Nine Skyenes DrømÅldersanpassad version

Sør for Tong-jong lå Nam-ak-fjellene, og der reiste Lotusfjellet seg som et lys mellom bekker og skyer. I Tang-tiden kom en gammel indisk munk dit med Diamantsutraen skjult under kappen. Han bygde et kloster på en fjellhylle, satte seg i stillhet og lot orden vokse rundt seg. Han ble kalt Yook-kwan.

Mange søkte lære hos ham, men en ung mann skilte seg ut: Song-jin, knapt tjue år, med et blikk klart som en vårbekk og en hukommelse som klangen av bronse. Mesteren elsket ham og tenkte at han en dag skulle ta over.

Rykter om klosterets stille kraft nådde helt til sjøpalasset. Dragekongen av Tong-jong kom ofte forkledd, kledd i hvitt og med et smil som lignet elvedis. En vårdag ba Yook-kwan en av disiplene være sendebud til ham. Song-jin meldte seg. Havets konge tok ham i hånden, bød på mat fjellfolk ikke kjenner, og skjenket vin. Song-jin avslo, for vin var forbudt. Kongen smilte og kalte den en annen vin, en som stilner begjær og klarner sinn. Den unge drakk tre beger og fløt tilbake mot fjellet med en varm krusning i blodet som han skammet seg over.

På steinbroen over bekken steg en ukjent duft mot ham. Åtte unge kvinner i grønt og hvitt satt der. De kom fra Sørtoppen hos dronning Wee, med gaver til Buddha. De lo, vasket hender i vannet og speilet seg i strømmen. Broen var trang, blikk og ord ble byttet. Halvberuset og skamfull løftet Song-jin hånden og kastet en ferskenblomst som sprakk i åtte små juveler. Jentene lo, steg med vinden og var borte. Duften bleknet. Stillheten kom tilbake, men hjertet hans var ikke stille.

Om natten kalte Mesteren ham inn. Lysene flammet, stillheten var streng. Yook-kwan anklaget ham for tre ting: vin i kroppen, lettsindighet i tankene og et hjerte som hadde snudd seg bort fra sannheten. «I én time,» sa han, «har du mistet dine tre trinn. Du kan ikke bli her.» Han ropte på vaktene med gule turbaner. De grep Song-jin som i et stormkast og bar ham ned i Hades.

Kong Yama så på ham med øyne som husket alt. Den store beskytteren Chee-jang rådet til mildhet. «Han og de åtte jomfruene har bare snublet. La dem vende tilbake til de levendes verden, hver til sitt sted.» Et sus gikk gjennom mørket. Et nytt pust åpnet seg.

Et vindkast løftet ham og satte ham ned ved So-joo i Hoi-nam. I et bambusgjerde sto et lite hus. Der duftet det av urter. Inne fødte Yoo See, hustruen til eremitten Yang, et barn i høy alder. En usett hånd presset forsiktig i ryggen hans. Han stupte, og som sjeler gjør, ble ropet hans til en nyfødds gråt. Slik ble Song-jin gjenfødt som Yang So-yoo.

Barnet bar en stund spor av Lotusfjellet, men morsmelk og dagsrytme skylte forrige liv bort som morgenskum. Faren talte av og til om venner blant de udødelige, og en dag steg han selv opp under hegrenes skygger. Mor og sønn ble igjen ved åskanten, alene i verden. I gutten lå et utydelig løfte: Han skulle bære navnet sitt høyt, og en dag finne veien tilbake.

So-yoo vokste opp med ansikt som jade og sinn som vann. Han leste flittig og dro hjemmefra som ungdom for å prøve seg til eksamen. På veien stanset han ved Wha-eum. I en paviljong så han en ung kvinne med et blikk som lød som et lett anslag over strengene. Ammen hennes fant ham senere og la alt frem: Frøkenen hun tjente var datter av kommissær Chin. Uten mellomledd, mot skikk, ønsket hun å binde skjebnen sin til hans.

Et kort dikt ble hengt i seljene ved porten. En avtale ble satt for neste dag. Men byen våknet til larm: opprør, stengte porter, menn i våpen. So-yoo flyktet mot høyden og fant ly under et stråtak. En taoistisk mester reiste seg fra matten, kalte ham ved navn og sa at han nylig hadde spilt brettspill med So-yoos far på Cha-gak-fjellet. «Fars vei ligger blant de udødelige. Din vei ligger her.»

