Gulliver's Travels into Several Remote Regions of the WorldÅldersanpassad version

Faren min eide en liten gård i Nottinghamshire. Jeg var den tredje av fem sønner. Han sendte meg til universitetet som fjortenåring, men pengene strakk ikke til. Derfor ble jeg lærling hos en kjent kirurg i London og lærte samtidig navigasjon og matematikk, for jeg drømte om å reise. Jeg ville ut og se verden – det var som et rop inne i meg.

Etter læretiden seilte jeg som skipskirurg. Jeg kom hjem, prøvde å åpne praksis i London, men tjente nesten ingenting. Pasientene var få, og pengene enda færre. Da kaptein William Prichard tilbød meg plass om bord i Antelope til Sørhavet, sa jeg ja uten å nøle. Vi la ut fra Bristol 4. mai 1699.

Alt gikk bra til en voldsom storm kastet oss nordvest for Van Diemens Land. Mange døde, resten ble svake. 5. november drev vinden oss rett på et skjær. Skipet sprakk som et egg.

Seks av oss rakk å sette ut en båt. Vi rodde til kreftene tok slutt, da veltet en byge båten. Hva som skjedde med de andre vet jeg ikke; jeg svømte så lenge jeg klarte, med tidevann og vind som drev meg.

Vannet var kaldt, og armene ble tunge som stein. Da jeg nesten ikke orket mer, kjente jeg plutselig bunnen under føttene.

Jeg vasset i land, gikk et godt stykke innover og fant ingen hus. Jeg var så utmattet at jeg la meg i det myke, korte gresset og sov som en stein i omtrent ni timer. Gresset duftet søtt, og jeg husker at jeg tenkte: bare en liten stund, så reiser jeg meg.

Da jeg våknet ved daggry og ville reise meg, oppdaget jeg at jeg ikke kunne røre meg. Armer og bein var festet til bakken. Håret mitt, som var langt og tykt, var bundet ned. Tynne snorer lå på kryss og tvers fra armhulene til lårene. Jeg kunne bare se rett opp; sola ble varm og stakk i øynene.

Så hørte jeg en forvirret summing og kjente noe levende på venstre legg, som vandret over brystet til nesten opp under haka. Jeg knep øynene nedover og så et lite menneske, ikke mer enn 15 centimeter høyt. Han hadde bue og pil, kogger på ryggen. Bak ham fulgte minst førti til av samme slag. Små, som dukker, men levende.

Jeg ble så forundret at jeg brølte høyt. De løp forskrekket tilbake, men snart kom de fram igjen. En av dem våget seg helt opp til ansiktet mitt og ropte i en skingrende stemme: «Hekinah degul!» De andre ropte det samme. Jeg forsto ingenting.

Jeg vred meg for å komme løs, klarte å rive over noen snorer og få venstre arm fri. Da skrek en av dem: «Tolgo phonac!» Straks pepret over hundre små piler venstrehånden min så det stakk som med nåler.

Så skjøt de enda en salve i lufta, slik vi skyter bomber i Europa. Noen forsøkte å stikke meg i siden med små spyd, men jeg hadde en tykk skinnjakke som de ikke klarte å trenge gjennom. Jeg bestemte meg for å ligge stille og prøve å bli fri senere, i mørket. Jeg kjente at jeg måtte være tålmodig – som når man venter på at en vond drøm skal ta slutt.

Men de hadde andre planer. Da de så jeg lå rolig, banket og hamret mange små arbeidere på høyre side av hodet mitt. De reiste en liten plattform på ben, omtrent 45 centimeter høy. En herre steg opp på den med tre ledsagere og holdt en lang tale. Han ropte først tre ganger: «Langro debul san.»

Jeg skjønte ikke et ord, men han pekte ofte mot byen, som jeg senere fikk vite lå en halv mil borte.

Så skar omtrent femti innbyggere løs snorene ved venstre side av hodet mitt, så jeg kunne vende det. Jeg svarte kort, løftet venstre hånd og øynene mot sola, som om den hørte meg, og lot dem se at jeg var sulten ved å peke på munnen. Sulten var som et dyr i magen.

De forsto. Høye herrer ga ordre. Mange klatret opp stiger som var lent mot meg og kom gående over kroppen min med kurver. De helte små biter kjøtt i munnen min, stykker ikke større enn vingene på en lærk. Jeg tok tre små brød om gangen; de var på størrelse med musketkuler. Jeg ba om drikke med tegn. De dro fram et stort tønnekar, slo ut toppen og rullet det til hånden min.

Jeg drakk det i én slurk. Smaken var som svak burgundervin. Da jeg var ferdig, jublet de, danset på brystet mitt og ropte «Hekinah degul!» Jeg kjente at de små føttene tråkket på meg, og jeg måtte le – så rare de var, så modige.

Jeg må innrømme at jeg noen ganger fikk lyst til å gripe førti eller femti av dem og knuse dem mot bakken, men jeg husket smerten fra pilene, og at jeg ved å ligge stille allerede hadde lovet meg selv å legge godviljen til. De hadde brukt mat og vin på meg, og jeg tenkte på gjestfrihetens lover. Jeg bestemte meg for å holde fred og vinne deres tillit. Det var et valg, skjønner du – man kan alltid velge å være den som hjelper, ikke den som knuser.

