Dracula

Mina Harker skrev først at alle papirene hennes og vennenes ble ordnet for å fortelle én sann historie. Alt overflødig ble kuttet, intet lagt til. Det som følger, er deres vitnesbyrd, satt i rekkefølge. Historien virker utrolig, men for dem var den ren virkelighet.

Jonathan Harker forlot München, reiste via Wien og Buda-Pest til Klausenburg og videre til grensebyen Bistritz. Han kjente at han beveget seg inn i noe eldre enn kart og jernbane, inn i Karpatene der sagn hang ved dalene som tåke. I London hadde han lest om folkeslag som hadde strømmet gjennom disse fjellene, om kriger og overtro. På Golden Krone Hotel ventet et høflig brev: velkommen, diligencen går i morgen, ved Borgo-passet vil min vogn hente Dem. Verten og vertinnen var vennlige i alt, bortsett fra når han nevnte greven og borgen der han skulle bo. Da ble de stive og redde. Det var St. Georgs-aften, en kveld folk i byen tok på alvor. Den gamle vertinnen løp etter ham før avreise og hengte et krusifiks om halsen hans. Han ble flau, men kunne ikke få seg til å kaste det.

Nattveien inn i passet var full av ulvehyl. Da diligencen satte ham av ved møtestedet, kom en høy kusk i lykteglansen. Øynene virket rødlige, hendene var sterke som jern når de grep. Kusken sa at hestene hans var de raskeste. Jonathan prøvde å snu, men grepet rundt armen hans lot ham ikke. Langs veien blafret blå flammer plutselig opp fra bakken, som om noe under jorden tente lys ved bestemte steder. Kusken steg av, undersøkte, kom rolig tilbake hver gang. Ulver samlet seg i ring rundt vognen, men ved en enkel bevegelse fra kuskens hånd trakk de seg unna og forsvant.

Til slutt stanset vognen ved en massiv dør i et mørkt fjell. Døren ble åpnet av en høy, mager mann med langt hvitt skjegg, rød munn og iskalde hender. Velkommen til mitt hus. Kom fritt og av egen vilje, sa han. Han presenterte seg som greven, tok selv hånd om bagasje og ild, sørget for vin, men spiste ikke. Engelsken hans var korrekt, men lett fremmed i tonen. Han ville lære Jonathans aksent, som om han en dag ville passere usett i Londons gater.

Jonathan ble vist til et bibliotek fullt av engelske bøker, aviser og tidstabeller. Kart over England var merket ved Whitby, London og Exeter. Kveldene snakket de om lov og handel, om kjøp og salg av eiendom, om havner og mellomledd. Det var som om greven trente på å bli en londoner ved å høre Jonathan fortelle om alt praktisk. Likevel merket Jonathan til slutt at noe manglet. Det var ingen ringeklokker, ingen tjenere, ingen dører som gikk opp når han trengte det.

Han kunne ikke glemme ansiktet som bøyde seg over ham: hud så blek at den virket nesten gjennomsiktig, buskete øyenbryn som nesten møttes, spisse ører, negler med underlig krumming, og en pust som luktet som jord som nylig var blitt vendt. En tidlig morgen, da Jonathan barberte seg, så han greven rett bak seg i rommet, men speilet viste ham ikke. Samtidig kjente han den iskalde hånden på skulderen. Et lite kutt i kinnet fikk den røde munnen til å blusse. Noe i greven ble plutselig farlig og gammelt. Krusifikset rundt Jonathans hals stanset ham. I samme stund innså Jonathan sannheten: han var fange i et hus uten andre levende sjeler enn verten.

Alle dører var låst. Utenfor var stup, ulver og natt. Greven kalte ulvene barna av natten og sa at musikken deres var vakker. En kveld fortalte han om Transylvanias historie i et språk som fikk det til å høres ut som han selv hadde kjempet i hver krig. Blod er for dyrebart i disse smålige fredens dager, sa han, og smakte nesten på ordet.

En natt ba greven Jonathan om å skrive tre brev hjem, datert med framtidige dager, som om han snart skulle reise videre. Jonathan forsto ikke hvorfor, men adlød. Først senere skjønte han at brevene var en planlagt løgn for verden utenfor, slik at ingen skulle komme for tidlig og lete etter ham.