Mesteren lærte ham fire musikkstykker, ga ham en kithara, en jadefløyte og boken Paing cho-pang. «Gå ned igjen ved daggry.» Da So-yoo kom tilbake til dalen, hadde seljefrø blitt til krysantemumer. Et halvt år var gått på et øyeblikk. Kommissær Chins hus lå i ruiner, kommissæren var henrettet, datteren ført bort som fange. Under den kalde vinden kjente So-yoo hvor fort en pakt kan rives i stykker. Han vendte hjemover med stillhet i brystet.

Moren, utmattet av bønner, trykket ham inntil seg som en som hadde mistet og fått tilbake. Hun ba ham søke hjelp hos sin kusine Too-ryon, en taoistprestinne ved Sørporten i hovedstaden. So-yoo nikket og reiste. I Nakyang møtte han danserinnen Måneskinn. Hun talte åpent om et liv i glans og tomhet, om sin venninne Villgås som skinte på fester og sukket i mørket etterpå. Hun nevnte også en ung kvinne ingen kunne måle seg med: datteren til justitiarius Cheung.

I hovedstaden tok prestinnen Too-ryon imot ham med hjertelighet. Hun rådet ham: Vinne eksamen først, tenke ekteskap etterpå. Men han ba, med ungdommens mot og sjenanse: Kunne han få se den ryktede datteren med egne øyne? Prestinnen la en plan.

På No-jas fødselsdag sendte Cheung-huset lys og gaver til tempelet. Inne i hallen satt en «ung prestinne» med harpen i fanget og spilte. Det var So-yoo, ren i huden og lett å kle som kvinne. Den gamle ammen lyttet og bar nyheten hjem. Matronen Choi See inviterte prestinnen inn i de indre rom. Der kom datteren og satte seg ved morens side. So-yoo spilte ni stykker. Den unge fruen kommenterte hvert med lærdom og hjerte. Ved stykket om føniksens søken etter sin make rødmet hun, løftet blikket og trakk seg tilbake. Prestinnens spill var slutt. Et frø var sådd.

Våren kom, og eksamenslistene ble lest opp. Atten år gammel stod Yang So-yoo øverst, rost for lett penn og klar tanke. Justitiarius Cheung så både evne og ærbarhet og vurderte ham som svigersønn. Yang bar anbefalingsbrevet og besøkte huset. Faren likte ham, moren var varm, og datteren satt bak skjermene med en rødme som ikke ville slippe.

I det samme lente datteren seg mot venninnen Cloudlet, foreldreløs og oppfostret i huset som en søster, og hvisket at prestinnen fra tempelet og den nye seiersmannen var samme ansikt. Faren lo, ikke av avsløringen, men med glede. Ekteskapet ble festet. Bryllupet måtte likevel vente: Yangs mor skulle være til stede, og før den tid ventet dem prøver.

For allerede som gjest i paviljongen i parken møtte Yang lek og fare. Fetter Tretten førte ham mellom lunder og bekker der måneskinnet gjorde alt både skarpere og mildere. En natt møtte han en kvinne som sa hun var sendt i eksil fra feenes rike og bestemt for ham. Neste natt, ved en gravhaug, kom en annen, som kalte seg Chang-yo, og sa hun var en skjønnhet som døde ugift og var blitt rørt av hans vin og vers. Mellom silkeskritt og grålysninger var det lett å tro at ånder og mennesker ikke var helt atskilt.

En berømt spåmann advarte: «En ånd har satt seg i deg. Faren er nær.» Tretten snek en talisman under hårknuten hans. I nattens time kom en gråt og et avskjedsdikt ved dørstokken. Yang ble sint, men oppdaget snart at «ånden» bar navnet Cloudlet og var sendt inn i hans rom av de gamle i huset. De ville lindre hans ensomhet og gjøre spøk til alvor. Han lærte at en spøk ofte koster mest for den som blir spilt på.