Snart kom det en utsending med et kongebrev under segl. Han balanserte opp langs høyre bein mitt med en liten følge, pekte mot hovedstaden og lot meg forstå at rådet hadde bestemt at jeg skulle fraktes dit. Jeg gjorde tegn til at jeg ønsket frihet. Han ristet på hodet, men gestet at jeg skulle få nok mat og drikke og god behandling. Jeg så på hendene og ansiktet mine, der piler fortsatt satt, og jeg så at fiendene ble flere og flere. Jeg nikket til slutt; de fikk gjøre som de ville. Noen ganger må man stole på fremmede.

De smurte meg med en salve som tok bort sviingen fra sårene, ga meg mer mat og drikke, og blandet, som jeg siden fikk vite, en sove-drikke i vinen. Jeg sovnet. Da jeg våknet, var jeg allerede slept mot byen av femten hundre av keiserens største hester (hver på snaut tolv centimeter). Om natten hadde de passet på meg med vakter og fakler.

Moten i dette landet var å bygge snodige maskiner. De laget et stort tralle-rammeverk på hjul, knapt to meter langt og drøyt en meter bredt. Mens jeg sov, bandsurrte de kroppen min med mange tråder, heiste meg ved hjelp av trinser og gled meg inn i den, godt fastbundet.

Jeg kjente ingenting før alt var gjort. Ved ankomst stanset de ved et gammelt tempel, det største i riket, men fraflyttet fordi det en gang hadde skjedd et grusomt mord der. Der ble jeg lenket i venstre fot med kjeder som små urkjeder, men mange av dem, og med dusinvis av små hengelåser. Kjeden var to meter, så jeg kunne gå i halvsirkel og krype inn i tempelporten for å ligge langstrakt.

Hele byen var et syn. Åkrene var som blomsterbed. Skogene var små lunder med trær på knapt to meter. Husetaket på byens ytterkant raget meg til livet. Keiseren selv kom ridende. Hesten hans ble redd av synet av meg, steilet, men keiseren holdt seg i salen. Han steg av, så på meg med stor beundring, men holdt seg utenfor kjedens rekkevidde. Han befalte kokker og tjenere å forsyne meg. De rullet fram små vogner fulle av mat, som jeg tømte som en sulten kjempe.

Keiseren var nesten et fingerbredere høyere enn alle andre. Han var strunk, med buet nese, mørk olivenhud og en gyllen hjelm med fjærpynt. Sverdet hans var like langt som fem av hans menn; i min målestokk var det omtrent åtte centimeter. Stemmen var skarp, men klar. Hoffdamene glitret i silkeklær, og bakken de sto på så ut som en brodert kappe. Keiseren snakket ofte til meg, og jeg svarte, men ingen forsto den andre. Jeg prøvde tysk, latin, fransk, spansk, italiensk, alt uten virkning. Ordene bare falt mellom oss som små, døde blader.

Senere ble jeg lært opp av seks lærde som pekte og sa ord. Jeg lå alltid på kne når keiseren kom, og de første ordene jeg lærte var å be om frihet. Han sa det måtte komme i sin tid, men at jeg først måtte sverge fred mot hans rike og vise tålmodighet og klokskap. Tålmodighet – jeg begynte å bli god på det.

Jeg prøvde fra første stund å være mild. En dag skjøt pøbelen piler på meg fra muren. En pil suste så nær venstre øye at jeg kjente vingeslaget. Obersten grep de seks verste bråkmakerne og sendte dem bundet inn i hånda mi. Jeg skremte dem litt ved å late som jeg skulle spise en av dem, men så klippet jeg forsiktig over båndene hans med lommekniven og satte ham pent ned. Jeg slapp de andre også. Ryktet om min mildhet gikk fort, og det hjalp meg mer enn mange bønner kunne ha gjort.

Keiseren ville vite om jeg bar skjulte våpen. Etter loven måtte to offiserer ransake meg. For å gjøre det lett tok jeg dem i hendene og satte dem i lommene mine, én etter én. De lagde en nøyaktig liste over alt, som de leste opp for keiseren. I høyre frakkelomme fant de et stort stykk grovt tøystykke (min lommeduk).

I venstre en tung, rund, sølvblank eske med lokk (snusboksen min), som de ikke klarte å løfte. I vestelommen til høyre var det mange hvite, tynne ark med svarte tegn (papirer og notater).

Til venstre en lang, smal «maskin» med mange tenner (kammen min). I bukselommen til høyre, en hul jernsøyle festet til treverk, med merkelige utstikkere (pistolen min). I venstre, en til.

I en liten lomme til høyre lå runde flate skiver av hvit og rød metall (mynt). I den andre små tette, svarte «søyler» med en blank stålplate inni (kniv og barberkniv). De kom ikke inn i de to små ur-lommene. Fra høyre ur-lomme hang en stor sølvkjede med en «maskin» i enden som gikk hele tiden (min klokke).

De kalte den min «orakel» fordi jeg sa jeg så på den for alt jeg gjorde, og at den fortalte tiden. I venstre ur-lomme hadde jeg en nettpose med gule, tunge stykker (gull). Rundt livet bar jeg sverdet mitt. I en veske lå små, runde kuler (kuler) og svarte korn (krutt).

Keiseren ba meg levere fra meg alt som kunne skade. Jeg trakk sverdet og lot ham se glansen. Han ba meg legge det varsomt på bakken. Så ba han om én av jernsøylene. Jeg skjøt et skudd i været, kun med krutt, for å vise hva det var. Overalt falt folk langflate som om de var døde. Selv keiseren trakk pusten lenge før han fant seg igjen. Jeg ga fra meg begge pistolene, kruttet og kulene, og ba dem holde kruttet langt fra ild. Klokken min fikk de bære på en stang; keiseren og de lærde glodde på viseren som flyttet seg som av magi.

