Stormfulle høyderÅldersanpassad version

Det begynte med at jeg, Lockwood, leide meg inn på Thrushcross Grange for å få fred og ro. Jeg var trett av verden, av mennesker som snakket for mye og følte for lite. Derfor søkte jeg meg ut på landsbygda, til et sted hvor stillheten var tykk nok til å skjule meg selv for meg selv. Huset lå i en frodig dal, beskyttet av trær og milde åser, men oppe på moene, der vinden alltid herjet, lå et annet hus: Stormfulle høyder. Det var som to verdener som stirret på hverandre fra hver sin kant. Der bodde verten min, en mørk og innadvendt mann som het Heathcliff. Han var den første jeg måtte hilse på, selv om jeg helst ville ha sluppet.

Jeg dro opp for å hilse på en kveld da himmelen var lav og truende. Huset sto der som et dyr som ikke ville slippe noen inn. Det var bygget av mørk stein, og vinduene var små og dype, som øyne som ikke stolte på lyset. Folkene inne var fåmælte og uforskammede. Heathcliff så på meg som om jeg var en ubetydelig stein i veien. Han sa ikke mer enn nødvendig, og blikket hans var som en mur. Jeg burde reist med én gang. Jeg burde ha vendt om i døren og gått tilbake til dalen, til det milde lyset på Grangen. Men jeg ble værende, fanget av en nysgjerrighet jeg ikke kunne forklare.

Men jeg dro tilbake dagen etter, og da slo uværet til. Snøen falt tung og tett, som om himmelen revnet. Veiene ble stengt, og jeg måtte overnatte på Stormfulle høyder. De viste meg til et gammelt kammer med en sengehimmel innbygd i veggen, som et lite rom inne i rommet. Vinden skrek rundt hjørnene, og treverket knaket som om huset pustet tungt. På veggen ved sengen var navnet Catherine risset inn, igjen og igjen, som en trylleformel. Bokstavene var dype, som om noen hadde gravd dem med neglene. I en skuff fant jeg en tynn, fillete dagbok – Catherine Earnshaws. Jeg bladde forsiktig, og ordene danset foran øynene mine før søvnen tok meg.

Jeg sovnet og drømte. En isende hånd grep fingrene mine gjennom ruten. En jentestemme hvisket: Slipp meg inn. Jeg er Catherine Linton. Stemmen var så full av savn at hjertet mitt verket. Jeg skrek, og Heathcliff kom styrtende inn i rommet. Han ble hvit da han hørte navnet, og ansiktet hans endret seg – fra kald stein til noe som brant. Han slo neven mot veggen som om han ville rive tiden fra hverandre. Catherine! ropte han. Hjemsøk meg! Forlat meg aldri! Ordene hang i luften lenge etter at han var gått.

Neste dag var jeg mer nysgjerrig enn redd. Morgensolen falt skrått inn gjennom de små vinduene og kastet striper over det støvete gulvet. Jeg satt ved frokosten og forsøkte å virke likegyldig, men tankene kretset rundt natten som hadde ridd meg som en mare. Hvem var Catherine? Hvorfor var navnet hennes som en brann i huset? Jeg så meg rundt i rommet – bordet var grovt og ujevnt, krakkene slitne, ilden sprutet og hostet i peisen. Ingenting minnet om varme, men likevel var det som om noen pustet i veggene.

Husholdersken min på Grangen, Nelly Dean, så på meg med øyne som visste mer enn munnen ville si. Hun var en kvinne i sin modne alder, med hender som hadde arbeidet og et ansikt som hadde sett mer enn det meste. "Hvis De vil forstå Heathcliff," sa hun, "må De høre alt." Hun satte seg på kanten av stolen, og stemmen hennes ble lav, som om hun viklet inn ordene i et teppe. "Men det er ikke en enkel historie, herr Lockwood. Den er som lyngen der oppe – vakker, barsk og full av stier som fører deg vill." Så fortalte hun, og jeg lyttet, mens vinden utenfor dro over lyngen som en mørk kappe.

