Anne fra BjørkelyÅldersanpassad version

Det var en sen ettermiddag i Avonlea, og septemberlyset falt gyldent over den støvete landeveien. Mrs. Rachel Lynde satt ved kjøkkenvinduet som hun alltid gjorde, strikketøyet i hendene og øynene som speidet etter nytt å undre seg over. Det var en travel beskjeftigelse å holde seg oppdatert på alt som foregikk i den lille bygda. Hun hadde strikket, og sett, og tenkt, i mange år nå, og hun lot sjelden en vogn passere uten at hun visste hvem som satt i den.

Derfor så hun det med en gang: Matthew Cuthbert, den sky og stille bonden fra Green Gables, som kjørte forbi i sin beste dress. Ikke arbeidsklærne, nei, men den mørke dressen han hadde på seg bare til søndagsskolen og begravelser. Mrs. Lynde la strikketøyet forsiktig i fanget og skjøv brillene opp på nesen. Matthew dro aldri noe sted på en hverdag — aldri — ikke uten at det var en høyst spesiell grunn. Han var ikke mannen som fant på overraskelser eller reiser. Han holdt seg helst på gården sin, blant sine egne trær og marker.

Nysgjerrigheten, den gamle, velkjente følelsen, tok fullstendig overtaket. Hun la strikketøyet fra seg og reiste seg med en bestemthet som satt dypt i henne. Hun kikket etter vogna helt til den forsvant bak de første bjørkene. Så tok hun på seg hatten foran speilet i gangen, knep munnen sammen i en fast linje og gikk over veien. Hvis noen visste noe, så var det Marilla Cuthbert. Og hvis noen kunne få Marilla til å snakke, så var det henne.

Da hun kom inn på kjøkkenet hos Marilla Cuthbert, sto den ranke og strenge kvinnen ved komfyren og rørte i en gryte med en jevn, rolig bevegelse. Marilla så opp da døren gikk opp, men ansiktet røpet verken overraskelse eller irritasjon. Hun var en kvinne som tok ting som de kom, uten mange følelser på overflaten.

"Matthew har dratt til jernbanestasjonen," forklarte Marilla kort, uten å vente på spørsmålet som allerede hang i luften. "Vi skal få en gutt fra barnehjemmet. Han skal hjelpe til på gården."

"En barnehjemsgutt?" sa Mrs. Lynde og ristet på hodet så hatten vippet. "Slike barn kan bli hva som helst. Du vet aldri hva du får med gutter som har vokst opp på den måten. De kan ha alle slags uvaner, og man vet aldri hva som ligger i bunnen. Jeg sier bare det, Marilla, at det er en risiko du tar."

"Hva et menneske blir," svarte Marilla tørt, uten å snu seg fra komfyren, "har ofte noe med hva de får av andre å gjøre. Det er ikke alltid barnets skyld."

Mrs. Lynde sukket og skottet bort på den rykende komfyren. Hun hadde sine meninger om alt, det var sant, og hun delte dem gjerne med alle som ville høre — og med dem som ikke ville. Men Marilla var vanskelig å rokke. De to kvinnene var naboer, men så forskjellige som høst og vår. Den ene snakket som vinden, den andre var stille som en stein. Likevel satt de der, i det samme kjøkkenet, og ventet på det samme toget.

Matthew Cuthbert satt på benken ved stasjonen i Bright River og stirret ut på en tom jernbanelinje. Toget hadde kommet og gått. Det hadde pustet som et stort, metallisk dyr, og så var det borte. Konduktøren hadde ropt ut etter en som skulle hente et barn. Han hadde ropt to ganger. Men ingen gutt viste seg. Bare en jente.

Hun satt på en koffert, en tynn, spinkel skapning med rødt hår som stakk ut i to stramme fletter på hver side av hodet. Øynene hennes var store og grønne, og de lyste da hun så Matthew. De lyste som om hun plutselig hadde sett et mirakel komme gående langs perrongen.

"Unnskyld," sa hun, og stemmen var høy og litt skjelvende, "men er du Mr. Cuthbert fra Green Gables? Jeg trodde De ikke kom, og jeg begynte å bli så redd. Jeg så for meg alle de forferdelige tingene som kunne skje. At toget skulle eksplodere, eller at jeg skulle bli sittende her for alltid, helt alene, og at ingen skulle finne meg før jeg var blitt til et skjelett."

Matthew stirret på henne. Han hadde aldri hørt et barn snakke slik før. Hun snakket som en foss, som om ordene hadde ventet så lenge at de nå måtte ut på en gang, i en stor, vill strøm. Det var noe både fortryllende og litt skremmende ved det.

"Jeg er Anne Shirley," sa hun, og rettet seg opp på kofferten. "Med e på slutten. Det er mye finere med e, synes De ikke? Ann uten e er bare et kjedelig, flatt navn. Men Anne — det er som en sang."

Matthew klarte ikke å si det. Han skulle sagt at de hadde bedt om en gutt, ikke en jente. Ordene lå på tungen hans, tunge og klare, men de kom ikke ut. Jenta så på ham med øyne fulle av både frykt og håp, og noe i Matthews stille hjerte ga etter. Det var ikke mye. Bare en liten bevegelse. Men den var nok.

"Kom," sa han bare, og tok kofferten hennes. Den var lettere enn han hadde trodd. Det var nesten ingenting i den.