Etter hvert oppdaget Jonathan at greven ikke bare var rar. Han så greven krype nedover borgveggen som en øgle, ansiktet vendt inn mot steinen. Da visste Jonathan at det fantes veier inn og ut som ikke brukte dører. I et forbudt sørlig tårn sovnet han utmattet på et rom han egentlig ikke skulle inn i. Han våknet i månelyset med tre vakre, bleke kvinner over seg. Latteren deres var både søt og skarp. En av dem bøyde seg for å kysse halsgropen hans med hvite tenner som glitret. Han kjente en blanding av frykt og noe han skammet seg over å føle.

Da sto greven i døråpningen. Han rev kvinnen unna og sa med en stemme som ikke kunne motsies at denne mannen tilhørte ham. Jonathan segnet om.

Natt etter natt ble huset mer uhyggelig. En mor kom og slo med knyttnevene på porten og ropte etter barnet sitt. Greven sto i et tårn og hvisket, og ulvene svarte. Moren ble stille på en måte som fikk Jonathan til å skjelve. I dagslys lette han etter en vei ut. Han våget seg ut på murbåndet, kløv langs veggen og fant en dør til et kapell. Der sto kister med jord. I en av dem lå greven, ikke død og ikke levende. Øynene var åpne og glassklare. Jonathans hender løftet en spade for å gjøre slutt på det som ikke skulle finnes. Men blikket tvang ham til å slå feil. Han så blod på kinnene til den som lå der. Det var nytt, ikke gammelt.

Kassene ble spikret igjen og rullet bort på vogner. Greven kledte seg i Jonathans klær. Snart var det han som var på vei ut i verden, mens Jonathan satt igjen. Porten sto åpen, men ulvene kom nærmere. De tre kvinnene lo i mørket og lovte hverandre at han skulle være deres neste natt.

Jonathan fant noen gullmynter, bandt dem stramt i beltet og valgte muren i stedet for sengen. Hvis han døde, ville dette være hans vitnesbyrd: en advarsel om en skygge som ville inn i Londons folkemengde uten å bli gjenkjent.

Mens Jonathan kjempet for livet, skrev Mina Murray brev til sin venninne Lucy Westenra. Mina fortalte om lærerjobben og hvor mye hun gledet seg til å gifte seg med Jonathan når han kom hjem. Lucy, som levde mellom ball, promenader og pikniker, skrev tilbake med boblende stemme. Hun fikk tre frierier på én dag. Dr. John Seward, som ledet et sinnssykeasyl ved Purfleet, fridde først. Han var klar og god, men fikk et høflig nei. Så kom den texanske Quincey P. Morris, varm og åpen med store hender og et smil som kunne lyse opp et mørkt hus. Også han fikk nei, men de forble beste venner. Til slutt kom Arthur Holmwood, mild, modig og den Lucy elsket. Han fikk ja.

Samtidig snakket Dr. Seward i fonografen sin om en pasient ved navn R. M. Renfield. Renfield samlet først fluer, deretter edderkopper, så spurver. Han førte regnskap over alt som levde, som om liv kunne samles og settes i banken. Blod er livet, sa han om og om igjen.

Mina reiste til Whitby, en kystby med bratte trapper, gammel kirke og hav som kunne reise seg som et svar på gamle sagn. Hun ble venn med gamle Mr. Swales som satt på en kirkegårdsbenk og gjorde narr av romantiske inskripsjoner på gravsteinene. Han var barsk, men humoristisk, og Mina likte ham, selv når han skjente på unga.

Lucy begynte å gå i søvne. En natt fant Mina henne på kirkegårdsbenken i månelyset. Over Lucy bøyde det seg noe langt og mørkt, og to røde øyne glødet et øyeblikk før en sky drev for månen. Dagen etter hadde Lucy to små, rene prikker på halsen, som etter bitt. Hun ble svakere for hver dag.

Samtidig presset en storm inn fra havet. En russisk skonnert, Demeter, ble drevet mellom moloene med seilene i filler. Kapteinen satt død, bundet til roret. En stor hund spratt i land da skipet traff, og forsvant i mørket. Lasten var femti store kasser med jord, adressert til et gammelt hus ved Purfleet, Carfax, vegg i vegg med Dr. Sewards asyl.

