StatenÅldersanpassad version

Vi hadde nettopp forlatt festivalen i havnebyen, da kvelden var myk og luften luktet salt og røkelse. Fakler glødet langs veien, og folk sang fortsatt. Jeg gikk sammen med Glaukon og lo av noe en gutt hadde ropt i prosesjonen, da en flokk unge menn stanset oss. Midt i dem sto Polemarkos, vennlig, men bestemt.

"Ikke så fort, Sokrates," sa han. "Du må bli med oss i kveld."

Vi protesterte halvhjertet. Men vennenes hender var varme, og det var for sent å løpe. Så vi fulgte dem til huset hans. Der ventet faren, Kefalos, en gammel mann med rolige øyne. Han satt ved et alter, med kranser rundt, og smilte slik bare de som har levd lenge kan smile.

"De sier alderdom er tung," sa han, "men jeg synes freden er god. Det som gjør livet lett, er å være rettferdig. Det er å snakke sant og betale det man skylder."

Jeg nikket, men kjente en uro. "Hva da, Kefalos, om en venn gir deg et sverd når han er ved sin fulle forstand, og senere, når sinnet hans er gått i stykker, krever det tilbake? Er det rett å gi ham det, og kanskje la ham skade seg selv eller andre?"

Kefalos lo stille, som om hukommelsen hans kjente slike rare hjertesaker. Han ga stafettpinnen til sønnen. "Spør Polemarkos i stedet," sa han. "Han er ung og sulten på svar."

Polemarkos lente seg frem. "Jeg har et bedre svar," sa han. "Den vise Simonides sa: rettferdighet er å gjøre godt mot venner og ondt mot fiender."

"Det høres klart ut," sa jeg. "Men tenk om vi tar feil av hvem som er venn og fiende? Tenk om vi skader gode mennesker og hjelper dårlige, bare fordi vi dømmer feil? Og er det noen gang rett å gjøre et menneske verre?"

"Men man må jo straffe fiender," sa han.

Jeg la hendene i fanget. "Hør, når en trommeslager spiller surt, blir ikke musikken rett av at vi slår trommen i stykker. Når en hest er urolig, blir den ikke lydig av at vi gjør den villere. Slik er det med mennesker også. Urett gjør oss ikke bedre. Hvorfor skulle rettferdighet handle om å såre?"

Vi snakket lenge, og rommet ble varmere. Utenfor knitret natten med små lyder. Det var like før vi fant ro i ordene, da en stor skygge falt over gulvet.

"Hva er dette for pjatt?" buldret Thrasymakos, en retoriker med brennende øyne. "Dere snakker om rettferdighet som barn. Jeg skal si hva det egentlig er."

"Rettferdighet er den sterkestes fordel," ropte Thrasymakos. "Herskerne lager lover for seg selv, og den som er klok, gjør urett og vinner alt. Siden verden er slik, er det bedre å være ulv enn sau."

Glaukon ristet på hodet, men jeg vinket ham til å vente. Jeg så på Thrasymakos. "Slik en lege er lege for pasienten og ikke for seg selv, slik en styrmann styrer for passasjerene og ikke for sin egen mage. En kunst er rett når den tjener det den gjelder. En hersker som hersker rett, må altså søke folkets beste."

Han slo hånden i bordet. "Vrøvl!"

"Men hvis herskeren tar feil av hva som gagner ham, er det da fortsatt rett for undersåttene å følge ham? Hvis rett alltid er det den sterkeste kaller rett, vil rett noen ganger være å gjøre det som skader den sterkeste. Det er et nett som fanger seg selv."

Thrasymakos snerret, men tenkte seg om. "Du legger snarer med ord," sa han, "men jeg skal se om de holder." Vi gikk runde på runde, helt til han ble stille. Til slutt mumlet han at rettferdighet ligner visdom, og urett ligner uvitenhet. Vreden ebbet ut. Han trakk seg tilbake med et skuldertrekk, som en ulv som har sett en fakkel brenne for nært.

Men Glaukon reiste seg.

"Dette er ikke nok, Sokrates," sa han. "Folk priser rettferdighet fordi den gir belønning. Vi trenger å vite at den er god i seg selv, også når ingen ser. Og la meg fortelle en historie."