Reisen hjem var den vakreste Anne noensinne hadde opplevd. Hun satt i vogna ved siden av Matthew, og hun tok inn alt hun så med en sult som grenset til sult. Øynene hennes beveget seg ustanselig, fra himmel til jord, fra skog til åker, som om hun måtte lagre alt i minnet før det forsvant.

"Å, se på den alleén!" utbrøt hun og pekte mot trærne som dannet en hvelving over veien. "Se på epletrærne! De henger nesten sammen over hodene våre, som om de folder seg rundt oss. Den er som en hvit vei av fryd! White Way of Delight, det skulle den hete! Har De noen gang sett noe så vakkert?"

Matthew så bort på henne. Han sa ingenting, men han så. Hun ga alt navn. Dammen, som lå stille og speilblank i kveldslyset, kalte hun Lake of Shining Waters. Skogholtet bak grinden, der trærne sto tett og mørke i skumringen, kalte hun The Haunted Forest.

"Det er så fint å gi ting navn," forklarte Anne ivrig, og vred seg litt i setet for å se på ham. "Da blir de ekte på en helt annen måte. Har De ikke tenkt på det? Når du sier et navn, blir det ditt på en måte. Jeg har alltid tenkt at navn er magi."

Matthew smilte bak skjegget. Han sa lite, men ørene hans drakk inn alle ordene hennes som om de var noe sjeldent og kostbart. Han hadde aldri hørt noen snakke slik. Det var som å høre en fugl synge for første gang.

Da de nærmet seg Green Gables, sto Marilla i døren. Øynene hennes ble store, og munnen ble stram til en tynn, hard linje. Hun så på jenta i vogna, og så på Matthew, og så tilbake på jenta.

"Matthew Cuthbert," sa hun med en stemme som skar gjennom kveldsluften, "hvem er dette? Og hvor er gutten?"

Anne skjønte med en gang at noe var galt. Hun så det i Marillas øyne, i den kalde, spørrende stemmen. Verden snudde seg litt på skrå.

Alt i Anne falt sammen. Hun hadde sett for seg et hjem som endelig skulle bli hennes. Et rom under takskråningen, med vinduer som vendte ut mot trær. Mennesker som sa navnet hennes med varme i stemmen. En mor, kanskje, eller en far. Noen som ventet på henne. Nå forsto hun at hun var en feil. En misforståelse. Noe som skulle vært sendt et annet sted.

"Jeg skjønner," sa hun med en stemme som skalv, og hendene hennes knyttet seg i fanget. "Dere ville ikke ha meg. Dere ville ha en gutt. Det er alltid sånn. Jeg er aldri den rette. Aldri den som passer inn. Jeg er alltid en tilfeldighet, en feil i systemet."

Så begynte hun å gråte. Det var ikke en stille, fin gråt, med tårer som trillet pent nedover kinnene. Det var en høy, fortvilet gråt som kom helt fra dypet av henne, fra et sted der alle skuffelser og lengsler hadde samlet seg i årevis. Hun gråt som et barn som har ventet for lenge på noe som aldri kommer.

Marilla så på henne. Hun var ikke en myk kvinne, og hun var ikke vant til følelser som sprutet ut overalt. Men hun var rettferdig. Hun så på den lille, gråtende jenta, og hun visste at dette ikke var noe man bare kunne sende vekk uten videre.

"Du får bli til i morgen," sa hun. "Så får vi ordne opp i dette. Det er for sent å gjøre noe nå."

Ved kveldsmaten satt Anne stille et øyeblikk, med tørkede tårer på kinnene. Så så hun opp og smilte gjennom restene av gråten, et lite, skjørt smil som forsøkte å finne fotfeste.

"Grøtflekkene på bordduken," sa hun, og pekte forsiktig med fingeren, "ser ut som stjerner i en annen verden. Synes ikke De det? Som om noen har sprutet stjernekart over bordet. Det er vakkert, på en rar måte."

Marilla sa ingenting, men hun så lenge på den lille jenta med det røde håret. Hun så på henne på en måte hun ikke hadde sett på noe barn før.

Anne ble vist til gavlrommet, et lite rom med skråtak og et enkelt vindu som vendte ut mot bjørkene. Hun sto lenge ved vinduet og så på stjernene som tittet frem på himmelen. Hun telte dem, ga dem navn i tankene sine, og prøvde å finne trøst i lyset deres.

Neste morgen sto hun opp før solen. Det var som om kroppen ikke kunne vente lenger. Hun løp ned trappen, ut i hagen, og der ble hun stående som om hun så en drøm.

Green Gables badet i morgensol. Bakkene skrånet ned mot dammen, der vannet lå blankt og stille. Hagen var full av blomster i alle farger, og bjørkene hvisket i den lette vinden. Det var så vakkert at det nesten gjorde vondt.

"Det er så vakkert," hvisket Anne, og hendene hennes beveget seg som om hun ville ta på alt på en gang. "Så uendelig vakkert. Jeg har aldri sett noe så vakkert i hele mitt liv. Jeg trodde ikke at slike steder fantes på ordentlig."

Inne på kjøkkenet sto Marilla og bandt skautet sitt med bestemte, raske bevegelser.

"I dag," sa hun, og stemmen var like fast som alltid, "skal vi til Mrs. Spencer og få ordnet opp i misforståelsen. Du skal leveres tilbake. Det er det eneste rette."

Anne nikket stille. Hun hadde ventet det. Hun hadde visst det hele tiden, innerst inne. Men hun hadde også håpet.