For mange år siden kom gamle Earnshaw hjem fra Liverpool med en fremmed gutt i armene. Gutten var mørkøyet, blek og stum. Han så ut som om han hadde vokst opp i en skygge, og da han trådte inn i huset, var det som om mørket hans bredte seg i rommet. De kalte ham Heathcliff. Sønnen på gården, Hindley, hatet ham fra første stund. Han sparket etter ham under bordet, nektet å dele leker, og spyttet navnet hans som om det var gift. Datteren, Catherine, fnyste og ertet ham først, men snart lo hun og Heathcliff sammen, like høyt. De løp på moene, jaget hverandre i lyngen, og trakk vinden inn i lungene som to små ulver. De delte alt – også hemmeligheter som ingen andre fikk høre. Nelly smilte svakt da hun snakket om dem, som om minnet var både søtt og sårt.

Heathcliff ble favoritten til gamle Earnshaw. Det var som om den gamle mannen så noe i gutten som ingen andre så – en styrke, kanskje, eller en sårbarhet som minnet ham om noe han hadde mistet. Han fikk varme klær og gode ord, mens Hindley kjente misunnelsen smelte til stein inni seg. Jeg kunne se det for meg: Hindley som sto i døråpningen og så på faren sin gi Heathcliff en klem, med øyne som ble mørkere for hver dag. Da faren døde, arvet Hindley huset. Han kom hjem med en søt kone, Frances, og smilte høflig mot Heathcliff første dagen. Deretter gjorde han gutten til tjener. Fra da av ble Heathcliff sendt ut i søla, fikk slag for småting og ingenting, og måtte stå bak Catherine når hun kom inn fra vinden – selv om hun var den som hadde funnet på ugagnet. Han sa lite, men blikket ble hardt som frossen jord.

Catherine og Heathcliff flyktet likevel ut så fort de kunne, vilt og lykkelig. De var som to halvdeler av samme pust. En skumring snek de seg over til Thrushcross Grange, huset som lå som en mildere søster til Stormfulle høyder. De tittet inn gjennom vinduene og lo. Inne i den varme stuen så de Edgar og Isabella Linton, pyntelige og bleke, som om de aldri hadde tråkket barbeint i lyngen. Men en stor hund fór frem og bet Catherine i ankelen. Linton-folkene – Edgar og søsteren Isabella – fikk henne inn og pleiet henne. Hun ble der i fem uker. Nelly fortalte at Catherine hadde skrevet brev hjem, fulle av begeistring over silke og sølv, men Heathcliff svarte ikke.

Da hun kom hjem, bar hun ny kjole, nye sko og nye manerer. Hun sa takk og holdt hendene som en fin dame. Øynene hennes var de samme, men noe var annerledes – en glans som ikke lenger speilet lyngen. Heathcliff så på klærne, håret, ansiktet hennes. I ham reiste det seg noe som var både sult og sorg. Han visste at verden hadde begynt å trekke henne bort, og han hadde ingenting å holde henne med.

Frances døde da hun hadde født en sønn, Hareton. Barnet kom til verden med et skrik, men moren ble stille, og snart var hun borte. Hindley knakk sammen. Han drakk, skrek, slo og mistet all kontroll. Jeg så for meg hvordan han satt i stuen om kveldene, alene med en flaske og et bilde av Frances, mens Hareton gråt i et annet rom. Stormfulle høyder ble mørkere. Veggene syntes å trekke seg sammen, og luften ble tykk av sinne og sorg. Heathcliff fikk hardere arbeid og hardere ord. Han svelget dem alle. Men inni ham vokste et løfte: Jeg skal ikke bli knust.

Catherine, femten år og fri i sjelen, likte å besøke de milde Linton-søsknene. Edgar var forelsket i henne – myk, veloppdragen og sta på sin egen stille måte. Han ga henne bøker og blomster, og hun tok imot dem med et smil som ikke helt nådde øynene. En kveld sa Catherine til Nelly, uten å vite at Heathcliff hørte det: "Å gifte seg med Heathcliff ville være å degradere meg. Men jeg elsker ham. Ikke på samme måte som jeg elsker jorden under meg, men som om han er selve luften jeg puster. Likevel… jeg kan ikke gifte meg lavere." Ordene falt som steiner. Nelly sa at hun så Heathcliff i døråpningen, og ansiktet hans var tomt, som om noen hadde visket ham ut.