"Det var en gang en hyrde, Gyges, som fant en ring i en hule etter et jordskjelv. Han stakk den på fingeren. Da han vred den, ble han usynlig. Han kom inn i palasset, forførte dronningen, drepte kongen og tok tronen. Hvis du eller jeg hadde en slik ring, ville vi da være annerledes? De fleste ville handle som Gyges. Det som holder oss i skinnet, er at vi er synlige."

Han så meg rett i ansiktet. "Sett en helt rettferdig mann ved siden av en helt urettferdig. La den rettferdige bli anklaget, pisket, fattig og foraktet. La den urettferdige stråle, rik og elsket. Hvem lever best? Hvis vi ikke tør svare, er alt vi har sagt, bare pynt."

Adeimantos, broren hans, nikket. "Foreldre sier til barna: Vær rettferdig så får du venner, gull og guders gunst. Poetene synger det samme. Men hva er rettferdighet verdt om den ikke lønner seg? Vis oss det."

Jeg kjente brødet i magen og luften på huden. Å svare for et helt liv krever ro. "Vi er svake for å se småting," sa jeg, "men sterkere til å se store ting. La oss derfor først se etter rettferdighet i en hel by. Kanskje ser vi den bedre der. Så kan vi vende blikket innover igjen."

"Forestll deg at en by blir født. Mennesker trenger mat, ly, klær. En baker er best til å bake, en skredderske best til å sy, en bonde best til å dyrke. Arbeidsdeling vokser frem, som fingre i en hånd. Den enkle byen er nøktern. Folk spiser oliven, ost og byggkaker, drikker vann, synger, og barna leker i støvet. De deler enkle goder og legger seg når solen går."

Glaukon lo. "Du maler en grisefest, Sokrates. Hvor er salven, kakene, bordene av ibenholt, vin i krukker, kjøtt på spidd?"

"Vel," sa jeg, "hvis byen krever luksus, trenger vi mer jord, flere hender, og snart griper vi naboers åkrer. Slik kommer krigen. Da trenger vi voktere, som kan våke og beskytte."

"Hvem skal våke? Ikke de som er grådige etter gull, for gull gjør hender tunge. Ikke de som frykter hver skygge. Vi trenger mennesker som er milde mot sine egne og skarpe mot fiender. De må være modige som løver, men også lydhøre, slik en god hund gjenkjenner sin herre ved stemmen og ikke bare ved lukten."

"Det høres motstridende ut," sa Adeimantos. "Hvordan kan samme natur være mild og streng?"

"Se på valpen," sa jeg. "Den som lærer lett, elsker å høre og undersøke. En slik sjel kan være både vennlig og vakt. Derfor må vokterne være læringsglade. Da reiser spørsmålet seg: hvordan skal de oppdras?"

"Først musikk, som er et ord for historier, dikt, melodier. Slike ting kryper inn i sjelen før fornuften har fått tenner. Det de ser og hører mens de er små, blir mønsteret de måler alt mot senere. Deretter gymnastikk: bevegelse, måtehold, søvn, enkel mat. Sammen farges de som ull dyppet i en ren farge."

Men vi må velge hva som farger.

"La oss begynne med historiene," sa jeg. "Vi forteller barna at guder krangler, lyver og gjør oss redde for døden. Hvordan skal en ung vokter bli edel av slike bilder? La oss våge å sensurere uten hat, som en gartner luker uten å bli sint på ugresset."

"Gud må være god, ikke kilde til ondt. Han må være sann og ikke skiftende som skygger. Historier som sier det motsatte, får hvile. Og når vi taler om døden, skal vi ikke helle skrekk i små ører. En vokter må ikke lære å skjelve."

"Heltene våre skal ikke hulke og rive håret i sorg. Slikt smitter. Vi skal lovprise mål og mening, mot som er ro i hjertet, og avsky for grådighet. Vi skal ikke proffe tåpelig triksesnakk i poesi som får oss til å le av det som er vakkert. Latter er god, men ikke den som sløser bort sjelens styrke."

"Og når vi forteller, la fortelleren snakke med sin egen stemme. For mye etterligning gjør sjelen lik alt den etterligner. En vokter skal ikke øve seg i å bli alt mulig, men øve seg i å bli det han er."

"Musikken må følge samme vei. Tonene har farger for sjelen, som klær har for øyet. Noen toner gjør oss myke og slappe, andre harde og stive. Vi trenger de som gjør oss modige og rolige, ikke de som gjør oss svaiende og overgivne. Enkle rytmer som går rett frem, ikke snirkler som forfører kroppen."