Etter hvert ble jeg løsnet fra kjettingene på betingelser. Jeg sverget at jeg ikke skulle forlate landet uten tillatelse, ikke gå inn i hovedstaden uten varsel, alltid passe meg for å tråkke på folk eller dyr, hjelpe dem i krig, bære bud i lommen min når det hastet, hjelpe med tunge løft til byggverk, måle kysten med skrittene mine og betale for det jeg tok.

Jeg bøyde høyre fot i venstre hånd og la fingeren på hodet slik som deres lov krevde, og sverget.

Keiseren gjorde meg til «nardac», en høy tittel. Samme dag ba han meg stå med beina så langt fra hverandre som jeg kunne, lik en kjempestatue, mens tusenvis av soldater marsjerte under meg med trommer og faner. Jeg stirret ned for ikke å trå på noen. De jublet. Jeg husker at tårene mine falt – av lettelse og stolthet.

Livet ved hoffet var fullt av rare skikker. For å få et embete måtte man danse på en tynn tråd spent over gulvet. Den som hoppet høyest uten å falle, fikk stillingen. Selv de høyeste ministrene måtte ofte vise sin smidighet for keiseren. Et par ganger holdt keiseren en liten pinne, og de som hoppet over eller krøp under den mest grasiøst, fikk silkesnorer i lilla, gult eller hvitt, som de bar stolt som belter. Jeg så dem danse, og jeg tenkte: hjemme gjør vi det samme, bare med andre ord og andre pinner.

En dag fant bønder en stor, svart, stiv ting i gresset utenfor byen. De tenkte det kunne tilhøre «mann-fjellet». Med fem hester dro de den inn. Det var hatten min. De hadde boret hull og festet kroker i bremmen for å kunne dra den. Jeg ble glad for å få den igjen. Den var som et lite stykke hjem.

Reldresal, en vennlig statssekretær, kom en morgen og ba om å snakke fritt. Han forklarte at riket slet med to onde ting. Først, en bitter splittelse mellom to partier: Tramecksan og Slamecksan – høye hæler og lave hæler – som hatet hverandre så mye at de ikke spiste eller snakket sammen. Keiseren og regjeringen brukte bare lave hæler. Tramecksan var flere, men de styrende var Slamecksan.

Selv tronarvingen hadde den ene hælen litt høyere enn den andre og gikk derfor med en liten hink, noe som gjorde alle nervøse. Deretter, krig med naboøyriket Blefuscu. I seks og tretti måneder hadde de kjempet på grunn av et merkelig spørsmål: På hvilket ender av egget skulle man slå det?

De gamle pleide å knuse egget i den store enden.

Men en tidligere keiser fikk et kutt i fingeren som barn da han brakk egget slik, og hans far forbød ved lov å knuse i den store enden. Da ble folk rasende: det ble opprør, mange døde, noen keisere mistet liv eller krone, og flyktninger rømte til Blefuscu, som støttet dem. Nå rustet Blefuscu opp en stor flåte for å invadere. Reldresal ba meg pent om å hjelpe. Jeg lyttet, og jeg tenkte på hvor dumme vi mennesker kan være – uansett størrelse.

Jeg lovet å forsvare landet, men sa at jeg som utlending ikke ville blande meg i partistridene. Jeg la en plan. Jeg fikk laget mange sterke trådkabler og små jernstenger bøyd som kroker. Ved fjære gikk jeg ut i sundet mellom øyene. Midt i var vannet meg til halsen.

Jeg så fiendens flåte for anker, rundt femti krigsskip i bue. Da jeg kom nær, hoppet besetningene over bord og svømte i land av frykt. Jeg festet en krok i baugen på hvert skip. Fiendens bueskyttere skjøt piler som satte seg i hender og ansikt.

Jeg trakk på meg brillene fra den hemmelige lommen min for å redde øynene.

Men skipene satt fast i ankerne, så jeg slapp tauene, kuttet ankertauene med lommekniven og grep så tak i hovedkabelen. Da jeg begynte å dra, beveget hele flåten seg, og Blefuscuianerne skrek av fortvilelse. I trygg avstand plukket jeg ut pilene, smurte på litt av salven de hadde brukt på meg før, og ved lavvann gikk jeg med alle skipene i slep tilbake til Lilliput. Jeg følte meg som en helt – men også som en tyv.

Keiseren sto på stranden med hele hoffet. Da de så skipene komme uten å se meg under vannet, trodde de først at fienden kom. Men da vannet ble grunnere, bakset jeg meg opp, løftet tauenden og ropte så høyt jeg kunne: «Lenge leve den mektigste keiser av Lilliput!» Han var fra seg av glede og gjorde meg til nardac på flekken, den høyeste ære.

Snart begynte han likevel å drømme stort: at jeg skulle hente inn resten av fiendens flåte, tvinge naboøya i kne, drepe eller jage Big-endianerne og gjøre hele Blefuscu til en provins som måtte knuse egg i den lille enden.

Jeg ba ham tenke seg om. Det var både urett og uklokt. Jeg ville ikke være redskap for å gjøre et fritt og modig folk til slaver. Noen ministere var enige med meg, men keiseren glemte aldri at jeg sa ham imot.

