Rashomon-portenÅldersanpassad version

Regnet hadde falt hele dagen over Kyoto. Det var som om himmelen aldri ble ferdig. Vannet rant i striper nedover de brede gatene, og søla ble tykk som grøt. Byen var sliten etter for mange ulykker på rad: branner som hadde slikket husene tomme, jord som hadde ristet og veltet vegger, vinder som hadde revet tak, og tider uten mat. Nå sto den bare der og pustet tungt.

Midt i dette sto Rashomon-porten, den store porten som en gang hadde vært stolt og rød. Nå flasset malingen av som tørre skjell. Treverket var mørkt og sprukket. Trappene opp til portrommet hadde hvite flekker som kråker hadde lagt igjen da det var lyst. Om dagen holdt folk seg unna. Om kvelden, når regnet la alt i grått, holdt de seg enda mer unna.

Under portens tak, i trekk og regn, sto en tjener. Han var ung, men ikke et barn, og han het ingenting i denne fortellingen. Han så bare ut som en av de mange som gjorde småjobber for andre. Indigojakken hans var falmet og våt. Han frøs. Han kjente et ømt punkt i kinnet, en liten byll som hadde ligget og murrt i flere dager. For fire–fem dager siden hadde husbonden hans sagt ham opp uten mange ord. Som om det ikke var noe å si. Sånn var byen nå, tenkte tjeneren. Når en stor by synker, synker alt i den litt. Til og med mennesker.

Tjeneren prøvde å få varmen i hendene. Han gned dem mot hverandre. Det hjalp nesten ikke. Han tenkte på en liten ildpotte, en dør som kunne stenge vinden ute, en kopp varm te. Det fantes ikke her. Her fantes bare regn, trekk og den rare blandingen av lukt som alltid hang under store, gamle tak.

Han hadde ingen plan for kvelden. Ingensteds å gå når regnet stilnet. Det var som om alle veier var borte, men han sto på et sted som likevel var et veikryss. For inne i ham løp det to veier ved siden av hverandre. Den ene sa: Hold deg ærlig. Ikke stjel. Gjør det rette, selv når ingen ser. Det var det moren hans hadde lært ham en gang, da han var mindre og de hadde hatt bedre dager. Den andre sa: Du må leve. Du kan ikke være nøye med midlene når magen er tom og natten er kald. Velger du bare fine veier nå, ligger du snart i grøfta, og kråkene får deg. Så, hva da? Han klarte ikke å si ordet som lå i enden av den andre veien. Tyv. Han fikk det ikke over leppene.

Regnet ble mørkere, som om kvelden helte mer skygge oppi vannet. Tjeneren trakk seg lenger inn under porten for å slippe de tyngste dråpene. Han så på de brede søylene som sto og bar tyngden av alt. Han tenkte at de var som gamle tjenere også, slitne og stumme. Et eller annet sted klukket vann. Et annet sted sukket vinden.

Han reiste seg. Det hjalp ikke å sitte stille. Kroppen ble bare kaldere. Han speidet etter et hjørne uten trekk, et sted han kunne krype sammen til det ble lysere. I det svake lyset fra byen, som kom og gikk bak regnet, fikk han øye på noe han ikke hadde sett før: en bred, gammel stige som lente seg opp mot loftet i portbygget. Den var tykk som en benk og avskallet i kantene. Stigetrinnene var så blanke av bruk at lyset gled som olje over dem.

Han så opp. Loftet var mørkt. I gamle dager hadde man visst lagt fra seg døde her. Døde uten navn. Eller døde som ingen hadde hatt råd til å begrave. Det hendte fremdeles. Folk snakket om det. Men døde bråkte ikke. De gjorde ikke deg våt. De stjal ikke sandalene dine. De sov bare, uten pust. Den tanken gjorde ikke hjertet hans lett, men den gjorde valget enkelt. Han la en hånd på sverdfestet ved hoften, mest for å holde slira stille. Så satte han foten på første trinn og begynte å klatre.

