Huckleberry FinnÅldersanpassad version

Jeg heter Huckleberry Finn, og jeg bodde hos enken Douglas. Hun prøvde å gjøre meg til en skikkelig, dannet gutt. Hun ga meg rene klær, ba bordbønn og sendte meg på skolen. Jeg holdt ut i tre-fire måneder, og jammen begynte jeg nesten å like skolen. En morgen veltet jeg saltbøssen. Det skulle bety ulykke, sa folk. Da jeg gikk ut, så jeg spor i snøen. I hælen var det skåret inn et kors. Bare én mann i verden gjorde sånt: faren min.

Jeg sprang til dommer Thatcher og ga ham alle pengene mine – seks tusen dollar som jeg og Tom Sawyer hadde funnet før – for én eneste dollar. Pengene var ikke trygge hvis far kom. Så snek jeg meg ned til Jim, slaven til miss Watson. Jim hadde et hårball fra en okse. Han la det på tallerkenen og trykket en daler under, og hårballen sa at far var på vei. Det kom trøbbel, men også glede, og jeg måtte passe meg for vannet. Da jeg kom til rommet mitt, satt far der.

Pap var nesten hvit i fjeset av brennevin, med fettgrått hår og sure øyne. Han skjente på meg fordi jeg leste og skrev, rev i stykker en premiebok og forlangte pengene mine. Jeg sa jeg ikke hadde noen. Han tok den ene dollaren og gikk for å drikke. Neste dag prøvde han å få alle pengene fra dommer Thatcher, men lyktes ikke. En ny dommer sa likevel at sønnen skulle være hos faren sin. Så en kveld bar Pap meg ut til ei hytte langt oppe i en elvemyr og låste meg inne.

Først hatet jeg hytta. Men det var også noe jeg likte. Ingen ren skjorte. Ingen bønn. Ingen skole. Bare skog, fisk, skyting og stillhet. Men Pap ble full. Da slo han. Han låste meg inne når han dro for å drikke, noen ganger i dager. Én natt fikk han delirium, og jeg trodde han ville drepe meg. Da bestemte jeg meg: jeg skulle rømme for godt, og alle skulle tro jeg var død.

Jeg fant en rusten sag i en sprekk i veggen og begynte å sage løs en planke bak senga. Jeg gjorde meg liten i rommet og sparte på hvert verktøy og hver matbit. En dag drev en tom kano forbi. Jeg fikk tak i den, gjemte den i sivet og ventet på rett stund.

Den kom. Pap dro til byen for å saksøke dommeren igjen. Jeg slo i stykker døren, drepte en gris, dynket øksa i blod og dro den etter meg til elva. Jeg strødde mel for å lage spor som pekte til en innsjø, som om røvere hadde båret meg bort og drept meg der. Så la jeg alt av verdi i kanoen, gled ut i mørket og lot strømmen ta meg.

Jeg fløt til Jacksons øy, midt i elva. Der slo jeg leir i en hule og sovnet under et teppe av løv, med hele verden som dyttende, brun elv rundt meg.

Neste morgen dundret kanonskudd over vannet. Folk lette etter liket mitt. En brødskive med kvikksølv drev forbi – den skulle finne den døde. Jeg lo og spiste den. Ferja kom tett forbi. Jeg så Pap, dommer Thatcher, Tom Sawyer og mange andre på dekk. De ga til slutt opp. Jeg var død for dem. Det var bra.

Jeg gjorde øya til mitt rike. Jeg jaktet, fisket, sov i hulen, og regn gjorde alt grønt og blankt. Men så fant jeg en røykende bålplass. Noen andre var her. Jeg fulgte spor, la meg flat i brennesle, og da så jeg ham: Jim, miss Watsons slave. Han skvatt, jeg skvatt, og så holdt vi rundt hverandre og lo stille.

Jim hadde rømt. Han hadde hørt at miss Watson skulle selge ham sørover. Han hadde gjemt seg, funnet en flåte, og nå var han her. Jeg ville ikke angi ham. Vi flyttet sakene våre opp i hulen. Stormene tumlet elva høy, og vi var trygge.