"Instrumenter som lokker uten mål, som fløyter som smelter viljen, har ikke plass hos vokterne. La lyren og kitharen, de som bærer stemmen, bli igjen. Når ordene er sanne, trenger de ikke glitter for å skinne. Slik lager vi en smak i sjelen som vender seg bort fra det overdrevne og ser det fine i det enkle."

"Så gymnastikken. Den skal gjøre kroppen sterk uten å gjøre hodet tungt. En vokter skal ikke rulle seg i fet mat og vin, som en alligator på en sandbanke. Heller ikke suge seg mager og blek i forfengelig askese. Begge deler gjør sjelen nervøs. Vi vil ha renhet, regelmessighet, søvn som følger natten, våkenhet som følger dagen, og behandling som ikke drar på sykdom som en skatt."

"Hva mener du?" sa Glaukon. "Skal vi la syke mennesker dø?"

"Ikke de som er forbigående syke," svarte jeg. "Men de som er så syke at hele livet blir å pleie sykdom, kan ikke bli voktere. En vokter er som en streng bue. Hvis snoren er pill råtten, brister den når den trengs. Vi snakker ikke om hvem som er elsket som menneske, men om hvem som kan bære statens skjebne."

"Vi må prøve dem, ikke bare i vansker, men også i letthet. Noen holder ut sult, men selges for et godt måltid. Noen tåler slag, men blir myke av ros. De beste blir faste både i storm og stille. De skal elske byen sin og hate å bedra den. La oss gi dem øvelser i fristelser, som gullbiter de kan ta eller la ligge. La dem få stillinger som roser dem, og se om de holder mål. Først da vet vi hvem som virkelig vokter."

"Av disse skal vi velge herskerne, de som elsker sannhet mest og byen høyest. Men for at alle skal stå sammen, trenger vi en fortelling til."

"Vi kaller den en edel løgn, ikke for å bedra, men for å binde. Fortellingen sier: Dere er alle født av denne jord. Hun er deres mor. I dere er det metall: gull i de som skal styre, sølv i de som skal hjelpe dem, bronse og jern i bønder og håndverkere. Ingen skal skamme seg over sitt metall, for alle er nødvendige. Men hvis et barn får et annet metall i sjelen enn foreldrenes, må vi bytte deres plass, fordi naturen vet best."

"Slik lærer vi at talent og oppgave ikke bare arves, men finnes. Gullbarn kan komme fra jernforeldre, og jernbarn fra gullforeldre. Det som er viktig, er at hver gjør det han er best skikket til. Rettferdigheten er ikke stolthet, men plass på laget."

"For å verne hjertet deres mot fristelser, skal vokterne leve uten egen jord, uten gull og sølv. De skal spise sammen, sove i enkle rom, gå i klær som ikke skriker, og eie så lite at de ikke kan bli kidnappet av ting. De skal vokte byen, ikke lommene sine."

Adeimantos hevet brynene. "Men blir de lykkelige, disse vokterne som ikke eier noe?"

"Hvem spør du for?" svarte jeg. "En by er som en kropp. Hvis noen smører for mye salve på øynene og lar hendene sprekke av tørke, blir ikke kroppen frisk. Vi gir ikke alt til én del. Vi spør hvordan helheten blir god. Når helheten er god, får delene sitt beste liv."

"Vokterne er som edle hunder. Vi vil ikke at de skal bite eierne, og vi vil ikke at de skal sleike tyven. De skal elske rettferdighet mer enn sølvglans. Derfor gir vi dem det mest sjeldne godet: frihet fra små bekymringer. De skal ikke grue for arverett, forretninger eller skatter. De skal ha hverandre, rom som koker av samtaler, og et liv som lar dem være våkne der andre sover. Lykkelige? Ja, på voktervis."

"Og hvis noen klager på at skoene ikke er av purpur, svarer vi at skoas sak er å passe foten. Statens sak er å gjøre oss alle gode og trygge. Det er vår vei til rettferdighet."

Nå kom spørsmålet som alle hvisket om. "Hva med kvinnene?" sa Polemarkos. "Skal de holde seg inne mens mennene løper med skjold?"

"Hvis en kvinne har samme natur som en mann, hvorfor skulle ikke samme oppgave kle henne?" svarte jeg. "Vi krever av alle det de kan. Noen er skikket til lyre og ord, noen til brynje og spyd. La jentene trene med guttene. La dem løpe, løfte, lære. De vil kanskje ikke løfte like tungt, men hvorfor skulle de ikke bære sammen?"

