Anna KareninaÅldersanpassad version

I Moskva, i et hus fullt av lys og latter, samlet familien seg til fest. Stepan Arkadjewitsj Oblonskij, som alle kalte Stiva, satt ved et overdådig bord og smilte. Han var en mann som likte gode middager og gode samtaler, og han nøt å se seg omkring i den store spisestuen der vennene lo og skålte. Men bak smilet gjemte det seg uro som vokste for hvert minutt. Hans kone Dolly hadde oppdaget et brev. Et brev som fortalte at Stiva hadde vært utro med den franske guvernanten. Huset var fylt av stillhet og vonde blikk som stakk dypere enn noe skrik.

Dolly satt på rommet sitt med røde øyne og sammenbitt munn. Barna løp rundt uten å forstå hvorfor stemningen var så tung, hvorfor moren ikke smilte når de viste frem tegningene sine. Stiva prøvde å le det bort, slik han alltid gjorde med vanskeligheter, men Dolly så på ham med en tristhet som ikke lot seg lure. Hun snakket om ære, om løfter som var gitt foran alteret, om tillit som var brutt i tusen biter. Stiva sukket tungt. Han visste at han hadde gjort galt, men han visste også at han ikke kunne la være å leve slik han alltid hadde gjort – med lett sinne og store gester som feide alt til side.

Vennene hans sa at dette gikk over. Alt går over, sa de mens de skjenket seg mer vin. Men Dolly gråt, og barna visste ikke hva de skulle si når de så morens tårer. Stiva gikk ut i vårluften og kjente vinden mot ansiktet. Han tenkte at kanskje noe måtte forandres. Han visste bare ikke hvordan.

Stiva hadde en søster som het Anna. Hun var gift med en viktig mann i Petersburg og bodde der med sønnen Seryozha, en gutt med mørke krøller og morens smil. Nå skulle hun komme på besøk for å hjelpe til å megle mellom bror og svigerinne. Dolly håpet at Anna kunne trøste henne, for Anna var klok og varm og forsto seg på folks hjerter. Hun hadde en evne til å lytte uten å dømme.

Da Anna kom, var det som om et vindu ble åpnet i et tett rom. Hun gikk inn i huset, klemte Dolly lenge og sa ingenting unødvendig. Dolly gråt på skulderen hennes, og Anna strøk henne over håret med myke hender. «Alt ordner seg,» sa Anna lavt. «Bare gi deg tid. Ikke ta forhastede beslutninger.»

I stuen satt Stiva og to unge menn: Konstantin Levin, en godseier fra landet med hender preget av arbeid, og grev Vronskij, en offiser med blanke støvler og et smil som snudde hodene i ethvert selskap. Levin var forelsket i Dollys søster, den unge og vakre Kitty. Han hadde kommet til Moskva for å be om hennes hånd, men da han så Vronskij danse med Kitty på festen kvelden før, ble han stille og fjern.

Kitty lo mot Vronskij, og Levin kjente at noe sank i ham. Han dro tidlig den kvelden, fortere enn han hadde tenkt, og lot døren smelle igjen etter seg.

Ballsalen glitret i gull og speil. Lysekronene skinte som tusen små stjerner, og musikken fylte rommet med en glede som smittet. Kitty hadde gledet seg til denne kvelden i flere uker. Hun visste at Levin ville fri, men hun ventet på Vronskij. Vronskij, den mørke og vakre offiseren med blikk som lovet eventyr og spenning, langt borte fra det stille livet på en gård.

Men Vronskij så ikke på Kitty. Da Anna kom inn i kjolen sin som glitret som is i måneskinn, var det som om alle andre ble usynlige. Han danset med henne, og hun smilte. Ikke et stort smil, bare et lite et, som om hun visste noe ingen andre visste, en hemmelighet som bare hørte dem til.

Kitty sto alene ved veggen, med fingrene som krampaktig holdt i viften. Hun så hvordan Vronskij fulgte Anna med øynene, hvordan han bøyde seg mot henne og hvisket noe som fikk Anna til å se ned. Noe knuste inne i Kitty, men hun greide å smile da moren kom bort. Da Anna så på henne på vei ut, var det et blikk som ba om unnskyldning, men Kitty vendte seg bort.

Levin satt hjemme og så ut i mørket gjennom vinduet. Han hadde ikke fått sagt det han skulle. Nå var det for sent.

Anna våknet med en klump i magen som ikke ville forsvinne. Hun hadde lagt merke til Vronskij på ballet, og hun hadde likt det – mer enn hun burde. Det skremte henne. Hun var gift med Karenin, en alvorlig mann som jobbet i regjeringen og sjelden lo. De hadde en sønn, Seryozha, som var alt for henne, lyset i hverdagen. Likevel hadde hun kjent noe hun ikke burde kjenne, en rødming i kinnene, en ekstra varme i blodet.