En natt drev det forbi en plankeflåte. En annen natt et tomt hus. Vi padlet ut og fant klær og ting. I hjørnet lå en mann med ansiktet mot gulvet, skutt i ryggen. Jim dekket ham til. Han sa det var ingenting for meg å se. Vi tok det vi kunne bruke og dro.

Jeg var spøkefull og la en død klapperslange på teppet til Jim. Om natta kom maken til slangen og beit ham. Han hovnet opp, ble syk og lå som en stein i fire dager. Jeg pleide ham, og da han endelig ble bedre, var jeg ferdig med slangeskinn for alltid.

Vi fikk en kjempestor malle på kroken, nesten like stor som meg. Vi lo så vi gråt da vi dro den om bord. Dagene gikk, og jeg ble rastløs. Jeg ville høre nytt fra byen. Vi fant en gammel kjole og en stråhatt i huset, og jeg kledde meg ut som jente. Slik rodde jeg over i skumringen.

I en hytte satt en kvinne og strikket. Hun het Judith Loftus. Jeg kalte meg Sarah Williams, men hun så snart at jeg var en gutt. Likevel var hun snill. Hun fortalte at folk trodde Jim hadde drept meg, og at det var utlovd belønning for ham. Mannen hennes skulle ut og lete på Jacksons øy samme natt. Jeg takket, bukket klossete, ble avslørt som gutt, men hun lot meg gå. Jeg sprang til kanoen og advarte Jim. Vi stakk fra øya på flåten vår før månen steg.

Vi lot natta skjule oss og dagene gjemme oss. Et sted i mørket glimtet lanterner fra en stor dampbåt. Et annet sted, i en myr av tåke, skimtet vi noe som raget: et vrak, «Walter Scott». Jeg ville om bord. Jim ville ikke. Jeg sa at Tom Sawyer alltid ville om bord. Vi gikk.

Inne på skipet hørte vi stemmer. Tre banditter kranglet. To av dem ville drepe den tredje. Vi krøp som katter gjennom mørke ganger.

Da de to gikk for å hente noe, løsnet vi tauene på bandittenes egen båt, så de ikke skulle komme seg unna. Men flåten vår hadde også drevet vekk. Vi var fanget! Vi la på sprang. Vraket knaket og sank, men vi fant bandittenes båt og skjøv den ut i strømmen. Ute i sikkerhet fikk jeg en ferjemann til å tro at det var fine folk igjen på skipet. Han dro for å redde dem, men vraket forsvant under ham.

Senere på flåten leste jeg om konger som halshogde folk og om språk som surret i munnen som humler. Jim trodde ikke på fransk. «Hvis en mann er en mann, hvorfor kan han ikke snakke som en mann?» spurte han. Jeg lo og ga opp.

En natt kom tåka tett. Jim og jeg mistet hverandre. Flåten var langt borte, jeg ropte, strømmen skrek tilbake. Timer senere fant jeg ham og sa at alt var en drøm. Jim sågret. Da han forsto at jeg hadde løyet, ble han stille og lei seg. Jeg følte noe stikke i brystet. Jeg ba om unnskyldning. Det var som om en dør åpnet seg inni meg.

Vi holdt utkikk etter byen Cairo, der Ohio-elva møter Mississippi. Derfra kunne Jim komme til frie stater. Samvittigheten min ble som en mygg i øret. Jeg hjalp en rømt slave. Var det rett? Jeg bestemte meg for å angi ham. To menn kom i en båt. De spurte om jeg hadde en neger på flåten. Munnen min beveget seg før hodet mitt rakk å tenke. «Det er far min der,» sa jeg. «Han har kopper.» Mennene kvapp til. De ga meg penger og ba meg holde avstand. Jim takket Gud, og jeg kjente både lettelse og skam.

Tåke lå som melk over vannet. Vi misset Cairo. Da vi skjønte det, ramlet deilighet i hjertet mitt. Jeg hadde lurt Jim vekk fra friheten. Jeg følte meg liten. Så kom en dampbåt tvers over oss. Flåten ble knust, og jeg ble kastet i elva. Jeg svømte i land og kom inn i en skog.

Der sto plutselig en stor hvit sørstatsbygning. Hunder bjeffet. Folk med våpen kom løpende. Jeg sa jeg het George Jackson. De lo og ønsket meg velkommen. Jeg var hos familien Grangerford.