"Og barna?" sa Adeimantos, litt rød i kinnene. "Hvem er mor og far?"

"Landsbyen blir sterk når den deler. Hvis vokterne skal være ett, må også familiene deres være ett. Vi arrangerer sammenkomster, der de beste parer seg med de beste, som når en gartner velger frø til årets såing. Barna blir født, men vokses opp i felles rom, med alle voksne som foreldre. Ingen skal peke på en gutt og si: Han er min. De skal peke på alle og si: Han er vår."

"Det høres rart ut for oss som er vant til å telle våre egne, men tenk på en hær som marsjerer i takt. Når én blir såret, bærer to ham uten å først spørre om slektsbok. Slik blir hjertene våre sydd sammen. Alle føler samme smerte og samme glede. Når en vokter faller, faller vi alle litt. Når en presterer, lyser vi sammen."

"I krig skal de modigste vinne ære, kanskje også et ekstra kyss i parade fra de de elsker, for vi skal ikke skamme oss over glade belønninger. Men mot fiender skal vi være harde, og mot vårt eget folk milde. Ikke plyndre eget land, ikke brenne grøde, ikke ta grekere som slaver, når vi har blitt enige om grenser. La oss spare strengheten til dem som virkelig vil ødelegge oss."

"Slik har vi tegnet en by. Den har voktere, hjelpere og arbeidere. Den har musikk og gymnastikk, fortellinger og lover, rommet av lyse spisetimer og mørke vaktposter. Nå kan vi lete etter rettferdighet i den, som en liten glød ved kanten av et bål."

"I byen ser vi fire ting som skinner. Hos de som styrer og veileder, finner vi visdom: de vet hva som er godt for helheten. Hos vokterne som holder linjen, finner vi mot: den roen som holder fast ved det rette selv når mørket skremmer. I hele byen sammen, fra baker til builder, finner vi måtehold: en harmoni hvor hver del kjenner sin sang og sier ja til helheten."

"Og hva er rettferdighet? Det er når hver gjør sitt og ikke blander seg for forfengelighets skyld. Bonden er ikke skipper, og skippsjefen er ikke smed, med mindre naturen har plassert dem slik. Forvirring i oppgaver gjør lyder som krasjer. Orden i oppgaver gjør musikk."

"La oss nå vende lyset innover, fra byen til hver person. Sjelens hus har tre rom. Ett tenker og veier, det er fornuften. Ett brenner og rykker til når noe er urett eller storartet, det er motet eller minner om hjertet. Ett vil ha, elsker smaker og gevinster, det er begjæret. Når fornuften leder, hjertet støtter, og begjæret lystrer i rimelig mål, da er mennesket rettferdig. Når begjæret styrer, hjertet buldrer feil vei, og fornuften bindes, da er mennesket i krig med seg selv."

"Se for deg en liten by i hjertet ditt. Når den er rettferdig, går vaktene og kjøpmennene, lederne og arbeiderne på plass, og gatene er trygge. Når den er urettferdig, stenger noen veien for andre, rane lyset, og bråket vekker alle om natten. Urettferdighet er ikke bare fæl fordi den kan straffes. Den er fæl fordi den er som sykdom, en feber i sjelen som gjør alt slitent."

"Så spør Glaukon igjen: Er den rettferdige lykkeligere enn den urettferdige, selv om han lider?"

"Ja, fordi lykke er å være i harmoni med seg selv. En by som styres av en klok leder, er vakker selv i fattigdom. En by som styres av løsslupne markeder og gamle krangler, er urolig selv i rikdom. Slik er mennesket. Den rettferdige trenger ikke ring for å bli usynlig, for han vil ikke gjemme seg for seg selv. Den urettferdige må hele tiden skyggelegge, lyve for speilet og late som for hjertet. Ingen trone kan gjøre ham hvilende."

"Likevel gjenstår spørsmålet: Hvem skal styre en slik by? Svaret peker mot et ord som mange elsker og like mange misliker."

"Filosof," sa jeg. "Ordet smaker støv hos noen, honning hos andre. Men hva er en filosof? Ikke en med hullete kappe og flokk med setninger. En filosof er en som elsker sannhet, jakter på det som ikke skifter som skyer. De som stirrer på alt som glitrer, elsker mening, men ikke nødvendigvis viten. Viten handler om det som virkelig er, ikke bare virker."

