Grumlegizzard

# book_id: global-gutenberg-translation-053c20958be94bbe86f7802098cb06eb
# book_title: Grumlegizzard
# chapter_id: 1-grumlegizzard
# chapter_title: Grumlegizzard
# book_page: 1 / 9
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Det var en gang fem gamle kvinner som alle høstet i en åker. De var alle barnløse og ønsket seg alle et barn. Plutselig oppdaget de et merkelig stort gåseegg, nesten like stort som et menneskehode.

"Jeg så det først!" sa den ene. "Jeg så det like etter deg!" skrek en annen. "Hjelp meg Gud, men jeg skal ha det!" sverget den tredje. "Jeg var den første som så det."

De flokket seg rundt det og kranglet så mye om egget at de begynte å rive av hverandres hår. Til slutt ble de enige om at de skulle eie det sammen, alle fem, og at hver av dem skulle sitte på det på skift, akkurat som en gås, for å klekke ut gåseungen. Den første kvinnen satt på det i åtte dager, men ingenting skjedde. I mellomtiden måtte de andre skaffe mat til seg selv og til henne. Til slutt begynte en av dem å skjenne på henne.

"Vel," sa hun som hadde sittet på egget, "du knakk vel ikke egget selv før du kunne skrike, gjorde du vel? Men dette egget, tror jeg, har noe inni seg, for det ser ut til å mumle, og dette er det den sier: 'Sild og brose, grøt og melk, alt på én gang.' Nå kan du komme og sitte på det i åtte dager du også, og vi skal ta turer for å skaffe mat til deg."

Så da alle fem hadde sittet på det i åtte dager, hørte den femte tydelig at det var en gåsung inne i egget, som skrek: "Sild og brose, grøt og melk!"

Hun stakk et hull i egget, men i stedet for en gåsung kom det ut en liten gutt, fryktelig stygg, med et stort hode og en liten kropp. Det første han skrek da han kom ut av egget, var: "Sild og brose, grøt og melk." Så kalte de ham Grumblegizzard.

Selv om han var så stygg, var de glade for å ha ham i begynnelsen. Men det gikk ikke lenge før han ble så grådig at han spiste opp alt kjøttet i huset. Da de kokte en kjele suppe eller en gryte grøt som de trodde skulle være nok til alle seks, slukte han alt selv. Så bestemte de seg for at de ikke skulle beholde ham lenger.

"Jeg har ikke visst hva det vil si å få et skikkelig måltid siden denne byttingen krøp ut av egget," sa en av dem. Da Grumblegizzard hørte at de andre var enige, sa han at han gjerne ville dra videre. Hvis de ikke likte ham, likte ikke han dem. Og med det gikk han bort fra gården.

# book_id: global-gutenberg-translation-053c20958be94bbe86f7802098cb06eb
# book_title: Grumlegizzard
# chapter_id: 1-grumlegizzard
# chapter_title: Grumlegizzard
# book_page: 2 / 9
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Etter lang tid kom han til en bondes hus i et steinete landskap, og der ba han om arbeid. De trengte en arbeider, og bonden satte ham til å plukke opp steiner fra åkeren. Grumblegizzard samlet steinene, og tok med seg så store at de ville ha fylt mange hestelaster. Han stappet dem alle i lommen, store og små. Det gikk ikke lang tid før han var ferdig, og da ville han vite hva han skulle gjøre videre.

"Jeg ba deg plukke opp steinene fra åkeren," sa bonden. "Du kan ikke være ferdig før du begynner, det er jeg sikker på."

Men Grumblegizzard tømte lommene sine og kastet steinene i en haug. Bonden så at han virkelig hadde gjort jobben, og følte at han burde beholde en så sterk arbeider. Han ba Grumblegizzard komme inn og få seg noe å spise. Grumblegizzard gikk med på det, og han alene spiste opp all maten som var tilberedt til herren, fruen og tjenerne, og selv da var han ikke halvfull.

"Han er en mann og et halvt verdt å ha til å arbeide, men en skremmende fyr å mate også! Det er ingen som kan stoppe ham," sa bonden. "En slik arbeider ville spise en fattig bonde tom for hus og hjem før du rakk å snu deg." Så fortalte han ham at han ikke hadde mer arbeid, og foreslo at han skulle dra til kongens eiendom.

Grumblegizzard gikk videre til kongen og fikk seg en stilling med det samme. På kongens eiendom var det nok av både arbeid og mat. Han skulle være altmuligmannen, og hjelpe tjenestejentene med ved og vann og andre små oppgaver. Han spurte hva han skulle gjøre først.