Hun prøvde å tenke på Seryozha, på den lille gutten som ventet hjemme i Petersburg. Hun prøvde å tenke på Karenin som en god ektemann, på tryggheten han ga. Men da hun hørte stemmen til Vronskij i gangen, glemte hun alt rundt seg.

Han kom for å si farvel. Det var høflig og kort, men mens de sto der i døråpningen, sa han noe som fikk henne til å dirre. «Jeg kan ikke la være å tenke på Dem,» sa han lavt. «Det er som om alt annet er meningsløst når De ikke er der.»

Anna vendte seg bort. «Gå,» sa hun. «Vær så snill, gå.» Stemmen skalv.

Men hun visste at hun ikke mente det. Ikke egentlig.

Levin reiste hjem til gården sin i landet. Der var alt enklere, mer håndgripelig. Markene lå grønne og bølgende, og hestene ventet på ham i stallen. Han likte å jobbe med hendene, å føle jord under neglene og tretthet i kroppen om kvelden. Det var bedre enn å sitte i en stue og kjenne seg liten og mislykket.

Han tenkte på Kitty og ble trist. Hun skulle giftes med Vronskij, trodde han. Alle sa det, og ryktene svirret som fluer. Men Levin visste at han måtte finne ro i seg selv, uansett hva som skjedde med henne. Han gikk ut i skogen og satte seg på en stubbe. Fuglene kvitret, og vinden blåste gjennom trærne. Her var alt som det skulle være, i en evig syklus av vekst og hvile.

Men det varte ikke lenge. Broren Nikolai kom på besøk, mager og blek og full av bitre ord som sved. Han snakket om urettferdighet og død, og Levin følte seg dratt ned igjen i mørket. Livet var så vanskelig, så uforutsigbart. Han visste ikke hva han skulle tro lenger.

Han så opp på himmelen gjennom løvverket og ba en stille bønn. Ikke om Kitty, men om fred.

Dolly og Anna satt på terrassen. Solen gikk ned i et hav av oransje og rosa, og barna lekte i hagen med høye latterrop. Dolly så på Anna og merket at noe var annerledes. Anna var fjern, som om hun så på noe langt borte som ingen andre kunne se.

«Hva er det?» spurte Dolly forsiktig og la hånden på Annas arm.

Anna ristet på hodet. «Ingenting. Jeg er bare trøtt.» Hun prøvde å smile, men det nådde ikke øynene.

Men det var ikke sant. Anna tenkte på Vronskij. Hun hadde sett ham igjen, og han hadde sagt at han skulle følge etter henne til Petersburg. Hun visste at hun burde si nei, at hun burde være fornøyd med det hun hadde. Likevel satt ordene hans fast i henne som torner, og hun kunne ikke rive dem løs.

«Jeg må hjem,» sa hun plutselig og reiste seg. «Til Seryozha. Han venter på meg.»

Dolly nikket, men hun så at Anna løy. Det var noe i blikket hennes som ikke stemte, en skygge som ikke hørte hjemme i den varme kvelden.

Den kvelden pakket Anna kofferten med raske bevegelser. Hun visste at hun reiste mot noe farlig, men hun kunne ikke snu.

På toget mot Petersburg satt Anna og så ut av vinduet. Landskapet fløy forbi i en grønn og brun stripe. Hun prøvde å lese i en bok, men ordene ga ingen mening. De svømte foran øynene hennes. Plutselig slo toget hardt, og hun hørte et skrik. En mann hadde falt under hjulene. Det var en forferdelig ulykke, og noen hvisket at mannen ikke hadde overlevd.

Anna ble likblek. «Det er et dårlig tegn,» sa hun til seg selv og grep hardt i setet.

Da toget stanset, gikk hun ut på perrongen. Dampen lå tett rundt henne. Der sto Vronskij. Han hadde reist samme vei. Han så på henne med et blikk som sa alt – lengsel, besluttsomhet, kjærlighet.

«Jeg måtte,» sa han. «Jeg kunne ikke la Dem reise alene.»

Anna ville si nei, ville gå videre, men beina beveget seg ikke. De sto der, omgitt av damp og fremmede mennesker, og verden rundt dem forsvant til et fjernt sus.

«Jeg er redd,» hvisket Anna og så ned.

«Ikke vær redd,» svarte Vronskij og tok et skritt nærmere. «Jeg er her.»

