Dorian Grays portrettLeeftijdsaangepaste versie

Studioet til Basil Hallward var fullt av lukt av roser og syriner. Store vinduer slapp inn lys, og et halvt ferdig maleri sto på staffeliet. På lerretet var en ung mann malt i full lengde, vakker på en måte som gjorde at man ble stille.

Lord Henry Wotton lå henslengt på en divan og røykte mens han så på maleriet og på kunstneren, som satt med penslene i hånden og forsøkte å late som om han ikke merket blikket til vennen. – Det er ditt beste arbeid, Basil, sa Lord Henry. – Du bør sende det til utstilling.

Basil ristet på hodet. – Nei. Det er for personlig. Jeg har lagt for mye av meg selv i det, sa han lavt. – For mye av deg selv?

Du og den gutten på bildet ligner da ikke i det hele tatt, sa Lord Henry, og smilte det lille smarte smilet sitt. – Han ser ut som en liten gud. Du er… en kunstner. Det er ikke det samme.

– Du forstår meg ikke, Harry. Et portrett malt med følelse er egentlig mer et portrett av kunstneren enn av modellen. Jeg er redd, det er alt, sa Basil. – Redd for at folk skal se rett inn i sjelen min gjennom dette

bildet. – Hvem er han? spurte Lord Henry. – Jeg vil gjerne vite navnet på den som har fått deg til å male slik. Basil nølte. – Dorian Gray, sa han omsider. – Men lov meg en ting: Ikke prøv å påvirke ham. Han har en enkel og vakker natur. Han har gjort kunsten min ny. Han er… nødvendig for meg. Lord Henry lo lavt. – Du ber meg altså om å være høflig. Jeg lover ingenting, svarte han, og reiste seg av divanen akkurat da de hørte fottrinn inne fra musikkrommet. I rommet ved siden av sto en gutt ved et piano med ryggen til. Han bladde fraværende i et hefte og forsøkte noen få toner. Det var Dorian Gray. Da Basil ropte, snudde den unge mannen seg. Ansiktet hans var et forunderlig syn: klare blå øyne, mykt og gyllent hår, en munn med røde lepper som så ut som om den både kunne smile og såre. Et øyeblikk ble han flau da han så at en fremmed sto ved siden av Basil. – Dorian, dette er Lord Henry Wotton, sa Basil. – Han er en gammel venn av meg fra universitetet. – Veldig hyggelig, sa Lord Henry, og tok Dorians hånd som om han allerede kjente ham. – Min

tante snakker stadig om deg. Hun påstår at du skal fortrylle hele East End med spillingen din. Stakkars East End.

Dorian lo litt. – Jeg var visst uheldig og glemte en avtale med henne forrige uke, sa han. – Jeg er redd hun er sint. – Hun tilgir deg.

Alle tilgir ungdom og skjønnhet, sa Lord Henry, nesten hviskende. Basil kremtet. – Hvis dere skal snakke, må dere snakke mens jeg maler. Sett deg, Dorian.

La oss gjøre ferdig dette i dag. Dorian satte seg på podiet. Først var han helt naturlig, men etter hvert begynte Lord Henry å snakke. Han snakket ikke som eldre menn som måler hvert ord. Han snakket som en som hadde oppdaget en hemmelig dør i verden.

– Det finnes ikke noe som god innflytelse, sa han. – All innflytelse er umoralsk, fordi den tar fra en menneske dets eget jeg og gir ham den andres tanker og ønsker. Livets mål er å bli den man er, helt og fullt. Ikke det samfunnet sier man bør være.

– Snu hodet litt mer, Dorian, sa Basil uten å se opp. – Mennesker i dag er redde for seg selv, fortsatte Lord Henry. – De sier nei til sine egne impulser, og hver gang de gjør det, blir

sjelen litt sykere. Den eneste måten å bli kvitt en fristelse på, er å gi etter. Og du, med den ungdommen du har, du har bare noen få år hvor verden vil åpnes for deg slik. Når de årene er borte, kommer de ikke tilbake. Dorian satt stille. Han hadde aldri hørt noen si slike ting før. Ordene var som musikk, men også som en dør som ble slått opp og slapp inn for sterkt lys. Han kjente at det arbeidet i ham, rørte ved noe han ikke hadde visst var der. Til slutt reiste han seg brått og gikk ut i hagen med Lord Henry etter seg. Ute var syrinene i blomst, og luften var myk. – Ikke gå i solen, sa Lord Henry. – Du må ta vare på ansiktet ditt. Det er ditt største gode. – Betyr det så mye? spurte Dorian og smilte, men et sted inni ham var det blitt alvor. – Det betyr alt en stund, svarte Lord Henry. – Skjønnhet er et slags geni. Verden bøyer seg for den. Men gaver som skjønnhet og ungdom er ikke gaver for hele livet. De er lån. Og når lånet tas tilbake, oppdager man at man ikke lenger blir elsket på samme måte. Så bruk dem mens

