Reynard og Chanticleer

# book_id: global-gutenberg-translation-51fb840fdfea450ba3a26b34cafc351c
# book_title: Reynard og Chanticleer
# chapter_id: 1-reynard-og-chanticleer
# chapter_title: Reynard og Chanticleer
# book_page: 1 / 1
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Det var en gang en hane som stod på en gjødselhaup, gol og flappet med vingene sine. Så kom reven forbi.

"God dag," sa Reynard. "Jeg hørte deg gale så pent. Men kan du stå på ett ben og gale, og blunke med øynene dine?"

"Å, ja," sa Chanticleer. "Det kan jeg veldig godt."

Så stod han på ett ben og gol, men han blunket bare med det ene øyet. Da han var ferdig med det, puffet han seg opp og flappet med vingene sine, som om han hadde gjort noe stort.

"Veldig pent, for å være sikker," sa Reynard. "Nesten like pent som når presten preker i kirken. Men kan du stå på ett ben og blunke med begge øynene samtidig? Jeg tror neppe du kan."

"Kan jeg ikke det, da!" sa Chanticleer, og stod på ett ben, blunket med begge øynene og gol. Men Reynard tok tak i ham, tok ham ved strupen og kastet ham over ryggen sin. Han var på vei inn i skogen før Chanticleer hadde fått golt ferdig, så fort som Reynard kunne løpe.

Da de hadde kommet under et gammelt grantre, kastet Reynard Chanticleer på bakken, satte labben sin på brystet hans og skulle til å ta en bit.

"Du er en hedning, Reynard!" sa Chanticleer. "Gode kristne ber bordbønn og ber om velsignelse før de spiser."

Men Reynard ville ikke være noen hedning. Gud forby! Så slapp han taket og skulle til å legge labbene sine over brystet og be bordbønn – men plutselig fløy Chanticleer opp i et tre.

"Du slipper ikke unna med det," sa Reynard til seg selv. Så gikk han bort og kom tilbake med noen trefliser som tømmerhuggerne hadde etterlatt seg. Chanticleer kikket og stirret for å se hva de kunne være.

"Hva har du der?" spurte han.

"Dette er brev jeg nettopp har mottatt," sa Reynard. "Vil du ikke hjelpe meg å lese dem, for jeg kan ikke lese skrift."

"Jeg skulle gjerne, men jeg tør ikke lese dem nå," sa Chanticleer. "For her kommer en jeger – jeg ser ham, jeg ser ham, mens jeg sitter ved trestammen."

Da Reynard hørte Chanticleer snakke om en jeger, satte han av gårde så fort han kunne.

Denne gangen var det Reynard som ble gjort til narr.