Pannekaken

Det var engang en kone som hadde syv sultne barn, og hun stekte en pannekake til dem. Det var en søtmjølkspannekake, og der lå den i pannen og boblet og sydde, så tykk og god at den var en fryd for øyet. Barna sto rundt omkring, og mannen satt og så på.

"Å, gi meg et stykke av pannekaken, kjære mor; jeg er så sulten," sa det ene barnet.

"Å, kjære mor," sa det andre.

"Å, kjære, gode mor," sa det tredje.

"Å, kjære, gode, snille mor," sa det fjerde.

"Å, kjære, pene, gode, snille mor," sa det femte.

"Å, kjære, pene, gode, snille, flinke mor," sa det sjette.

"Å, kjære, pene, gode, snille, flinke, søte mor," sa det sjuende.

Så tryglet de om pannekaken alle rundt, hver eneste en søtere enn den forrige, for de var så sultne og så snille.

"Ja, ja, barn, bare vent litt til den snur seg—" skulle hun ha sagt "til jeg kan snu den"—"og så skal dere alle få litt—en deilig søtmjølkspannekake; bare se hvor feit og glad den ligger der."

Da pannekaken hørte det, ble den redd, og i samme øyeblikk snudde den seg helt av seg selv og prøvde å hoppe ut av pannen; men den falt tilbake i den med den andre siden opp, og så da den hadde stekt litt på den andre siden også, til den ble fastere, spratt den ut på gulvet og rullet av gårde som et hjul gjennom døren og nedover bakken.

"Hallo! Stopp, pannekake!" Og av gårde dro konen etter den, med stekepannen i den ene hånden og øsen i den andre, så fort hun kunne, og barna etter henne, mens mannen haltet etter dem til sist.

"Hei! Vil du ikke stoppe? Fang den! Stopp, pannekake!" ropte de alle sammen, den ene etter den andre, og prøvde å fange den på spranget; men pannekaken rullet og rullet, og i et blunk var den så langt foran at de ikke kunne se den, for pannekaken var raskere på beina enn noen av dem.

Så da den hadde rullet en stund, møtte den en mann.

"God dag, pannekake," sa mannen.

"I like måte, Manny Panny," sa pannekaken.

"Kjære pannekake," sa mannen, "ikke rull så fort; stopp litt og la meg spise deg."

"Når jeg har sluppet fra Goody Poody, og mannen, og sju skrikende barn, kan jeg vel slippe gjennom fingrene dine, Manny Panny," sa pannekaken, og rullet videre og videre til den møtte en høne.

"God dag, pannekake," sa høna.

"I like måte, Henny Penny," sa pannekaken.

"Pannekake, kjære, ikke rull så fort; vent litt og la meg spise deg opp," sa høna.

"Når jeg har sluppet fra Goody Poody, og mannen, og sju skrikende barn, og Manny Panny, kan jeg vel slippe gjennom klørne dine, Henny Penny," sa pannekaken, og den rullet videre som et hjul nedover veien.

I det samme møtte den en hane.

"God dag, pannekake," sa hanen.

"I like måte, Cocky Locky," sa pannekaken.

"Pannekake, kjære, ikke rull så fort, men vent litt og la meg spise deg opp."

"Når jeg har sluppet fra Goody Poody, og mannen, og sju skrikende barn, og Manny Panny, og Henny Penny, kan jeg vel slippe gjennom klørne dine, Cocky Locky," sa pannekaken, og den satte av gårde og rullet så fort den kunne; og da den hadde rullet et langt stykke, møtte den en and.

"God dag, pannekake," sa anda.

"I like måte, Ducky Lucky."

"Pannekake, kjære, ikke rull av gårde så fort; vent litt og la meg spise deg opp."

"Når jeg har sluppet fra Goody Poody, og mannen, og sju skrikende barn, og Manny Panny, og Henny Penny, og Cocky Locky, kan jeg vel slippe gjennom fingrene dine, Ducky Lucky," sa pannekaken, og med det rullet den og rullet fortere enn noensinne; og da den hadde rullet et langt, langt stykke, møtte den en gås.

"God dag, pannekake," sa gåsa.

"I like måte, Goosey Poosey."

"Pannekake, kjære, ikke rull så fort; vent litt og la meg spise deg opp."

"Når jeg har sluppet fra Goody Poody, og mannen, og sju skrikende barn, og Manny Panny, og Henny Penny, og Cocky Locky, og Ducky Lucky, kan jeg vel slippe gjennom føttene dine, Goosey Poosey," sa pannekaken, og av gårde rullet den.

Så da den hadde rullet et langt, langt stykke lenger, møtte den en gasse.

"God dag, pannekake," sa gassen.

"I like måte, Gander Pander," sa pannekaken.

"Pannekake, kjære, ikke rull så fort; vent litt og la meg spise deg opp."

"Når jeg har sluppet fra Goody Poody, og mannen, og sju skrikende barn, og Manny Panny, og Henny Penny, og Cocky Locky, og Ducky Lucky, og Goosey Poosey, kan jeg vel slippe gjennom føttene dine, Gander Pander," sa pannekaken, som rullet av gårde så fort som noensinne.

Så da den hadde rullet et langt, langt stykke, møtte den en gris.

"God dag, pannekake," sa grisen.

"I like måte, Piggy Wiggy," sa pannekaken, som, uten å si et ord mer, begynte å rulle og rulle som besatt.

"Ikke så fort," sa grisen, "du behøver ikke å ha det så travelt; vi to kan gå side om side og følges gjennom skogen; de sier at det ikke er så trygt der inne."

Pannekaken tenkte at det kunne være noe i det, og så holdt de følge. Men da de hadde gått en stund, kom de til en bekk. Når det gjaldt Piggy, var han så feit at han svømte trygt over; det var ingenting for ham; men den stakkars pannekaken kunne ikke komme over.

"Sitt på snuten min," sa grisen, "så bærer jeg deg over."

Så gjorde pannekaken det.

"Øff, øff," sa grisen, og svelget pannekaken i ett jafs; og så, da den stakkars pannekaken ikke kunne komme lenger, ja—så kan denne historien heller ikke komme lenger.