du har dem. Ikke vær redd for noe. Lev fullt og helt. De gikk inn igjen. Basil malte raskt og i taushet. – Ferdig, utbrøt han endelig. – Kom og se. Dorian vendte seg mot maleriet. Da han så seg selv der – mer vakker enn han noen gang hadde sett i et speil, mer levende enn han følte seg – kom det en smerte i ham han ikke helt forsto. Han tenkte plutselig på det Lord Henry hadde sagt, at alt ville forsvinne. En skrekk gled over ansiktet hans. – Hvor urettferdig, hvisket han. – Jeg skal bli gammel og stygg, og dette bildet vil alltid være ungt. Hvis bare det var motsatt! Hvis jeg kunne forbli som jeg er, og bildet bli gammelt. For det skulle jeg gitt alt. Jeg ville gitt sjelen min for det! Basil rørte på seg, urolig. – Dorian! Ikke si slik. Det er bare et bilde, sa han. – Slike ønsker blir man merkelig nok noen ganger hørt på, sa Lord Henry rolig. – Og ofte angrer man på det. Dorian ble straks redd for at Basil skulle ødelegge maleriet. – Rør det ikke, sa han hastig. – Jeg elsker det. Det er en del av meg. Den kvelden ville Lord Henry ta Dorian

med på teater. Basil ba ham bli og spise middag i stedet. Dorian valgte Lord Henry. Basil så etter dem og hadde en dårlig følelse i brystet. Neste dag besøkte Lord Henry onkelen sin, Lord Fermor, og spurte om Dorian. Onkelen lo, fant fram gamle minner, og fortalte om Dorians mor, Lady Margaret Devereux: en usedvanlig vakker, sta jente som hadde løpt bort med en fattig offiser. Faren hennes, Lord Kelso, hadde vært en iskald mann. Noen sa han til og med hadde ordnet det slik at svigersønnen ble fornærmet til duell og drept. Dorian ble født, og moren døde kort etter. Bestefaren tok gutten til seg, men uten varme. Lord Henry gikk derfra med en ny glans i øynene. Slik skjønnhet som Dorian hadde, kombinert med en slik historie… det var som om en roman ville skrive seg selv foran ham. Hos tante Agatha var det lunsj. Der satt også en hertuginne, en gammel herre som visste alt om bøker, og en alvorlig politiker. Lord Henry slengte ut korte setninger som fikk dem til å le og riste på hodet. – Menneskeheten tar seg selv for alvorlig, sa han. – Det er dens arvesynd. Hvis hulemennesket hadde ledd, hadde historien vært annerledes. Han kunne snakke slik uten å virke streng,

og Dorian, som satt i andre enden av bordet, ble helt stille mens han lyttet. Han måtte ut i parken med Lord Henry etterpå. Han glemte at han hadde sagt til Basil at han skulle komme. Uker gikk. En kveld kom Dorian til Lord Henry og så lys ut, som om noe brant i ham. – Jeg er forelsket, sa han. – Dypt forelsket. – Jeg gratulerer, svarte Lord Henry. – I hvem? – En skuespillerinne. Sibyl Vane. Hun er et geni. Lord Henry lo. – Kvinner er sjarm, gutter. Genier er sjeldne og slitsomme. Men fortell. Og Dorian fortalte. Han hadde gått alene i de østlige gatene, der lyset var skarpere og luften tykkere. Han hadde kommet til et lite teater med blussende gasslamper. En mann i skitten skjorte hadde lokket ham inn og gitt ham en liten losje mot betaling. Scenen var slett, musikken falsk. Romeo var en tykk mann, Mercutio fortalte vitser som ikke passet. Men så kom Juliet. Hun var ung, nesten et barn, med mørkt hår og øyne som en dyp brønn. Stemmen var først mørk, så lys som en fløyte. Hun var alt. Hver kveld siden hadde han gått for å se henne. Noen netter var hun Rosalind i skogen, andre netter Imogen, ofte var

hun Juliet på balkongen med hånd mot kinn. Til slutt hadde han gått bak scenen. Hun hadde kalt ham Prins Charming og vært så sjenert at han ble både rørt og stolt.