Et brev kom fra et hospital i Buda-Pest. Jonathan var i live, men hadde hatt hjernefeber. Han var blitt funnet uten papirer. Mina reiste straks, fant ham utmagret og skremt, men levende. De giftet seg i den stille skyggen av et klosterhospital. Hun la notisboken hans i et skap, bundet av kjærlighet og plikt, ikke av glemsel.

Tilbake i London ble Lucys sykdom verre. Hun var blek, drømmende og glad bare i korte glimt. Dr. Seward fant ingen klar årsak. Han tilkalte sin gamle lærer, professor Abraham Van Helsing, en eldre mann med raskt blikk og et skarpt sinn. Van Helsing undersøkte Lucy og hevet ikke stemmen, men øynene hans ble alvorlige.

De ga Lucy blod. Først Arthur, så Seward, deretter Van Helsing selv, og til slutt Quincey. Hver gang våknet hun til liv en stund, fikk farge i kinnene og smilte. Hver gang ble hun snart tappet igjen, som en brønn uten bunn. Van Helsing hengte hvitløk rundt halsen hennes og gned hvitløk i vinduskarmer. Han sa at dette ikke var tøys. Det var gammel kunnskap brukt i en ny nød.

Lucys mor, nervøs og hjertesvak, forsto ikke. Hun tålte ikke lukten av hvitløk og tok det bort da Van Helsing var borte. Hun åpnet vinduet for frisk luft. Samme kveld brøt en ulv seg ut av bur i Regent’s Park etter at en underlig mann med kroket nese og hvite hansker hadde strøket den over pelsen. Ulven hoppet gjennom Lucys vindu. Glass regnet. Frisk luft ble til kald trekk. Tjenestepikene sovnet tungt, for sherryen var blandet med laudanum. Mrs. Westenra fikk et sjokk og døde i sengen. I rommet svevde et fint mørkt støv i trekkene.

Lucy ble reddet tilbake enda en gang, men var nå som to personer: den milde Lucy som ba om beskyttelse, og en dypere og mer sensuell stemme som hvisket ting Arthur aldri hadde hørt fra henne. En kveld i skumringen ba hun om et siste kyss. Van Helsing rev Arthur bort. Ikke for ditt liv. Ikke for hennes sjel, sa han. Da hun våknet ordentlig igjen, ba hun professoren beskytte Arthur. Så døde hun med øynene mot ham.

Van Helsing sa stille at dette bare var begynnelsen. Lucy og hennes mor ble begravet. Arthur bar sorgen tungt, Quincey sto tett ved siden, og Seward jobbet for å holde hodet kaldt. Så begynte merkelige notiser i avisen om barn som forsvant en stund på kveldene ved Hampstead Heath og kom tilbake bleke med to små prikker i halsen. De mumlet om en dame i hvitt, en bloofer lady, et barns forsøk på å si beautiful.

Van Helsing ba Seward se med åpne øyne. Så leste han høyt fra Minas utskrifter av Jonathans notater og fra egne dagbøker. Han viste ham barna på sykehuset. Sammen dro de til Kingstead-kirkegården, der Lucy var begravet, og brøt opp kisten. Den var tom. De ventet i mørket neste natt. En hvit skikkelse kom ut med et barn i armene. Hun så på dem. Den myke stemmen lokket Arthur i tankene: kom til meg. Van Helsing holdt et krusifiks høyt. Hun trakk seg tilbake som fra en brennende flamme. Professoren forseglet gravens gliper med villroser og innviet brød. Nå var døren stengt for henne.

Neste dag åpnet de kisten igjen. Lucy lå der, vakrere enn i livet. Leppene var røde, tennene spisse. Forklaringer som passet for lærde menn holdt ikke lenger. De hentet Arthur og Quincey. De så selv. Om natten kom hun med et nytt barn i armene, slapp det da hun fikk se mennene, og gikk mot Arthur med utstrakte hender. Forseglingen stanset henne. Dagen etter gjorde de det professoren kalte frigjøringen.