Så kalte keiseren. I vest brølte fienden, og i nord hadde tre guvernører løftet egne faner. Yang ba om pennen før han ba om sverdet. Et edikt, mildt i form og fast i innhold, gikk ut. To faner falt. Men i nord holdt guvernør Yon stand. Yang red ut som keiserens sendemann for å vinne med ord før våpen. Han vendte den siste opprørskongen med en tale som falt som høstfrost. Han kom tilbake med brev om underkastelse, gull og hester som han avslo.

I Nakyang søkte han Måneskinn og fant henne ikke. Han hengte to dikt på veggen og dro videre med et savn i brystet. Lenger nord møtte han en ung mann av sjelden skjønnhet og mot, Chok Paik-nan, som ville dø for en sann herre. De ble som brødre. Veien sørover var støvete og lang, men brorskapet gjorde den lett.

Ved en bro med perleskjermer så Yang plutselig Måneskinn igjen. Hun hadde klemt verdens toner av seg, klippet håret og tatt en prestinnes drakt. Hun gikk fra tempel til tempel for ikke å bli trukket inn i et liv hun ikke ønsket. Nå hadde byfogden hvisket i øret hennes at en stor mann hadde oversett all annen skjønnhet fordi hun ikke var der. Hun kom. De lo og gråt. Han trodde et øyeblikk at alt skulle leves i renhet. Da hvisket tjenergutten: Den vakre Chok holdt Måneskinn i hånden ved hageveggen.

Yang stanset et hjerteslag og lyttet. Choks latter stilnet slik den gjør når skyld tas på fersk gjerning. Neste morgen, ved speilet, hadde Måneskinn et ansikt som både var hennes og ikke hennes. Før dagen var omme, la hun alt fram: Den nattlige forvirringen var Villgås i forkledning. Hun hadde fulgt Yang langs Han-tan, bedt om ly og lovet, sammen med Måneskinn, å bygge rede under hans brede tre. Yang tilga dem. Han ba dem vente til det store ekteskapet var fullført, så skulle de finne sine plasser uten skam. Så dro han videre til hovedstaden.

En natt ved palassmuren bar vinden en fløyteklang som ikke lignet menneskelig musikk. Yang svarte fra sin egen jadefløyte. To traner kom ned og danset. Inne i palasset satt keiserens søster, prinsesse Nan-yang, kalt Orchid, med en hvit steinfløyte fra fjerne land og spilte slik at traner samlet seg ved søylene. Keiseren så tegnet og kalte Yang inn. Samtalen løp lett fra kongerekker til mesterverk. Neste dag lot keiseren palasskvinnene frembære vifter og silkeduker, og Yang skrev vers som skyer.

Blant dem som fikk en vifte, gjenkjente en ung kvinne håndskriften hans som man kjenner høstens klare luft. Det var Chin See, kommissær Chins datter fra Wha-eum.

Chin See var blitt tatt til palasset etter farens fall for sin pene hånd og rolige ånd. Verset på viften ble en gammel pakt fornyet uten et ord. Men samtidig kom ordre: Alle gjenstander med Yangs skrift skulle samles inn. En skjelving gikk gjennom henne. Alt kunne løses opp som en drøm.

Hoffet talte om ekteskap mellom prinsessen og Yang, men vestens krig brøt ut igjen. Yang ba om sverdet. Ved Wee-broen slo han fiendens fortropp. I nattens telt falt lyset, og en kulde gikk gjennom veggene. En kvinne steg inn som en drivende flamme. Hun kom for å ta hans hode på kong Chan-bos ordre. Yang blottet nakken og lo. Sverdet lot være å falle. Hun satte seg. «Jeg heter Sim Nyo-yon,» sa hun, «kalt Svalen. Jeg er oppdratt i sverdkunst og forvandling. Jeg trer inn i den sterkeste leir for å finne min bestemte herre.» Hun advarte ham mot tørste ved Pan-sa-gok og ga ham til tegn Chan-bos egen hårnål. Så forsvant hun like stille som hun kom.

Ved fjellpasset sperret en sjø veien. Menn kastet seg i vannet; huden grønte og stivnet, tungen ble kald. Bak dem runget trommer. Fienden kuttet retretten. Da kom to unge sendebud og ba Yang stige ned. De førte ham til et krystallpalass under bølgene.