I Petersburg ventet Karenin på stasjonen. Han sto på perrongen med et stivt smil og tok imot Anna med en kort hilsen. «Godt å se deg,» sa han, men stemmen var flat som et papir. Han spurte ikke om reisen eller hvordan hun hadde det. Han snakket om arbeid og møter, om ting som måtte gjøres. Ingenting om savn.

Hjemme løp Seryozha mot henne. «Mamma! Mamma!» Han kastet seg rundt halsen hennes. Hun løftet ham opp og kjente tårene presse på. Han var så liten, så varm. Hvordan kunne hun være redd når han var her?

Men da hun la seg den kvelden, kom tankene tilbake. Vronskij var i byen. Hun visste det. Bare om noen gater unna, kanskje i samme gate.

Karenin sov ved siden av henne, stille og tung som en stein. Hun så på ham i mørket og kjente ingenting. Bare ensomhet og tomhet.

Dagen etter gikk hun ut. Hun sa at hun skulle handle, men i stedet gikk hun til parken. Hun visste at han ville være der. Og han var det, ventende under et tre.

Dolly kom på besøk til Anna i Petersburg. De satt i den store stuen, og Dolly så seg rundt. Alt var pent og pyntet, men det føltes kaldt, som et museum.

«Hvordan går det egentlig?» spurte Dolly og så Anna rett i øynene.

Anna lo, men latteren var hul og spinkel. «Strålende. Alt er strålende.»

Dolly ristet på hodet. «Jeg kjenner deg. Noe er galt. Jeg ser det på deg.»

Da fortalte Anna alt. Om Vronskij, om møtene i parken, om følelsene som rev henne i stykker. Dolly ble blek. «Men du er gift,» sa hun. «Du har Seryozha. Han trenger deg.»

«Jeg vet det,» hvisket Anna og så ned i fanget. «Men jeg kan ikke la være. Det er som om jeg er to mennesker. En som elsker sønnen sin og vil være god, og en som vil være fri, som vil føle seg levende.»

Dolly tok hånden hennes. «Vær forsiktig, Anna. Dette kan knuse deg.»

Men Anna visste allerede. Hun var allerede i ferd med å knuses, bit for bit.

Vronskij satt på rommet sitt og stirret ut i luften. Han hadde alt en mann kunne ønske seg: penger, posisjon, en lys fremtid i militæret. Men han tenkte bare på Anna. Hun var som en rus, en feber som ikke ga seg.

Han skrev et brev til henne. Så rev han det i stykker. Han visste ikke hva han skulle si. «Jeg elsker deg» var for enkelt. «Jeg trenger deg» var for mye.

Moren hans kom inn. Hun så på ham med skarpe øyne som så alt. «Jeg hører rykter,» sa hun. «Om en gift kvinne.»

Vronskij svarte ikke.

«Du ødelegger deg selv,» sa hun. «Hun er ikke verdt det.»

«Det vet du ingenting om,» sa Vronskij og reiste seg. Han gikk ut i regnet.

Han dro til hesteveddeløp for å tenke på noe annet. Men der, midt i folkemengden, så han henne. Hun satt på tribunen ved siden av Karenin. Hun så på ham, og smilte så vidt.

Verden stoppet opp. Ingenting annet fantes.

Veddeløpsbanen var full av mennesker i fine klær og høye hatter. Hestene galopperte forbi i en eksplosjon av støv og lyd, og publikum ropte og heiet. Men Vronskij hørte ingenting. Han så bare Anna.

Han red i løpet på sin beste hest. Det gikk bra først, men i en sving snublet hesten. Vronskij falt tungt, og det gikk et sukk gjennom mengden. Han lå på bakken, ute av stand til å reise seg.

Anna reiste seg brått. «Han er død!» skrek hun, høyt og skingrende.

Karenin så på henne med et kaldt blikk. «Ro deg ned,» hvisket han. «Folk ser på deg.»

Men Anna brydde seg ikke. Hun løp ned til banen, og Karenin måtte følge etter. Vronskij lå med brukket arm, men han levde. Han så på Anna og prøvde å smile gjennom smerten.

«Jeg er i orden,» sa han.

Den kvelden kjørte Anna og Karenin hjem i stillhet. Karenin snakket ikke. Han så bare rett frem. Da de kom hjem, gikk Anna rett på rommet sitt og gråt.

Hun visste at alt var forandret. For alltid.

Karenin satt på kontoret sitt med hendene foldet foran seg. Han prøvde å jobbe, men tankene ville ikke samle seg. Han visste at Anna hadde følelser for Vronskij. Han hadde sett det på veddeløpsbanen, i måten hun så på ham.

