Pannekaken

Det var en gang en kone som hadde syv sultne barn, og hun stekte en pannekake til dem. Det var en søtmelkpannekake, og der lå den i pannen, boblende og fresende, så tykk og god at det var en fryd for øyet. Barna sto rundt omkring, og mannen satt og så på.

«Å, gi meg litt av pannekaken, kjære mor; jeg er så sulten,» sa det ene barnet.

«Å, kjære mor,» sa det andre.

«Å, kjære, snille mor,» sa det tredje.

«Å, kjære, snille, gode mor,» sa det fjerde.

«Å, kjære, pene, snille, gode mor,» sa det femte.

«Å, kjære, pene, snille, gode, kloke mor,» sa det sjette.

«Å, kjære, pene, snille, gode, kloke, søte mor,» sa det sjuende.

Så tryglet de om pannekaken alle sammen, hver eneste en søtere enn den forrige, for de var så sultne og så snille.

«Ja, ja, barn, bare vent litt til den snur seg—» skulle hun ha sagt «til jeg kan snu den»—«og så skal dere få litt hver—en deilig søtmelkpannekake; bare se hvor fet og fornøyd den ligger der.»

Da pannekaken hørte det, ble den redd, og i samme øyeblikk snudde den seg helt av seg selv og prøvde å hoppe ut av pannen; men den falt tilbake i den med den andre siden opp, og så da den hadde stekt litt på den andre siden også, til den ble fastere, spratt den ut på gulvet og rullet av gårde som et hjul gjennom døren og nedover bakken.

«Hei! Stopp, pannekake!» Og av gårde dro kona etter den, med stekepannen i den ene hånden og øsen i den andre, så fort hun kunne, og barna bak henne, mens mannen humpet etter dem aller sist.

«Hei! Vil du ikke stoppe? Fang den! Stopp, pannekake!» ropte de alle sammen, den ene etter den andre, og prøvde å gripe den på spranget; men pannekaken rullet og rullet, og i løpet av et øyeblikk var den så langt foran at de ikke kunne se den, for pannekaken var raskere på beina enn noen av dem.

Så da den hadde rullet en stund, møtte den en mann.

«God dag, pannekake,» sa mannen.

«I like måte, Manny Panny,» sa pannekaken.

«Kjære pannekake,» sa mannen, «ikke rull så fort; stopp litt og la meg få spise deg.»

«Når jeg har sluppet unna Goody Poody, og mannen, og sju skrikende barn, så kan jeg så visst slippe gjennom fingrene dine, Manny Panny,» sa pannekaken, og rullet videre og videre til den møtte en høne.

«God dag, pannekake,» sa høna.

«I like måte, Henny Penny,» sa pannekaken.

«Pannekake, kjære, ikke rull så fort; vent litt og la meg få spise deg opp,» sa høna.

«Når jeg har sluppet unna Goody Poody, og mannen, og sju skrikende barn, og Manny Panny, så kan jeg så visst slippe gjennom klørne dine, Henny Penny,» sa pannekaken, og den rullet av gårde som et hjul nedover veien.

Akkurat da møtte den en hane.

«God dag, pannekake,» sa hanen.

«I like måte, Cocky Locky,» sa pannekaken.

«Pannekake, kjære, ikke rull så fort, men vent litt og la meg få spise deg opp.»

«Når jeg har sluppet unna Goody Poody, og mannen, og sju skrikende barn, og Manny Panny, og Henny Penny, så kan jeg så visst slippe gjennom klørne dine, Cocky Locky,» sa pannekaken, og den satte av gårde og rullet så fort den kunne; og da den hadde rullet et langt stykke, møtte den en and.

«God dag, pannekake,» sa anda.

«I like måte, Ducky Lucky.»

«Pannekake, kjære, ikke rull av gårde så fort; vent litt og la meg få spise deg opp.»

«Når jeg har sluppet unna Goody Poody, og mannen, og sju skrikende barn, og Manny Panny, og Henny Penny, og Cocky Locky, så kan jeg så visst slippe gjennom fingrene dine, Ducky Lucky,» sa pannekaken, og med det rullet og rullet den fortere enn noensinne; og da den hadde rullet en lang, lang stund, møtte den en gås.

«God dag, pannekake,» sa gåsa.

«I like måte, Goosey Poosey.»

«Pannekake, kjære, ikke rull så fort; vent litt og la meg få spise deg opp.»

«Når jeg har sluppet unna Goody Poody, og mannen, og sju skrikende barn, og Manny Panny, og Henny Penny, og Cocky Locky, og Ducky Lucky, så kan jeg så visst slippe gjennom føttene dine, Goosey Poosey,» sa pannekaken, og av gårde rullet den.

Så da den hadde rullet et langt, langt stykke til, møtte den en gasse.

«God dag, pannekake,» sa gassen.

«I like måte, Gander Pander,» sa pannekaken.

«Pannekake, kjære, ikke rull så fort; vent litt og la meg få spise deg opp.»

«Når jeg har sluppet unna Goody Poody, og mannen, og sju skrikende barn, og Manny Panny, og Henny Penny, og Cocky Locky, og Ducky Lucky, og Goosey Poosey, så kan jeg så visst slippe gjennom føttene dine, Gander Pander,» sa pannekaken, som rullet av gårde så fort som alltid.

Så da den hadde rullet en lang, lang tid, møtte den en gris.

«God dag, pannekake,» sa grisen.

«I like måte, Piggy Wiggy,» sa pannekaken, som, uten et ord til, begynte å rulle og rulle som besatt.

«Ikke så fort,» sa grisen, «du trenger ikke å ha det så travelt; vi to kan gå side om side og følge hverandre gjennom skogen; de sier det ikke er så trygt der inne.»

Pannekaken syntes det kunne være noe i det, og så holdt de følge. Men da de hadde gått en stund, kom de til en bekk. Når det gjaldt Piggy, så var han så fet at han svømte trygt over; det var ingenting for ham; men den stakkars pannekaken kunne ikke komme over.

«Sitt på snuten min,» sa grisen, «så bærer jeg deg over.»

Så gjorde pannekaken det.

«Ouf, ouf,» sa grisen, og svelget pannekaken i ett eneste jafs; og så, siden den stakkars pannekaken ikke kunne komme lenger, ja—så kan ikke denne historien komme lenger heller.