– Og moren hennes? spurte Lord Henry, som alltid ville vite alt. – En falmet kvinne som snakker som på en scene selv ved tebordet.

Det er gjeld. En mann som har lånt dem penger. Men hva gjør det? Jeg vil løse henne ut. Jeg vil få henne til å skinne også i de beste teatre, sa Dorian.

Lord Henry smilte. – Kjærligheten begynner ofte i et lite rom med dårlig belysning og en sang som skurrer. Det er bare rett, sa han, og foreslo at de skulle se henne sammen. Basil skulle bli med.

I mellomtiden hadde Sibyl hjemme fortalt moren hvor lykkelig hun var. Hun snakket som om hele verden var blitt ny. Moren advarte svakt, men alt hun egentlig så, var hva slags mann denne «Prins Charming» kunne være og om han kanskje var rik. Broren, James, som skulle ut og reise langt bort for å tjene penger, så søsteren gå med drømmer i øynene og kjente uroen vokse. – Hvis han gjør deg vondt, sa han, – sverger jeg på at jeg skal finne ham

og drepe ham. Sibyl lo bare og trodde alt ville bli som i stykkene hun spilte i. Men da hun og James gikk i parken, kjørte en åpen vogn forbi.

Sibyl gisper og peker: – Der er han! James ville se, men vognen var allerede for langt borte. Likevel glemte han ikke sverget sitt.

Kvelden kom da Dorian tok Basil og Lord Henry til teatret. Teppet gikk opp. Juliet gikk ut på scenen. Hun var vakker, men noe var annerledes. Replikkene hennes kom som fra hukommelsen og ikke fra hjertet. Det var som om hun ikke klarte å tro på det hun sa. Publikum ble rastløse, noen plystret.

Dorian kjente ansiktet bli kaldt. Han satt helt stiv og følte at alt raste i ham. Etterpå gikk han bak scenen.

Sibyl var strålende, som om hun hadde vært modig og gjort noe viktig. – Jeg vet, jeg spilte dårlig, sa hun raskt, lettet. – Men jeg har endelig skjønt hva alt egentlig handler om. Før var teatret alt for meg. Jeg trodde på rollene som på virkelighet. Men etter å ha møtt deg, vet jeg hva ekte kjærlighet er.

Hvordan kan jeg da late som? Jeg kan ikke lenger spille på en stemme som ikke er min. Ordene hennes, som var ment

som en gave, falt som steiner for Dorian. Han så på henne og følte is. – Du har drept min kjærlighet, sa han hviskende, men hver stavelse stakk. – Jeg elsket deg fordi du var kunst. Nå har du ingenting. Du er bare… vanlig. Jeg kan ikke gifte meg med en som ikke har noe i seg. Hun falt ved føttene hans, grep hendene hans, tryglet. Han trakk dem til seg, kald. Så gikk han, ut i nattens gater hvor folk ropte, og luften var kald selv om det var sommer. Først mot daggry kom han hjem. I hallen sto portrettet. Han så opp. Var det ikke… var munnen blitt litt hardere på lerretet? Han tente lyset og stirret. Rundt leppene var det et snev av noe han kjente igjen fra sitt eget speil for få timer siden: grusomhet. Han fant et speil og så på sitt eget ansikt. Det var uskadd. Da snudde han seg igjen mot maleriet. Der var mørket. Han skvatt og gikk bakover. – Er det slik det skal være? hvisket han for seg selv. – Skal bildet bære alt jeg gjør, og jeg beholde ansiktet mitt rent? Med skrekk, men også med noe annet han ikke ville nevne, falt han ned i en stol. Han bestemte

seg brått: Han skulle gå til Sibyl, han skulle be henne om tilgivelse, og de skulle gifte seg. Portrettet kunne bli hans samvittighet, et synlig tegn som kunne holde ham på plass. Han trakk en skjerm foran det og gikk ut i hagen.

Morgenen var ren. Kanskje kunne også han bli det.

Senere den dagen kom et brev fra Lord Henry. Dorian åpnet det ikke. Han skrev i stedet en lang unnskyldning til Sibyl, med ord han mente. Da Lord Henry banket på, slapp han ham likevel inn.