Kort etter skjedde noe annet. Ved midnatt lød rop: «Burglum!» Brann i palasset, i rommet til keiserinnen. De bar vann i små bøtter på størrelse med fingerbøll, men brannen raste. Jeg stormet til uten å tråkke på noen.

Så gjorde jeg noe jeg ikke kan skrive om uten å rødme litt: Jeg slukket ilden ved å late vann på den fra min egen kropp.

Bygningen ble reddet. Keiseren visket at han skulle gi meg benådning for lovbruddet – for det var forbudt å ta på keiserlige personer eller rom uten tillatelse. Men keiserinnen, som hørte hvordan jeg gjorde det, lovte hevn. Hun hatet meg fra den dagen. Jeg så blikket hennes, og jeg forsto at vennskap kan snu til hat på et øyeblikk.

I Lilliput straffer de forbrytelser strengt, men hvis noen uskyldig blir siktet og beviser sin uskyld, dør anklageren en skamfull død, og den uskyldige blir belønnet fire ganger verdien av det han har tapt. De synes svindel er verre enn tyveri, for man kan vokte seg for en tyv, men ikke for finurlig svik. Hvem som kan bevise at han har fulgt loven i 73 måner, får et æresnavn og privilegier og en sum penger fra et fond.

Deres bilde av Rettferdighet har seks øyne og et åpent gullpung i høyre hånd, mens sverdet hviler i sliren.

Når det gjelder oppdragelse, stoler de minst på foreldre. I hver by har de barnehus. Alle barn, bortsett fra de til de fattigste, sendes dit ved 20 måneders alder. Guttene får strenge lærere, jentene like gjennomtenkt opplæring.

Foreldre får besøke barna to ganger i året, i én time, uten gaver og uten hvisking og kjærtegn. Målet er at barna skal vokse opp med dyder: rettferdighet, måte, mot, mildhet, gudsfrykt og kjærlighet til landet. Jeg tenkte ofte at vi kunne lært noe av belønningene deres, selv om noen av skikkene virket merkelige.

Jeg fikk klær sydd av tre hundre skreddere som målte meg med tau og loddsnor. To hundre sydamer laget skjorter, og tre hundre kokker laget mat i små hytter rundt huset mitt. Jeg tok opp tjue tjenere på bordet mitt, mens hundre flere sendte opp retter i snorer. Oksekjøttet deres var fremragende; jeg spiste en hel lårstek i tre biter, bena inkludert, slik vi spiser et lite fuglelår.

Men ved hoffet er sjalusi like stor som vennskap er kort. En natt kom en venn i hemmelighet med mørk vogn. Han bar alvoret i ansiktet. Han hadde vært i rådsmøter. Nå var det bestemt.

Admiralen, Skyrris Bolgolam, som aldri hadde likt meg – og hatet meg enda mer etter flåtebedriften fordi den stjal hans ære – hadde sammen med Flimnap, finansministeren, og noen andre, skrevet anklager mot meg. Forræderi! Første punkt: Jeg hadde trukket keiserinnen i armene, ved å «løfte henne» høyt i været under en brann – en dødssynd i loven. Andre punkt: Etter at jeg brakte Blefuscus flåte, hadde jeg nektet å gjøre resten av keiserens befaling, nemlig å ødelegge hele riket og drepe eller slavebinde Big-endianerne.

Jeg hadde, sa de, vist tydelig vennskap til vår fiende. Det fantes flere punkter, men disse var de viktigste. Hva som verre var: de planla «mild» straff. For min skyldighet og «ålmodighet» ville keiseren spare livet mitt, men Reldresal skulle fremme et forslag: å stikke ut øynene mine. Så, litt etter litt, minske maten min, så jeg døde langsomt og ikke råtnet for fort. Skjelettet mitt skulle bli et monument.

Jeg lå natten igjennom, våt av svette. Jeg kunne ha revet meg løs, knust tempelet og trampet hærene. Men jeg var bundet av ære og av takknemlighet, og jeg ville ikke bli et blodig uhyre. Samtidig skjønte jeg at hvis jeg ble, ville de gjøre meg blind og sulte meg ut. Jeg hadde fått tillatelse til å besøke Blefuscu på vennlig vis, og det var min sjanse.

Neste dag, ved fjære, bar jeg klærne på hodet, tok et av fiendens store krigsskip i tau, vasset over sundet og svømte de siste meterne. Blefuscuianerne hadde ventet meg. Keiseren der tok vennlig imot meg og ba meg tjene ham så langt det var forenlig med plikten min til mitt eget land. Jeg pustet ut for første gang på lenge.

Tre dager senere gikk jeg langs nordøstkysten. Langt der ute så jeg noe velte i sjøen, som en båt med buken i været. Jeg vasset og svømte, fikk snorer festet og fikk hjelp av tusenvis av små sjømenn til å snu den. Den var nesten hel. Jeg ba om seil og tau, fikk det, samt lov til å reise.

Blefuscu sendte en høflig beskjed tilbake til Lilliput da en utsending fra min tidligere keiser kom, med de famøse artiklene mot meg, og krevde at jeg skulle utleveres bundet og blindet.

Blefuscu svarte at det ikke lot seg gjøre, og dessuten ville begge land snart være kvitt dette «tunge ubehaget», for jeg hadde funnet et fartøy og skulle fare videre. Keiseren av Blefuscu tilbød meg å bli og være under hans beskyttelse.