Men Matthew, som satt ved bordet og spiste havregrøten sin, så opp. Han så på Anne, og så på Marilla. Så sa han lavt, nesten som om han snakket til seg selv:

"Hun prater pent. Og hun er flink til å finne på ting. Det er ikke alle som har det."

Marilla bare så på ham. Så sa hun ingenting og skjenket te i koppene.

Hos Mrs. Spencer var det forvirring. Fruen bladde i papirene sine og mumlet om dårlig håndskrift og bråkete stasjoner og forvirrede beskjeder. Det var ikke lett å tyde alt, sa hun.

"Det skulle stå gutt," sa hun, og rynket pannen, "men man kan jo ta feil. Det er lett å lese feil i slike papirer. Jeg beklager misforståelsen."

Midt i dette dukket Mrs. Blewett opp. Hun var en mager, skarp kvinne med hender som så ut som de aldri hadde vært ledige. Hun trengte en hjelperske, og Anne så ut som noen som trengte et sted å være.

"Hun får bo hos meg," sa Mrs. Blewett med en munn som en kniv. "Jeg skal lære henne arbeid. Det er det hun trenger. Arbeid og disiplin."

Anne ble hvit i ansiktet. Øynene hennes ble store og mørke. Hun så på Marilla med et blikk som ba om noe hun ikke helt visste ord for.

"Vær så snill," hvisket Anne, og stemmen var tynn og skjør. "Vær så snill, ikke send meg dit. Jeg kan gjøre nytte for meg. Jeg er flink til mange ting. Jeg kan plukke bær og vaske opp og passe på hønsene. Jeg skal ikke være noen byrde. Jeg skal være til hjelp."

Marilla så på jenta. Hun så redselen i de grønne øynene, og hun så noe annet også. Noe hardt og sterkt. Et barn som trengte et hjem. Som faktisk trengte det, på ordentlig.

"Nei," sa Marilla plutselig, og ordet kom før hun rakk å tenke over det. "Hun blir med meg hjem. Jeg har bestemt meg."

På veien til Green Gables satt Anne helt stille. Det var som om hun ikke turte å puste, i frykt for at alt skulle forsvinne. Så, langsomt, begynte hun å snakke. Hun fortalte om et lite, foreldreløst barn som hadde blitt sendt fra sted til sted, som hadde passet andres barn før hun selv rakk å leke, som fant trøst i ord og fantasi når ingen andre ville høre. Historien rant ut av henne som vann fra en kilde.

"Du kan bli her," sa Marilla da de kom hjem. "På prøve. Vi får se hvordan det går."

Den kvelden spurte Marilla om Anne kunne be. Det var et spørsmål som kom uten forvarsel, midt i kveldsstellet, mens Marilla tørket av kjøkkenbenken med en rutinert hånd.

Anne kunne katekismen utenat. Hun kunne alle ordene, alle svarene, alt hun skulle ha lært. Men da hun skulle be, så hun alvorlig på Marilla, og blikket hennes var eldre enn årene hennes.

"Man må be med hjertet," sa Anne forsiktig. "Ikke bare med munnen. Ellers blir det bare tomme ord, og det nytter ikke."

Ved sengen sin knelte Anne ned på det harde gulvet. Hun foldet hendene og lukket øynene. Hun takket Gud for White Way of Delight, for Lake of Shining Waters, og for at hun kanskje, bare kanskje, skulle få bli på Green Gables. Det var en lang, inderlig bønn.

"Og jeg ber ikke om å bli pen," la hun til, og åpnet det ene øyet for å se på Marilla. "Men jeg ville sette stor pris på hvis jeg kunne bli litt penere en dag. Bare litt. Det er ikke for mye å be om, synes De?"

Marilla sto i døråpningen og hørte på. Hun ristet på hodet, men hun ble stående der lenger enn hun pleide. Det var noe med den jenta som gjorde at hun ikke bare kunne gå.

Neste dag sa Marilla at Anne skulle kalle henne bare Marilla. Ikke tante eller frue. Bare Marilla.

"Navn er til å bruke," sa hun. "Ikke til å pynte på."

Anne nikket høytidelig, som om hun mottok en stor ære.

"Jeg har alltid ønsket meg en sjelevenn," sa hun. "Tror du jeg kan finne en her i Avonlea? Noen som forstår meg, som jeg kan dele alt med?"

"Nabojenta," sa Marilla. "Diana Barry. Hun er på din alder. Kanskje dere kan bli venner."

En dag kom Mrs. Lynde for å se det nye barnet. Hun stilte seg i døråpningen og så på Anne fra topp til tå, som om hun vurderte en vare på et marked. Hun ristet på hodet med en bestemthet som ikke lot seg rokke.

"Det er skam med det røde håret," sa hun, og stemmen hennes var skarp og klar. "Og alle de fregnene. Hun er ikke akkurat pen, denne jenta. Det må jeg si. Ikke pen i det hele tatt."

Anne fløy opp som et lite uvær. Ansiktet ble rødt, og øynene lyste av sinne. Hun hadde hørt så mange vonde ord i sitt liv, og dette ble det siste dråpen.

"Jeg hater Dem!" ropte hun, og stemmen skalv av raseri. "Hvor våger De å si sånn? Det er grusomt og ondt, og jeg skal aldri, aldri tilgi Dem! De er slem og ufin, og jeg skulle ønske De aldri hadde kommet hit!"

Marilla ble streng. Hun tok Anne i armen og sendte henne på rommet med beskjed om at hun skulle bli der til hun kunne be om unnskyldning.