Heathcliff gikk ut – uten hatt, uten frakk, ut i mørket, uten å se seg tilbake. Catherine ropte etter ham da hun skjønte hva hun hadde sagt. Hun ble syk av lengsel og feber. De eldre Lintonene tok vare på henne, men døde selv av sykdom, som om døden fulgte etter henne. Catherine kom tilbake, tynnere, hvitere, mer bestemt. Tre år senere giftet hun seg med Edgar. I hjertet hennes var det fortsatt storm. Nelly sa at hun gråt natten før bryllupet, men hun gikk likevel opp til alteret med et smil.

En kveld sto Heathcliff i døren på Grangen. Han hadde vært borte i tre år og så både sterk og farlig ut – som en mann som hadde kjempet seg frem fra mørkt vann. Klærne var fine, men øynene var de samme – mørke og brennende. Catherine strålte da hun så ham, som om solen rev seg løs. Hun løp mot ham, grep hendene hans, og for et øyeblikk var det som om tiden ikke hadde gått. Edgar ble blek og høflig. Han hilste, men stemmen var stiv. Heathcliff ble invitert inn. Han gikk inn hver dag etter det, som en skygge med sine egne lover.

Isabella Linton la merke til ham med store, blanke øyne. Hun var ung og drømmende, og hun så ikke faren – hun så eventyret. Heathcliff la merke til henne også – ikke fordi hjertet hans slo, men fordi hun var en vei han kunne bruke. Catherine tryglet ham: "Ikke lek med henne." Han smilte ikke. Baldakinen over det gode livet på Grangen fikk sprekker. Jeg kunne se det for meg: vakre rom som langsomt fyltes med taushet og ubehag.

En kveld barket Edgar og Heathcliff sammen med ord som var skarpere enn kniver. De ropte på hverandre, ansikter røde, stemmer som skar gjennom luften. Catherine, forvirret og redd for å miste begge, låste dørene midt i raseriet, sperret Edgar inne og kastet nøklene fra seg. Så låste hun seg selv inne på rommet sitt. Dager gikk. Hun spiste ikke. Hun snakket i feber om vind og barndom, om moer og frihet – og om en dør hun ikke klarte å finne. Nelly sto utenfor og hørte henne mumle, og det lød som om hun snakket med noen som ikke var der.

Midt i dette rømte Isabella med Heathcliff. Hun trodde på kjærlighet. Han trodde på hevn. Nelly sa at Isabella hadde pakket sekken i all hemmelighet, med skjelvende hender og et hjerte fullt av håp. På Stormfulle høyder skrev hun brev som smakte av salt og tårer. Hun beskrev kalde rom, tause måltider, og en mann som så på henne som om hun var et verktøy. Hindley, halvt gal av sorg og drikk, forsøkte å overfalle Heathcliff. Heathcliff svarte med rolig grusomhet. Kjeden i huset strammet til. Jeg så for meg Hindley som vaklet i trappen, flaske i hånden, mens Heathcliff sto nedenfor og så på ham med et smil som ikke varmet.

Catherine ble delvis bedre og bar på et barn. Men kroppen hennes var som en flamme som hadde brent for lenge. Hun vokste seg blek og tynn, og øynene ble store og blanke. En natt snek Heathcliff seg inn på Grangen. Nelly lot ham passere, for noen ganger må hat og kjærlighet møtes for ikke å sprenge alt. Hun sa at hun så dem stå i døråpningen, to skygger som ikke kunne skilles, og stemmene deres var lave og hese. Det var ikke kjærlighet lenger, sa hun. Det var noe annet – noe som verken hadde navn eller grenser.

Gjenforeningen mellom Catherine og Heathcliff var som når lynet slår i samme tre to ganger. De holdt om hverandre som om de holdt om selve livet, og de så på hverandre som om de var hverandres speil. Alt annet rundt dem forsvant – møblene, veggene, verden. Nelly sa at hun trakk seg tilbake, for selv hun følte seg som en inntrenger i noe for stort til å forstå.

"Hvorfor gjorde du dette mot oss?" spurte han. Stemmen hans skalv, ikke av svakhet, men av en raseri som hadde ventet i årevis.

"Hvorfor gjorde du dette mot deg selv?" svarte hun med et grått latterbrøl. "Jeg er Heathcliff," sa hun. "Du er meg. Men jeg gjorde et valg som brakk oss." Tårene rant, men hun gråt ikke som en som angret – hun gråt som en som endelig så sannheten. De sa farvel uten å slippe. Den natten fødte Catherine en datter – og døde. Edgar satt ved sengen, lydløs i sin sorg. Han holdt hånden hennes til den ble kald. Heathcliff gikk ut i mørket og ropte navnet hennes inn i vinden. "Kom tilbake, Catherine! Hjemsøk meg! Knus meg!" Han tok lokket av medaljongen om halsen hennes, der Edgar hadde lagt en hårlokk, og byttet håret ut med sitt eget. Så sto han der, alene, mens natten slukte alt.