Adeimantos skar en grimase. "Men vi kjenner jo slike som kaller seg filosofer, og de er enten ubrukelige eller farlige."

"Det er sant," sa jeg, "men tenk på dette: Hvis du plasserer en klok styrmann på et skip, og alle sjøfolkene vil holde fest og styre etter musikk, vil de si at styrmannen er ubrukelig, fordi han ikke drikker og danser når han burde. Eller de vil bruke ham som stjerne i en sang og samtidig slå ham i hodet. Slekten, fattigdommen, byens smak, alt kan ødelegge en ekte filosof før han vokser opp. De få som overlever stormen, er sjeldne som gull i grus. Men hvis slike mennesker får styre, kan byen blomstre."

"For at de skal styre rett, må de kjenne det høyeste mål. Hva er det gode? Å vite det er som å se solen for første gang. Ikke bare lar den oss se tingene; den gir dem liv. Slik gir idéen om det gode sannhet til tankene og vesen til tingene vi forstår. Vi kan forklare den med bilder, som fiskere peker på glimt fra en dyp strøm."

"Tenk deg en linje delt i to, og hver del delt i to igjen. Nederst, i den mørkeste delen, lever skygger: speilbilder, rykter, glans som lurer øyet. Litt over der lever de synlige tingene: trær og hester, bord og sko. Der tror vi vi vet, men vi ser bare overflater. Høyere oppe bor matematikken: former og tall, klarere enn sansene, men fortsatt lånt av dem. Helt øverst bor forstanden i sin frihet, der sjelen undersøker uten støtte, med spørsmål som piler og svar som åpne dører. Dit fører dialektikken, samtalen som ikke gir seg før den ser det gode selv."

"Nå trenger vi et større bilde. Forestill deg en hule. I den sitter mennesker lenket fra barndommen, med ryggen mot en ild. Foran dem går det figurer forbi, og skygger leker på veggen. For de lenkede er skyggene alt. De gir priser til den som kan forutsi hvilke skygger som kommer først."

"En dag blir en av dem løsnet. Han snur seg. Øynene svir. Han ser at det han trodde var virkeligheten, bare var skygger av ting som ble båret forbi. Han blir dratt ut av hulen, opp en bratt sti. Lyset er smerte. Først ser han skygger og speilinger i vann. Så ser han tingene selv. Til slutt ser han solen, og tårer renner, ikke av smerte, men fordi verden endelig står stille og klar."

"Han husker vennene i hulen og går ned igjen. Natten i hulen blinder ham nå. De ler: Se, han er blitt svakere av å gå ut. Og hvis han vil løse dem, kan de drepe ham. Slik er det med den som ser det gode og går tilbake for å hjelpe: det er farlig. Men det er også plikten til den som elsker sannhet og mennesker."

"Hvis vi vil ha filosofer som styrer, må vi ikke kaste dem i vannet og håpe de lærer å svømme. Utdanning er å snu sjelen, ikke helle vann i den. La barna lære tall og former som leker, slik de lærer å telle steiner i spill og se proporsjoner i strenger. La vi dem løpe, bryte, kaste, puste. La vi dem lære astronomi, ikke for båtsangerens spådommer, men for å forstå orden. La vi dem lære harmonikk, ikke for å tvinge sjelen, men for å høre mål i toner."

"Når de er modne, la vi dem øve dialektikk i lag, med spørsmål som fjerner malingen fra ting til vi ser treverket. Vokt dem mot for raske svar. Gi dem tid i stillhet, tjenester i byen, og prøver i både ros og motgang. De beste, de som ikke blir kjepphøye av innsikt eller bitre av slit, skal vi løfte opp og tvinge til å styre. Når deres tjeneste er gjort, får de hvile i samtale og tenkning, mens nye tar over. Slik en stafett løper i generasjoner."

"Men er byen mulig?" spurte Glaukon. "Folk vil le, lover vil hindre, gamle skikker vil stritte imot."

"Den er mulig hvis én ting skjer: at de som elsker visdom virkelig får og tar makten, eller at de som har makt virkelig elsker visdom. Ikke snekkere med bøker, men sjeler som elsker det gode mer enn gull. Sjelden? Ja. Uvanlig? Ja. Men det samme kan sies om alt vakkert og rett. Det finnes få sant gode musikere, få sant gode idrettsmenn. Men vi avskaffer ikke musikk og idrett for det."