Anne nektet. Hun satt på sengen, med armene rundt knærne, og kjente sinte tårer brenne på kinnene. Hun skulle ikke be om unnskyldning. Hun hadde rett. Ordene hadde vært sanne, selv om de var vonde.

Da kom Matthew. Han satt seg stille på sengekanten og sa ingenting på en stund. Han bare satt der, som en trygg, taus skygge.

"Det er vondt å svelge stoltheten," sa han til slutt, og stemmen var lav og rolig. "Men noen ganger må man gjøre det for å redde noe bedre. Noe som er større enn stoltheten."

Anne så på ham. Hun så på de vennlige øynene hans, på de stille hendene. Så reiste hun seg, gikk ned i stuen, rettet ryggen og ba Mrs. Lynde om unnskyldning. Ordene var så vakre og så inderlige at til og med Mrs. Lynde ble rørt, selv om hun ikke ville innrømme det.

Etterpå smilte Marilla litt for seg selv der hun sto ved komfyren. Bare litt. Og bare for seg selv.

Anne begynte på søndagsskolen med store forventninger. Hun hadde sett for seg gullkanter og engler i taket, og salmer som svevde som fugler i luften. Hun pyntet hatten med markblomster som om det var en krone, og følte seg som en prinsesse på vei til kirken.

Marilla tok den av. Hun holdt hatten opp i lyset og så på blomstene med et strengt blikk.

"I kirken," sa hun, og stemmen var mykere enn vanlig, "skal Gud få være vakker nok. Hatten skal være enkel. Det er ikke blomstene som teller der."

Anne sukket, men sa ingenting. Hun begynte å forstå at Marilla var streng av kjærlighet, på sin egen, stille måte. Det var en ny tanke, men den føltes riktig.

Så kom dagen da Anne endelig møtte Diana Barry. Det var i hagen, under et gammelt epletre som duftet av sommer. De så på hverandre én gang, og så visste de.

"Du er Anne?" sa Diana, og smilte usikkert.

"Du er Diana?" sa Anne, og hjertet hennes banket hardt.

De grep hverandres hender og lo. Det var en latter som kom fra et sted dypt inne, en latter som betydde at noe viktig hadde skjedd.

Under den gamle bjørken sverget de evig vennskap. De bygde en liten lekestue i skogkanten og kalte den Idlewild. Der drakk de te av luft og lo som om verden endelig ga gjenlyd. De fortalte hverandre alt de hadde drømt om, alt de hadde lengtet etter.

Matthew kom forbi med sjokolade fra butikken. Han la godteriet på benken og gikk videre uten å si noe. Han bare smilte litt for seg selv.

Anne så etter ham mens han gikk.

"Han er den snilleste mannen i verden," sa hun til Diana. "Selv om han aldri sier det."

Anne gledet seg enormt til søndagsskolepikniken ved sjøen. Hun drømte om den om natten, så for seg sand som sukker og kaker i alle farger. Det var det eneste hun kunne snakke om i dagevis.

Men samme uke forsvant Marillas ametystbrosje. Det vakre, glinsende smykket som hun bar når hun skulle i selskap, var borte. Det lå ikke i skrinet, ikke på kommoden, ikke noe sted.

"Har du sett den?" spurte Marilla strengt, og øynene hennes var harde.

"Jeg holdt den litt ved vinduet," sa Anne ærlig, og stemmen skalv litt. "Jeg ville se hvordan lyset danset i den. Det var så vakkert. Men jeg la den tilbake. Jeg lovet!"

Marilla trodde henne ikke. Blikket hennes ble kaldt. Anne ble stengt inne på rommet til hun fortalte sannheten. Dagen for pikniken kom nærmere, og hjertet hennes ble tyngre for hver time.

Til slutt kom Anne ned. Hun så trist og sliten ut. Hun sa at hun hadde mistet brosjen i sjøen, ved et uhell. Hun hadde lekt med den og mistet taket.

Marilla ble hard. Da ble det ingen piknik. Anne måtte lære.

Men da Marilla la et sjal i skapet senere på dagen, dumpet brosjen ut. Den hadde ligget i en fold hele tiden. Den hadde aldri vært i sjøen.

Marilla ble stille. Hun hadde tvilt på Anne, og Anne hadde diktet en løgn for å få slippe ut. En løgn som kostet henne pikniken.

Hun gikk opp trappen og åpnet døren.

"Du kan gå," sa hun, og stemmen var myk. "Pikniken. Skynd deg, før jeg angrer."

Anne fløy som vinden nedover veien. Dagen ved sjøen ble alt hun hadde drømt om: sand som sukker, kaker som aldri tok slutt, og latter som hang i luften som små, glade bobler.

Skolen ble en ny verden for Anne. Hun gikk alltid den lange, romantiske veien: gjennom Kjærlighetsstien, forbi Pilestien, der fiolene vokste i klynger langs grøftekanten. Hver dag var en oppdagelsesreise.

Hun satt ved siden av Diana og skrev pene bokstaver i skrivebøkene. Timene gikk sakte, men de var gode.

En dag lo guttene ved ovnen. En mørkhåret gutt med et frekt smil hvisket "gulrøtter" da hun passerte.

Hele Annes sjel spratt som en streng. Det gikk et støt gjennom henne. Hun reiste seg uten å tenke, grep grifflen og slo den mot hodet hans så den knakk i to.

Læreren, Mr. Phillips, ble rasende. Ansiktet hans ble rødt. Han pekte henne til skammekrakken og skrev over tavlen med store bokstaver: "Ann Shirley har et meget dårlig humør."