Grangerford var rike. De hadde blanke sølvgafler og bilder fra bibelske slag på veggen. Sønnen Buck var på min alder. Vi skjøt etter fugler og lo. Men snart skjønte jeg at det var noe mørkt i alt det fine. Grangerford lå i blodfeide med Shepherdson-familien. Ingen husket lengre hvorfor. Alle bar våpen. Selv i kirken satt de ranke og høflige med geværer mellom knærne, mens presten snakket om kjærlighet.

Buck drømte om å skyte en Shepherdson. En dag fikk han sjansen. Han skjøt, men bommet. Jeg kjente hjertet mitt dundre. Samme uke ba miss Sophia, den yngste datteren i huset, meg hente testamentet hennes i kirken. Mellom bladene fant jeg en lapp: «Halv tre.» Hun lyste opp da jeg ga den. Jeg skjønte at noe var i gjære, men ikke hva.

Slaven Jack hvisket at noen ville vise meg noe ved elva. Vi snek oss gjennom sumpen. Der, i et skjul, lå Jim! Han hadde reddet planker fra flåten, lappet sammen et nytt dekk og ventet. Jeg gråt nesten av lettelse. Vi ble enige om å rømme sammen så snart vi kunne.

En morgen var huset stille. Jack sa at miss Sophia var stukket av med Harney Shepherdson. Feiden tente som en tørr kruttstubb. Jeg løp etter mennene opp langs elva og hørte skudd og hyl. Jeg klatret i et tre og så Buck og fetteren Joe ta dekning bak en vedstabel, mens Shepherdson-menn skjøt fra hesteryggen. Buck og Joe falt i elva og ble liggende stille. Jeg krøp fram, dro dem inn og dekket ansiktene deres. Hele jeg var som tom.

Jeg løp tilbake til sumpen. Jim sto klar. Vi skjøv flåten ut. Vi lot alt bak oss bli mindre og mindre, til bare elva og natta var igjen. Vi snakket ikke mye. Vi bare var.

På flåten var livet lett og stille igjen. Natta var vårt tak, stjernene små prikker av gode hemmeligheter. Vi svømte om dagen og fisket og lot sola tørke håret. Vi snakket om stjernene var laget eller bare kom. Jim sa de var tent én etter én av Herren sjøl, for slik så det jo ut når kvelden falt.

En morgen fant jeg en tom kano fanget i vierkratt. Jeg rodde inn for å plukke bær. Da kom to menn løpende, redde som harer. De ba om hjelp. En skare jaget dem. «Vi er uskyldige!» ropte de, og jeg trodde ikke et ord. Men jeg lot dem likevel sette seg i kanoen og bli med ut til flåten.

Den ene var gammel og nesten skallet, med grått skjegg. Den andre var yngre med skarpe øyne. De kjente ikke hverandre, sa de, men begge var på flukt fra folk som ville lynsje dem. Den yngre sa han var hertugen av Bridgewater. Den eldre sa han var den rettmessige kongen av Frankrike, Ludvig den syttende. Jeg forsto at de løy. Likevel lot jeg som om jeg trodde dem. Slik ble det fred på flåten.

Kongen og hertugen begynte straks å lage planer for å tjene penger. Hertugen trykket falske plakater på en liten håndpresse han fant hos en landhandler, blant annet en om en rømt slave. Da kunne vi reise om dagen. Hvis noen ropte, sa vi at Jim var fanget, og at vi skulle levere ham for belønning. Jim lot som han var bundet når båter kom, og vi fiklet med tauene bak ryggen hans. Jeg hatet det. Men jeg sa ikke noe.

Kongen gikk på et vekkelsesmøte og sto fram på scenen. Han gråt og sa han var en forferdelig synder og egentlig en gammel sjømann som ville betale tilbake alt han hadde stjålet. Folk gråt de også og ga ham penger. Hertugen iscenesatte teater i rettssalen i en sliten by. Vi fikk lite folk første kveld. De lo hele tiden av «Shakespeare» som kongen nesten ikke kunne. Så fant hertugen på en stygg forestilling han kalte «Kongens kamelopard». Bare menn fikk slippe inn. Forestillinga varte to minutter og var bare tull og naken hud. Mennene følte seg lurt, kom tilbake neste kveld for å lure andre, og tredje kveld kom de med råtne egg og døde katter. Men vi hadde stukket, med 465 dollar i lomma.