Plutselig stivnet han. Halvveis oppe fikk han øye på en lysflekk som flyttet seg langs tverrbjelkene der oppe. Gult lys, som fra en fakkel eller en tykk pinne med ild i enden. Lyset pekte hit og dit, lett og forsiktig, som en hånd som leter etter noe. Hvem kunne være der oppe på en natt som denne? Ikke en vanlig reisende. Ikke en han kunne rope vennlig til.

Tjeneren la seg nesten flat over stigen og skjøv seg sakte oppover. Han kjente hver knirk i treverket og prøvde å puste så lydløst han kunne. Da han endelig nådde kanten av loftsgulvet og så inn, traff lukten ham som et teppe. Det luktet søtt og rått, som frukt som har ligget for lenge i sol, blandet med vått støv og gammel røyk.

Over gulvet lå kropper. De lå ikke i rekker, ikke som i et ordentlig hus. De var bare lagt fra seg. Noen var nakne. Noen hadde filler rundt seg. Kvinner og menn. Alle var helt stille, med munnene litt åpne, som om de hadde prøvd å si noe og så glemt hva. Fingre sto i rare vinkler. Skuldre og ribbein laget små hauger i skinnet. De så ut som leirfigurer som noen hadde laget, men så gitt opp før de var ferdige. Den svake gløden fra det lille lyset i rommet la blanke flater på kinn og armer og lot alt annet bli skygge.

Og midt blant alt som ikke rørte seg, var det en som rørte på seg. En gammel kvinne, bitteliten og tynn, satt på huk. Håret hennes var helt hvitt og sto rundt hodet hennes som en matt dusk. Hun hadde en kimono som var flekkete og slitt, farget omtrent som bark og våte blader. I høyrehånden holdt hun en brennende flis. Lyset skar tynne striper over ansiktet hennes når hun beveget hånden. Hun lente seg over et kvinnelik med langt hår og så nøye på ansiktet, som om hun lette etter et lite merke. Så stakk hun fakkelen ned mellom gulvplankene, så den kunne stå der og blafre uten å falle. Hun løftet begge hendene mot hodet til den døde og grep etter en liten bunt hår ved roten. Hun nappet. Så en ny bunt. Tålmodig. Nøyaktig. Som en ape som plukker lus av ungen sin.

Noe vokste i tjeneren. Først var det bare redsel. Så blandet redselen seg sakte med noe annet, og så ble redselen mindre. Det andre var en hard avsky, en skarp følelse som sa: Dette er galt. Ikke bare for henne. For alt sånt. Han visste ikke helt hva den gamle skulle med håret, men det holdt å se at et hår ble rykket ut av hodet til en som ikke lenger kunne si ja eller nei. Det var et brudd han ikke klarte å bare se på.

Han lot kroppen gjøre resten. På et øyeblikk var han over kanten, opp på gulvet. Han strakte seg, og hånden hans fant sverdfestet uten å tenke. Han gikk et langt skritt frem, så han sto mellom den gamle og stigen.

Den gamle spratt til, fortere enn han trodde hun kunne. Hun fór av sted i små hakkete buer mellom kroppene på gulvet, som en skremt fugl som prøver å finne luft. Men han sperret veien. De støtte i hverandre. Ingen av dem sa noe. De tumlet i stillheten, to skygger blant de som aldri mer skulle røre på seg. Han fikk tak rundt underarmen hennes. Den var så tynn at det føltes som å holde rundt en fuglefot. Hun falt. Han sparket henne løs da hun klamret seg til beinet hans, og sverdet gled en håndsbredd ut av sliren. Den lyse kanten fra stålet blinket rett foran øynene hennes. Hun stanset. Hun ropte ikke. Hun bare sto og ristet. Skuldrene dirret. Øynene hennes ble så store at ansiktet nesten forsvant rundt dem.