Anne bet tennene sammen. Hun hatet å bli kalt Ann. Det var Anne. Med e. Det var forskjell, selv om ingen andre så det.

Dagen etter kom alle for sent fra friminuttet, men bare Anne ble straffet. Hun måtte sitte ved pulten til gutten hun hatet mest. Gilbert Blythe.

Hun hørte hjertet hamre i ørene. Hun skulle aldri, aldri tilgi ham. Hjemme sa hun det samme til Marilla med en stemme som dirret.

"Jeg går ikke tilbake," sa hun.

Mrs. Lynde mente at tid og arbeid var gode lærere. Anne ble hjemme en stund, leste og tenkte, mens sinnet langsomt la seg. Men hun lot som om Gilbert Blythe ikke fantes. Hun så gjennom ham, som om han var luft.

En ettermiddag, da Marilla var borte på ærend, inviterte Anne Diana på te. Det var en høytidelig affære, med den fineste duken og de beste koppene. De stelte bordet med alvor og glede.

"Det smaker himmelsk," sa Diana og drakk tre glass av den røde saften.

Så ble hun rar. Rød i kinnene, tung i øynene. Hun vinglet hjemover, og sov i timevis som om hun var helt borte.

Mrs. Barry stormet over med blikk som piler. Ansiktet hennes var hardt.

"Det var vin i flasken," sa hun. "Ikke saft. Anne Shirley har gitt datteren min alkohol."

Anne hadde tatt feil av to like flasker. Den ene inneholdt saft, den andre noe hun ikke skulle ha rørt.

"Dere får ikke omgås lenger," sa Mrs. Barry, og ordene falt som stein. "Anne Shirley er ikke en passende venn. Jeg vil ikke ha slike ting i nærheten av Diana."

Forbudet kom tørt og hardt. Anne sto på dørstokken og kjente verden bli skjev. Hun bar tapet som en stein i brystet. Prøvde å be om unnskyldning, men møtte en såret mor som ikke ville høre. Døren lukket seg.

Anne gikk tilbake til skolen. Hun kastet seg over leksene som om de var redningen. Hun ble raskt rivalen til gutten med det mørke håret. De vekslet på å komme øverst i klassen, som to hester som trakk i hver sin ende. Geometri var hard som granitt, men Anne prøvde likevel. For stahet og drømmer, tenkte hun, er i slekt.

En kald kveld sto plogen hvit av rim ute på tunet. Marilla og de voksne var på politisk møte i Carmody. Huset var stille, bortsett fra ilden som knitret i ovnen.

Anne leste høyt for Matthew, som hørte med øynene lukket, hendene foldet i fanget. Han sa ikke mye, men han hørte på hvert ord.

Plutselig kom Diana løpende. Hjertet banket i gangen. Hun var andpusten og redd.

"Minnie May har fått krupp!" ropte hun, og stemmen var høy og fortvilet. "Mamma og pappa er borte! Hun kan ikke puste!"

Anne reiste seg uten å tenke. Hun visste hva hun måtte gjøre.

"Hent legen," sa hun til Matthew, og stemmen var rolig og bestemt. "Skynd deg."

Hun gikk til det lille barnet som slet etter luft. Det vesle brystet hevet og senket seg i rykk. Hun hadde sett dette før, hos tvillingene hun en gang passet. Hun kokte vann, la varme omslag, ga små doser medisin. Hun holdt den hvesende kroppen i armene og hvisket rolig.

"Det går bra," sa hun. "Jeg er her. Du er ikke alene."

Natten var lang og tikket sakte som en trøtt klokke. Men ved gryet lysnet pusten. Barnets ansikt fikk farge igjen.

Da legen kom, fant han to slitne jenter og et lite barn som sov rolig. Han så på Anne med et blikk fullt av respekt.

"Dette var godt gjort," sa han. "Du reddet livet hennes."

Mrs. Barry kom med tårevåte øyne og la vreden fra seg. Hun tok Annes hender.

"Jeg var for streng," sa hun. "Du er en god venn, Anne. En sann venn."

Anne og Diana fant hverandres hender og lo gråtende.

Denne forsoningen ble fulgt av noe nesten like stort: Anne fikk lov til å overnatte hos Diana. Det var en ære hun hadde ventet på i lang tid.

Debattklubben skulle ha konsert, og de to venninnene planla alt fra hårsløyfer til latter. De øvde på sanger og pratet til langt på natt.

Marilla sa først nei. Hun var skeptisk til slike ting. Men Matthew overtalte henne med noen få, stille ord. "Hun fortjener det," sa han.

Kvelden i salen var som å bade i lys. Lysekronene skinte, og menneskene smilte. Anne lyttet som om hvert ord var en ny blomst. Hun unngikk å se på Gilbert når han resiterte, som om hun kunne stenge ham ute med vilje alene.

Sent på natten snek de seg hjem gjennom mørket. De kledde av seg i stuen, tok klærne under armene og listet seg i bare føtter til gjesterommet.

Men under dynen lå Dianas store tante Josephine. Nyankommet i nattens løp. Hun satte seg opp med et skrik.

Skrik. Lys. Høye stemmer. Forvirring.

Neste morgen erklærte Miss Barry at hun skulle reise. "Jeg har fått nok," sa hun.

Anne gikk over alene. Hun banket på døren og forklarte alt på sin måte: ærlig, bildesterk, varm. Hun fortalte om gleden de hadde hatt, om vennskapet, om alt som var godt.