Etter begravelsen forsøkte Hindley å skyte Heathcliff i trappen. Skuddet gikk feil. Kulen traff veggen og splintret treverket. Huset svarte med knirk og mørke, og natten spiste resten. Isabella, skrekkslagen, rømte fra Stormfulle høyder. Hun løp gjennom lyngen i mørket, med filler og blåmerker, og kom til Grangen en siste gang. Hun var mager og skitten, og øynene var tomme. "Jeg var dum," hvisket hun. "Jeg trodde kjærlighet kunne redde alt." Så dro hun videre uten å se seg tilbake. Hun fødte en sønn, Linton, langt borte, og døde tretten år senere.

Hindley døde han også, og Heathcliff tok over Stormfulle høyder helt og holdent – som en konge som hadde ventet tålmodig på tronen sin. Den lille Hareton, Hindleys sønn, ble gjort til tjener i sitt eget hus. Heathcliff ga ham harde ord i stedet for skole. Han lærte ham ingenting, lot ham vokse opp som et villdyr, uten bøker og uten varme. Slik ville han ta fra verden alt det hadde tatt fra ham. Årene rullet. Vinden ble aldri lei av å blåse over lyngen. Den bar med seg minner og tapte stemmer, og ingen så dem.

Tolv år gikk. På Grangen vokste Catherine og Edgars datter opp: Cathy. Hun var lys og levende, nysgjerrig og godhjertet. Håret var mørkt som morens, men øynene var milde som farens. Faren holdt henne skjermet for mørket på Stormfulle høyder. Han fortalte henne aldri hele historien, bare fragmenter, som puslespillbrikker hun ikke kunne sette sammen. Men barn som ikke får gå hvor de vil, finner veier. Cathy var nysgjerrig av natur, og stillheten gjorde henne bare mer uredd.

En dag red Cathy for langt og støtte på en gutt som bannet til henne. Han så ut som en villkatt og et barn samtidig. Klærne var fillete, ansiktet skittent, og øynene var mørke og stolte. Det var Hareton. De likte ikke hverandre. De holdt øye med hverandre likevel. I Cathys øyne var Hareton både stygg og stolt, og i Haretons øyne var Cathy bortskjemt og uvitende. Begge tok feil, og begge hadde litt rett. De skiltes med sinne, men begge så seg tilbake.

Isabella døde langt borte. Edgar hentet sønnen hennes hjem: Linton Heathcliff. Gutten var blek, syk og redd for alt. Han hostet konstant, og huden var så tynn at man kunne se blodårene. Han var mer som en visnende blomst enn en sønn. Edgar la hånden på Cathys skulder og sa at de måtte være gode mot ham. Men da Heathcliff hørte om sin sønn, krevde han gutten. Linton ble fraktet til Stormfulle høyder. Heathcliff så på ham med et blikk som vurderte mer enn det varmet. Han tenkte på arv, eiendom, gjerder og grenser som kunne flyttes.

Slik ble brikkene satt: Heathcliff på Stormfulle høyder med Hareton og Linton, og Edgar på Grangen med Cathy. Men vinden mellom husene bar hemmelige brev. Linton skrev til Cathy. Ordene var tynne og klagende, fulle av lengsel og svakhet. Cathy skrev tilbake. Hun skrev om hagen og bøkene, om farens hoste og den grå himmelen. Ordene deres var først lette, så tyngre. Nelly fant en bunke og truet med å brenne dem, men piggene i Cathys hjerte skrapte. "Ikke ta ham fra meg," ba hun. "Han er så svak. Han trenger noen." Nelly sukket og ga henne brevene tilbake.

Heathcliff trengte også noen – ikke for kjærlighet, men for å fullføre planen han hadde kneadd i hjertet siden barndommen: å eie alt som hadde eiet ham. Han lokket Cathy til Stormfulle høyder. Hun kom med nysgjerrighet og frykt, og fant Linton i stuen der gulvet alltid var litt skjevt og luften luktet av kulde. Linton var kjælen, men krevde mye. Han klaget over kulden, over maten, over alt. Cathy kjente en blanding av omsorg og irritasjon. Hun var vant til å bruke hjertet sitt fritt, men her ble det bundet i små, svake sukk.