Det blikket var som en kald hånd på ham. Han kjente plutselig at harmen som hadde brent i ham, ikke var alt han hadde. Noe annet, mer stille, la seg over. En sikkerhet i at det var han som bestemte akkurat nå. Han dyttet sverdet litt lenger inn i sliren, som for å si: Jeg klipper ikke med det med det første.

"Jeg er ikke vakt," sa han lavt. "Jeg er ikke her for å binde deg eller dra deg bort. Jeg kom forbi. Jeg vil bare vite hva du gjør."

Den gamle sto og kjente etter om denne stemmen var farlig eller ikke. Rynkene rundt nesen hennes trakk seg sammen. Strupehodet hoppet i halsen. Da hun endelig snakket, kom lyden hakkete og hes. "Jeg tar hår," sa hun. "Jeg lager parykk." Hun pekte mot den døde kvinnen hun hadde stått ved. Han kjente en underlig skuffelse over enkelheten. Var det alt? Likevel var det nok til at forakten han hadde kjent, smøg seg ut igjen. Den gamle merket det på ham og la stemmen enda lavere, nesten som en kvekk. "Ja, kanskje er det galt å plukke hår fra en død," sa hun. "Men hør nå: Den kvinnen jeg plukker hår fra, hun skar slanger i små biter, tørket dem og solgte dem som tørket fisk til soldater i leiren. De sa det smakte godt. De tok det med seg hjem. Hvorfor gjorde hun det? Fordi hun ellers ville sultet. Hun gjorde det for å leve."

Tjeneren sa ingenting. Han lyttet. Slik sto de to med hele loftet som et slags frossent rom rundt seg. I et hjørne pep fakkelen svakt. Den gamle trakk pusten og fortsatte. "Nå er det jeg som må leve," sa hun. "Håret fra en død kan bli til mat når det blir solgt. Den døde visste hva nødvendig betyr. Hun ville forstått meg. Hun ville latt det skje. Ellers hadde hun ikke gjort som hun gjorde da hun levde."

Det var ikke noen flott tale. Ordene var ikke glatte eller vakre. De var korte og litt harde, som små steiner du kan holde i hånden. Men inne i tjeneren skjedde det noe da han hørte dem. Det var som om en dør han hadde lent skulderen mot hele kvelden, plutselig ga etter. Han kjente på det ømme i kinnet. Han kjente på hullet i magen. Han tenkte: Jeg sto nede og sa til meg selv at man ikke kan være nøye med midlene når tiden er sånn. Jeg sa det, men jeg torde ikke gå videre. Nå hadde hun sagt det samme, og hun hadde gått videre. Var det da noe igjen å tvile på?

Han lot stillingen henge litt mellom dem. Det gav ham rom til å bestemme seg helt. Så, med samme hånd som hadde strøket over kinnet, grep han kragen på kimonoen hennes. Han så henne i øynene og sa, sakte og tydelig, som om han bet i ordene: "Da må du heller ikke være sint når jeg raner deg. Også jeg må gjøre det jeg må. Ellers dør jeg av sult."

Den gamle skvatt. Hun kastet seg etter beina hans igjen og klynget seg. Hun var overraskende sterk i hendene for å være så tynn. Men han sparket henne vekk, ikke hardt nok til å skade, men hardt nok til at hun mistet taket. Han rykket i kimonoen hennes. Stoffet var gammelt og vått. Det ga etter med en lyd som når bark løsner fra et rått tre. Hun mistet balansen og skled bortover gulvet. Skulderen hennes slo borti den kalde siden av en stille hofte som lå der. Hun krympet seg, ikke av smerte, men av det å komme så nær en fremmed kropp som ikke lenger var et menneske. Hun ble liggende, naken og kald, på gulvet mellom de urørlige. Brannflisen kastet skygger over huden hennes.