"Gleden i går var sann," sa hun. "Bare uhellet i natt var ikke."

Miss Barry ble stille. Så humret hun. Det var en varm, overraskende lyd.

"Hun ble værende," fortalte Anne Diana senere. "Hun ble min venn."

Våren kom med søte trær som duftet av honning, og lange kvelder der solen hang over horisonten i timevis. En kveld fikk Anne et ærend over bekken til Barry-gården. Hun skulle låne et strikkemønster.

Problemet var at Anne og Diana hadde kalt granskogen for det hjemsøkte stedet. De hadde fylt den med eventyr og spøkelser, med lyder og skygger som danset i mørket.

"Hjelp meg," tryglet Anne, og så på Marilla med store øyne.

"Hjelp deg selv?" sa Marilla, uten å se opp fra strikketøyet. "En skog er bare trær. Redsel bor i hodet ditt."

Anne gikk. Hun var nesten gjennomsiktig av frykt. Hver busk ble et monster, hver lyd et skritt som nærmet seg. Hjertet banket som en vill tromme.

Hun kom tilbake med mønsteret, andpusten og med røde kinn.

"Det var ikke så ille," sa hun undrende, og så ned på papiret i hånden. "Kanskje mot og fantasi er i slekt? Kanskje det ene ikke kan eksistere uten det andre?"

Hun tenkte på det lenge etterpå, mens hun lå i sengen og så på stjernene. Hvor mye av redselen er virkelig? Og hvor mye er noe vi har funnet på?

Julen nærmet seg med frost som smuldret under skoene og dager som ble kortere og kortere.

Anne lengtet så hun nesten ble svimmel. Hun drømte om en kjole med puffsermer. To små skyer ved skuldrene, som om hun kunne bære litt av himmelen med seg.

"Klær skal varme," sa Marilla, og stemmen var praktisk og tørr. "Ikke fly."

Matthew hørte på. Han sa ingenting, men han hørte på hvert ord. Så gikk han inn til byen, helt alene.

Ved butikken stammet han frem at han ville ha noe fint til Anne. Butikkdamen hjalp ham, og de valgte en enkel brun kjole, sydd etter mål. Med puffsermer. Akkurat som hun hadde drømt om.

Den kvelden, da pakken ble åpnet, fyltes rommet av et mykt, nytt lys. Anne la hånden over munnen.

"Matthew," hvisket hun. "Å, Matthew."

Hun sa takk på sin egen måte, med ord som fløy og prøvde å lande trygt. I kirken på julaften følte hun seg som alle andre piker. Og litt som seg selv, mer enn noen gang.

Da hun resiterte på skolens lille fest, sto hun rak og klar, med kjolen som satt perfekt. Applausen kom som en varm bølge.

Våren etter bar med seg lek og skriving, og dagene ble lengre og lettere.

Anne og vennene startet en liten skriveklubb. De byttet historier og kommentarer i timene når læreren så en annen vei. De ville skrive vakkert og storslagent. Helter som døde med roser i håret. Unge kvinner som ble elsket i århundrer.

Så kom en dag da Josie Pye ba Anne om å gå langs mønekammen på taket til Barry-gården. "Tør du?" spurte Josie, med et smil som var mer enn et smil.

Anne var redd. Men hun var også sta. Hun klatret opp, med hjertet i halsen. Vinden tok tak i kjolen og fikk den til å blafre. Hun gikk to, tre steg med hjertet i halsen.

Så skled hun.

Fallet var hardt. Ankelen verket som ild, og himmelen gikk i sirkler over henne. Hun ble båret inn, og verden gikk saktere i flere uker.

Gilbert kom med en beskjedbok og en bukett fioler. Han la dem på bordet ved siden av sengen.

"Takk," sa Anne, og tok imot fiolene.

Men ordene satte seg fast bak tennene. Hun var ikke klar til å tilgi. Ikke ennå.

Sommeren gled over i en ny feil som senere ble en av de morsomste historiene Anne fortalte.

Anne bestilte hemmelig hårfarge fra en omreisende kremmer som lovet gull og prakt. "Hvis jeg ikke kan bli pen," tenkte hun, og så seg i speilet, "kan jeg i det minste bli brunhåret."

Hun stengte seg inne på rommet, smurte inn flettene med den mørke væsken og ventet. Hun så på klokken, telte minuttene, så for seg det vakre, brune håret.

Resultatet var grønt. Grønt som mose, grønt som gress, grønt som ingenting hun noen gang hadde sett.

Marilla løftet opp hårlokken med en strikkepinne. Hun så på den, og så på Anne, og så tilbake på håret.

"Det er bare én utvei," sa hun.

Håret måtte klippes.

Anne gikk rundt med kort, krokete hår og kjente seg tom på toppen. Men tiden gjorde det den alltid gjør. Håret vokste ut igjen, mørkere og mykere enn før.

Anne lo selv hver gang hun tenkte på den grønne perioden i livet. "Man må kunne le av seg selv," sa hun til Diana. "Ellers blir livet for tungt."

En dag leste de dikt ved dammen. Solen skinte, og vannet glitret som om noen hadde strødd diamanter over det.

Anne hadde valgt et av de sørgmodige diktene, der en jomfru skulle gli ned en elv på et løvdekket skrog. Det var vakkert og trist, akkurat som Anne likte det.

Jentene la siv og blomster i en liten pram og dyttet den ut på vannet. Alt var skjønnhet og poesi, som et maleri.

