Drømmen om det røde kammerÅldersanpassad version

I begynnelsen, for lenge siden da verden fortsatt var ung og himmelen nylagd, fantes det en merkelig stein. Den var blitt etterlatt av gudinnen Nüwa da hun lappet himmelen sammen. Hun hadde smeltet sammen steiner av fem forskjellige farger for å tette hullene, men denne ene steinen var blitt til overs. Nå lå den alene ved foten av et fjell, omgitt av gress som vokste vilt og frodig rundt den. Steinen lå der i århundrer og så på stjernene som vandret over himmelen, og lengtet etter å bli brukt til noe stort og meningsfylt.

En dag kom en munk og en daoist vandrende forbi. De hadde gått i mange dager og snakket om livets mysterier. Da de fikk øye på steinen, stoppet de opp. De så at steinen hadde fått ånd og intelligens, og de forstod hvor trist den var. Steinen hadde lært å tenke og føle, og den sørget over sin egen unyttighet.

«Vil du ut i verden og oppleve menneskelivet?» spurde munken og bøyde seg ned.

Steinen bad inderlig om å få bli tatt med. Munken tryllet den da om til en vakker liten jade med innrissede ord som glitret i sollyset. Sammen med daoisten tok de den med seg ned til menneskeverdenen.

I byen Gusu bodde en rik og velsignet mann som het Zhen Shiyin. Han hadde alt en mann kunne ønske seg – rikdom, respekt og en vakker familie. Mest av alt elsket han sin lille datter Yinglian. Hun var bare tre år gammel, med øyne som klare krystaller og en latter som fikk selv fuglene til å tie. En natt drømte Zhen Shiyin en underlig drøm. Han så en munk og en daoist som bar en jade ned til jorden. De sa at jaden skulle bli født sammen med en gutt som ville få et helt spesielt liv, fullt av lykke og ulykke.

Samtidig fantes det et vakrest gress i himmelen. Det var Gyllenperle-gresset, som vokste ved elvebredden i den himmelske hagen. Det ble passet på av en ung gutt som het Shen Ying. Hver dag vannet han gresset med dugg han samlet fra blomsterbladene. Fordi Shen Ying var så snill og omtenksom, ble gresset til piken Lin Daiyu. Men hun skyldte ham en hel livstid med tårer, for slik er himmelens lover.

Zhen Shiyin våknet fra drømmen med et rykk. Han kjente svetten på pannen og hjertet som banket fort. Ute skinte solen, og byen var allerede våken. Han bestemte seg for å gå ut i gaten for å få frisk luft og rydde tankene.

Der traff han en skitten munk som satt på et gatehjørne. Munken lo en skingrende latter og ropte underlige ting mot himmelen. Folk gikk forbi og ristet på hodet, men Zhen Shiyin ble stående og lytte.

«Gråt og sorg venter den lille jenten din!» ropte munken og pekte på ham. «Lanternefesten kommer med ulykke! Se opp, se opp!»

Zhen Shiyin rynket pannen. Han trodde mannen var gal og gikk videre med tunge skritt. Men ordene satt igjen i ham som en torn som ikke ville slippe.

Da Lanternefesten kom, fyltes gatene med lys og latter. Barn løp omkring med papirlykter i alle farger, og fyrverkeri smalt mot nattehimmelen. Men midt i all gleden forsvant lille Yinglian. Noen hadde tatt henne mens alle så på de knitrende stjernene som eksploderte over dem. Familien lette overalt – gjennom smug, langs elven, i templene – men hun var sporløst borte.

Kort tid etter brant huset deres ned til grunnen. Flammene slikket seg gjennom de vakre rommene, og alt de eide – silke, porselen, bøker – gikk tapt i røyken. Zhen Shiyin ble så fortvilet at han fulgte etter munken og daoisten ut av byen. Han forlot alt sammen, rikdom og status, og vandret bort for aldri å bli sett igjen.

En fattig lærd, Jia Yucun, bodde i et lite tempel i nærheten. Han hadde drømt om å bli embetsmann, men pengene strakk ikke til reisen til hovedstaden. Zhen Shiyin hadde en gang gitt ham penger, og nå sto Jia Yucun på tempeltrappen og så mot horisonten.