Han kalte henne inn. «Jeg må spørre deg om noe,» sa han med en stemme som var flat og uten følelser.

«Spør,» sa Anna og så ned.

«Er du utro mot meg?»

Anna ble blek. Hun ville si nei, men ordene kom ikke. I stedet så hun bare ned i gulvet.

Karenin visste alt. «Dette må ta slutt,» sa han. «Du må slutte å se ham. Ellers blir det skilsmisse, og du mister sønnen.» Han snakket som om han leste opp fra en kontrakt.

Anna gråt. «Vær så snill, ikke ta Seryozha fra meg.»

«Da må du adlyde,» sa Karenin. «Du må velge.»

Men Anna visste at hun ikke kunne adlyde. Kjærligheten til Vronskij var sterkere enn frykten.

Levin var på gården sin og jobbet i åkeren. Solen brant, og svetten rant nedover ryggen. Det var godt å være sliten, å tenke på jord og korn og vær i stedet for på hjertesorg og tapt kjærlighet.

En dag kom det brev. Fra Kitty. Han åpnet det med skjelvende hender. Hun skrev at hun angret. At hun hadde vært dum, at hun hadde tenkt på ham hele tiden og ikke kunne glemme ham. Levin leste brevet flere ganger. Han kunne ikke tro det.

Han svarte med en gang. «Kom til meg,» skrev han. «Jeg venter.»

Da Kitty kom til stasjonen, sto han der. Hun var blek og nervøs, men da hun så ham, smilte hun. Det var det samme smilet som før, varmt og ekte.

«Tilgir du meg?» spurte hun.

«Det er ingenting å tilgi,» sa Levin. «Jeg elsker deg. Alltid.»

De sto der, hånd i hånd, og alt føltes riktig.

Bryllupet til Levin og Kitty var enkelt. Ingen store selskaper, ingen unødvendig prakt og pynt. Bare kirken, røkelsen som steg mot taket, og de to som lovet hverandre evig troskap foran presten.

Kitty så vakker ut i hvit kjole, med blomster i håret. Levin skalv da han tok hånden hennes. Presten leste ordene, og de svarte ja med klare stemmer.

Etterpå dro de til gården. Den lå stille og grønn i kveldslyset, med fuglesang og duften av nyslått gress. Kitty så seg rundt og smilte. «Her blir vi lykkelige,» sa hun.

Levin trodde på det. For første gang på lenge trodde han på fremtiden.

Men Anna. Anna var langt unna, i en annen verden av smerte og midlertidig lykke.

Anna og Vronskij møttes i hemmelighet. Det var som en drøm, men en drøm som ga vondt i magen. Anna visste at hun tok en risiko hver gang, at et feiltrinn kunne ødelegge alt. Hun skjulte det for Karenin, for vennene, for alle.

En kveld, da hun kom hjem, sto Karenin i gangen. Han så på henne med et blikk hun ikke kjente.

«Hvor har du vært?» spurte han.

«På teater,» løy hun.

«Du lyver,» sa Karenin. «Jeg så deg. Du var med ham.»

Anna svarte ikke. Hun hadde ikke flere ord igjen.

Karenin gikk inn på rommet sitt og stengte døren. Den natten sov de i hvert sitt rom. Huset var stille, men stillheten var verre enn skriking.

Tiden gikk. Anna ble syk og kvalm, og legen sa at hun var gravid. Det var Vronskijs barn. Hun la seg ned på sengen og så i taket. Verden rundt henne raste.

Hun fødte en datter. Det var en vanskelig fødsel, og Anna var nær døden. I feberen så hun syner som danset foran øynene hennes. Hun ropte på moren sin, på Gud, på noen som kunne redde henne.

Karenin satt ved sengen hennes. Han så på henne, blek og tynn, og noe i ham knakk. «Tilgi meg,» hvisket han. «Jeg har vært for hard.»

Da Anna våknet, smilte hun svakt. «Jeg er så trøtt,» sa hun.

«Hvil deg,» sa Karenin. «Jeg er her.»

Men da Vronskij kom på besøk, så Anna på ham med et blikk som sa alt. Hun var delt mellom to menn, mellom to liv.

Vronskij var fortvilet. Han kunne ikke være med Anna slik han ville. Karenin nektet å gi henne skilsmisse. Samfunnet snudde ryggen til dem, og vennene forsvant.

Han tok pistolen sin og så på den lenge. Han var så sliten, så tom. Livet føltes meningsløst.

Skuddet gikk. Det smalt gjennom rommet, og Vronskij falt om. Han hadde skutt seg selv, men ikke drept seg. Kulen traff ikke hjertet.