Edgar, som var blitt stillere for hvert år uten Catherine, ble syk. Hostet hans ble dypere, og han ble tynnere og blekere. Han holdt fast i datteren sin. "Ikke dra til Stormfulle høyder," sa han. Stemmen var svak, men øynene var klare. Cathy lovet. Hun la hånden på hans og sverget. Men løfter tynnes i strekk. Heathcliff sendte bud. Linton gråt etter henne. Brevene ble flere, og ordene mer desperate. Cathy dro likevel, for hjertet hennes kunne ikke la være. Hun trodde hun gjorde det rette. Hun skjønte ikke at Heathcliff allerede hadde bestemt veien.

Nelly og Cathy kom til Stormfulle høyder, og porten lukket seg bak dem. Lyden var tung, som et lokk som falt på plass. Linton gjemte seg bak stolen, hostet, var blek som melk. Cathy strøk ham over håret og kjente sinnet gå i oppløsning. Da de ville dra, stengte Heathcliff dørene. Han sto foran dem, høy og mørk, som om han vokste i døråpningen. "Ingen forlater huset mitt," sa han. "Ikke i kveld. Ikke i morgen. Ikke før dere har gjort det dere må." Ordene hang i luften, tunge og uunngåelige.

Cathy fikk et valg som ikke var et valg: Gift deg med Linton nå, eller se faren din dø alene. Hun gråt, slo, ba. Hun kastet seg mot døren, men den ga ikke etter. Hun skrek etter Nelly, men ingen kom. Heathcliff sto som en vegg. Linton så ned. Han var redd for sin far, redd for sin egen kropp, redd for alt, og han valgte feighet. Nelly ble låst inne i et rom uten vindu. Cathy ble ført til pikenes rom, et trangt kammer med en smal seng og en muggen lukt. Om natten virket alt utenfor det lille vinduet større enn noensinne. Hun holdt på håpet som på en tynn tråd.

De giftet seg. Ikke i en kirke med blomster og sang, men i et kaldt rom med få ord. Linton skalv som om ordet "ja" var for tungt. Presten mumlet raskt, som om han ville bli ferdig. Etterpå tok Heathcliff nøkkelen til Grangen og la den i lommen, nesten ømt. Han hadde nå lenket Thrushcross Grange til Stormfulle høyder ved hjelp av en brud som aldri hadde fått velge. Cathy sto stille, iført en kjole hun ikke hadde valgt, og så på at døren lukket seg bak henne.

Cathy rakk hjem i tide til å ta farens hånd. Hun løp inn på rommet hans, med hjertet bankende og tårene rennende. Edgar smilte da han så henne. Han var tynn som et papir han nesten hadde skrevet ferdig. "Jeg er glad du er her," hvisket han. Øynene var milde, som om han så forbi alt det vonde. Han døde stille. Cathy sovnet ved sengen hans, våknet alene, og alt i henne ble tomt. Hun satt der lenge, mens lyset endret seg utenfor vinduet, og visste ikke hva hun skulle gjøre.

Hun dro tilbake til Stormfulle høyder fordi Heathcliff sto i døren og pekte. Det var ingen vei ut. Nå skulle hun bo der, i huset som luktet av fuktig tre og gammelt sinne. Linton døde kort tid etter, trett av livet, trett av seg selv. Han glippet bare ut en natt, som et stearinlys uten luft. Cathy satt alene igjen i huset som luktet av vått tre og for harde ord. Hun bar navnet Catherine som en flamme som ikke fikk vind. Hun var en enke før hun ble voksen.

Jeg, Lockwood, lot Nelly snakke ferdig mens jeg så for meg huset oppe i vinden. Jeg følte en merkelig blanding av avsky og medlidenhet for Heathcliff, som hadde brukt livet sitt på å bygge en borg av hevn – og fortsatt ikke hadde funnet fred. Det var som om han hadde vunnet alt og ingenting på samme tid. Sykdom tok meg, og jeg dro bort en tid, vekk fra alt. Jeg lå i sengen på Grangen og hørte regnet mot vinduet, og historien om Stormfulle høyder ble som en drøm jeg ikke kunne våkne fra.