Jia Yucun bestod embetseksamen med glans. Kinesiske tegn danset foran øynene hans da han så navnet sitt på listen. Han ble utnevnt til prefekt i en rik provinsby, hvor han flyttet inn i et vakkert embetshus med bambus i gården. Han giftet seg med en tjenestejente som het Jiao Xing, en beskjeden og snill kvinne som hadde stått ved hans side i de vanskelige årene.

Men lykken varte ikke lenge. Jia Yucun tok imot bestikkelser – først små gaver, så større summer penger som ble presset fra fattige bønder. Ryktet spredte seg, og han ble avsatt fra embetet. Nå var han igjen fattig og uten arbeid, og han vandret fra by til by på jakt etter en ny mulighet.

Han fikk jobb som huslærer hos en rik mann ved navn Lin Ruhai. Lin Ruhai var en lærd og respektert embetsmann, men hans største sorg var at hans kjære kone var død. Han hadde en datter som het Lin Daiyu. Hun var en svak og vakker pike, svært klok for alderen, med øyne som virket å se rett gjennom folk. Moren hennes døde da Daiyu var liten, og faren bestemte at hun skulle reise til hovedstaden for å bo hos sin bestemor, den gamle fru Jia.

«Du må være snill og lydig,» sa faren før hun reiste, og stemmen skalv litt. Han strøk henne over håret. «Bestemor Jia vil ta godt vare på deg. Hun er en klok og snill dame.»

Daiyu var både spent og redd. Hun hadde hørt at familien Jia var mektig og rik, og at Rong-guo-huset, der de bodde, var et av de største og mest praktfulle i hele hovedstaden. Hun så båten gli ut fra bryggen og følte seg som et blad som ble ført av vinden.

Jia Yucun fulgte henne til byen. Der møtte han gamle venner som hjalp ham med å bli embetsmann igjen. Han skulle senere spille en viktig rolle i familiens skjebne.

Da Daiyu kom til Rong-guo-huset, ble hun møtt av tjenere som bar henne inn i en praktfull gårdsplass. Her var alt så stort og vakkert at hun nesten ble svimmel. Veggene var dekket av utskjæringer, og lanterner hang som perler i rekker. Bestemor Jia tok imot henne med åpne armer og gråt av glede.

«Stakkars barn, du ligner så på datteren min,» sa hun og holdt Daiyu tett inntil seg. Hun duftet av sandeltre og gamle minner.

Daiyu møtte tantene sine og sine kusiner. Alle var nysgjerrige og stirret på henne. Så kom det inn en kvinne med et strålende smil og et skarpt blikk som skannet rommet på et sekund. Det var Wang Xifeng, også kalt Fengjie. Hun styrte hele husholdet med fast hånd, og alle visste at hun var den mektigste kvinnen i huset etter bestemor Jia.

«For en vakker pike,» utbrøt Xifeng med lys stemme. «Dette er datteren til min avdøde svigerinne! Se, hvor hun ligner på sin mor!» Hun grep Daiyus hånd og førte henne rundt.

Mens de snakket, hørte de plutselig skritt utenfor – lette, raske skritt. En ung gutt kom inn, kledd i fine klær av silke og brokade, med et ansikt som lyste som solen. Det var Baoyu, sønnen i huset, den berømte gutten som var født med en jade i munnen. Han hadde brennende øyne og hår som en bekksort foss.

Baoyu stirret på Daiyu, og en merkelig stillhet falt over rommet.

«Denne piken har jeg sett før,» sa han.

«Ikke snakk tull,» sa bestemor Jia og lo. «Hun har nettopp kommet. Du kan ikke ha sett henne før.»

Baoyu ble stående og se på Daiyu som om han så gjennom henne. Han syntes hun var den vakreste han noen gang hadde sett, med en ynde som minnet om en pilekvist i vinden.

«Har du en jade?» spurte han plutselig og tok seg til halsen.

Daiyu ristet på hodet, litt overrumplet. Da ble Baoyu med ett rasende. Han rev jaden av halsen med et rykk og kastet den i gulvet så det klang.

«Denne jaden er ikke verdt noe!» ropte han med høy stemme. «Den er bare stein! Hvorfor skal jeg ha en slik jade når hun ikke har noen? Det er urettferdig!»