"Jeg vet også hvorfor de fleste som lukter på filosofi blir dårlige. Byen lokker dem, flørter med dem, lover gull for å selge tanken. Smiger er en storm. Bare de som får riktig vern i oppveksten, som har kjent enkelhet og orden før de kjente fløyter og sølvfat, står imot. Derfor er det så viktig å begynne riktig fra første streng."

"La oss ikke tro at alt står stille. Selv den beste by kan gli. Vi kan spore en sti nedover, som en trapp slitt av føtter. Øverst står den rettferdige styreformen, der de beste styrer etter det gode. Men små feil i beregningen av hvem som er best, små skift i kjærligheten til ære, kan føre oss til neste trinn: timokratiet, æresstaten."

"Her elsker man heder og våpenklang. Fedre som var filosofer, får sønner som hører sangen av bronse mer enn visdommens stille tone. De dyrker gymnastikk over musikk, og lar gull glitre litt mer enn de tør innrømme. De krangler mer, men skammer seg over å bli tatt i grådighet. Den timokratiske mannen er stridslysten, stolt, en god venn i kamp, men kjapp til å bite når han føler seg forbigått. Han sover i brynje og drømmer om seire."

"Fra ære kan vi skli til penger. Oligarkiet vokser når sølv begynner å telle høyere enn sang. De rike styrer, og de fattige mister stemmen. Byen blir to: en for de med kister og en for de uten. De rike går varsomt på markedet, redde for alt som kan ta myntene, og forsikrer seg mot fanden og flammer. De fattige sulter, men tvinges til å tie. Snart har byen soldater som ikke er voktere, men vaktmestere for kister."

"Den oligarkiske mannen er sparebluss og engstelig. Han samler og låser, spiser lite for å spare, og har en indre fattig gutt som skriker bak veggen av hans rigide vaner. Han er nyttig på sin måte, men sjelen hans er knepet. Han har byttet lyset fra sannhet mot glansen fra metall."

"Når mange som er dyktige blir holdt nede, begynner byen å koke."

"Demokratiet fødes når de fattige reiser seg og sier: Vi er like gode som dere. De kaster ut ulikheten og åpner dørene. Friheten brer seg som vår. Enhver lever som han vil. Man kan se en lærd gå med støvler uten sokker, og en fisker med blader av filosofi i lommen. Lærere frykter elevene, barn kjefter på foreldre, og hunder blir som katter og katter som små konger."

"Det er en søt og broket by, med mange liv å velge i. Den demokratiske mannen smaker alt. I dag står han tidlig opp og trener. I morgen sover han lenge og spiser kaker til frokost. I dag leser han dikt. I morgen spiller han terningspill. Han sier: Ingen skal si hva jeg skal gjøre. Han setter frihet over orden."

"Men uten orden råtner friheten. Når alt og alle er like, blir dyktighet en plage, og de som hvisker om mål, blir ropt ned. Slik kan friheten vippe over i noe mørkt."

"Når friheten blir vill, ønsker folket en beskytter som kan rydde. En slik mann står frem, lover å kaste ut dem som snylter, å straffe de skyldige og gi brød til de sultne. Han får vaktstyrker for å beskytte seg, men bruker dem til å skremme. Han begynner å rydde bort dem som tenker for høyt, og de som hjalp ham, skjønner at han ikke er en venn, men en tyrann."

"Tyrannen lever i frykt. Han bygger palass med høye murer, men hjertet hans har ingen dør som kan lukkes fra innsiden. Han kriger for å holde folk opptatt, punger folket for å kjøpe soldater, og drikker vin som ikke lenger smaker. Hans søvn er kort og full av jag. Han er den mest ufri av alle, for han er slave av sine laveste lyster."

"Den tyranniske mannen ligner ham. Han lar begjæret slippe løs og kaller det frihet. Han skjuler sine handlinger, men skjuler ikke for seg selv at han er liten. Av alle liv er dette det mest ulykkelige."

"La oss sammenligne lykken i disse livene, ikke med skrik, men med mål. Hver del av sjelen har sine gleder: fornuften gleder seg over viten, hjertet over seier og ære, begjæret over mat, søvn og varme. Hvem vet best hvilken glede som er best? Den delen som har kjent alle, og som kan dømme med ro. Fornuften har smakt både seier og kaker, men kaker og seire har ikke smakt idéen om det gode."