Senere den dagen kom en fyllik, Boggs, ridende inn i byen og skrek at han skulle drepe oberst Sherburn. Folk lo. Sherburn sa kaldt han skulle tåle det til klokka ett, ikke lenger. Klokka ble ett. Sherburn skjøt Boggs midt i gata. Byen løp sammen og ville lynsje ham. Sherburn sto på verandaen med hagla, lo dem opp i ansiktet og kalte dem feige. De rygget og gikk hver til sitt. Jeg skal aldri glemme det.

Den natten lå vi for anker i en bukt. Et sirkus satte opp telt, og jeg snek meg inn. En full mann vinglet opp på hesteryggen og holdt på å brekke nakken, men det var bare skuespill. Alt var lureri, men godsort. På flåten snakket Jim og jeg om konger. Jeg sa konger bare vil ha rikdom og vin. Jim var verre å lure enn jeg trodde. Han fortalte om datteren sin, Elizabeth. Han hadde bedt henne lukke døra. Hun gjorde det ikke. Han slo. Så så han at hun ikke hadde hørt. Hun var døv og stum etter en sykdom. Han gråt da han fortalte det. Han sa at ingen mann noen gang skulle kjenne seg mer skamfull enn han gjorde da.

Dagene fortsatte, og elva bar oss videre. Slik kom vi til et nytt eventyr, det verste av alle kongens og hertugens planer.

Vi møtte en jolle ved land. En mann i den var død, og folk i huset på åsen ventet på to brødre fra England, arvinger etter Peter Wilks, som nettopp var gått bort. Kongen hørte navnet og smilte sitt glatteste smil. «Jeg er Harvey Wilks,» sa han, «og dette er broren min, William. Vi kom over havet med det samme vi fikk bud.» Han la på en rar engelsk tone. Hertugen lot som han var døvstum og nikket og smilte.

Byen tok dem imot med hurra og tårer. Tre unge jenter, Mary Jane, Susan og Joanna, gråt i kongens armer. Jeg følte det knytte seg i magen. Kongen leste opp et brev av den døde, som ble funnet på kista. Der sto det hvor pengene lå: 6000 dollar i gull, gjemt i et hull på loftet. Vi hentet det, og kongen delte ut noen sedler foran folk for å virke storsinnet. Jeg så at 415 dollar manglet etter tellingen – antakelig hadde de tatt tidligere. Kongen la likevel hele kladden i kista før gravøl. Jeg ble med ham opp på rommet senere samme kveld og hørte hvordan de skulle stikke dagen etter med alt.

Jeg kunne ikke tåle det. Jeg stjal pengene ut av rommet deres om natta. Jeg hadde ingen trygt sted. Så hørte jeg stemmer i gangen. I panikk slapp jeg bunten ned i kista hos den døde. Lokket ble lagt på igjen med søm og segl neste morgen. Pengene var fanget i kista.

Byen mistenkte ikke noe. Kongen solgte eiendommene raskt. Da kom to andre menn til byen: de ekte brødrene, sa de. En med skotsk aksent, den andre med knust arm. Alt ble urolig. Folk samlet seg. De ville vite hvem som var hvem.

Kongen og den nye skotske mannen skrek til hverandre. Hertugen, som spilte døvstum, skrev på tavle. De ekte brødrene kjente detaljer om Peter Wilks de andre ikke hadde, men kongen var glatt i munnen og parerte. De spurte hvem som kjente tatoveringa på den dødes bryst. «Vi gjør,» sa kongen. «Det gjør vi også,» sa de andre.

«Da er det enkelt,» ropte en i mengden. «Vi graver ham opp!» Alle dro til kirkegården i lyktelys og svart jord. Lokket ble brutt. Folk ropte og rygget. Jeg sto ikke nær nok til å se tatoveringa. Men jeg visste hva annet som var der: gullet! I vill uro sprang jeg vekk, med hjertet som et lite dyr i brystet. Jeg løp til elva og fant flåten. «Skjøv!» ropte jeg. Jim ga løs. Slik unnslapp vi.