Alle ble forskrekket. Tjenerne skyndte seg å plukke opp jaden fra gulvet, og bestemor Jia tok den og hang den tilbake rundt halsen hans med skjelvende hender.

«Ikke vær så voldsom, gutten min,» sa hun mildt. «Daiyu er ny her. Du må være snill og vennlig mot henne. Hun er din kusine, og hun trenger din støtte.»

Ternen Xiren tok Baoyu med seg til rommet hans. Hun var den som tok seg best av ham, og hun visste nøyaktig hvordan hun skulle roe ham ned. Xiren var snill og tålmodig, med et vennlig ansikt og en myk stemme, men hun bekymret seg ofte for Baoyus plutselige humørsvingninger. Hun satte ham ned og ga ham te.

Daiyu så på alt dette fra døren. Hun følte seg både rørt og engstelig. Hun skjønte at Baoyu var annerledes enn andre gutter – han var vill og uberegnelig, men også på en merkelig måte ekte. Hun visste ikke helt hva hun skulle tro om ham, men noe i henne ble trukket mot ham.

En dag kom Xue-familien flyttende til byen i en stor prosesjon med kister og tjenere. Xue Pan, den eldste sønnen, var en brutal og hensynsløs mann. Han hadde drept en mann i en krangel om en tjenestejente – en ung kvinne som het Yinglian. Det var ingen ringere enn datteren til Zhen Shiyin, den lille jenten som hadde forsvunnet på Lanternefesten. Nå ble hun holdt fanget av Xue Pan, men ingen visste hvem hun egentlig var bak det nye navnet Xiangling.

Jia Yucun, som igjen var blitt embetsmann, ordnet saken slik at Xue Pan slapp straff. Mot store pengesummer forsvant anklagene som røyk i vinden. Slik ble rettferdighet tilsidesatt for pengenes skyld, og en forbryter gikk fri.

Søsteren til Xue Pan het Baochai. Hun var vakker, med et rolig ansikt og en klokskap som overgikk de fleste. Alle i familien Jia ble straks glad i henne. Hun bar et gullsmykke med en innskripsjon som glitret i sollyset: «Evig lykke og langt liv.» På en merkelig måte passet ordene sammen med inskripsjonen på Baoyus jade.

Daiyu ble sjalu. Hun så hvordan alle beundret Baochai, og hun kjente en brennende misunnelse i brystet. Hun syntes Baochai var for perfekt, for rolig, for vennlig, og hun var redd for at Baoyu skulle forelske seg i henne. Sjalusien gnagde i henne som en orm, og hun ble ofte sur og fjern, gikk for seg selv og svarte kort.

Baoyu visste ikke helt hva han skulle gjøre. Han likte begge jentene, men han følte seg mer knyttet til Daiyu. Når han så på henne, kjente han en merkelig gjenkjennelse. Likevel tiltrakk Baochais ro og vennlighet ham også.

En natt drømte Baoyu noe merkelig og vidunderlig. Han vandret inn i en tett skog der trærne raget mot himmelen og løvet hvisket hemmeligheter. Han kom til et sted som het Den Illusoriske Himmel, et sted som verken var himmel eller jord, men noe midt i mellom. Der møtte han feen Jinghuan, en skjønnhet så blendende at han måtte skjerme øynene.

Feen viste ham en stor bok med skjebner for alle kvinnene i Jia-familien. Sidene var fulle av navn og bilder, tegnet i fine strøk.

«Her ser du hvordan det vil gå med dem,» sa feen med en stemme som klangen av en fjern klokke. «Men du må ikke fortelle noen hva du har sett. Dette er hemmeligheter som ikke må bæres ut.»

Baoyu så navn – noen kjente, noen ukjente – og bilder av fremtidige hendelser. Men han forstod ikke alt. Bildene var gåtefulle, som skygger på en vegg. Feen lærte ham også om kjærlighet og sorg, om hvor vakkert og vondt livet kan være, om lengsel som aldri blir stilt.

Da han våknet, følte han seg forvirret og forandret. Etter den natten ble forholdet til Xiren annerledes, dypere og mer alvorlig. Xiren ble enda mer hengiven, og Baoyu stolte på henne som ingen andre.