Tjeneren samlet kimonoen og surret den hardt sammen. Han trykket bylten under armen. Det var bare fem skritt til stigen. Han gikk de fem skrittene. Ingen ord ble byttet. Ingen lov ble kalt inn. Han kjente en merkelig ro i bevegelsene nå, som om alt plutselig passet i spor han ikke hadde sett før. Han satte føttene varsomt på trinnene, gled nedover uten å få stigen til å knirke mer enn den måtte, og var borte under loftet like stille og brått som han hadde dukket opp.

Igjen ble det stille der oppe. Den gamle ble liggende en stund og bare puste, med pust som nesten ikke lagde lyd. Etter en stund kom det et stønn fra et sted dypt i henne. Ikke et ord. Bare luft som sa at hun fremdeles fantes. Hun rullet over på alle fire. Det hvite, korte håret strittet i nakken. Hun krabbet, langsomt, som om gulvet kunne synke om hun var for brå. Fakkellyset var kortere enn i stad. Hun nådde kanten og så ned i hullet der stigen forsvant.

Det var bare mørke der nede. Bare regn og natt som buldret mot stein og tre. Ingen trinnelyd. Ingen som svarte om hun hvisket. Ingen fotspor å lese i det våte. Hun satt en stund med hodet på skakke, som om hun kunne se gjennom regnet om hun vinklet blikket riktig. Så dro hun hodet tilbake. Fakkelen blafret. Et sted under portens tak ble en dråpe tung nok til å slippe kanten og falle.

Under søylene sto tjeneren og pustet. Han holdt klesbylten hardt, som om noen kunne rive den fra ham bare ved å gå forbi. Hjertet roet seg. Føttene hans fant tilbake til den samme kulden som før, men kulden kjentes mindre slem nå fordi han hadde noe under armen. Han så ut på Suzaku-avenyen, som lå som en mørk elv. Han tenkte ikke lenger på ordet tyv slik han hadde gjort. Det var som om ordet hadde kastet skygge før, men nå, når han sto her med bylten, var skyggen et annet sted. Han kjente en snikende lettelse, og sammen med den, en tung klump i magen som ikke var sult. Kanskje var det skam. Kanskje var det bare at kroppen alltid merker det når noe stort har blitt gjort, enten det er fint eller stygt.

Han så på kimonoen. Den var ikke ny eller fin. Den var flekkete og luktet av røk, regn og tid. Likevel var den verdt mer enn ingenting. Han kunne selge den. Han kunne kjøpe ris. Kanskje en liten lampeolje til i morgen kveld. Kanskje et stykke kull. Kanskje var det alt han trengte for å holde seg gående litt til.

Han begynte å gå. Sandalene hans lagde lite lyd på de våte steinene. Regnet slapp ham ikke, men han passet på å holde bylten under jakken så godt han kunne. På venstre side var en åpen plass som en gang hadde vært travel. Nå sto det bare tre søyler der, som tre gjenglemte tenner. Lenger borte hørte han et vindu slamre. En hund bjeffet. Det luktet vått kull og gammel suppe.

Han tenkte på moren sin. Hun hadde pleid å si: Ikke stjel. Øynene hennes hadde vært bestemte når hun sa det. Hun hadde også sagt: Del når du kan. Men hun hadde aldri sagt hva man skulle gjøre når man ikke hadde noe å dele, og ingenting å holde igjen. Hun hadde en gang ledd da han fortalte at en hund hadde nappet en risbolle rett ut av hånden til en gutt på markedet. Hunden løp avgårde med halen rett opp som en liten fane. "Den risbollen smakte nok best akkurat da," sa hun. De hadde ledd. Nå tenkte han på hunden og lurte på om han så morsomt ut når han gikk slik med bylten under armen.

Han snublet nesten i en løs planke ved rennekanten. Bylten dunket mot brystet. Han smilte skjevt for seg selv. Se, tenkte han. Der var litt humor igjen i verden, midt mellom all redselen. Det stakk i kinnet da han smilte, og han husket byllen. Han løftet hånden for å kjenne på den, så lot han det være. Han måtte spare varmen i fingrene.