– Jeg kom for å trøste deg, sa Lord Henry. – Men du har vel lest? – Lest hva? spurte Dorian, med det svake håpet glødende en siste gang i ham.

– Avisen. Brevet mitt. Det… er trist.

Sibyl Vane er død. Hun tok gift bak scenen. De kaller det en ulykke, men vi vet begge at det var et valg. Dorian skrek, men det var som om lyden falt på et teppe.

Han lyttet, nesten mot sin vilje, til Lord Henrys stemme som sa at det fantes en slags skjønnhet i et slikt endelig punktum. At noen liv var lagd som små tragedier. At ekteskap for Dorian og Sibyl uansett ville ha vært ulykkelig. At verden ville gå videre, at kirsebær fortsatt

ville lukte søtt og at operaen gikk i kveld. Det rare var at hvert ord sank inn, og noen av dem dro vekk smerten slik man drar et teppe bort. – Jeg visste ikke at jeg var slik, sa Dorian senere den natten, nesten undrende. – At jeg kunne høre dette og puste uten å kveles. Neste morgen kom Basil. – Hvordan kunne du? utbrøt han da han fikk vite at Dorian hadde vært på operaen. – Mens den jenta lå død? Hvor er hjertet ditt blitt av? Dorian så på ham og kjente en kald stolthet vokse. – Du lærte meg å elske meg selv for mye, Basil, sa han skarpt. – Og du la også grunnlaget for alt dette. Du malte meg slik at jeg så hvem jeg var. Basil så nesten hjelpeløst ut. Så fortalte han sin hemmelighet: hvorfor han aldri ville stille ut portrettet. – Fordi jeg hadde lagt min beundring for deg der. For mye. Jeg var redd andre skulle se den. Jeg… jeg tilba deg, sa han halvkvalt. – Det var ikke sunt. Men alt det jeg følte, ligger i malingen, i lyset på kinnet ditt, i skyggene rundt munnen din. Det var derfor jeg skjulte det. Dorian kjente et støt av sympati, men også

et nytt, mørkt blaff av glede. For nå skjønte han at ingen andre skulle se portrettet. Han måtte gjemme det. Samme ettermiddag kom en rammemaker, Mr. Hubbard, og en ung assistent til huset. – Jeg vil at dere bærer et bilde opp på et rom i toppetasjen, sa Dorian kort. – Ingen andre må inn dit etterpå. De bar portrettet opp den brede trappen. Dorian låste opp døren til rommet som hadde vært skoleværelset hans da han var liten. Det luktet støv og gammelt teppe. Her hadde han lekene sine en gang. Nå skulle rommet bli noe annet: stedet der hemmeligheten hans skulle stå i skygge. Han la et tungt, purpurfarget teppe over maleriet, låste døren og la nøkkelen i lommen. Samme dag lå det en gul bok på bordet da han kom ned i biblioteket. En hilsen fra Lord Henry, og en avis med en rød strek under en notis om Sibyl Vanes død. Dorian skjøv avisen bort og åpnet boken. Han leste. Og leste. Den handlet om en ung mann som ville oppleve alle følelser i verden, en fyr som gjorde livet sitt til et eksperiment. Sidene var fulle av merkelige bilder og setninger som luktet av røkelse. Dorian la ikke merke til at det ble mørkt. Noe i

ham – nysgjerrigheten, kanskje – kjente igjen stemmen i boken og nikket. Årene gikk. Dorian holdt fortsatt samme unge ansikt. Folk hvisket om det, både i håp og i misunnelse. Samtidig begynte det også å gå rykter om ham som ikke var like milde. Han samlet sjeldne steiner og visste hvilke sagn som var knyttet til dem. Han studerte gamle kirketekstiler og lærte navn på blomsterlukter som kunne få folk til å drømme eller gråte. Han reiste mindre, ble mer knyttet til det låste rommet. Stundom listet han seg dit opp med et lite speil i hånden. Først så han på portrettet – ansiktet var blitt grovere, øynene smalere, munnen bar arr av noe ingen kniv hadde skapt. Så så han på seg selv. Kontrasten slo ham nesten ut. Noen ganger kjente han et sting av medlidenhet for tingen på veggen som måtte bære det som var hans. Men oftere lo han bare lavt og la speilet fra seg med en kjapp bevegelse, som om han hadde stjålet noe og slapp unna med det. Mange ville fortsatt være hans venner. Han holdt middager med musikk, med de beste kunstnerne. Yngre menn så opp til ham, kopierte slipsene hans og skrittmåten. Men det var også dem som en gang hadde stått nær,