Noen dager senere kom en gammel kone til huset, støttet til en kjepp. Det var Liu Laolao, en fattig slektning som trengte hjelp. Hun kom fra landsbygda med jord under neglene og håp i hjertet. Xifeng tok imot henne med et vennlig smil, lyttet til hennes historie og ga henne penger og mat. Liu Laolao var så takknemlig at hun lovet å komme tilbake med grønnsaker fra hagen sin.

Baoyu besøkte Baochai en regnværsdag. Været var grått, og regnet trommet mot taket. Han satt ved hennes side og så på gullsmykket hun bar. Det var vakkert utformet, og ordene glitret svakt: «Evig lykke og langt liv.» Han sammenlignet det med inskripsjonen på jaden sin: «For aldri å glemme deg.» Ordene passet sammen som to halvdeler av en helhet.

«Dette er et tegn,» hvisket en av tjenerne som sto i døren. «Kanskje de to er ment for hverandre. Skjebnen har skrevet det.»

Daiyu hørte dette og ble enda mer ulykkelig. Hun trakk seg tilbake til sitt eget rom, der bambusene raslet utenfor vinduet. Hun gikk ofte for seg selv og skrev dikt om ensomhet og tapt kjærlighet, med blekk som fløt som tårer over papiret.

Baoyu ble venn med Qin Zhong, en gutt som var slektning av familien. Qin Zhong var spinkel og blek, men vennlig og intelligent. Sammen begynte de på slektsskolen. Der var det mye bråk og slossing mellom elevene – de kranglet om bøker, om plassering, om ære. Lærerne hadde vanskelig for å holde orden. Qin Zhong ble syk og døde kort tid etter, og Baoyu ble dypt sorgfull. Han gikk i flere dager uten å spise.

I mellomtiden ble Qin Keqing, en av svigerdøtrene i familien, alvorlig syk. Hun ble blekere og blekere, og legene kunne ikke hjelpe. Til slutt døde hun ung, bare nitten år gammel. Jia Zhen, mannen hennes, sørget voldsomt og bestemte seg for å gi henne den flotteste begravelsen som noen gang var sett i byen.

Begravelsen til Qin Keqing var overdådig og praktfull. Alt skulle være perfekt – fra kistens utsmykning til gjestelisten. Xifeng styrte alt med jernhånd, og ingen torde å si et imot. Hun gikk rundt med et skarpt blikk, ga ordre, truet og smilte vekselvis, og alt gikk som smurt. Tjenerne løp for å følge hennes befalinger.

Under prosesjonen møtte de Nordstille-prinsen, en mektig og respektert mann som red på en svart hest. Han steg av og hilste på familien. Prinsen ga Baoyu et par perler som glitret som måneskinn.

«Du er en usedvanlig gutt,» sa prinsen og så på ham med gjennomtrengende øyne. «Ta vare på jaden din. Den er viktigere enn du vet.»

Baoyu takket og følte seg stolt. Men inni seg lengtet han etter Daiyu, som var reist hjem til faren sin. Faren hennes, Lin Ruhai, var blitt syk og døde kort tid etter. Daiyu kom tilbake til Rong-guo-huset som foreldreløs, med bare en liten kiste med eiendeler.

Nå hadde hun ingen andre enn bestemor Jia og Baoyu. Hun gråt mye om natten, når ingen så henne, og helsen ble stadig dårligere. Hostene ble flere, og hun spiste mindre. Baoyu prøvde å trøste henne, men hun trakk seg ofte unna og vendte ansiktet bort.

«Jeg er bare en byrde for alle,» sa hun en dag, med svak stemme.

«Nei,» svarte Baoyu og tok hånden hennes. «Du er den beste av oss alle, Daiyu. Du må ikke si slikt.»

En dag kom det store nyheter som sendte gledesbølger gjennom hele husholdet. Yuanchun, den eldste datteren i Jia-familien, var blitt konkubine for keiseren. Det var en enorm ære som falt som en velsignelse over familien. Bestemor Jia gråt av lykke, og tjenerne løp med nyhetene.