Der tok den yngste datteren til Dragekongen av Tong-jong imot. Hun var vakker som blekt morgenlys og het Pak Neung-pa. «Jeg skal en dag bli menneske,» sa hun stille. «Slik er skjebnen min skrevet. Jeg skal gifte meg, få rikdom og ære, og siden søke prestinnens vei.» Sørhavets kronprins forfulgte henne. For å unnslippe hadde hun gjort vannet dødelig. Nå møttes de som mennesker møtes. Hun lovet at sjøen skulle bli søt.

Før daggry brølte Nam-hais hær ved vannet. Yang brøt dem som tørre greiner, fanget prinsen og lot ham leve med en advarsel. Dragekongen sendte en luftvogn i rødt og gull for å hente seiersmannen og datteren til takksigelse. De drakk i lyssalen. Yang så, mellom faner og udødelige, Nam-aks skulder og en gammel abbed som sto som en trapp av år. Så var han tilbake i teltet. Morgenlyset falt på en strand av skjell og blod. Vannet var blitt søtt. Halvdøde soldater reiste seg og talte.

Seier fulgte seier. Keiseren nevnte til og med førsteministers sete for ham. Men ved hoffet luktet det ekteskapstvist. Enkekeiserinnen ville en løsning som ikke krenket keiserhuset. Prinsessen nektet at Cheungs datter skulle dyttes i annenrangs plass.

Da kledde prinsessen seg i en annens drakt, gikk ut av palasset og broderte seg til adgang i Cheung-slekten som Madame Sas «niese». Ansikt møtte ansikt. Cheung See og «Yi See» satt stille overfor hverandre, som to stjerner som lyste likt, og Cloudlet så forbløffet på at verden kunne ha født to som skinte slik.

I skumring fikk Cheung følge den vakre gjesten over veien for å skrive et minnevers på et brodert gudebilde. Hester trampet i gaten. Palassets evnukker fylte portrommet. «Jeg er prinsesse Nan-yang,» sa vertinnen rolig. «Enkekeiserinnen har kalt deg inn.» Cheung satte seg i samme bærestol, rystet av skam, men med et stille håp.

I palasset talte enkekeiserinnen mildt. Staten hadde bedt om tilbakeholdenhet i Yangs gaver av hensyn til etiketten, ikke for å straffe Cheung. Prinsessen selv hadde lagt seg imot. Nå ville hun noe nytt: Hun ville adoptere Cheung som datter, gi henne tittel og rang. Sammen skulle de to søstrene giftes med samme mann. Cheung ba i gråt om å slippe fremste plass. Hun var datter av undersåtter. Hun ville ikke stige over en keiserlig datter. Enkekeiserinnen smilte og holdt fast.

Keiseren stadfestet til slutt: Blomst, som Cheung skulle kalles, og Orchid skulle begge bli Yangs hustruer. Chin See, Føniks, skulle følge som sekundær hustru. Et hemmelig ord gikk foran: Da Yang vendte fra krigen, skulle han få høre at Cheung var død, for å prøve om hjertet hans kjente igjen den sanne.

Yang red hjem til jubel ved Wei-elven. Han avslo land og kongetittel. Han dro straks til Cheung-huset. Fetter Tretten hvisket om «døden», og Yang sviktet som et knust kar. I hagen ventet Cloudlet. Hun la den dødes bud i hans hånd: Adlyd keiseren. Sørg ikke ved min grav. Krenk ikke mitt ettermæle. Den natten drømte han Cheung stå i De sju kostbarheters palass mellom Veverpiken og Røkelsesengelen. «Bli bundet til dem,» sa hun. Om morgenen gikk han til keiseren, bøyde seg og sa ja.

Bryllupet ble holdt innenfor palassmurene i prakt som minnet de gamle om storhetstid. Han ble ført først til Blomst, så til Orchid, og siden til Føniks. I Føniks’ rom kjente han straks alt igjen fra Wha-eum: den første viften, de tidlige brevene. De fant dem frem og leste til tårene truet.