Da jeg kom tilbake måneder senere, var noe forandret. Luften var annerledes, lettere, som om et press hadde lettet. Jeg gikk opp til Stormfulle høyder og trodde jeg skulle se de samme sure ansiktene, høre de samme harde ordene. Men døren sto på gløtt, og inne var det lys. Et varmt, gyllent lys som sivet ut i mørket. Jeg nølte, men trådte inn.

Cathy satt ved bordet med en bok. Hareton lente seg over skulderen hennes og stavet langsomt. De lo. Lo! Lyden var så uventet at jeg stoppet opp. Cathy la hånden på Haretons arm. Han trakk den ikke vekk. Jeg stirret. Dette var de to som hadde bitt hverandre med blikk. Nå satt de tett, som to som hadde funnet noe de ikke visste de lette etter. Det var ikke sånn at alt var godt. Men noe i huset hadde sluttet å knake.

Jeg fant Nelly i kjøkkenet. Hun smilte. "Han ble myk," hvisket hun om Hareton. "Det var ikke Heathcliff som gjorde det. Det var Cathy. Hun leste for ham. Hun lærte ham ord han aldri hadde fått. Og han lærte henne å tåle vær og vind, å løfte hodet i motvind uten å bli redd. De er like steile. Og like sultne på noe annet enn krangel." Hun rørte i gryten og så ut av vinduet. "Noen ganger må to mennesker finne hverandre for å finne seg selv."

Jeg spurte hvor Heathcliff var. Nelly så opp mot trappen som om den var lengre enn før. "Han er ikke seg selv," sa hun stille. "Han spiser ikke. Han sover ikke. Han stirrer ut. Han går og går, som om han følger etter noen han endelig kan se." Stemmen hennes var lav, som om hun ikke ville at veggene skulle høre.

Heathcliff hadde sett Catherine overalt i det siste, sa hun. I vinduet, i gangen, i skyggene. Eller kanskje var det bare slik lengsel arter seg etter så mange år. Han sluttet å plage Cathy. Han sluttet nesten å snakke. Han gikk ut i lyngen med trange øyne og kom hjem med våte sko. Han var full av fredløs fred. Nelly sa at hun en gang så ham stå stille i hagen, med ansiktet vendt mot moene, og han så ut som en som ventet på noe som ikke kom.

En natt hørte de ham gå ut og ikke komme inn igjen. Døren knirket, og så var det stille. Dagen etter fant de ham på sengen, med øynene vidåpne, som om blikket hans endelig hadde nådd det han alltid hadde søkt. Han smilte. Ingen hadde sett ham smile slik før. Det var et smil som ikke var for verden, men for noe inni ham. Han var død.

De gravde ham ned ved siden av Catherine, slik han hadde bedt om. Graven hennes var allerede et sår i bakken. Nå ble det to. Edgar lå litt unna, rolig i sin jord. Om kvelden, når vinden la seg i lyngen, var det som om to skygger gikk der ute, side ved side. Nelly sa at hun hadde sett dem – eller kanskje det bare var lyngen som rørte seg. Jeg visste ikke hva jeg skulle tro, men jeg kjente en merkelig fred.

Med Heathcliff borte ble det stille på Stormfulle høyder. Stillheten var annerledes enn før – ikke trykkende og tung, men som om huset endelig kunne puste. Hareton sto lenge ved graven, som om han ventet på en siste kommando som ikke kom. Cathy sto ved siden av ham, ikke som en fiende eller en fange, men som en som hører en annen puste. Vinden lekte i håret deres, og de så ut over lyngen som strakte seg mot horisonten.

"Vi skal flytte ned til Grangen," sa hun en dag. Stemmen var bestemt, men myk. "Vi kan åpne vinduene der. Slippe solen inn." Hareton nikket, som om han nikket både til henne og til noen inni seg som endelig sa ja. De så på huset rundt seg, på krokene som hadde holdt tilbake mer enn ytterdører, og de begynte å løsne dem. Sammen bar de esker og møbler, og for hver gjenstand ble huset lettere.