som nå unnvek ham. Noe hadde skjedd i kretsen rundt ham: en som hadde spilt kort med ham var nå borte fra landet, en annen drakk seg i hjel, en tredje hvisket folk navnet på med redsel. For Dorian ble alt dette til spøkelser man kunne skremme bort med levende lys. Ett sted i huset hang hans sanne ansikt; ute i verden var det andre. En kveld, i tykk tåke, var Dorian på vei hjem da en skikkelse hastet forbi ham i krysset ved South Audley Street. – Dorian! ropte en stemme. Det var Basil. Han hadde ventet i biblioteket i timevis og ville si farvel før han dro med nattoget til Paris. – Jeg må snakke med deg, sa han alvorlig da de kom inn i varmen. – Det går rykter, forferdelige rykter. Folk hvisker når du går. Jeg kan ikke tro på det, for jeg ser ansiktet ditt. Men jeg må be deg benekte det. – Ansiktet mitt, gjentok Dorian, med en merkelig liten latter. – Hva om ansiktet ikke sier hele sannheten, Basil? Basil så på ham og tok mot til seg. Han begynte å nevne navn, historier om unge menn de begge kjente som nå var ødelagt. Dorian svarte skarpt at England elsket sladder, at hykleri var

nasjonalsporten, at folk løy for å smykke seg selv. Da Basil sa at han som kunstner måtte se sjelen for å tro, bråstanset Dorian. – Du vil se sjelen min? Kom, da. De gikk opp trappen. Nøkkelen skrapte i låsen. Rommet luktet surt og kaldt. – Trekk for, sa Dorian, og stemmen hans var lav. Basil nølte. Dorian grep teppet og rev det vekk. Maleriet sto der, i fullt lys. Basil stirret. Så la han hånden over ansiktet som for å stenge noe ute. Han tok bort hånden igjen og så nærmere. Penselstrøkene var hans egne, signaturen i hjørnet hans. Men det han hadde malt, var blitt… stygt. Ikke i form, men i sjel. Skjønnhetens maskin, men inni den et uttrykk som fikk ham til å rygge. – Min Gud, hvisket han. – Hvis dette er sant, hva har du gjort med livet ditt, Dorian? – Ingenting du ikke lærte meg å elske, svarte Dorian skjevt. – Du viste meg hvor vakker jeg var. Du og din venn Harry lærte meg at det er det som teller. Basil tok seg sammen. – Det er ikke for sent, sa han. – Vi skal be. Vi skal angre. Vi skal… – Han rørte ved hånden til Dorian. Da kjente Dorian plutselig et hat

som steg fra maleriet og opp gjennom ham, som røyk gjennom en skorstein. Han gikk bort til en gammel kiste, fant en kniv han hadde latt bli liggende der, og før han rakk å tenke, stakk han. En, to, tre ganger. Basil falt fremover og ble liggende tungt mot bordkanten. Rommet ble stille. Alt etterpå virket uvirkelig. Dorian låste døren, fjernet lampen så ingen skulle lure på hvorfor det lyste fra et rom ingen brukte, og gikk ned. Klokken slo to. Han ringte etter tjeneren, spurte hva tiden var, og ba om å bli vekket klokken ni. – Var noen her i kveld? – Mr. Hallward. Han ble til elleve, og sa han skulle skrive fra Paris, svarte tjeneren. Dorian nikket. Han visste hvem han trengte: Alan Campbell, en gammel venn som nå hatet ham. En som forsto kjemi bedre enn noen, og som hadde et kaldt sinn som kunne gjøre det som måtte gjøres. Neste morgen kom Alan. Ansiktet var stramt. – Du sa det var liv eller død, sa han. – Hva vil du? Dorian fortalte rett ut at det lå en død mann i et låst rom. At ingen måtte finne noe igjen. At det måtte bli til aske. Alan nektet. Han så på Dorian som på en