Jeg takket nei. Jeg ville ikke være årsak til krangel mellom to monarker, og jeg stolte ikke mer på noen av dem. Jeg satte seil en tidlig morning med okser og sauer om bord, mange slakt og noe levende avlsdyr som jeg la i lommene for å ta med hjem.

Etter en dag og natt så jeg et skip. Det hang ut engelsk flagg.

Hjertet danset i brystet. De tok meg om bord, og selv kapteinen, som syntes jeg pratet i vei som en skrønefant, ble overbevist da jeg dro små kuer og sauer opp av lommene mine. Jeg kom hjem våren 1702, solgte dyra for en pen sum og lovet kona å bli i ro – i hvert fall en stund.

Men rastløsheten min slapp ikke taket. Den var som en kløe under huden. To måneder etter dro jeg igjen. Denne gangen dro vi mot India. Etter stormer som slo oss langt av kurs, måtte vi ta inn på en ukjent kyst for å finne ferskvann.

Vi var knapt i land før mennene mine løp skrekkslagne tilbake til båten. Ute i bølgene vasset et vesen i vår retning som om havet var en grunne bekk. Båten slapp så vidt unna mellom spisse skjær. Jeg ble stående alene og løp innover det steinete landet til jeg kom til en åker.

Der ruvet kornet førti fot i været.

Hekken rundt var som en festningsmur, nesten førti meter høy. Stien hadde fire trappetrinn, hvert nær to meter. Jeg kunne ikke klatre. Jeg lette etter en åpning i hekken. Da så jeg en skikkelse i åkeren ved siden av, så høy som et kirketårn. Han klatret over stien med få steg og ropte til noen. Sju slike giganter kom, hver med et sigd-blad som seks ljåer. De begynte å skjære kornet der jeg sto.

Jeg presset meg mellom tykke strå som var som stolper. Vinden og regnet hadde lagt et felt flatt, og der hang kornbustene som små pigger som stakk i klær og hud. Jeg hørte skrittene komme nærmere, la meg mellom to rygger i åkeren og ønsket nesten at det var slutt. Jeg tenkte på kona og barna, på dumheten som hadde brakt meg hit. I Lilliput var jeg en kjempe som kunne trekke hele flåter, her var jeg som en Lilliputian selv – kanskje enda mindre. Kanskje, tenkte jeg, var disse kjempene igjen dverger et annet sted i verden. Alt er relativt. Det er en merkelig trøst, men også en skremmende tanke.

En av skjærerne oppdaget meg, stoppet og bøyde seg. Jeg skrek så høyt jeg kunne. Han famlet som når man skal ta opp et farlig lite dyr. Så knep han meg forsiktig mellom tommel og pekefinger og løftet meg opp til øynene. Han klemte hardt, men jeg kjempet ikke.

Jeg foldet hendene, så mot sola og ba, så godt jeg kunne. Han så ut til å like stemmen og gestene mine, og ropte på de andre. De samlet seg rundt som barn rundt en merkelig bille.

Han satte meg på bakken, og jeg reiste meg og gikk noen skritt for å vise at jeg ikke ville flykte. Jeg tok av hatten og bukket, og trakk fram en liten pung med gull og tilbød ham.

Han gjennomhullet myntene med en pinne, syntes de var blanke, men skjønte ikke verdien. Han lot meg legge dem tilbake. Så brettet han et lommetørkle i hånden og gestet at jeg skulle legge meg i det. Han pakket meg inn og bar meg bort som en teaterdukke.

Hjemme i huset hans skrek kona i redsel da hun så meg, som engelske damer gjør når de ser en stor veps. Men hun roet seg, og de behandlet meg mildt. Bordet var som et tårn, jeg måtte holdes langt fra kanten for ikke å styrte. Husets katt hoppet i fanget til konen, og dens malende lyd var som tolv strømper vevd samtidig.

Den så nesten ikke på meg; kanskje jeg var for liten til å vekke jaktlyst. Den minste sønnen, en skøyer på rundt ti år (det vil si rundt tretti fot), grep meg plutselig etter beina og holdt meg opp ned.

Faren snappet meg ut av hånden hans og ga ham en ørefik som ville felt en eskvadron hjemme. Jeg falt på kne og ba med tegn om at gutten skulle tilgis. Gutten fikk komme tilbake, og jeg kysset hånden hans for å forsikre ham. Jeg husker at jeg skalv – ikke av frykt, men av medfølelse.

Da barnepiken kom med et ettårsbarn, begynte det å gråte og rakte hendene mot meg. Moren satte meg i dets hender, og ungen, ukjent med målestokk, forsøkte å putte hele hodet mitt i munnen. Jeg skrek og han slapp meg; morens forkle reddet meg fra et stygt fall. Senere, da jeg tok en lur i en skuff som tjente som seng, klatret to rotter, hver på størrelse med store mastiffer, opp i sengen.

De luktet vel på brødsmuler. Da de gikk til angrep, trakk jeg sabelen og drepte den ene, såret den andre som smatt unna. Den døde målte nesten to meter fra snute til hale. Verten min roste meg og lot meg få mer mat.

Ni år gamle datteren i huset ble min redning. Hun var flink med nålen og sydde meg klær, vasket skjorter og bar meg alltid varsomt. Hun lærte meg språket ved å peke og si navnet. Hun kalte meg Grildrig, som betyr noe som «lille mann», og jeg ga henne kallenavnet Glumdalclitch, «lille sykepleier». Hun gjorde en dukkeseng til meg av babyens vugge, og satte den i en skuff høyt oppe for å beskytte meg mot rottene. Hun sang for meg om kvelden, og jeg følte meg trygg for første gang på lenge.