Hos Blomst neste dag løftet en gammel smerte hodet i ham. Han valgte feil ord og sammenlignet Blomst med Cheung. Hun rødmet, hevet seg og gikk inn i det indre. Han ble liggende «syk» og hjemsøkt av Cheungs ånd – helt til Cloudlet kom og fikk ham opp i seremonikåpe. Blomst bøyde seg og lo forsiktig over hans helbredelse. Sannheten fikk være sannheten, men begge lærte hvordan ord kan såre og lege.

Yang søkte moren, ga henne gaver og ære fra keiseren, og ba om lov til å hente henne fra hjemlandet og stelle gravene der. Han bar henne inn i byen og reiste et hjem rikt som en drøm. Måneskinn og Villgås kom og fikk sine plasser uten skam. Han delte husholdet i øst og vest. Åtte hundre musikere ble ledet av to mestre. Hver måned var det oppvisninger. Vinnerne fikk blomsterkranser, taperne flekker av blekk i pannen, og latteren var god.

Fra palasset kom en invitasjon til vårens jakt på Festplassen. Prins Wol elsket kunst og skjønnhet. I hans hus satt den berømte Ok-yon fra Mu-chang. Yang skjøt en svane i flukt. Wol felte en hjort med ett skudd. Dikt ble skrevet, vin ble skjenket, og fire av Wols kvinner danset sammen med Måneskinn og Villgås. Midt i musikken kom to i palankin: Svalen i sverd og Hvitlue, Dragekongens datter i menneskedrakt.

Svalens sverddans fylte paviljongen med hvitt lys. Hvitlues harpespill vippet årstidene et hakk. Wol ba om lærdom for sine og la sin beundring der stoltheten måtte bøye seg.

Men under musikken la søsken en kant av lov over bordet. Wol klaget i skrift over Yangs mange hustruer og over vinens strømmer. Enkekeiserinnen kalte til audiens. Yang anerkjente fristelsen. Han la frem at sekundære hustruer hadde kommet til ham før ekteskapene med prinsessene, og ofte ved keiserlig hjelp. Enkekeiserinnen nikket: Båndene var rett knyttet. Men vin kan gjøre rett til galt. Wol krevde vin-straff.

En gullskål ble fylt. Yang drakk den og gikk beruset hjem. Under morens lamper gjorde han sin egen utjevning. Orchid, som aldri drakk, måtte tømme en liten kopp. Blomst tok sin med et mutt smil og et blink. Måneskinn og Villgås, Svalen og Hvitlue fikk hver sin. Cloudlet, som ikke hadde vært på plassen, men hadde stått ham nær i det stille, fikk også en. Moren, som hadde påført dem skåler etter lovens ansikt, tok selv en av skam og kjærlighet. Yang ble redd for sin egen letthet og lovet seg varsomhet.

Han bygde Sommerfugl-paviljongen ved vannet til Hvitlue og Hall av is og snø under gamle furuer til Svalen. Når husholdet samlet seg i hagen, tok de to ofte vertinneplassen. Hvitlue ble spurt om forvandlingens lov. Hun smilte og sa at hun hadde kastet en gammel kropp av skjell og finner. «Ingen får vinger i ilddragens søster uten å brenne,» sa hun, «så man må lære å lande mykt.» Svalen danset av og til med sverd, men hun nevnte ikke våpen oftere enn hun måtte. «Skjønnheten i et sverd har alltid døden under seg,» sa hun stille.

Etter at alt var bundet og rodd i havn, gikk prinsessene og de seks kvinnene sammen til Buddhas kapell. De badet seg, tente røkelse og sverget en ed: Cheung – Blomst. Yi – Orchid. Chin – Føniks. Ka – Cloudlet. Kay – Måneskinn. Chok – Villgås. Sim – Svalen. Pak – Hvitlue. De sverget å leve og dø sammen, å bære glede og nød i samme slep. Etter denne dagen kalte prinsessene de seks «søstre». De seks svarte ikke med ord, men bar det i hjertet.

År gikk. Sønnene kom. Stor Ære, Blomsts sønn, steg til utenriksminister. Mindre Ære, Villgås’ sønn, ble borgermester i hovedstaden. Lett Ære, Cloudlets sønn, ble høyesterettsjustitiarius. Seneste Ære, Orchids sønn, ble krigsminister. Femte Ære, Måneskinns sønn, ble sjef for litterati. Siste Ære, Svalens sønn, ble generalissimo for palassgarden. Døtrene bar navn som Farget Rose og Evig Glede og ble knyttet til keiserhuset.