"Å, om du bare ville være så snill å hogge litt ved til oss."

Grumblegizzard satte i gang med å hogge og kløyve til flisene fløy. Det gikk ikke lang tid før han hadde hogd opp all veden og tømmeret, både planker og bjelker. Da han var ferdig, kom han tilbake og spurte hva han skulle gjøre videre.

"Fortsett å hogge ved," sa de.

"Det er ikke mer igjen å hugge," svarte han.

# book_id: global-gutenberg-translation-053c20958be94bbe86f7802098cb06eb
# book_title: Grumlegizzard
# chapter_id: 1-grumlegizzard
# chapter_title: Grumlegizzard
# book_page: 3 / 9
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Det kan ikke være sant," sa kongens forvalter, og han gikk for å se etter i vedlageret. Men det var sant: Grumblegizzard hadde hugget alt til ved, til og med de sagde plankene og de tilhugde bjelkene. Forvalteren skjelte ham ut og sa at han ikke skulle få smake en munnfull mat før han hadde gått ut i skogen og felt like mye tømmer som han hadde hugget til ved.

Grumblegizzard gikk til smia og fikk smeden til å hjelpe ham med å lage en øks av femten pund jern. Så gikk han ut i skogen og begynte å rydde den. Høye graner og furuer som var egnet til master veltet om. Han felte alt på kongens eiendom og naboenes eiendom, uten å stoppe for å trimme dem, og lot dem ligge igjen som veltre. Så lastet han en slede med tømmer og spente alle hestene for den, men de klarte ikke å flytte lasten. Da han tok dem i hodet for å få dem i gang, dro han hodene av dem. Så kastet han hestene ut av åket og dro lasten hjem alene.

Da han kom til kongens eiendom, sto kongen og hans forvalter på galleriet for å skjelne ham ut for å være så sløsing med ressursene. Men da de så ham dra tilbake med et halvt skogholt av tømmer, ble kongen både sint og redd. Han innså at han måtte være forsiktig med noen som var så sterk.

"Det er det jeg kaller en arbeider, uten tvil!" sa kongen. "Men hvor mye spiser du om gangen? Du må være sulten nå."

"Når jeg skal ha et godt måltid grøt, klarer jeg meg med tolv tønner mel," sa Grumblegizzard. "Men når jeg først har fått det inni meg, kan jeg klare meg en stund."

Det tok tid å koke grøten, og i mellomtiden skulle han hente inn litt ved til kokken. Han lastet hele vedhaugen på en slede, men da han prøvde å komme seg gjennom døråpningen, fikk han problemer igjen. Huset ristet så mye at alle skjøtene gav etter, og han var nær ved å rive hele eiendommen ned.

Da det nærmet seg middagstid, sendte de ham ut for å kalle inn arbeiderne fra markene. Han ropte så høyt at steinene og åsene ga gjenklang. Men de kom ikke raskt nok for ham, så han mistet besinnelsen og drepte tolv av dem på stedet.

"Han har drept tolv menn," sa kongen, "og han spiser for tolv ganger tolv. Men for hvor mange jobber dere, lurer jeg på?"

"For tolv ganger tolv også," sa Grumblegizzard.

# book_id: global-gutenberg-translation-053c20958be94bbe86f7802098cb06eb
# book_title: Grumlegizzard
# chapter_id: 1-grumlegizzard
# chapter_title: Grumlegizzard
# book_page: 4 / 9
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Etter middagen skulle han gå til låven for å treske. Han tok tak i takbjelken og laget en treskeslede av den. Da taket var i ferd med å rase sammen, grep han et stort grantre, grener og alt, og stakk det opp som en ny takbjelke. Så tresket han gulvet, strået og høyet samtidig. Han gjorde stor skade, for korn, agner og skjell fløy overalt, og en støvsky reiste seg over hele låven.

Da han nesten var ferdig med treskingen, invaderte fienden landet, og krig ble erklært. Kongen ba Grumblegizzard om å ta med seg menn og møte fienden for å kjempe mot dem, i håp om at de skulle drepe ham. "Nei, jeg vil ikke ha noen menn med meg som kan bli drept. Jeg vil kjempe alene," sa Grumblegizzard.

"Så mye desto bedre; da blir jeg kvitt ham raskere," tenkte kongen.

Men Grumblegizzard trengte en mektig klubbe. De sendte bud til smeden for å smi en på femti pund. "Den kunne kanskje duge til å knuse nøtter," sa han. Så laget de en på hundre pund. "Den kunne kanskje duge til å nagle sko," sa han. Smeden klarte ikke å lage den større, selv med alle sine menn. Så gikk Grumblegizzard selv til smia og smidde en klubbe på femten tonn. Det krevde hundre menn å snu den på ambolten. "Den kunne kanskje duge," sa han.

