Askeladden som kappåt med trollet

Det var en gang en bonde som hadde tre sønner. Han var gammel og skrøpelig, og hadde dårlig råd. Sønnene ville ikke gjøre noe som helst. Til gården hørte en stor, fin skog, og faren ville at guttene skulle hugge ved der, slik at de kunne betale ned på gjelden. Til slutt fikk han dem i gang, og den eldste skulle ut og hugge først.

Da han kom ut i skogen og begynte å hugge på en gammel, skjeggete gran, kom det et stort, digert troll til ham. «Hvis du hogger i skogen min, skal jeg drepe deg!» sa trollet. Da gutten hørte det, kastet han øksen og løp hjem så fort han kunne. Han kom helt andpusten hjem og fortalte hva som hadde hendt. Men faren sa at han var et harehjerte; trollene hadde aldri skremt ham fra å hugge da han var ung.

Neste dag skulle den andre sønnen av sted, og det gikk akkurat på samme måten. Da han hadde hugget noen hogg i granen, kom trollet til ham og sa: «Hvis du hogger i skogen min, skal jeg drepe deg!» Gutten torde knapt se på ham, kastet øksen og stakk av like fort som broren. Da han kom hjem igjen, ble faren sint og sa at aldri hadde trollene skremt ham da han var ung.

Den tredje dagen ville Askeladden av sted. «Ja, du,» sa de to eldste, «du skal vel klare det, du som aldri har vært ute av døra!» Askeladden svarte ikke på det, men ba bare om å få god niste med seg. Moren hadde ikke noe smør, så hun satte på gryten for å riste litt ost til ham. Det fikk han i skinnsekken og la i vei.

Da han hadde hugget en liten stund, kom trollet til ham også og sa: «Hvis du hogger i skogen min, skal jeg drepe deg!» Men gutten var ikke sen. Han sprang bort i skogen etter osten, klemte på den så mysen sprutet. «Ti stille,» skrek han til trollet, «ellers skal jeg klemme deg som jeg klemmer vannet ut av denne hvite steinen!» «Nei, kjære, spar meg,» sa trollet, «jeg skal hjelpe deg å hugge.» Ja, på det vilkåret sparte gutten ham, og trollet var flink til å hugge, så de felte og kappet mange tylfter med ved den dagen.

Da det led mot kvelden, sa trollet: «Nå kan du bli med meg hjem, det er nærmere til meg enn til deg.» Ja, gutten ble med, og da de kom hjem til trollet, skulle han gjøre opp varmen på peisen, mens gutten skulle hente vann til grøtgryten.

Men der sto to jernbøtter som var så store og tunge at han ikke engang orket å løfte dem opp. Da sa gutten: «Det er ikke vits i å ta med seg disse fingerbollene; jeg vil heller gå etter hele brønnen!» «Nei, kjære deg,» sa trollet, «jeg kan ikke miste brønnen min; gjør du opp varmen, skal jeg hente vann.» Da han kom tilbake med vannet, kokte de opp en diger grøtgryte.

«Det er det samme,» sa gutten, «hvis du vil som jeg, skal vi kappspise.» «Å ja,» svarte trollet, for det trodde han alltid at han skulle vinne. De satte seg til bords. Men gutten tok i all stillhet skinnsekken og knyttet den foran seg, og så øste han mer i sekken enn han spiste selv.

Da sekken var full, tok han opp tollekniven sin og rispet en flenge i sekken. Trollet så på ham, men sa ikke noe. Da de hadde spist en god stund til, la trollet bort skjeen. «Nei, nå orker jeg ikke mer,» sa han. «Du skal spise!» svarte gutten.

«Jeg er knapt halvmett ennå. Gjør som jeg gjorde, og skjær et hull på magen, så spiser du så mye du vil.» «Men det gjør vel fryktelig vondt?» spurte trollet. «Å, ikke noe å snakke om,» svarte gutten.

Så gjorde trollet som gutten sa, og da kan man vel vite at han satte livet til. Men gutten tok alt sølvet og gullet som fantes i berget, og gikk hjem med det. Med det kunne han alltid få betalt litt på gjelden.