Vi lo og gråt og lo igjen. En liten stund var vi fri for konger og hertuger. Men elva er lang, og uflaksen vår var ikke slutt.

To dager senere kom de seilende ned elva på en stor pram: kongen og hertugen. Først ble de fjerne som skygger. Så ropte de med smør i stemmene at de var glade for å se oss. Jim og jeg sa ingenting.

Kongen og hertugen snakket seg imellom, kalte hverandre tyver og løgnere, men om kvelden drakk de av samme kanne likevel. Jeg forsto hvordan slikt vennskap er.

En morgen forsvant Jim. Jeg kom tilbake fra byen med litt brød og sirup, og på flåten lå bare tauet som hadde bundet ham. I sanden sto skriften: «Stukket. Solgt for førti». En gutt på brygga sa at en fremmed hadde solgt en neger til Mr. Phelps, en bonde ikke langt herfra. Jeg så på kongen. Han så bort. Jeg skjønte at det var han.

Jeg satte meg ved elvekanten. En gang for alle måtte jeg bestemme hvem jeg var. Jeg tok fram et papir. Jeg skrev et brev til miss Watson og forklarte hvor Jim var. Så satt jeg lenge og så på brevet i hendene mine. Jeg tenkte på Jim på flåten, som ikke våget å sove før jeg kom om kvelden. På maten han sparte til meg. På at han kalte meg sin beste venn. På datteren hans som ikke kunne høre, og hvordan han gråt. Hendene mine ristet. Jeg rev brevet i to.

«Vel, da går jeg til helvete,» sa jeg høyt. Og jeg kjente jeg aldri hadde vært så fri.

Jeg la ut for å finne Mr. Phelps. Gården lå hvit og ren blant bomullsmarkene. Jeg gikk inn på tunet, og en dame kom ut, rund og kjapp, med et blidt ansikt. «Vel, du er her endelig, Tom!» sa hun. «Kjære vene, gutten min, som vi har ventet!» Jeg skjønte at hun trodde jeg var Tom Sawyer. Hun var tante Sally Phelps, og mannen het onkel Silas. Jeg nikket og lot som alt var i skjønneste orden. Det ble kanskje min eneste sjanse.

Samme ettermiddag kom en gutt på vei fra elva, og hvem var det? Tom Sawyer selv. Jeg møtte ham i veien, la hånda over munnen hans, og vi lo uten lyd. Jeg fortalte alt. Han glødet. «Et ekte eventyr!» sa han, og istedenfor å velge den enkle veien, valgte han den vanskeligste og morsomste. Han skulle hjelpe meg å redde Jim, men ikke fort og rett fram – nei, med ritualer og tunneler og brev og hemmelige tegn.

Jim satt i et skur på gården, lenket om ankelen. Vi gikk rundt og speidet og talte vinduslemmer og målte vegger med strå. Inngangen gjennom gulvet i hytta var for lett, sa Tom. Han ville grave en tunnel med kniver, selv om vi hadde spader.

Vi visste begge at det var dumt, men Toms øyne lyste, og jeg kunne ikke annet enn å følge. Vi listet oss ut hver natt. Vi gravde med stekegafler og spikkekniver, og det gikk sakte som vinter. Vi snek oss inn til Jim med mat. Vi skrev brev til «de svarte villmennene» og lot som hemmelige bander truet gården. Tom ville at Jim skulle skrape et langt farvel på en krittstein, så vi stjal en kvernstein fra åkeren og slet den inn til ham. Jim var lei og fortvilet, men han holdt ut, for han var Jim. Han sydde et flagg. Han holdt en dagbok skrevet med blod fra en fisk. Han lot en uglefluktsfjær stikke i lua, fordi Tom sa det var nødvendig.

Tom ville ha edderkopper, rotter og slanger i skjulet. Vi fanget noen, og tante Sally skrek når de krøp ut på kjøkkenet. Vi klemte dem forsiktig tilbake i lomma. En gang slapp jeg en slange på stolryggen hennes. Jeg trodde jeg skulle dø av skam. Men Tom bare hvisket: «Husk, eventyr!»