Byen var ikke helt tom. Langs kanten av en bakgate sto en bod som var lukket med en skjev port. Under porten dryppet det rolig. En katt snek seg forbi med halen lavt. Ved et skur var en gammel mann i ferd med å skyve noe tungt innover, kanskje et trillebrett, kanskje en sekk. De så ikke på hverandre. I slike tider gikk blikk forbi blikk. Det var tryggere slik.

Tjeneren stoppet under et lavt takutstikk. Han ristet litt av vannet av kimonoen, så mye han torde uten å slippe den. Han tenkte gjennom neste skritt. Kunne han selge dette i natt? Nei. Ingen ville kjøpe i mørket med regnet som politimann. I morgen da? I morgen kunne han finne et hjørne av markedet som fortsatt pustet, eller et lite verksted der de lagde skosåler av gamle klær. Han visste om et par slike steder hvor man betalte lite, men betalte. Kanskje kunne han bytte kimonoen for en sekk ris og litt tørket tang. Kanskje for to boller suppe.

Han trakk bylten tettere inntil seg. Det var rart at en gammel, våt kimono kunne kjennes som noe varmt. Men det var det den gjorde. Som en stein å stå på midt i en elv. Samtidig kjente han tyngden av det han hadde gjort, som om det fulgte en usett skygge etter ham. Den var ikke like kald som regnet. Den var bare der og gikk i takt med stegene hans.

Oppe på loftet under porten satt den gamle kvinnen fortsatt ved kanten. Fakkelflisen var blitt kort. Hun så på den, som om hun prøvde å hjelpe den å brenne litt til bare ved å ønske det. Hun trakk knærne opp mot brystet for å bli mindre. Huden hennes ble full av prikker i trekklufta. Hun hadde hatt på seg den kimonoen lenge. Det var mer enn klær. Det var teppe, pute, ly. Nå hadde hun den ikke lenger.

Hun så seg rundt. Kroppene på gulvet lå der de lå. De var ikke truende. De var bare stille. Alle fjes så like ut etter en stund, men hun visste at de en gang hadde vært helt forskjellige. Noen hadde kanskje gått som grasiøse trær. Noen hadde kanskje ledd høyt. Noen hadde kanskje hatt et navn som hadde blitt sagt med kjærlighet. Det var rart å sitte her og vite at selv de hadde hatt dager med sol og suppelukt og sandaler som ikke skar i hælen. Hun tenkte på sitt eget liv. Det var ikke så mye å tenke på som var hyggelig, men hun husket én sommerdag ved en elv, da hun hadde vasket klær og en liten jente hadde plasket med tærne og kalt henne bestemor selv om hun ikke var det.

Den varme tanken varte bare et lite øyeblikk før trekken tok den. Magen hennes strammet seg. Sult roper høyt. Den ropte nå også. Hun hvisket noe, kanskje til seg selv, kanskje til en hun en gang hadde kjent. Så krøp hun vekk fra kanten, tilbake til lyset som nesten var slutt, og lette etter noe, hva som helst, hun kunne legge over skuldrene.

Tjeneren fant et gammelt skur med en dør som sto på gløtt. Inne luktet det tre og gammel olje. Han snek seg inn og satte seg i mørket. Han la kimonoen fra seg på fanget. Fingrene hans trakk forsiktig i stoffet, som om han ikke var helt sikker på at det ikke kom til å bite ham. Han lyttet til regnet som trommet på taket. Det var en stødig lyd. Den gjorde tankene hans litt roligere.

Var det galt? spurte han seg selv. Hvem skulle svare på det? Moren hans var ikke her. Husbonden var ikke her. Ingen gud sto i døra. Bare regnet. Han tenkte på ordene han hadde sagt. "Også jeg må gjøre det jeg må." Han hadde sagt det hardt for å gjøre seg selv hardere. Men nå, i mørket, sa han det mykere inni seg. Han smakte på setningen. Som en kald, ny matbit du ikke helt vet om du liker.