fremmed. – Hvem var han? spurte han hardt. Dorian løy først, sa det var selvmord. Så sa han sannheten: – Jeg drepte ham. – Jeg vil ikke, sa Alan. – Jeg vil ikke være med på dette. – Dorian skrev noe på et lite ark, holdt det opp, lot Alan lese. Alan bleknet. – Det er grusomt å bruke det mot meg, sa han hviskende. – Men du gir meg ikke noe valg. Det ble båret opp en kasse med ståltråd, syrer og glinsende verktøy. Dorian sendte tjeneren langt av gårde med et blomsteroppdrag for å holde huset tomt. Han åpnet døren til rommet for Alan og kastet teppet over portrettet i siste øyeblikk. Han kunne ikke holde ut å la andre se det. – Gå, sa Alan kort. – Kom tilbake når jeg er ferdig. Det luktet kjemikalier i hele huset da Dorian senere gikk opp igjen. Ikke et spor av kroppen var tilbake. – Dette er siste gang vi møtes, sa Alan, og gikk. Dorian kjente lettelsen som en kald vind i ansiktet. Han kledde seg og gikk på middag. Han snakket, smilte, og vippet på glasset som om hjertet var lett. Et øyeblikk kjente han nesten gleden ved å spille to roller på én gang. Men nettene ga

ham ingen fred. Han brant klærne og bagasjen til Basil i peisen.

Og en kveld dro han igjen til de mørke gatene ved elven. Et lite skittent hus, en grønn gardin, en tung, søtlig lukt. Der satt Adrian Singleton, en gutt som en gang lo lett og nå knapt så på folk.

– Hvor ellers skulle jeg være? svarte Adrian flatt da Dorian snakket til ham. – Ingen vil være venn med meg mer.

– Dorian ville gå videre, til et annet sted, da en kvinne ved disken lo og ropte etter ham: – Prins Charming! Det var slik Sibyl hadde kalt ham. Ordene skar gjennom brusen i hodet som et rop i et rolig rom.

En stor mann som hadde ligget med hodet på armene, spratt opp og styrtet ut i natten etter ham. Plutselig ble Dorian dratt inn i en mørk buegang og presset mot veggen. Et kaldt metall rørte ved tinningen hans. – Du ødela livet til Sibyl Vane, sa stemmen. – Hun var søsteren min. Jeg har lett etter deg i atten år. Nå dør du.

Dorian skalv. – Se på meg, sa han plutselig. – Ta meg ut i lyset og se hvor ung jeg er. Hvordan kan jeg ha ødelagt noen for atten år siden?

De gikk under en lampe. James Vane stirret. Ansiktet foran ham kunne ikke være en mann som hadde levd gjennom atten år siden søsterens død. Han lot hånden synke. Dorian skyndte seg bort, med hodet høyt og knær som var myke. Plutselig sto kvinnen fra baren ved siden av James. – Hvorfor lot du ham gå? hvisket hun. – Han er akkurat den du leter etter. Han ser ikke gammel ut, nei. Men han er det. Jeg ble ødelagt av ham for nesten atten år siden. Jeg sverger. James reiste seg om, men Dorian var borte, svelget av tåken. Noen dager senere var Dorian gjest hos hertugen og hertuginnen av Monmouth på Selby Royal. Vinterluften var klar. I konservatoriet satt gjester og lo av Lord Henrys ord. Dorian smilte, men plutselig ble han hvit og falt sammen. Han hadde sett et ansikt utenfor vinduet, presset mot ruten, et ansikt han kjente altfor godt. Tjenerne bar ham ned og han ba dem ikke la ham være alene. Neste morgen drømte han at han gikk i en skog, men hver skygge var en mann som fulgte ham. Han overbeviste seg selv om at det hadde vært innbildning. Likevel holdt han seg inne til tredje dag. Da gikk han ut med hertuginnen. I lysningen

begynte en jakt. En hare spratt frem. – Ikke skyt! ropte Dorian til den unge mannen med geværet. – La den leve. Skuddet smalt likevel – og samtidig kom et skrik fra et sted bakenfor. Ikke harens skrik, men et menneskes. En av driverne var truffet. De løp dit. Mannen lå allerede stille, og en liten røyksky hang i luften over det våte gresset. Dorian kjente alt i seg krype sammen. – Dette er et dårlig varsel, hvisket han til Lord Henry. – Jeg… jeg vil ikke jakte mer. – Det finnes ingen varsler, svarte Lord Henry mildt. – Bare mennesker som er lettskremte. La oss gå. Men Dorian kunne ikke roe seg. Skogforvalteren kom senere inn med ansikt som ba om tilgivelse. – Vi vet ikke hvem han er, sir. Han er ikke en av våre. Ser ut som en sjømann. Har tatoveringer. Dorian kjente blodet bruse i ørene. – Hvor ligger han? spurte han raskt. – Jeg må se ham. I den kalde stallen, på noen sekker, lå den døde. Et skittent tørkle var lagt over ansiktet. Dorian vinket at det skulle tas bort. Ansiktet som kom til syne var stramt og hardt, med øyne som aldri skulle åpne seg. Det var James Vane. Dorian gikk ut, og da

han red tilbake, var det tårer i øynene. De var ikke for den døde. De var for seg selv.