Helt til båten begynte å ta inn vann.

"Jeg synker!" ropte Anne, og armene hennes beveget seg villt.

Hun prøvde å styre med hendene, men båten fyltes raskt. Vannet var kaldt og mørkt. Hun måtte klatre opp på en stolpe under brua. Våt, kald, hjelpeløs.

Den første som kom, var Gilbert. Han rodde en båt nærmere, rakte hånden og løftet henne om bord. Uten en eneste spydighet. Bare varme.

"Takk," sa Anne kort, og så bort.

Isen i henne smeltet ikke den dagen. Stolthet er en underlig ting. Men innerst inne la hun hendelsen i hjertet. Som et lite, skjult frø.

Skolen fikk ny lærer: Miss Stacy. Hun kom som en frisk vind, med vinger i stegene og milde øyne. Hun tok dem med ut for å studere naturen, lot dem lese nye bøker, smilte til dristige tanker.

Anne våknet under henne. Som om noen åpnet et vindu i henne som hun ikke visste fantes. Ordene fikk ny mening, timene fikk nytt lys.

Miss Stacy satte opp en forberedelsesklasse til opptaksprøvene for Queen's Academy. "Vil du prøve?" spurte hun Anne, med et blikk som så rett inn i henne.

"Ja," sa Anne uten å nøle.

Green Gables trakk opp timeplaner. Kveldene fikk mer stillhet og lampelys. Anne leste og skrev mens månen vandret over himmelen.

Anne og Gilbert leste som om begge de to sinte stjernene trakk i samme himmelkart. Mrs. Lynde ristet på hodet. "En pike trenger ikke så mye lærdom," sa hun.

Men Marilla sa ingenting. Hun så på Anne, og hun så noe annet. Noe som vokste.

Ved skoleutstillingen den våren var salen full. Mennesker satt tett i tett, og luften summet av forventning.

Miss Stacy hadde øvd dem nøye. Det var dikt og duetter, og Annes resitasjon var et høydepunkt. Hun tok salen med seg inn i ordene. Stemmen steg og falt som en bekk om våren, som en fugl som søker høyere grener.

Da hun var ferdig, var det et øyeblikk helt stille. Så brøt applausen løs, som en bølge som skyller over land.

Marilla klappet ikke så høyt som de andre. Men hun følte noe stort og tungt og godt i brystet. Matthew satt bakerst i salen, med fingrene som lekte med hatten i fanget og øyne som skinte.

På vei hjem den kvelden snakket de lite. Men alle tre visste at noe hadde begynt. Noe som ikke lot seg stoppe.

"Ambisjon," sa Miss Stacy med et lite smil, "er ikke bare for byfolk."

En tid senere reiste Anne og Diana inn til byen for å besøke Miss Barry. Det var en stor begivenhet, noe de hadde sett frem til i ukesvis.

Hun bodde i et stort hus med tepper som svelget trinnene og gardiner som falt i bølger. Byen luktet av bakeri og stein. Hestevogner klapret på brostein, og mennesker gikk forbi uten å se på dem.

De var på konsert i en stor sal. Lysekroner hang som frosne stjerner i taket. Anne steg inn som i en drøm. Hun så og hørte noe hun bare hadde lest om.

Men da hun la seg i den brede gjestesengen, savnet hun lyden av bjørkene ved Green Gables. Hun skrev et brev til Marilla med små ord om store ting.

"Byen er vakker," skrev hun. "Men hjertet mitt er hjemme."

Miss Barry så på henne over tebordet. "Du er en spesiell jente, Anne."

"Det sier alle," svarte Anne. "Men jeg vet ikke helt hva det betyr."

"Det betyr at du ser verden annerledes," sa Miss Barry. "Behold det."

Våren vred seg til sommer, og eksamen nærmet seg som et stort fjell.

Anne leste i alle friminutt. Bøkene lå stablet på pulten, og notatene var fulle av streker og understrekinger. Men hun passet også på å finne små plasser av skjønnhet. En blomst ved veien, et fuglesang i skogen.

"Gud skapte ikke bare matte," sa hun til Diana. "Han skapte også kløver."

Prøvedagene var lange. Blekket luktet skarpt, og hånden ble sår av å skrive. Gilbert satt noen rader bakenfor. Hun merket det uten å se.

Etterpå, da de ventet på resultatene, var tiden et rart, seigt stoff. Det strakte seg og trakk seg sammen.

Så kom listen. Annes navn sto øverst. Sammen med hans. De var blant de beste på hele øya.

Anne danset på gresset den kvelden. Hun løp til White Way of Delight og fortalte bjørkene det, som om de kunne forstå. Matthew vinket med luen fra trappen.

"Jeg visste det," sa han stille.

Queen's Academy lå i byen. Alt var nytt. Anne og noen venner leide rom hos en proper enke med en hage som alltid så nypusset ut. Mornene startet tidlig. Travl gater under vinduene. Forelesere som likte stille studenter og raske svar.

Anne savnet skogene i Avonlea. Hun savnet lyden av bjørkene, lukten av gress, Dianas raske latter. Men hun elsket bøkene. Diskusjonene. Følelsen av å bli større innvendig.

Gilbert var i flere av klassene. Rivaliseringen ble mer stille, mer vennlig. Selv om hun ikke sa det høyt. Hver uke skrev hun lange brev hjem. Hun reiste til Green Gables når hun kunne, og kom løpende opp stien.