Familien bestemte seg for å bygge en stor og vakker hage for å feire hennes besøk. Arkitekter ble hentet, og arbeidet begynte straks. Hagen ble kalt Daguanyuan – Den Store Hagens Syn. Den var full av paviljonger med opptrukne tak, dammer med gullfisk som blinket, og blomsterhager i alle tenkelige farger.

Baoyu fikk være med å navngi stedene – han var overraskende talentfull og fant på navn som «Den Duftende Snøens Hall» og «Bambuslunden som Hvisker». Yuanchun kom på besøk i en praktfull prosesjon, og hun ble rørt over alt det vakre familien hadde laget.

«Dere må skrive dikt om hagen,» sa hun med et varmt smil. «La ordene fange det vi ser.»

Baoyu, Baochai, Daiyu og de andre skrev dikt med konsentrerte ansikter. Baochai hjalp Baoyu med å forbedre et av diktene sine, og Daiyu ble sint. Hun syntes Baochai blandet seg for mye inn i det som ikke angikk henne.

«Du trenger ikke min hjelp,» sa Daiyu kaldt til Baoyu, og stemmen var skarp som glass.

Baoyu sukket tungt. Forholdet mellom de to jentene var stadig mer anspent. Han følte seg som en som ble dratt mellom to krefter, og han visste ikke hva han skulle gjøre.

Xiren, som så alt, bestemte seg for å snakke med Baoyu. Hun satte ham ned på sengekanten og sa: «Du må slutte med dødsprat, respektere studiene og ikke spotte munker og nonner. Hvis du lover meg det, skal jeg alltid være hos deg.»

Baoyu lovet. Han prøvde å være flinkere på skolen og mindre impulsiv, men det var ikke lett. Sjalusien mellom Daiyu og Baochai fortsatte å ulme som glør under aske.

På Baochais femtårsdag ble det holdt en stor fest med teater og musikk. Gaver ble gitt, og bordene var fulle av delikatesser. Baochai var midtpunktet, og alle beundret hennes eleganse og klokskap. Hun smilte og takket, og alle følte seg sett av henne. Daiyu satt i et hjørne, der skyggene falt, og kjente seg oversett og glemt.

«Hvorfor ser alle på henne?» tenkte hun bittert. «Er jeg ikke bra nok? Hvorfor kan ikke noen se meg?»

Hun gikk tidlig hjem i stillheten og satte seg med penselen. Hun skrev et trist dikt om tårer og svik, om sommer som blir til høst.

Fengjie, som alltid hadde kontroll, fødte en datter med store, undrende øyne. Men Jia Lian, mannen hennes, hadde i hemmelighet en affære med en annen kvinne. Fengjie fikk vite det gjennom sladder blandt tjenerne. Hun ble rasende, men holdt masken og ventet på rett øyeblikk for å slå til.

Yuanchun bestemte at de unge kvinnene og Baoyu skulle flytte inn i Daguanyuan-hagen. De fikk hver sin bolig, som små kongedømmer. Baoyu fikk en praktfull paviljong med utsikt over en bambuslund der vinden lagde musikk. Daiyu fikk et sted med grønne bambusstrå og en liten bekk som murret dag og natt.

Der levde de, drømmende og uvitende om hva fremtiden ville bringe.

I hagen leste Baoyu forbudte romaner som ble smuglet inn. Det var kjærlighetshistorier om elskende som trosset alt, fulle av lidenskap og lengsel. Han delte bøkene med Daiyu under et stort tre med hengende greiner. De satt sammen på en steinbenk, og Daiyu ble rørt av ordene som danset på sidene.

«Dette er bare fantasi,» sa hun, men stemmen skalv litt. «Slik kjærlighet finnes ikke i virkeligheten. Det er bare forfatterens drømmer.»

Men hun leste likevel, og noe i henne lengtet etter den samme lidenskapen, den samme intensiteten.

En dag gikk Daiyu ut i hagen for å begrave visne blomsterblader. Hun samlet dem i en liten haug og lagde en grav under et tre. Hun gråt over dem som om de var gamle venner. Sang fra et teaterstykke i det fjerne nådde ørene hennes, og ordene traff henne som piler rett i hjertet.

«Dere blomster, dere vil visne, og ingen vil huske dere,» hvisket hun til jorden. «Slik er det med alt vakkert.»