Nelly pakket sakene, gikk rolig mellom rom som husket for mye. Hun samlet opp Cathys bøker og Haretons enkle skatter – en sløv kniv, en kjær stein, et tau. Alt skulle få plass i et annet liv. Jeg hjalp til så godt jeg kunne, selv om jeg mest sto i veien, fordi jeg ikke kunne la være å stirre på veggene. Der, i den gamle sengehimmelen som et hus inni huset, kjente jeg kulde mot fingrene og så det samme navnet risset inn igjen og igjen: Catherine.

En gang var jeg en fremmed som ikke forsto. Nå forsto jeg like lite, men på en annen måte. For det fantes kjærlighet i huset, og det fantes hat, og begge hadde gjort det for trangt å puste. Kanskje måtte det to nye mennesker til for å åpne vinduene. Jeg lot fingrene gli over bokstavene, og de føltes mindre som en forbannelse og mer som en påminnelse.

Før de dro, gikk Cathy bort til Hareton og smilte rart. "Skal vi lese litt mer i kveld?" spurte hun. Han kremtet. "Bare hvis du ikke ler når jeg sier feil." Hun lo, men det var en mild latter, og den fikk ham til å rette seg opp. Han tok boken. Hun la hånden på skulderen hans. De leste. Bokstavene ble ord. Ordene ble en sti. Stien gikk fra rommet og ut på lyngen og videre, nedover mot Grangen, og kanskje enda lenger.

Jeg satt i stolen og så på dem. Lyset fra ilden danset over ansiktene deres, og for første gang føltes Stormfulle høyder ikke som et fengsel, men som et sted hvor noe nytt kunne begynne. Hareton stammet seg gjennom en setning, og Cathy nikket tålmodig. Det var ikke perfekt. Men det var ekte.

Jeg gikk ut alene og sto under himmelen. Vinden hadde roet seg. Lyngen var nesten søvnig. Den lave solen kastet lange skygger, og alt var stille. Da jeg så opp mot kirkegården, fikk jeg et øyeblikks merkelig visshet: De døde hadde falt til ro. Catherine hadde løpt lenge nok. Heathcliff hadde jaget lenge nok. Nå var det nye føtter på stien, og de løp ikke – de gikk.

Jeg tenkte på dagen jeg kom hit. På dører som smalt, på øyne som skar, på ord som bet. Og nå på dette: en kopp te på et bord, to unge som leste, en husholderske som pakket forsiktig ned fortiden. Verden hadde forandret seg, eller kanskje var det bare jeg som så den annerledes. Jeg pustet inn den kjølige luften og følte meg lettere.

Men historien var ikke bare stillhet og ny start. Den var også en advarsel, sa Nelly. Hun satte seg ved ilden, og ansiktet hennes var alvorlig i det flakkende lyset. "Kjærlighet uten klokskap kan bli som vind som aldri finner et hjørne å hvile i. Og stolthet uten hjertelag blir til is. Catherine og Heathcliff elsket hverandre som storm. De valgte hver sin vei og lot hverandre bli borte der ute i uværet. Vi som lever, må velge bedre."

Jeg nikket, for jeg forsto henne, tror jeg. Samtidig visste jeg at noen historier ikke kan måles med rette linjer. De må puste. Og denne hadde pustet altfor tungt altfor lenge. Nelly så på meg med sine kloke øyne og smilte. "Men noen ganger, herr Lockwood, er det ikke for sent. Ikke for noen."

Hareton gikk ut i hagen og prøvde den gamle pistolen til Hindley. Den var rusten, og han senket den igjen. Han holdt den opp mot lyset, så på rustflekkene, og la den fra seg. Så tok han en spade og ryddet i bedene som aldri hadde blomstret, og jorden lå plutselig myk og mørk. Slike ting kunne han. Han visste hvordan jord skulle snus, hvordan steiner skulle fjernes. Cathy kom ut og satt på trappen med strikketøy hun ikke mestret. Trådene fløt i en eneste stor floke.

"Jeg er håpløs," sa hun, og holdt opp det som skulle være et skjerf, men så mer ut som en klump.

Han smilte bredt. "Jeg også," sa han. "Da kan vi være håpløse sammen." Hun lo. Det var en ny lyd i huset – ikke gapende og tom, men varm og urolig på en god måte. De satt der i kveldssolen, han med jord under neglene, hun med garn overalt, og ingenting var perfekt, men alt var mulig.