Matthew virket tynnere. Noen ganger holdt han seg på brystet når han gikk opp trappen. Han sa ingenting. Men Anne la merke til alt.

Jula i byen var ikke som jula i Avonlea. Det var travlere, kaldere, mer støy. Men Anne og vennene gjorde den til sin egen. Hjemmebakte kaker på et lite bord. Sanger som spredte latter utover den lille stuen.

Da hun kom hjem i romjula, lå det snø på hekkene som sukker. Røde epler mot hvitt. Matthew hadde en liten gave. Han rakte den frem uten seremoni.

Inni lå en enkel, vakker halskjede.

"Matthew," hvisket Anne. Bare det. Ordet hans.

Marilla sto litt bak. Blikket hennes sa at noen ganger er man rik uten å si det høyt. Etter nyttår dro Anne tilbake til byen med en følelse av at ingen steder var mot hverandre. De var bare brikker i samme puslespill.

Våren på Queen's var som å leve i et eneste langt løp. Forelesningene ble vanskeligere. De store prøvene nærmet seg som mørke åser. Anne pugget, forsto, skrev, rettet.

Hun tenkte på et stipend som het Avery. Det kunne sende henne enda lenger, til college. Tanker om fremtid blandet seg med duften av blekk. I stille øyeblikk så hun hvite bjørker i minnene sine.

Resultatene kom. Anne besto med toppkarakterer. Hun vant Avery-stipendet. Brevet skalv i hendene hennes. Hjemme spratt lykken som en nyklekket spurv.

Matthew var stille stolt. Marilla sa hun alltid hadde visst at barnet var skarpt. De tok frem den fine duken. Anne fortalte om college og lærere og bøker som var som reisekart.

Fremtiden hadde plass til alt. Det var hun sikker på. Mens hun snakket, satt Matthew med hendene litt strammere over knærne. Som om han frøs.

Så ble dagen mørk.

Nyheten om bankens sammenbrudd nådde dem over ettermiddagslyset. Matthew hadde alltid satt sin lit til den banken. Pengene var aldri hjertet i Green Gables, men de var ryggraden.

Han ble hvit i ansiktet. Satte seg hardt. Tok seg til brystet.

Anne rakte frem hånden. Men han var lenger borte enn vanlig. Legen kom i all hast. Men hjertet til Matthew hadde slått sin siste takt.

Anne sto i døråpningen. Verden ble stille. Uendelig stille. Marilla satt ved sengen, stiv som en jernstang. Da de endelig tok farvel, lente Anne pannen mot den gamle jakkeermet hans.

Hun gråt slik at våren utenfor måtte stoppe litt og høre på. Begravelsesdagen var kjølig og klar. Alle i Avonlea kom. Hver med sine minner om den stille mannen som alltid hadde hatt tid.

Etterpå satt Anne og Marilla ved kjøkkenbordet. En kopp te som ingen drakk. Marilla tok av seg brillene. Gned seg over øynene. Legen hadde sagt ord om netthinnen. Hodepinen ville ikke gå bort.

"Green Gables må kanskje selges," sa Marilla stille. "To kvinner alene, uten penger..."

Anne la hendene i fanget. Hun hadde et stipend som kunne ta henne langt bort. Men blikket til Marilla ropte nærmere.

En kveld, etter mye stille tenkning, gikk Anne inn i stuen og satte seg rett. "Jeg vil ikke dra til college," sa hun. "Jeg blir her."

Marilla så opp. "Du kan ikke kaste bort en slik sjanse."

"Jeg tar lærereksamen," sa Anne. "Jeg søker stillingen ved skolen i Avonlea. Jeg kan lese hjemme. Jeg kan være hjemme."

Marilla prøvde å protestere. Men ordene brant i halsen. For enhver som har fått et barn i hjertet, vet at det finnes gaver man må få lov til å gi.

Huset ble litt varmere igjen den kvelden. Anne søkte stillingen. Hun visste at Gilbert også kom til å søke. Ryktet gikk: lærerrådet hadde tildelt ham stillingen.

Anne bøyde hodet. Så kom nyheten. Gilbert hadde byttet. Han tok posten i Carmody slik at hun kunne bli ved Green Gables.

Anne gikk nedover veien den kvelden. Hun møtte ham ved gjerdet.

"Takk," sa hun. "Det var dumt og godt og vakkert gjort."

"Du fortjente det," sa han.

De sto der i stillheten. En gammel, kald vind hadde snudd. En mild en tok over.

Den første dagen som lærer sto Anne foran barnas ansikter. Hun så hele veien tilbake til da hun selv sto der med hjertet i halsen. Hun fant stemmen sin. Hun fant blikket.

Hun gikk hjem via Kjærlighetsstien. Den var ikke lenger bare en sti med et fint navn. Den var et sted hvor tankene fikk svinge.

Marilla ventet med kveldsmat. "God dag?" spurte hun.

"God dag," sa Anne.

Hun gikk ut på trappen og så oppover veien. Rundt hver bøy ligger nye ting, tenkte hun. Og noen av dem er gode på måter man ikke visste fantes.

Hun så opp mot stjernene. De lyste over Green Gables som de alltid hadde gjort.

"Takk," hvisket Anne. "Takk for veien som kom. Og for veien som ligger foran."

Hun gikk inn. Kjøkkenlyset var mykt. Marilla satt ved bordet.

"Jeg er glad du er her," sa Marilla stille.

"Jeg er glad jeg er her," sa Anne.

Og midt i alt sto hun der. Anne med e. I verden. I livet. I Green Gables.