De tre språkene

Det var en gang en gammel greve som bodde i Sveits. Han hadde en eneste sønn, men gutten var treg og så ikke ut til å kunne lære noe som helst. Faren sa: «Hør, min sønn, jeg får ikke noe inn i hodet på deg, uansett hvor hardt jeg prøver. Du må reise hjemmefra.

Jeg skal sende deg til en berømt lærer, så får vi se hva han kan få til med deg.» Gutten ble sendt til en fremmed by og ble hos læreren i et helt år. Da han kom hjem, spurte faren: «Nå, min sønn, hva har du lært?» «Far, jeg har lært hva hundene sier når de bjeffer.» «Himmelen hjelpe oss!» ropte faren.

«Er det alt du har lært? Jeg skal sende deg til en annen lærer i en annen by.» Så ble gutten sendt dit og ble der et år til. Da han kom tilbake, spurte faren igjen: «Min sønn, hva har du lært?» Han svarte: «Far, jeg har lært hva fuglene sier.» Faren ble rasende og sa: «Å, du unyttige gutt, du har kastet bort dyrebar tid og lært ingenting!

Skammer du deg ikke over å vise ansiktet ditt for meg? Jeg skal sende deg til en tredje lærer, men hvis du ikke lærer noe denne gangen, vil jeg ikke lenger være faren din.» Gutten ble hos den tredje læreren i et helt år.

Da han kom hjem, spurte faren: «Min sønn, hva har du lært?» Han svarte: «Kjære far, i år har jeg lært hva froskene kvekker.» Da ble faren rasende. Han spratt opp, kalte på tjenerne sine og sa: «Denne mannen er ikke lenger min sønn. Jeg forstøter ham.

Ta ham med ut i skogen og drep ham.» Tjenerne tok ham med, men da de skulle til å drepe ham, kunne de ikke gjøre det fordi de syntes synd på ham. Så lot de ham gå.

Som bevis til den gamle greven skar de ut øynene og tungen til en hjort og tok dem med hjem.

Gutten vandret videre. Etter en tid kom han til en borg og ba om losji for natten. «Ja,» sa borggreven, «du kan overnatte nede i det gamle tårnet om du vil. Men jeg advarer deg, det er på livets risiko.

Tårnet er fullt av ville hunder som bjeffer og hyler uten stans. Med jevne mellomrom må et menneske gis til dem, og de sluker ham med en gang.» Hele området var fylt med sorg og frykt på grunn av hundene, og ingen klarte å stoppe dem.

Men gutten var fryktløs. Han sa: «Bare la meg gå ned til de bjeffende hundene, og gi meg noe å kaste til dem. De vil ikke skade meg.» Siden han insisterte, ga de ham litt mat til de ville dyrene og førte ham ned til tårnet.

Da han gikk inn, bjeffet ikke hundene på ham. I stedet logret de vennlig med halene, spiste det han satte foran dem, og gjorde ikke et eneste hår på hodet hans vondt. Neste morgen, til alles forbauselse, kom han uskadd og i god behold ut.

Han sa til borggreven: «Hundene har fortalt meg på sitt eget språk hvorfor de bor her og forårsaker bråk. De er forhekset og må vokte en stor skatt som er gjemt under tårnet. De kan ikke få hvile før den er fjernet.

Jeg har også lært av samtalen deres hvordan jeg skal gjøre det.» Alle som hørte dette, gledet seg. Borggreven sa at han ville adoptere gutten som sønn hvis han lyktes. Gutten gikk ned igjen, og siden han visste hva han skulle gjøre, gjorde han det grundig.

Han hentet opp en kiste full av gull. Hylingen fra de ville hundene ble aldri hørt igjen. De var forsvunnet, og landet var befridd fra plagen.

Etter en tid bestemte gutten seg for å reise til Roma. På veien kom han forbi en myr hvor mange frosker kvekket. Han lyttet til dem, og da han forsto hva de sa, ble han svært tankefull og trist. Til slutt ankom han Roma.

Paven hadde nettopp dødd, og det var store vanskeligheter med å velge en etterfølger. De ble til slutt enige om at den personen som ble valgt til pave, skulle utmerke seg ved et guddommelig og mirakuløst tegn. Akkurat da de bestemte dette, gikk den unge greven inn i kirken.

Plutselig fløy to snøhvite duer ned på skuldrene hans og ble der. Kirkelederne anerkjente dette som tegnet ovenfra og spurte ham på stedet om han ville bli pave. Han var usikker og visste ikke om han var verdig, men duene rådet ham til å takke ja.

Til slutt sa han ja. Så ble han salvet og innviet. Dette oppfylte det han hadde hørt fra froskene på veien – at han skulle bli Hans Hellighet Paven. Da han skulle synge messe, kunne han ikke et eneste ord av den, men de to duene satt på skuldrene hans og hvisket alt i øret hans.