Til slutt skrev Tom skrekkbrev signert «det blodtørstige bandet» som varslet at «noe forferdelig» skulle skje en viss natt. Hele huset gikk på tå. Onkel Silas samlet naboer med musketer. Vi var klare.

Natten var tykk og varm. Vi listet oss inn, løsnet jernsprossen og hjalp Jim ut. Vi var ikke mange meter fra skogen, da menn spratt opp bak vedstabelen med geværer. Vi sprang. Skudd sprutet jord rundt oss. Jeg kjente ikke beina mine. Da vi hoppet over et gjerde, skrek Tom. Han var truffet i leggen. Blodet mørknet bukseklærne. Jim stoppet. Han la Tom over skuldrene som en sekk og bar ham, mens ropene kom nærmere.

Vi kom til en kano. Jeg ropte at Jim måtte hoppe i og stikke. Han ristet på hodet. «Jeg går ingen steder uten dere,» sa han. Vi fikk Tom med oss til en hule i skogen. Jeg sprang etter lege. Mens jeg var borte, ble Jim fanget igjen. De bandt ham fast i skuret, tyngre enn før. Jeg følte meg tom, men også stolt. Jim hadde risikert friheten sin for Tom.

Dagen etter var det oppstyr på Phelps-gården. Alle snakket om «banden» som hadde prøvd seg. Tom lå blek i senga, men han smilte. «Dette var det flotteste av alle eventyr,» sa han og myste. Så fikk han øynene på meg. «Nå skal du høre,» hvisket han. «Miss Watson døde for to måneder siden. I testamentet satte hun Jim fri.»

Jeg stirret på ham. «Hvorfor i all verden gjorde du alt dette da?» spurte jeg.

«For eventyrets skyld,» sa han. «Vi måtte jo ha alle reglene!» Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte.

Den ekte tanta til Tom, tante Polly, kom til gården med brev. Slik sprakk alle hemmeligheter på én gang. De skjønte at jeg var Huck, at Tom var Tom, og at Jim – Jim var fri, lovlig fri, gjennom et papir med vokssegl. Alle så på hverandre, liksom overrasket over at verden plutselig ikke var så kronglete likevel.

Tom forlangte at Jim skulle bæres ut og hylles for motet sitt. Onkel Silas tok av lenkene. Tante Sally tørket øynene. Alle så litt skamfulle ut og litt glade.

Jim sto midt på tunet. Han rettet ryggen. Han så på oss, én etter én, og smilte så hvitt og varmt at hele gården ble mildere.

Tom ga Jim førti dollar for at han hadde vært en så god fange og gjort alt etter boka. «Ingen har vært så praktfull fange før,» sa han. Jim lo og nikket, og vi lo med ham, selv om jeg kjente en rar knute i brystet. Jeg tenkte på de nettene i skuret, på rattusket og edderkoppene, og på at alt kunne vært gjort på en dag.

Så lente Jim seg nær meg og hvisket. «Huck, du husker den døde mannen i det flytende huset? Han jeg ikke lot deg se?» Jeg nikket. «Det var far din,» sa Jim stille. «Jeg ville spare deg for det.»

Jeg ble stille lenge. Elva, tåka, alt som hadde vært tungt, fikk plutselig en form. Pap kunne ikke skade meg mer. Det var som om noen tok en sekk stein fra ryggen min.

Jims frihet betydde alt. Han ville nordover, finne kona og barna. Tom og jeg hjalp ham med det vi kunne, med penger, med småting vi hadde tatt underveis, og med planer om trygge veier. Onkel Silas sa at Jim kunne bli hos dem til alt var ordnet. «Den mannen reddet gutten min,» sa han. «Han reddet sønnen min, han er min bror.»

Tante Sally sa at jeg kunne bli hos dem. «Vi skal sivilisere deg,» sa hun, med samme varme som enken Douglas før. Jeg kjente med én gang et sug i beina, et jag som om beina mine var hjorter. Jeg tenkte på søndagsklær og buksepress og bordbønner og snakker som går i ring. Jeg tenkte på elva om natta, stillheten, og stemmen til Jim som sa «Huck» med vennlighet i hver lyd.