Ryktene spredte seg. En gammel, nærsynt gjerrig nabo kom for å se. Da han satte på seg briller, så øynene hans for meg ut som to måner i to vinduer. Han hvisket til min husbond at han kunne tjene gode penger på å vise meg fram på markedet. Glumdalclitch gråt da moren fortalte hva de planla.

Hun bar meg i en liten eske polstret med babyteppet sitt, opp på en pute bak farens sal. Selv en kort tur ristet meg som på et skip i storm, for hesten tok et steg som var nesten tolv meter langt. I vertshuset lisensierte min herre visningen.

Jeg måtte gå fram og tilbake, hilse, trekke sabelen, spise og drikke, tolv ganger på én dag.

En skolegutt kastet en hasselnøtt, så stor for meg som et lite gresskar, og bommet så vidt på hodet mitt. Etterpå lå jeg utslått i tre dager. Men min herre så gevinst. Han fikk laget en bedre reise-eske og dro fra by til by. I ti uker viste han meg fram i atten store byer og mange landsbyer. Jeg ble tynn, mistet matlysten, ble nesten gjennomsiktig. Da vi kom til hovedstaden, Lorbrulgrud – Universets stolthet – kom et bud fra slottet. Dronningen ville se meg.

Jeg ble satt på bordet foran henne. Jeg knelte og ba om å få kysse hennes keiserlige finger, og hun strakte ut den minste til meg. Jeg favnet fingertuppen med begge armer og kysset den ærbødig. Hun lo og sa hun ville kjøpe meg. Min herre, som trodde jeg snart ville dø, forlangte tusen gullstykker. Dronningen sa ja på flekken. Jeg ba henne om at Glumdalclitch måtte få være hos meg. Dronningen nikket. Min tidligere herre forsvant raskt. Jeg så ham gå, og jeg følte meg både fri og redd.

Kongen ble kalt inn til dronningens kabinett. Han så strengt på meg og kalte meg først en slags «splacnuck», et lite vesen folk noen ganger finner. Dronningen satte meg på skrivebordet og ba meg fortelle om meg selv. Da han hørte meg snakke tydelige ord og så meg stå oppreist og bøye meg og forklare, ble han først urolig, så nysgjerrig.

Han tilkalte tre lærde menn som undersøkte meg med lupe og regnestav. De sa jeg ikke kunne være naturlig, jeg måtte være et naturens abnorme innslag, for jeg så ut til ikke å kunne overleve i det hele tatt – så liten og uten tenner store nok til å spise etter deres mål.

Jeg svarte høflig at jeg kom fra et land med millioner av min størrelse. De smilte og mente bonden som hadde solgt meg, hadde lært meg å si det. Kongen, som var klokere, forhørte bonden i enerom, og la merke til båndene mellom meg og Glumdalclitch. Han ba dronningen ta godt vare på meg.

Jeg fikk en egen liten bolig: et rom i min målestokk, en lås til døra som var så liten som noen smed der inne kunne lage, en reiseskrin med vinduer og jerntråd i rutene, og små møbler – to stoler, et bord og et lite skap. Taket kunne åpnes på hengsler. Alt var polstret i vegger og gulv så jeg ikke skulle bli skadet om noen ristet på meg. Glumdalclitch beholdt nøkkelen. Dronningen lot meg få klær av det tynneste silke, som for meg var tykkere enn et ullteppe, men jeg vennet meg til tyngden.

Jeg spiste ved dronningens venstre albue, på et bord som vinket som en øy. Hun la små biter på fatet mitt, og underholdningen hennes var å se meg spise som en miniatyr. For meg var kniver og gafler rundt bordet som sverd og spyd reist samtidig; første gang jeg så ti–tolv slike løftes på én gang, grøsset jeg. En dag full av ergrelse helte den lille hoffnarren – «dvergen», som likevel var nesten ti meter høy – meg i en stor skål med fløte.

Jeg var god svømmer, så jeg kom meg over kanten, men mistet klærne. Dvergen ble pisket, og måtte slurpe i seg resten av fløten. Senere kiltet han meg fast i en margbein-tromme og lot meg stå der til jeg nesten mistet tålmodigheten; jeg fikk ham pisket da også. Til slutt gav dronningen ham bort til en dame av høy rang. Jeg så ham ikke mer.

Livet ved hoffet var preget av naboskapers uvanligheter. Dronningen fikk laget et langt trerenn, femti meter langt og tolv meter bredt, fylt med vann. Hun lot en båtbygger lage en liten båt i min skala. Jeg rodde, mens hoffdamene ga meg vind med vifter. Noen ganger pustet små pasjer i seilet for meg. En dag hoppet en frosk fra bøtten til tjeneren som fylte rennet. Den var stor som en kalv, så stygg i ansiktet at den kunne få en voksen mann til å rygge. Den klatret opp i båten, og jeg måtte balansere med all vekten for ikke å velte. Jeg tok åren og jaget den vekk.

En annen dag, da Glumdalclitch var syk og jeg lå i reiseskrinet mitt med vinduet åpent, smatt en ape inn og oppdaget meg. Den stakk hånden inn, grep i jakkeoppslaget mitt og dro meg ut. Den holdt meg som en kvinne holder et spedbarn, kjælte meg i ansiktet med en stor, lodden pote, og antok tydelig at jeg var dens unge.