"De gleder som følger sannheten, er renere og mer holdbare. Hvis du spiser deg mett, er gleden deilig, men den svinner og etterlater tørst igjen. Hvis du ser et sant prinsipp, kan du komme tilbake til det og kjenne samme ro. Den rettferdige, som lever i orden med seg selv, kjenner en fred som varer. Den urettferdige må hele tiden lappe, late som, jage."

"Legg også til at den rettferdige er elsket av venner og kan sove. Den urettferdige mistenker venner, og søvnen hans er kort. Selv uten guders belønning er regnskapet klart. Men gudene holder regnskap også, sier de gamle."

"Før vi avslutter, må vi rydde i sangene igjen. Noen spør: Hvorfor er dere så strenge mot poeter? Fordi etterligning kan skade når den får bo i hjertet uten tilsyn. Når poeten imiterer alt som kiler følelsene, lar han oss elske tårer mer enn sannhet. Han maler skygger av senger, og vi tror vi har sett en seng. Han synger hjertets skrål, og vi tror det er visdom."

"Vi vil ikke jage vakkert språk. Vi vil heller gi det den riktige oppgaven: å oppdra. Hvis en poet kan vise at hans sanger styrker sjelen, lar oss elske måten å leve rett på, skal vi gi ham plass og krans. Men hvis han bare vil få oss til å gråte eller juble uten mål, må vi be ham synge utenfor vokterporten. Vi kan lytte, men ikke gjøre ham til lærer."

"Dette er ikke hat mot kunst. Det er kjærlighet til sjelens helse. I en by der orden teller, må språk også telle. Små feil i toner blir store feil i hjerter når de gjentas hver kveld."

"Til slutt, for å vise hele veien vi går, vil jeg fortelle en gammel fortelling, en som sies å være sann, men som også kan tas som et kart. Er var en soldat fra Pamfylia. Han falt i kamp, men råtnet ikke. På den tolvte dagen åpnet han øynene på likbålet og fortalte hva han hadde sett."

"Hans sjel hadde reist til et sted med to åpninger i jorden og to i himmelen. Dommere satt mellom. De skyldige ble sendt ned, de rettferdige opp. Er ble bedt om å se og fortelle. Han så sjeler komme tilbake fra himmelen, rene og lette, og sjeler komme opp fra jorden, støvete og såre, bærende på arr fra sine gjerninger."

"De ble ført til spunghjulet av Nødvendighet, der verdens skjebne dreier. Ved hjulet satt tre døtre av skjebnen og sang: en sang fortid, en nåtid, en fremtid. Foran lå mange liv som kunne velges: liv som løver, som fugler, som konger, som bønder, som idrettsmenn, som stille mennesker i fredelige hus. Hver sjel måtte velge i rekkefølge, og valget var fritt, men etterfulgt av ansvar."

"Er så sjeler kaste seg over glitter. En som hadde vært i himmelen, valgte et tyrans liv, blendet av maktens skimmer, og glemte å se krokene som fulgte med. En annen som hadde lidd, valgte et enkelt liv med lite å miste. Orfeus, som hatet kvinner etter tap, valgte å bli svane. En sjel som hadde vært apekatt, valgte å bli menneske, men tumlet igjen mot tull. Til slutt kom Odysseus, sliten av hav og kriger. Han lette lenge, og valgte det stille liv: å være en enkel mann som passer på sin egen."

"Etter valget drakk de av Lethe, glemselens elv, og ble sendt til nye fødsler. Bare Er drakk ikke. Han våknet på bålet med historien brennende i seg."

"Dette er myten," sa jeg. "Du kan si det er en fortelling, men den peker mot noe: Våre valg former sjelens form, ikke bare i dag, men i det som kommer. Rettferdighet lønner seg ikke bare i gull og venner, men i hvem vi blir. Urettferdighet straffer ikke bare ved å bli tatt, men ved at vi blir noen vi ikke tåler å leve med."

"Så Glaukon, Adeimantos, og alle som hører: Når du går ut av hulen, snu deg for å hjelpe. Når du velger, se ikke bare på glitter. Se på det gode, lyset som lar alt sees. Velg det livet som lar din indre by synge i takt. Det er vår rettferdighet, vår lykke, og vår vei gjennom både denne byen og den neste."