Før jeg bestemte meg, gikk jeg en tur alene. Jeg så utover åkrene, hørte sirisser og nattefugler. Jeg tenkte på alt vi hadde sett. På snøspor med kors i hælen. På en hule i en øy. På en kiste med gull og grådige menn. På Boggs og Sherburn. På Sophie og Harney, på Buck i elva med ansiktet mot himmelen. På konger som lurer og gutter som tror. På gjemmesteder, masker, og sannheter som må sies likevel. På at jeg hadde valgt Jim, og følt at jeg valgte meg selv.

Neste morgen trådde jeg inn døra til tante Sally. «Jeg vil ikke bli sivilisert,» sa jeg. «Ikke nå.» Hun sukket og lo litt. «Du er akkurat som du er,» sa hun. «Vanskelig å få tak i og lett å like.»

Før jeg dro, gikk jeg ned til brygga. Elva gikk som alltid – bred, brun, lunefull, levende. Jim kom og sto ved siden av meg. Vi sa lite. Han klappet meg på skulderen og sa: «Huck, du er den beste venn en mann kan ha.» Og jeg tenkte at hvis jeg noen gang trengte å vite hvem jeg var, kunne jeg bare huske den setningen.

Jeg tok farvel med Tom også. Han svingte en hatt han ikke hadde og blinket med begge øyne. «Skriv om eventyrene våre, Huck!» sa han. «Gjør dem store!» Jeg lo. De var store nok.

På veien tilbake langs elva så jeg en rupeflykt over vannet, så små fisk klekke som sølv, og på en sandbanke satt to menn dekket av tjære og fjær. Det tok meg et sekund for å kjenne dem igjen: kongen og hertugen. Menn sto i en sirkel rundt og pekte og lo. Kongen så bare sliten ut. Hertugen også. Jeg fikk vondt i magen. Selv om de hadde lurt og stjålet og solgt Jim, klarte jeg ikke å glede meg.

Jeg gikk forbi uten å si noe. De så ikke meg. De så ikke noe, tror jeg, annet enn at verden var blitt for tung for dem. Jeg gikk videre.

Da jeg kom tilbake til Phelps-gården for å hente hatten min, hadde tante Polly reist hjem og tatt Tom med seg, for leggen måtte sys skikkelig. Tante Sally ga meg to epler og et kyss på panna, og jeg rødmet som en vaskebalje. «Skriv et brev hvis du klarer å sitte i ro lenge nok,» sa hun. Onkel Silas sto i døra og nikket. «Gå der vinden peker deg,» sa han. «Men husk at du alltid har en plass ved bordet vårt.»

Jeg vet ikke helt hvor jeg går denne gangen. Kanskje vestover, til Territoriet, før de prøver å presse en sort dress på meg. Jeg kjenner at hjertet mitt slår i takt med årenes klukk og froskens «krå». Verden er stor, men den er min nok til å sette den ene foten foran den andre.

En ting vet jeg sikkert: Ingen skal få skrive noen «moralsk avslutning» for meg. Den kan jeg lage selv. Jeg har lært at en fri mann kan sitte i lenker, og en lenket mann kan være fri. Og at lojalitet noen ganger går på tvers av lover, men aldri på tvers av hjertet.

Så her står jeg, Huckleberry Finn, med ansiktet vendt mot en sti som ingen ennå har tråkket. Jeg tar med meg elvas visdom, som er at den ikke spør hvor du kom fra, bare bærer deg dit du tør. Jeg tar med meg stemmen til Jim, sterk og mild. Jeg tar med meg latteren til Tom og sukket til tante Sally. Og i lomma, usynlig for alle, bærer jeg den revne lappen som aldri kom fram.

Det er nok. Nå stikker jeg. Hvis noen spør, kan de si jeg dro for å prøve lykken, eller for å slippe unna sivilisasjonen. Men sannheten er enklere: Jeg drar for å være meg selv. Og hvis vinden vil det, ses vi igjen ved en annen elv, en annen øy, med nye stjerner over hodet og samme gamle hjerte i brystet.

Slik ender denne fortellingen, men ikke ferden. Elva ruller videre. Og jeg også.