Baoyu kom gående langs stien og så henne sitte der, med tårer som perler nedover kinnene. Han ble stående og se på henne, og hjertet hans fyltes med en dyp, uforståelig vemod.

«Hvorfor gråter du, Daiyu?» spurte han forsiktig.

«Fordi alt vakkert må forsvinne,» svarte hun uten å se opp.

Han satte seg ved siden av henne, og de satt der i stillhet mens vinden raslet i bladene. Det var et øyeblikk av perfekt samhørighet, men også av dyp sorg.

Jia Yun, en av slektningene som alltid gikk i skyggen, fikk ansvar for planting i hagen. Med jord under neglene og svette på pannen arbeidet han flittig. Der møtte han en tjenestejente som het Hongyu, med øyne som mørk jade. De ble forelsket i hemmelighet. Men slike forhold var risikable, og de måtte holde det som en tett bevart hemmelighet.

Jia Huan, Baoyus halvbror, var misunnelig på Baoyu. Han hatet måten alle så opp til Baoyu på, måten han slapp unna med alt. En kveld da de satt sammen og studerte ved lampelys, veltet Jia Huan et lysbæger, og varm olje sprutet i ansiktet på Baoyu. Han skrek og ble brent, og arret ble sittende.

«Det var et uhell,» sa Jia Huan, men alle visste at han hadde gjort det med vilje.

Kort tid etter ble Baoyu og Xifeng alvorlig syke. De lå med høy feber og så syner om natten. Familien trodde de var forhekset. Legene kunne ikke hjelpe, medisinen hjalp ikke. Men en dag kom en munk og en daoist til huset, like skitne som de alltid var.

«Dette er svart magi,» sa munken og ristet på hodet. «Men vi kan helbrede dem.»

De ba over Baoyus jade og ga Xifeng en medisin av urter. Snart var de friske igjen. Det viste seg at Zhao yiniang, en av konkubinene, hadde betalt en kvinne ved navn Ma daopo for å legge en forbannelse over dem. Zhao yiniang ble straffet, men skaden var gjort.

Baoyu hadde mistet noe av sin gamle livsglede. Han ble oftere stille og tankefull, som om han lyttet til en fjern stemme.

Baoyu fikk et rødt skjerf av Jiang Yuhan, en ung skuespiller med et smil som solen. De ble gode venner, og Baoyu satte pris på hans åpenhet. Keiseren sendte gaver til familien – silke, smykker, parfyme. Alle fikk hver sin gave. Baoyu og Baochai fikk like sett med røde perler, noe som ble sett på som et tegn av tjenerne.

Under en tempelutflukt antydet abbed Zhang at Baoyu og Baochai burde gifte seg. Han snakket om harmonien mellom jade og gull, om skjebnens vev. Baoyu ble sint og nektet å høre på slikt snakk.

«Jeg vil bestemme selv over mitt eget liv!» sa han med flammende øyne.

Han fornærmet Baochai ved et uhell – et skarpt ord som satt dypt. Hun gikk gråtende bort med skjult ansikt. Så flørtet han tankeløst med Jin Chuan, en tjenestejente hos moren sin. Wang-fruen ble sint og jaget Jin Chuan ut av huset. Jin Chuan var så fortvilet at hun kastet seg i en brønn og druknet.

Da Baoyu hørte nyheten, ble han knust. Han hadde bare tullet, bare lekt. Nå var hun død, og han følte skylden som en tung stein på brystet. Faren hans, Jia Zheng, fikk høre om Baoyus vennskap med skuespilleren Jiang Yuhan – et upassende vennskap for en ung herre – og om dødsfallet til Jin Chuan. Han ble rasende.

«Du vanærer familien!» ropte han, stemmen buldrende.

Han beordret at Baoyu skulle piskes. Tjenerne holdt ham nede, og faren slo ham med en bambusstokk til ryggen var full av blodige sår.

Daiyu kom for å besøke Baoyu etter piskingen. Hun gikk stille inn i rommet, der sollyset falt i striper gjennom skodder. Hun så sårene på ryggen hans, de røde stripene, og gråt stille.

«Det gjør vondt å se deg slik,» hvisket hun og tok hånden hans.