Madame Yoo, Yangs mor, døde mett av dager. Sønnen la henne i jorda med dronningens seremonier. Også justitiarius Cheung og hans hustru gikk varsomt ut av verden. De ble sørget for som egne foreldre. Gleden var rik, men et hode som vet at beger som er for fulle renner over, begynte å lete etter retrett. Yang ba keiseren om å få trekke seg tilbake. Han talte om furu og gran som står, og om pil som slipper bladene i frost. Keiseren svarte med bilder om styrke i kulde, men da han så at hjertet ikke ville mer, lot han ham få Grønne-fjell-slottet, en kongelig residens sør for byen, og gjorde ham til æressjef for litteratene, fritatt for tung tjeneste. Prinsesser og kvinner smilte. Roens tidevann var kommet.

I slottets hager var bekker klare og furuer tålmodige. Musikk lød, men oftere som en hvisken enn som en fest. Yang leste mer og talte mindre. Han skrev små vers om morgendugg og aftenrødt, og barna kom og gikk med bøyde hoder og lys i øynene.

En høstdag åpnet krysantemumene seg, og tørre siv raslet. De steg opp i tårnet vest for slottet med vin og kranser i håret. Yang tok fram grønnsteinsfløyten. Musikken rant ut som en bekjennelse: undertrykte sorger og skjulte tårer. «Hvorfor disse tonene nå?» spurte prinsessene. Han pekte mot sletten og ruinenes linjer: A-bang-palasset, Moo-jees grav, Hyon-jongs øde hall. «Konger har hatt havet som port og verden som gårdsplass,» sa han. «De jaget etter udødelighetens fjell. Alt ble til ruiner.»

Han talte om sitt eget liv: «Jeg er en fattig lærd som har båret en uvanlig oppdrift. Embeter, ekteskap, musikk, dans, barn, vennskap. Det må ligge bunn i en gammel forbundethet. Men alt er forgjengelig. En dag vil også denne hallen gro igjen. Gjetergutter vil peke og si: Her moret mester Yang seg. Hva er et menneskeliv annet enn et øyeblikk? Jeg vil tilbake til Buddha.»

De åtte kvinnene, som i dypet av sitt vesen var de åtte jomfruene fra Nam-ak-broen, kjente at ordene var sanne. De ba ham gå når veien kalte. De lovte å følge så langt ånden bar dem. Vinen ble ikke drukket opp. Fløyten ble pakket inn. En stille beslutning landet som en fugl på rekkverket.

Da lød et slag av en stav mot stein ved trappen. En gammel prest kom inn, med øyenbryn som hvite remmer og blikk som blå bølger. Han satte seg overfor Yang og spurte om han var blitt glemsk. «Ser du meg ikke igjen, venn?» Yang stirret. «Jeg husker deg som en drøm ved Nam-ak, en abbed mellom furuer og skygge,» sa han langsomt. «Men mitt liv har vært fullt av plikter. Kanskje har jeg glemt mer enn jeg burde.»

«Hvem vil kalle deg opplyst om du ikke husker? Men alt får sin tid,» sa den gamle. «Vil du lære?»

«Gi meg læren, ikke tryllekunster,» ba Yang. Den gamle løftet staven. En hvit sky flommet inn, stengte alt syn.

Da skyen lettet, var tårnet borte. Prinsesser, kvinner, draperier – alt var forsvunnet. Yang så etter sin egen kropp og fant at han satt med korslagte bein på en rund matte foran et kaldt røkelseskar. Hodet var nybarbert. En snor med hundre og åtte kuler lå mot brystet. Han var tilbake som Song-jin, munk ved Yon-wha-klosteret.

Minnene, som regn som kaster seg mot fjell, falt inn i ham: anklagen, Hades, gjenfødelsen, eksamenene, kjærlighetene, krigene, prisen, søstrenes ed – alt, som en drøm som var ekte nok til å lære. Han gikk til Læreren – den samme gamle som satt på Lotusfjellets sete – og bøyde seg i gråt.