Han var trygg. Senere satt han med Lord Henry i biblioteket i byen.

– Jeg er i ferd med å forandre meg, sa Dorian brått. – Jeg vil bli god. I går gjorde jeg noe som var rett. Jeg lot en jente være i fred, en som jeg kunne ha gjort ulykkelig.

Hetty. Hun minnet meg om Sibyl.

– Du ga avkall på en liten glede, sa Lord Henry. – Kanskje gjør det henne bare vondt. Kanskje tar hun livet av seg i dag, som Ophelia. Det er en dårlig vane å prøve å gjøre godt.

– Hvorfor spøker du alltid om alvorlige ting? sa Dorian.

– Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men mister sin sjel? – Et nydelig uttrykk, svarte Lord Henry. – Jeg hørte det ropt av en mann i regnfrakk ved Marble Arch. Nydelig, men hva betyr det?

Jeg tviler på at vi har sjeler på den måten prester snakker om. Kunst har en sjel, kanskje. Ikke mennesker.

– Du snakker som du alltid har gjort, sa Dorian. – Men jeg… jeg er ikke den samme. – Du er den samme for meg, sa

Lord Henry, og rørte rolig i teen. – Fortell meg heller hemmeligheten din: Hvordan holder du deg ung? For jeg er blitt gul i huden og grå i sjelen. Dorian reiste seg uten å svare. – Lån ikke bort den boken du ga meg, sa han plutselig lavt. – Den er farlig. – Den er vakker, svarte Lord Henry og smilte. – Vakre ting skader ikke. Det er stygghet som ødelegger oss. Kom og ri med meg i morgen klokken elleve. Dorian sov ikke den natten. Han tenkte på det han hadde gjort, på den ene «gode gjerningen», på Hettys ansikt og på hvordan han hadde kjent seg stolt over å la henne være. Han gikk opp trappen til det låste rommet og stakk nøkkelen i låsen. Inne var alt som før. Han trakk forhenget bort. Han håpet, han ville så gjerne se at portrettet var blitt litt mildere. Men øynene i bildet hadde et listig lys han ikke hadde sett der før, og rundt munnen var det en rynke som bare hyklere får. Han gispet. På den ene hånden i bildet var det en mørk, rød flekk, som om noe nylig dryppet. Den var større enn før, og nå var det spor også på den andre hånden. Han tenkte på

Basil og lukket øynene. Hvordan kunne han vaske dette bort? Skulle han bekjenne? Hvem ville tro ham? Ingen hadde funnet Basil. Alan Campbell var taus og borte fra verden. Den eneste tanken som hang igjen som et ildrødt merke, var at det fantes et bevis: portrettet. Det var selve hjertet av alt. Han hatet det nå med en rasende kraft. Det hadde vært som en samvittighet for ham, men han hatet samvittigheter. Han hatet den tingen som bar arr og øyne som stirret på ham med dom. Han så en glinsende kniv på kisten. Den samme som hadde stukket gjennom en venns kjøtt og gjort ham til en hemmelighet. – Som den drepte Basil, skal den drepe hans verk, sa han med tenner som skalv. – Og jeg skal bli fri. Fri til endelig å begynne på nytt. Fri for det ansiktet som følger meg som en skygge. Han grep kniven og stakk den inn i bildet. Et skrik fylte rommet – et rått, forferdelig skrik, ikke fra strupen hans, men som om veggene selv skrek. Noe tungt falt. Tjenere våknet i sine rom og så på hverandre i mørket. En konstabel utenfor porten hørte ingenting, men en lampe i et vindu i øverste etasje sluknet brått. Etter en stund fikk

de brutt seg inn ovenfra, for døren ville ikke gi etter. Balkongdøren var gammel og ga etter for press. De gikk inn.

På veggen hang et praktfullt portrett av Dorian Gray slik de husket ham: ung, vakker, med et uttrykk som kunne få rom til å tie. På gulvet lå det en død mann i aftenantrekk. Han var mager og rynket, med huden stram og gul over kinnbena, og ansiktet var så forvrengt av stygghet at de ikke kjente ham igjen.