Glumdalclitch skrek. Hele slottet ble fylt med rop. Apen løp ut på taket, holdt meg fast med en hånd og trippen over mønet. Jeg skal ikke gjemme bort hr. sannheten: mange lo.

Men hvis noen hadde våget å kaste stein, ville jeg vært død.

Tjenere klatret opp med stiger, apen slapp meg brått på en takstein og var vekk. En kjapp lakei stakk meg i lomma på buksene og bar meg forsiktig ned. Etterpå ble apen drept ved keiserlig dekret, og det ble forbudt med slike dyr ved hoffet. Kongen spøkte om hva jeg tenkte der oppe.

Jeg svarte litt for friskt at i mitt land var apekatter små, og jeg kunne tatt en håndfull om jeg måtte. Det førte bare til mer latter, og jeg lærte hvor meningsløst det kan være å jage ære blant dem man ikke kan måle seg med.

Jeg reiste i hjulvogn med Glumdalclitch gjennom hovedstaden. Jeg ble alltid båret i skrin. Folk stimlet sammen for å se. Jeg ba om å få se det høyeste tårnet i landet. Vi dro dit, og jeg måtte innrømme at forholdsmessig var det ikke særlig imponerende – selv om en liten finger som hadde falt av en statue der, målte drøye 120 centimeter.

Byen var derimot uendelig vid. Palasset strakte seg sju mile rundt, med saler på sytti meters høyde. Selv kjøkkenet var en hall på nesten to hundre meter under buet tak. Hestene i stallen var ikke mange – bare seks hundre – men hver var atten meter i manken.

På festdager så jeg hæren i slagorden.

Ingenting jeg hadde sett før, overgikk det i prakt. Likevel følte jeg meg aldri trygg. En dverg ristet epletrær over hodet mitt så tønnetunge frukter traff ryggen. En haglskur felte meg som slag fra tennisballer, så jeg måtte ligge inne i ti dager. En gang kom gartnerens lille hvite hund og tok meg i munnen som en valp, bar meg bort og la meg pent ved føttene til herren sin. Heldigvis var den godt oppdratt.

Kongen likte å snakke om styresett. Han lot meg sitte i skrin på bordet i hans arbeidsrom og stilte spørsmål etter spørsmål. Jeg gjorde meg sterk, som en god englender, og roste landet mitt: to øyer med tre kongeriker under én krone, frodig jord og mildt klima, store kolonier, rettferdige domstoler med vise dommere, et storslagent parlament med adel og biskoper, og et underhus av dyktige og fritt valgte menn som vil sitt lands beste, og som sammen med kongen danner Europas ypperste forsamling. Jeg fortalte om sjøstyrke, rikdom og kriger; jeg talte folket etter trossamfunn og partier; jeg skjulte ikke splittelser, men la vekt på storheten.

Kongen, som var klok og tålmodig, lyttet over mange møter og noterte flittig. Så tok han meg en dag skånsomt opp på hånden, strøk meg over ryggen med en finger og sa: «Min lille venn Grildrig, du har holdt en strålende lovtale over landet ditt. Om jeg har forstått deg rett, viser dere at uvitenhet, latskap og last er de riktige ingrediensene for en lovgiver.

At lover best forklares av dem som har mest å tjene på å forvrenge dem. At nesten ingen egenskap er nødvendig for noen stilling, utenom list og partilojalitet. Etter det du selv har fortalt, kan jeg ikke trekke ut annet enn at flertallet av dine landsmenn er den mest skadelige rasen av små, motbydelige kryp naturen noen gang har latt kravle på jorden.»

Det svidde. Likevel holdt jeg på sannheten og lot ham rive i stykker svarene mine. Han spurte hvorfor vi gikk så mye til valg hvis rike menn kunne kjøpe stemmer. Han lurte på hvordan dommere kunne ta så lang tid og koste så mye for å avgjøre hvem som hadde rett. Han ristet på hodet over en stående hær i fredstid blant frie mennesker.

Hvorfor hadde vi så mye å gjøre utenfor våre egne øyer? Hvem var vi redde for? Og hvorfor var historien vår et opprams av konspirasjoner, opprør, drap, massakrer og hykleri?

Jeg prøvde å forklare nyansene. Han ristet mildt på hodet og sa at den beste statsmann var den som kunne få to strå til å gro der det tidligere bare vokste ett.

Loven deres var enkel: ingen lov skulle være lenger enn alfabetet deres hadde bokstaver (to og tyve), og å skrive en kommentar til en lov var dødsstraff. Lærdomen deres besto av moral, historie, poesi og nytte-matematikk. Som en siste gave tilbød jeg ham en kunnskap jeg var sikker på at han ville skatte: hemmeligheten bak krutt og skytevåpen. Jeg forklarte hvordan et lite gnist kunne sende fjell til værs, hvordan en kule kunne slå gjennom rekker av soldater, senke skip og pulverisere murer.

Jeg tilbød meg å vise ham hvordan man laget kanoner i hans målestokk. Han ble blek, la fingeren mot leppene og sa: «Jeg ville heller miste halve riket mitt enn å være med på å slippe løs en slik djevelsk oppfinnelse. Tal aldri om dette igjen.» Jeg forstod at her sto det et moralsk fjell i veien for hva vi hjemme kaller framgang.

Jeg var likevel ikke ulykkelig. Jeg var min dronnings kjæledegge og min konges samtalepartner. Men jeg lengtet etter frihet – etter å kunne gå uten å være redd for å bli tråkket i hjel som en frosk, og etter å snakke med mennesker på like fot. Etter to år drog hoffet sørover mot kysten. Vi bodde i et palass nær en by som het Flanflasnic.