Da han våknet på sykehuset, så han moren sin gråte. «Hva har du gjort?» hulket hun.

«Jeg vet ikke,» hvisket Vronskij.

Anna kom på besøk. Hun så på ham med tårer i øynene. «Du kunne ha dødd,» sa hun.

«Kanskje det hadde vært best,» sa han.

«Ikke si det,» sa Anna. «Vi må være sterke. For datteren vår.»

De holdt hender, men begge visste at noe var knust.

Anna og Vronskij reiste til Italia. De trengte å komme bort, å starte på nytt. Datteren deres, lille Ani, var med. De bodde i en vakker by med smale gater og blå himmel.

Først var alt godt. De gikk turer langs kanalene, spiste is, lo sammen. Vronskij prøvde å male, og Anna leste bøker i skyggen. De var som to som hadde rømt.

Men etter hvert kom stillheten. De hadde ikke noe å snakke om lenger. Anna ble rastløs. Hun savnet Seryozha, sønnen hun hadde forlatt. Hun skrev brev, men fikk sjelden svar.

«Jeg vil hjem,» sa hun en kveld.

«Til hva?» spurte Vronskij.

«Til sønnen min,» sa Anna. «Jeg orker ikke mer.»

Vronskij så på henne og visste at det ikke kom til å gå bra.

Levin og Kitty levde et rolig liv på gården. De hadde en sønn, lille Dmitrij, og Kitty var lykkelig. Levin jobbet i markene og skrev på en bok om jordbruk.

Men noe gnaget i ham. Han lurte på hva meningen med livet var. Hvorfor jobbet han? Hvorfor levde han? Han snakket med presten, leste filosofi, men fant ingen svar.

En kveld gikk han ut i skogen og satte seg under et tre. Han så på stjernene og følte seg liten.

«Kanskje det er nok,» tenkte han. «Å bare være her. Å elske Kitty. Å ta vare på sønnen min.»

Han gikk hjem med lettere steg.

Anna kom tilbake til Petersburg for å se Seryozha på bursdagen hans. Hun snek seg inn i huset mens Karenin var borte. Gutten satt på rommet sitt og lekte med en hest.

«Mamma!» ropte han da han så henne.

De klemte hverandre lenge. «Jeg har savnet deg,» hvisket Anna.

«Bli hos meg,» sa Seryozha.

«Det kan jeg ikke,» sa Anna med tårer i øynene.

«Hvorfor ikke?»

«Fordi... fordi det er komplisert.»

De lekte en stund, men så hørte Anna skritt i gangen. Karenin var hjemme. Hun måtte gå.

«Jeg elsker deg,» sa hun til Seryozha. «Alltid.»

Så løp hun ut.

Vronskij merket at Anna forandret seg. Hun ble sjalu, mistroisk. Hun spurte hvor han hadde vært, hvem han hadde snakket med.

«Du kveler meg,» sa han en dag.

«Jeg er redd for å miste deg,» svarte hun.

«Du mister meg ikke,» sa han. «Men du må stole på meg.»

Anna prøvde, men klarte det ikke. Hun så på seg selv i speilet og så en fremmed.

De kranglet oftere og oftere.

En kveld, etter en krangel, løp Anna ut. Hun gikk mot jernbanestasjonen. Togene kom og gikk.

Hun tenkte på alt hun hadde mistet.

Et tog kom rullende.

Hun lukket øynene og lot seg falle.

Da Vronskij fikk beskjeden, ble han helt stille. Han satt i stolen uten å si noe.

«Hun er død,» sa tjeneren.

«Jeg vet,» sa Vronskij.

Noen dager senere dro han i krigen.

Levin hørte nyheten og ble trist.

«Liv er så skjørt,» sa han til Kitty.

«Ja,» sa Kitty.

Levin tok sønnen sin på fanget.

«Jeg er her,» tenkte han. «Det er nok.»

Kitty og Levin satt på verandaen. Solen gikk ned.

«Er du lykkelig?» spurte Kitty.

«Ja,» sa Levin.

De satt der i stillhet.

Vinteren kom. Snøen la seg over markene.

Levin jobbet mindre og leste mer.

«Kanskje meningen bare er å være her,» tenkte han.

Årene gikk. Seryozha vokste opp.

En dag fant han et bilde av moren sin.

«Hun var vakker,» sa han.

«Ja,» sa Karenin.

Levin gikk ut i kveldingen. Markene lå i gull.

«Jeg vet ikke alt,» tenkte han.

Han gikk hjem til Kitty og sønnen.

«Jeg er glad,» sa han.

«Det er jeg også,» sa Kitty.