De så ringene på fingrene. Først da visste de hvem som lå der, og hvem som aldri mer ville gå ned trappen og hilse med det lyse smilet. Slik var slutten på historien om Dorian Gray – gutten som ikke ville at blomsten i ansiktet hans skulle visne, og som fant en vei til å holde den i live.

Bildet på veggen tok imot arr for ham, år for ham, grovhet og grusomhet for ham. Det trakk alt som var stygt i ham til seg som et speil med motsatt lys.

Men det finnes gaver som blir til lenker, og handler man uten å stå i smerte for det man gjør, blir smerten stående et sted likevel. Dorian valgte sine ord og sine gleder, og lot et annet ansikt betale

prisen. Til slutt måtte han løfte kniven mot sitt eget bilde for å knuse det – og traff sitt eget hjerte.

Det var dette Lord Henry ikke forsto, eller kanskje forsto altfor godt: at noen dører ikke bør åpnes, selv ikke når de glitrer. Basil så inn i dem og ble stående fast med for stor kjærlighet til skjønnhet.

Sibyl sto på scenen og trodde at kjærlighet var alt. James holdt en gammel ed og fulgte den helt inn i skyggen. Alan gjorde det som var teknisk mulig, men kunne ikke vaske seg ren for det.

Dorian var midtpunktet. Han trodde ungdom var alt, og skjønte for sent at sjeler også har ansikter.

Lenge etterpå fortalte folk om den unge mannen som var så vakker at man glemte tiden. Noen husket middager der latteren fløt. Andre husket hvisking i korridorer. Noen få snakket om et merkelig portrett som ingen noen gang så i levende live annet enn kunstneren som malte det, og den som bar ansiktet sitt et annet sted.

Men portretter er stille. De forteller ikke hva de har sett. De står der med farger og lys, og en dag er det noen som trekker forhenget vekk og ser – og så må alt sies med munn som ikke lenger

kan snakke. Kanskje var det det Basil egentlig visste fra første stund da han ikke ville stille ut bildet: at kunsten kan bære mer enn vi tåler. At hvis man maler noen som et ideal, kan man fange mer enn ytre kontur. Eller kanskje var det bare slik at det var enklere å skjule sannhet bak lærret enn bak egen hud.

For Dorian Gray var ikke bare et navn ved en teaterlosje, eller en gjest i en salong, eller en gutt som bøyde seg over en syrinblomst som om den var vin. Han var en som fikk et ønske oppfylt, og som derfor måtte bære alt som lå inni det ønsket. Tok man fra ham straffen, tok man også fra ham lærdommen. Og uten lærdom, hva blir man da?

Lord Henry ville kanskje ha sagt: Man blir fri. Fri til å le. Fri til å danse over livets bakker når filosofien blir ung.

Men det er en frihet som koster dyrt når regningen først kommer. Og regningen kom en natt i et gammelt skoleværelse med støv i krokene.

Siden var alt enkelt. Et maleri på veggen som igjen var ungt. En kropp på gulvet som ikke var det. En ring på en finger. Et navn som hviskes i et stort hus.

Og et opprinnelig liv, et første møte med en maler i en stiv salong hos Lady Brandon, hvor en nervøs kunstner hadde snudd seg og blitt blek fordi han så at alt han kom til å elske, sto i døråpningen. – Jeg visste at han ville sluke hele min sjel, sa Basil en gang, og trodde han snakket i bilder. Noe av det rareste med livet er at når man snakker i bilder, blir det noen ganger sannere enn om man snakket rett ut.

Om noen hadde kunnet snu klokken tilbake til dagen med syrinduft og Schumann ved pianoet – det øyeblikket da ordene til Lord Henry første gang falt over Dorians unge sinn som en varm regnskur – ville alt da blitt annerledes? Ville Basil låst døren til studioet? Ville Dorian løpt sin vei i stedet for å lytte? Ville Lord Henry valgt å tie akkurat den dagen?

Ingen kan svare på det. Ingen kan skrive historien på nytt. Det eneste som sto klart til slutt, var at en ung mann som elsket ansiktet sitt, ikke lenger hadde det, og at et bilde, som var blitt en dør til noe mørkt, sto igjen vakkert i et dumt, avgjørende lys. Det var alt det var. Og det var mer enn nok.