Baoyu smilte svakt, til tross for smerten. «Det er ingenting, Daiyu. Jeg fortjente det. Jeg har vært dum.»

Han sendte henne noen brukte lommetørklær som tegn på hengivenhet – en stille erklæring. Daiyu forstod budskapet og ble rørt til tårer.

Wang-fruen bestemte seg for å heve Xirens status i huset. Hun skulle offisielt bli Baoyus konkubine senere. Xiren var glad, men også bekymret. Hun visste at Baoyus hjerte tilhørte Daiyu, at han tenkte på henne om natten.

Poesiklubben i hagen ble stiftet. Jentene møttes regelmessig, med pensler og blekk, for å skrive dikt og konkurrere. Daiyu vant ofte – ordene hennes var fulle av følelser. Baochai var også dyktig, men hennes dikt var mer behersket.

Liu Laolao kom på besøk igjen, denne gangen med en kurv full av grønnsaker. Hun underholdt alle med sine klønete måter og drikking. Hun spiste og drakk så mye at hun ble full og sovnet i Baoyus seng. Det ble stor ståhei, men bestemor Jia lo og sa det bare var moro.

Baochai tok Daiyu til side og irettesatte henne for å lese forbudte bøker. «Det er ikke passende for en ung pike,» sa Baochai strengt.

Daiyu ble flau og takket for rådet. For første gang følte hun respekt for Baochai.

Fengjies fødselsdag ble feiret med stor fest og glede. Musikk spilte, og bordene bøyde seg under maten. Men Baoyu forlot huset i all hemmelighet. Han gikk til et øde sted for å ofre til Jin Chuans minne, med røkelse og stille bønner. Han kunne ikke glemme at hun var død på grunn av ham.

Under festen oppdaget Fengjie at Jia Lian hadde vært utro igjen. Denne gangen med Bao Ers kone, en gift kvinne. Fengjie stormet inn i rommet, skrek og slo. Stemmen hennes bar gjennom hele huset. Bao Ers kone, grepet av skam, hengte seg samme natt.

Jia She, faren til Jia Lian, forsøkte å tvinge Yuanyang, en av bestemor Jias tjenestejenter, til å bli hans konkubine. Han sendte gaver og trusler, men Yuanyang nektet. Hun klippet av håret i protest og ropte: «Jeg vil heller bli nonne!»

Bestemor Jia støttet henne og sa at ingen skulle tvinge henne til noe.

Xue Pan ble slått av Liu Xianglian etter en krangel på gaten. Han lå i sengen i flere dager. Skamfull reiste Xue Pan på handel for å komme seg unna. Xiangling, som egentlig var Yinglian, ble hos Xue-familien og lærte poesi av Daiyu. Hun var snill og from, og Daiyu likte henne godt.

Nye slektninger kom til hagen: Xing Xiuyan, Li Wen, Li Qi og Xue Baoqin. Hagen var full av nye stemmer. De holdt snøfest og skrev dikt om vinteren. Det var en lykkelig tid, men skyer samlet seg i horisonten.

Xirens mor døde, og hun måtte dra hjem en stund for å ta seg av begravelsen. Huset føltes tomt uten henne. Qingwen, en annen terner, ble anklaget for tyveri – et smykke var forsvunnet. Baoyu tok skylden for å beskytte henne, for han visste hun var uskyldig.

Teatertruppen i hagen ble oppløst. Skuespillerne pakket sakene sine og dro. Noen av dem ble sendt bort, andre ble tjenere. Baoyu syntes det var trist å se dem gå.

Han begynte å late som han var gal for å få lov til å beholde Zijuan, Daiyus tern, hos seg. Han snakket i vilden sky og lo uten grunn. Familien var bekymret for hans mentale helse. De så på ham med bekymrede øyne.

Forlovelse ble inngått mellom Xing Xiuyan og Xue Ke – en god match. Alle gledet seg og snakket om bryllup.

Jia Jing, en av de eldre i familien, døde plutselig. Begravelsen var nok en gang overdådig, med røkelse og ritualer.

Jia Lian giftet seg i hemmelighet med You Erjie, en vakker enke med mandeløyne. Han elsket henne, men visste at Fengjie ikke ville godta det. Fengjie fikk snart vite sannheten gjennom sladder.