Læreren lyttet. «Skill ikke for brått mellom drøm og våkenhet,» sa han. «En mann drømte at han var en sommerfugl. Da han våknet, visste han ikke om han var en mann som hadde drømt at han var en sommerfugl, eller en sommerfugl som drømte at den var en mann. Hvem drømmer hvem? Læren ligger i ikke å klamre seg.»

Song-jin ba om Diamantsutraens sannhet. «Snart,» sa Læreren. «Først vil jeg ta imot noen gjester.» Portvokteren kom. De åtte feene hos Lady Wee ventet utenfor. De steg inn, la seg på knærne og ba om tilgivelse. «Vi har latt sinnene løpe. Frels oss,» sa de. Læreren ba dem tenke seg godt om før de bandt seg. De gikk ut, klippet håret og vasket rouge. Silke og sateng ble lagt bort. Da de kom tilbake, var de nakne for sannheten. Læreren førte dem inn i Buddhas hall.

Song-jin og de åtte resiterte sutraene sammen. Dagene gikk som klare elver. Om kvelden hørte man bare vinden i furuen. I stillheten ble ordene i dem varme og runde. Tankene la seg, som støv på et stille bord. Hjertene ble som en høstdal etter regn.

Så kalte Læreren disiplene sammen. «Jeg kom fra en fjern verden og gikk over fjell for å undervise dere. Nå er mitt ærend fullført.» Han la kåpen, almeskålen, vannflasken, staven og Diamantsutraen i Song-jins hender. Han tok avskjed og dro vestover.

Etter dette ledet Song-jin brødrene på Yon-wha-høydene. Mennesker, feer, drager og demoner kom for å vise ham ære, slik de hadde gjort for Den store Lærer. De åtte prestinnene tjente ved hans side. De bar Buddhas ord i munnviken, og hendene deres var alltid lunkne av arbeid og bønn. De nådde til sist Paradis. Når de tenkte på broen ved bekken, den gamle duften og juvelene i luften, smilte de. De visste hva en duft kan vekke, og hva en ånd kan rense.

Og alt som hadde vært skinnende og søtt i drømmen – makt, ære, palasser, musikk, spill, vennskap og tårer – sto klart i Song-jins indre som det det var: skyer som løser seg, skygger som glir. En drøm må drømmes for å bli forstått, og så legges fra seg. Da blir hånden lettere og blikket varmere.

En gang i året gikk han ned til bekken under klosteret. Han stod på steinbroen og så ned i det klare vannet. Når vinden bar med seg en duft fra sør, hilste han stille, som man hilser gamle venner. Så vendte han tilbake til hallen og åpnet sutraen. Ordene var de samme. Hjertet var nytt hver gang.

Lotusfjellet lå der det alltid hadde ligget. Bekker rant, skyer drev. En ny generasjon unge ansikter satt på mattene og lyttet. Song-jin fortalte ikke ofte om livet han hadde levd i en drøm, men når noen spurte om lengsel og uro, svarte han slik: «Det finnes veier som ser ut som gull, men ender i tåke. Det finnes stier som ser smale ut, men ender i lys. Spør ikke bare hva som glitrer. Spør hva som varer.»

Han mintes dragepalasset under bølgene, den hvite fløyten ved palassmuren, sverdet som ikke falt, vifter med vers, ansiktet ved Wha-eum, og edene i Buddhas kapell. Han mintes jubel ved broer, støv fra hærtog, barnestemmer i gårdsrom, mødres hender, og et stille slag av en stav mot stein. Alt hørte sammen, som perler på en snor. Noen var laget av drøm, noen av hvertdag, men tråden var den samme.

En kveld satt han foran røkelseskarret. Asken var kald, men rommet var varmt. Han tenkte på den unge mannen som en gang hadde kastet en ferskenblomst som sprakk i åtte juveler. Han så for seg hvordan juvelene hadde falt, ikke for å tas opp, men for å minne. Han smilte. «Jeg bar dem alle sammen en stund,» sa han for seg selv. «Og de bar meg.»

Så lukket han øynene og lot pusten gå som en rolig bølge. Drøm og våkenhet fikk holde hverandre i hånden. Og når noen spurte senere hva han hadde funnet, sa han: «Ikke gull og ikke navn. Jeg fant et klart sinn og et varmt hjerte. Resten var skyer.»