Glumdalclitch ble syk. Jeg var forkjølet og sa jeg hadde godt av sjøluft. En trofast pasje fikk lov å bære meg i reiseskrinet mitt til klippene ved havet. Jeg la meg i hengekøyen i skrinet og ba ham lukke vindusskodden mot trekken. Han – slik gutter er – listet seg kanskje vekk for å lete etter fuglereir.

Jeg våknet av et voldsomt rykk. Ringen i taket på skrinet mitt ble dratt oppover og skrinet skjøt fart gjennom luften. Jeg skrek. Gjennom vinduet så jeg bare skyer. Det slo med vinger over meg.

En ørn hadde tatt skrinet i nebbet som en skilpadde i skjell, og ville antakelig slippe det på en klippe og spise innholdet. Flere ørner jaget den og slo etter den.

Plutselig datt jeg loddrett. Fallet varte mer enn et minutt, med et fryktelig plask til slutt. Så ble det mørkt, og deretter steg skrinet til vannflaten igjen – vi fløt. Jernbeslagene i bunnen hadde holdt det tett. Jeg fikk dratt tilbake skyveskodden i taket for å puste og forsøkte å dytte igjen de små lekkene jeg så i sprekkene.

Time etter time drev jeg. Jeg var nær på å gi opp, men så kjente jeg en slags rykk. Noe dro i skrinet. Jeg hørte skraping og et tau som gnisse mot ringen. Håp våknet.

Jeg klatret opp på en skrudd stol og stakk en lommetørkle bundet til en pinne opp gjennom takhullet og viftet. Jeg ropte om hjelp på alle språk jeg kan. Plutselig et smell mot skrinet – og rop. En kraftig stemme ropte på engelsk: «Hvis det er noen der nede, si noe!»

Jeg ropte at jeg var en engelsk mann i den største nød.

De sa skrinet var festet til skipet deres, og at tømmermannen skulle sage et hull. Jeg svarte at de bare kunne stikke en finger i ringen og løfte meg opp. De lo og hvisket at jeg måtte være gal som trodde hånden deres var stor nok. De skjønte fort at jeg var på mitt nivå igjen.

De sagde opp et hull i taket, slapp ned en stige, og dro meg ut i en svak tilstand. Kapteinen, Thomas Wilcocks fra Shropshire, tok meg med i lugaren, gav meg en styrkende drikk og sin egen køye. Senere sendte han menn ned i skrinet mitt for å redde det som kunne berges: hengekøye, stoler, skap, polstring – alt kom opp, før de lot skroget synke.

Da jeg våknet, var jeg meg selv igjen, men nå virket alle om bord små, som pygmeer, etter to år blant kjemper.

Jeg fortalte kapteinen sannheten. Han tvilte, helt til jeg viste ham en kam laget av stubbene fra kongens skjegg, noen knappenåler som var en halv meter lange, fire vepsebrodd som pigger, og en gullring dronningen hadde kastet over hodet mitt som en krans. Han lo og ville ikke ta imot ringen min som gave, men han beholdt en tjeners tann på en fot lengde som minne. Vi seilte vel hjem. Jeg var tilbake i England tidlig på sommeren 1706.

Jeg prøvde å leve som før. Men uvanen satt i kroppen. Da jeg red hjem fra havna, bøyde jeg meg lavt for ikke å slå hodet i en dørkarm som ikke var høyere enn skulderen min; jeg ropte til folk på veien at de måtte flytte seg så jeg ikke trampet dem ned. Da kona omfavnet meg, bøyde jeg meg idiotisk lavt, som om hun ellers ikke kunne nå munnen min.

Jeg snakket altfor høyt. Tjenestefolk og venner var små for meg, som Lilliputianer. Innen kort tid forsto jeg at dette var vanen som spilte meg et puss.

Jeg roet meg. Kona sa at jeg aldri måtte til sjøs igjen.

Men slik ble det ikke. Jeg har skrevet dette for at både voksne og barn kan more seg og undre seg, og kanskje lære noe om verden: at små og store er relativt, at kriger kan begynne med noe så dumt som et egg, at hoffsmiger kan være farligere enn piler, at godhet av og til blir møtt med utakknemlighet, og at en konge som nekter en vond oppfinnelse, kan være modigere enn en som vinner ti slag.

Når jeg tenker tilbake, bærer jeg på mange bilder: den første lille buen som stinget i hånden min; den tynne, hvite tråden strukket over gulvet som bestemte om en minister fikk jobb; keiserens hest som steilet; flåten som gled etter meg i et tau; ild som sprutet fra det keiserlige taket og forsvant for en strøm jeg skammet meg litt over; Glumdalclitchs små, store hender som bar meg varsomt; rotter som pep i mørket som okser; en ape som holdt meg som barn; en klok konge som kalte mine kjære landsmenn for små, motbydelige kryp – og kanskje i det øyeblikket likevel lærte meg noe sant om oss, slik et speil som forstørrer, kan avsløre både skjønnhet og flekker.

Slik endte to av mine reiser: i et land av små og i et land av store. Jeg kom levende hjem fra begge, litt omformet, men med den samme rastløsheten i blodet, og med beslutningen om at neste gang jeg la ut, skulle jeg være klokere – enten jeg møtte mennesker mindre enn tommelen min, eller skapninger så store at jeg måtte rope for å bli hørt.