Han tenkte på hvor merkelig verden hadde blitt. Før hadde han trodd at regler var som stein, faste og harde. Nå kjentes de mer som vann. Vann i en elv som finner nye veier når en gren ligger i veien. Alt var plutselig mulig og umulig på samme tid. Kanskje, tenkte han, er det sånn verden alltid er, men man ser det ikke før man selv står med våte sko og tom mage.

Han reiste seg i skuret og prøvde kimonoen kort, bare for å se hvordan den hang. Den var for stor, og den luktet mer enn han likte. Han pakket den sammen igjen og bandt den med en tynn snor han fant på gulvet. Da han bøyde seg, slo han hodet i en lav bjelke og sa "au" høyt for seg selv. Det var helt mørkt, men han så for seg hvor dum han måtte ha sett ut. Han lo litt. Latteren var kort, men den var ekte.

Ute på gaten var det fremdeles natt. Regnet var litt mindre tungt nå, mer som fine tråder enn som stive tau. Han gikk forbi en liten helligdom med en rød port som var blitt svart i nedre kant. Noen hadde satt fra seg en liten skål med ris der tidligere på dagen. Nå var den vasket ren av vann. Han ble stående et øyeblikk. Han nikket mot skålen, ikke til noen bestemt, men som et lite hei til alt det folk gjorde som ingen så.

Han hørte plutselig latter bak et papirvindu. Det var varme stemmer, mer enn én. Noen slo i bord. Noen stemte i en sang på falskt vis. Det luktet suppe og stekt fisk gjennom sprekken. Han kjente munnen fylle seg med vann. Han kjente også at beina hans ville gå bort og banke på. Men han visste at døra ikke var for sånne som ham i kveld. Han gikk videre.

Natten ble dypere. Han trakk jakken tettere om seg. Noen steder var gatene så mørke at selv regnet kjentes svart. Andre steder lå det et lite sølvskinn fra en lampe langt borte. Han holdt seg til skyggene når han hørte kjetting og skritt fra en vakt. Han var ikke sikker på om noen lette etter ham. Men det var best å ikke friste.

Den gamle kvinnens øyne dukket opp i tankene hans. De store, blanke øynene som hadde fylt hele ansiktet hennes. Han kjente et stikk i kinnet og rørte ved byllen igjen. Hud mot hud. Varmen fra fingeren hans gjorde nesten vondt. Han tok hånden vekk. Hvordan hadde hun det nå? Satt hun der oppe i trekken enda? Hadde hun funnet en fille å legge over seg? Han så for seg at hun gjorde som han nå, holdt noe hardt mot brystet og tenkte: Bare en natt til. Bare en morgen til.

Han ville ikke tenke mer på det. Han bestemte seg for å holde beina i gang. Når de gikk, ble hodet litt tommere. Han bestemte seg for å holde seg unna de største gatene. Han svingte inn i en liten passasje mellom to hus hvor takene nesten rørte hverandre. Der var det tørt. Han satte seg på huk og tøyde litt på tærne i sandalene. De var myke og våte og hadde begynt å dra i huden på hælene. Han lo stille for seg selv og sa lavt: "Det er bare vann. Det blir tørt igjen."

Da den første grå stripen av morgen blandet seg inn i nattens svart, stilnet regnet litt. Det var som om det endelig hadde fått sagt sitt for denne gangen. Fra et tak til høyre ploppet en siste dråpe rett ned på ryggen hans. Han ristet på seg som en hund. Han kjente at trøttheten begynte å legge seg tungt i kroppen. Hele kroppen sa: Finn et sted. Bare litt. Bare sitt. Han så seg rundt. Det var et lite forlatt skur rett frem, med en vegg som manglet en planke. Han kunne sette seg der, med ryggen mot veggen og bylten i fanget, og la øynene være litt igjen.