Hun hentet You Erjie til hagen og lot som hun var vennlig – smilte og ga henne gaver. Men i virkeligheten isolerte hun henne fra alle. Ingen fikk besøke henne. You Erjie ble syk av sorg.

Xifeng fikk Zhang Hua, en fattig mann som skyldte penger, til å stevne Jia Lian for bigami. Rettssalen fyltes med rykter og løgner. Hun konfronterte You Shi og Jia Rong, som hadde arrangert ekteskapet. Alle skalv for hennes vrede. Hun pekte og skrek, og ingen torde å svare.

You Erjie ble plaget og led i stillhet i sitt ensomme rom. Til slutt døde hun av en blanding av sykdom og fortvilelse – et knust hjerte. Jia Lian sørget over henne, men kunne ikke gjøre noe mot Fengjie.

Baoyu ble syk igjen. Feberen steg, og han snakket i søvne. Familien trodde at jaden hans var forhekset. En munk kom og forklarte at jaden måtte beskyttes med rituelle ord. Baoyu ble frisk, men han ble mer og mer forvirret. Han mistet interessen for studier og gikk ofte omkring som i en drøm.

Xifeng planla å få Daiyu bort. Hun visste at Baoyu elsket Daiyu, men hun ønsket at han skulle gifte seg med Baochai, som ville styrke familiens posisjon med sine forbindelser.

Sammen med Wang-fruen la hun en lumsk plan. De lurte Baoyu til å tro at han skulle gifte seg med Daiyu. Han gledet seg vilt, lo og hoppet, og var lykkelig for første gang på lenge.

På bryllupsdagen fikk Daiyu vite sannheten. En tjener hvisket det til henne, og ordene traff henne som et sverd rett i hjertet. Hun var ikke bruden. Det var Baochai.

«Baoyu har forrådt meg,» hvisket hun med knust stemme.

Hun gikk til rommet sitt, der bambusene raslet utenfor. Hun rev i stykker alle diktene hun hadde skrevet til ham, papiret fløt som snø. Så la hun seg til å dø, mens feberen steg.

Mens bryllupsfesten pågikk i den andre enden av huset – med musikk og latter og skåler – døde Lin Daiyu helt alene. Omgitt av bare sin trofaste tern Zijuan, som gråt stille, forlot hun verden.

Baoyu oppdaget bedraget da det var for sent. Han rev sløret av bruden og så at det var Baochai. Ansiktet hans ble hvitt som kritt. Han skrek og gråt og ville løpe til Daiyu, men ble holdt tilbake av sterke hender.

«Hun er død,» sa noen lavt.

Baoyu falt sammen. Knærne ga etter, og han sank til gulvet. Han nektet å spise, drakk bare vann. Han ble som en skygge av seg selv, gående gjennom rommene uten å se.

Jia-familien møtte stadig større problemer. Rykter om korrupsjon spredte seg som ild i tørt gress. Embetsmenn kom for å undersøke familiens affærer. Pengene var brukt opp.

Keiseren fikk høre om familiens misgjerninger. Vreden hans var stor. Han beordret at huset skulle konfiskeres, og at flere av familiens medlemmer skulle straffes. Rong-guo-huset ble stengt, portene låst. Tjenerne ble spredt for alle vinder, og hagen falt i forfall.

Baoyu flyktet fra alt sammen. Han vandret ut av byen, langs veier han ikke kjente. Han hadde mistet jaden sin en gang, men en munk ga ham den tilbake og sa: «Nå må du følge meg.»

Baoyu ble munk. Han bar enkle klær og spiste det han fikk. Han vandret bort fra rikdom og ære, fra kjærlighet og sorg. Han forlot familien, hagen og alt han hadde kjært.

Steinen som hadde lengtet etter å oppleve menneskelivet, vendte tilbake til himmelen. Alt den hadde sett, var som en drøm. Kjærligheten, sorgen, gleden og smerten – alt var forbi.

Slik ender fortellingen om Drømmen om det røde kammer, en historie om skjønnhet og forgjengelighet, om hvor flyktig lykken kan være, og om hvordan selv de mektigste familier kan falle.

Men kanskje var det bare en drøm, en duggdråpe som fordamper i morgensolen, en klagesang som stilner i natten.