En dag hentet Hareton en gammel bok han hadde gjemt som en skatt, til tross for at Heathcliff en gang hadde kastet den i ilden. Sidene var svidd i kantene, og lukten av røyk hang fortsatt mellom permene. Teksten var uklar enkelte steder, som om flammene hadde spist ordene. Likevel var historien inni der, som om bokstavene husket hverandre.

Cathy strøk over brannmerkene og leste høyt. Stemmen hennes fylte rommet, og Hareton hørte på, øynene fulle av både skam og stolthet – skam over alt han ikke hadde lært, stolthet over alt han nå fikk. De snakket også om alt det stygge, uten å slå. Han fortalte om nettene da Hindley ropte og dagen da han nesten falt i trappen fordi ingen passet på ham. Hun fortalte om låste dører og gjeld hun aldri hadde laget. Samtalen deres var som å lystre vindkast: man kunne ikke alltid vite når det kom, men det var friskt.

Jeg fikk se et øyeblikk jeg aldri glemmer. Cathy og Hareton sto i døråpningen mot kveld, og alt var oransje. Solen hang lavt over lyngen og kastet et gyllent lys over alt. Cathy la hodet på skulderen hans, og han la kinnet mot håret hennes. Det var ikke storm. Det var ikke en flamme som var i ferd med å sluke alt. Det var bare varme. Det var nok.

Nelly ryddet lavmælt bak dem og tørket en tåre ingen trengte å snakke om. Hun hadde sett barn komme og gå i dette huset. Hun hadde sett dem flire, skrike, elske, lyve. Nå så hun to som ville noe annet. Og hun var ikke lenger ung, men hun smilte som en som endelig ser frø spire etter en altfor lang vinter. Jeg sto i skyggen og så på, og for første gang på lenge følte jeg meg hjemme.

På kirkegården lå tre navn nesten i samtale med hverandre: Edgar Linton – stilt; Catherine – rastløs; Heathcliff – uro. Men jorden var tung og trygg over dem. Jeg satte meg en stund mellom gravene, og gresset var mykt og fuktig. En hyrde gikk forbi med sauene sine, og vinden bar med seg lukten av våt jord og fjær. Ingen skygger kom for å skremme meg. Jeg skal ikke lyve: Jeg hørte ingenting. Og nettopp det kjentes som et svar.

Nede ved veien ropte noen på meg. Det var Cathy, som vinket. "Kom og hjelp oss å flytte teppet!" ropte hun. Hareton sto bak henne og bar en kiste som for en gangs skyld ikke var for tung. Jeg reiste meg, børstet jord av buksene og gikk. Det føltes godt å bli kalt, å være nyttig, å være en del av noe som vokste.

Slik endte min tid med Stormfulle høyder – ikke med brak, men med arbeid, latter, litt krangel om småting, og et løfte som lå i luften uten at noen sa det høyt. Cathy og Hareton skulle gifte seg når våren ble lang nok og kveldene varme nok. De skulle bo på Grangen, med vinduer som åpnes lett, og hagen skulle få blomstre. Stormfulle høyder skulle stå igjen i vinden, uten skrik, bare med sin gamle stein og en dør som kanskje skulle knirke mindre etter hvert.

Jeg sa farvel til Nelly, som klappet meg på hånden, og til Cathy, som lo av hatten min fordi den blåste på skrå, og til Hareton, som grep hånden min hardt som en mann som endelig vet hva han bærer. Jeg gikk nedover stien og tenkte at noen historier gjør oss tunge. Andre gjør oss lettere. Denne hadde gjort begge deler.

Om nettene, når vinden er akkurat passe og månen løfter seg som en knapp i himmelen, kan man kanskje tro at man ser to skikkelser på moene. Noen sier det er Heathcliff og Catherine, som endelig går i takt. Kanskje er det bare lyngen som rører på seg. Kanskje er det håp som tar form i mørket, så vi våger å tro på morgenen.

Jeg valgte å tro på morgenen. For i huset som en gang var fullt av slamrede dører og hissig pust, satt nå to unge og delte bokstaver. Og en husholderske tente lys før skumringen, ikke for å skremme bort skygger, men for å lese litt til. Slik slutter historien om Stormfulle høyder, om kjærlighet som kunne ha spist alt, og om to som lærte å nære den i stedet for å sulte den. Når vinden løyer og lyngen endelig hviler, er det ikke stillhet som er skummel. Det er stillheten som gjør plass for stemmer som ikke roper lenger, men endelig får snakke lavt.