Han gjorde det. Han ble sittende og høre byen våkne på sin slitte måte. Et hoste der, en bøtte som ble satt ned et annet sted, en skyvedør som åpnet seg med et sukk. En kråke ropte høyt og stygt og fikk svar fra en annen. Han lukket øynene et øyeblikk og åpnet dem fort igjen fordi han var redd for å slippe taket i bylten. Han smilte litt av seg selv. Så sovnet han uten at han merket når.

Da han våknet, var morgenlyset tykkere. Kroppen var stiv. Kinnet dunket. Men han hadde bylten. Den lå der, akkurat der han hadde bestemt. Han dro inn luft. Den var kald, men den luktet mindre natt og mer dag.

Oppe ved porten krabbet den gamle kvinnen sammen i et hjørne mellom to bjelker. Fakkelen var for lengst død. Hun hadde funnet en pose som noen hadde etterlatt for lenge siden. Den luktet støv. Hun dro den over skuldrene som en kappe. Hun tenkte ikke på parykker akkurat da. Hun tenkte ikke på noe hun kunne selge. Hun tenkte bare: Jeg er her. Jeg puster. Hun knep øynene igjen og lot hodet hvile mot bjelken. Kroppen hennes dirret av og til, som når man nesten sover, men møter en kald tanke.

Da det ble lyst nok til at dag og natt kunne se hverandre, kom de første kråkene. De landet på taket uten å bry seg. De spradet med de rare føttene sine og så ned i portrommet som små, nysgjerrige soldater. Den gamle hørte dem og ville ikke se. Hun var lei av øyne, både sine egne og andres. Hun tenkte på den døde kvinnen med det lange håret. Hun så for seg de tynne slangestykkene som hadde sett ut som noe annet enn de var. Hun tenkte at verden ofte gjorde sånn. Den tok noe og gjorde det til noe annet, for å leve litt til.

Hun var ikke stolt av det hun hadde gjort. Men hun var heller ikke stolt av å fryse. Hun var ikke noe i det hele tatt akkurat da. Hun var bare en kropp som ville bli på sin side av kulden. Hun åpnet øynene. Loftet var fullt av det samme som i natt, men det så litt mindre farlig ut i dagslys. Dagen er alltid litt snillere, tenkte hun. Litt.

Tjeneren reiste seg fra skuret. Han strakte armene, forsiktig, så han ikke mistet bylten. Gaten var grå og våt og veldig stille for et øyeblikk før dagen begynte sin vanlige mumling. Han så mot den retningen han visste at porten lå. Han kunne ikke se den herfra. Han tenkte på alt som hadde skjedd i natt, og på det som ikke hadde skjedd. Han hadde ikke sultet i hjel. Han hadde heller ikke blitt en helt. Han hadde gjort noe som lot ham vandre videre.

Han begynte å gå. Han visste ikke helt hvor. Han visste bare hva øynene lette etter: et sted å selge, et sted å spise, et sted å være i kveld. Han visste også at det han bar på, var mer enn en våt kimono. Han bar på setningen han hadde sagt på loftet. Den lå i ham som en sten i en bekk. Vannet i ham rant rundt den og fant nye veier. Kanskje ville stenen bli mindre med tiden. Kanskje ville den bli glatt. Kanskje ville den alltid kjennes.

Bak ham lå porten og loftet med den gamle kvinnen og alle de stille. Foran ham lå byen som var blitt et ruinert ekko av seg selv. I slike gater regner det ikke bare vann. Det regner valg. Noen ganger velger man hardt. Noen ganger velger man smått. Noen ganger velger man bare å stå opp igjen. Ingen kråke, ingen søyle, ingen dråpe brydde seg om hvilke midler mennesker valgte for å vare litt til. Regnet gjorde bare sin jobb. Det gikk sin vei over tak og karmer, over bunader og byrder, over dem som tok hår fra de døde, og dem som tok klær fra dem som tok hår. Og midt i det hele gikk en navnløs tjener videre inn i dagen, med en våt bylt under armen og en ny stillhet i brystet.