie. Fogder kan selge plank og stein, men der materialene er mer enn nok og markedet langt unna, blir prisen nær det det koster å hente dem ut. Handel med rikere naboer kan likevel gjøre selv magre overskudd verdt mye. Kull og metaller oppfører seg annerledes. Mange gruver er så fattige eller avsides at produktet knapt dekker lønn og vanlig profitt. Bare de rikeste feltene setter prisen. Metaller selges til verden, og skatter og smugling kan spise mye av avansen. Edelstener lever mest av skjønnhet og knapphet; prisen er hovedsakelig lønn og profitt i farlig arbeid.