Han trengte også en matsekk, så han laget en av femten oksehuder og fylte den full av mat. Så satte han seg på vei nedover bakken med sekken på ryggen og klubben på skulderen.

Da fienden så ham komme, sendte de en mann for å spørre om han kom mot dem. "Vent litt til jeg har fått spist middag," sa Grumblegizzard og la seg ned på veien for å spise fra den enorme sekken sin. Men de kunne ikke vente og begynte å skyte på ham. Kulene regnet som hagl.

"Disse blåbærene plager meg slett ikke," sa han og spiste enda ivrigere. Verken bly eller jern kunne skade ham, og sekken hans fungerte som en mur som blokkerte ilden.

De begynte å skyte kanonkuler mot ham. Han bare gliste hver gang han ble truffet. "Ha, ha! Det nytter ikke," sa han. Men så gikk en kanonkule rett ned i halsen hans.

# book_id: global-gutenberg-translation-053c20958be94bbe86f7802098cb06eb
# book_title: Grumlegizzard
# chapter_id: 1-grumlegizzard
# chapter_title: Grumlegizzard
# book_page: 5 / 9
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Fie!" sa han og spyttet den ut. Så traff en kjettingkule smørkassen hans, og en annen nappet matbiten han skulle til å spise rett ut av fingrene hans. Det gjorde ham sint. Han reiste seg, tok klubben sin og slo den i bakken. "Skal dere stjele brødet fra munnen min med de blåbærene dere skyter ut av store kanoner?" ropte han. Han slo noen slag til, så steinene og åsene ristet, og fienden fløy opp i luften som agner. Og slik var krigen over.

* * *

Nå som vi hadde kommet så langt, sa Peter at han måtte trekke pusten og ba om en ny bolle med melk. Mens han frisket seg opp, ventet vi alle ivrig på resten av historien.

* * *

Da Grumblegizzard kom hjem og ville ha mer arbeid, ble kongen bekymret. Han hadde håpet å bli kvitt ham denne gangen, men nå kunne han bare tenke på å sende ham til helvete. "Du må gå til Old Nick og be om landskatten min."

Grumblegizzard satte av gårde med sekken på ryggen og klubben på skulderen. Han kastet ikke bort tid, men da han kom dit, var Old Nick bortreist for å gjøre tjeneste i en jury. Bare moren hans var hjemme, og hun sa at hun aldri hadde hørt om noen landskatt. Han burde komme tilbake en annen dag.

"Ja, ja, kom tilbake i morgen," sa Grumblegizzard. "Det er bare tull, for morgendagen kommer aldri. Jeg er her nå, og jeg skal bli værende. Jeg må og skal ha landskatten. Jeg har god tid til å vente."

Da han hadde spist opp all maten sin, ble tiden tung å bære. Han gikk bort til den gamle kvinnen og krevde landskatten. Hun måtte betale.

"Nei," sa hun, "det kan jeg ikke. Det er like sikkert som det gamle grantreet utenfor helvetes port, som er så stort at femten menn knapt kan omringe det."

Men Grumblegizzard klatret opp i toppen av treet, vred og vrikket på det som en pilegren. Så spurte han om hun var klar med skatten.

Ja, hun våget ikke å si nei, så hun ga ham så mange mynter som han trodde han kunne bære i vesken sin.

# book_id: global-gutenberg-translation-053c20958be94bbe86f7802098cb06eb
# book_title: Grumlegizzard
# chapter_id: 1-grumlegizzard
# chapter_title: Grumlegizzard
# book_page: 6 / 9
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Han satte kursen hjemover med skatten, men så snart han hadde dratt av sted, kom Old Nick tilbake. Da han hørte at Grumblegizzard hadde tatt med seg en veske full av penger, slo han moren sin og løp etter ham for å fange ham. Han tok ham igjen, for han løp lett og brukte vingene sine, mens Grumblegizzard ble tynget ned av vesken. Akkurat idet Old Nick var like i hælene på ham, begynte Grumblegizzard å løpe og hoppe så fort han kunne, mens han holdt klubben sin bak seg for å holde Old Nick unna.

Så gikk de videre, Grumblegizzard holdt i håndtaket og Old Nick klorte i hodet, helt til de kom til en dyp dal. Grumblegizzard hoppet fra den ene bakketoppen til den andre, og Old Nick, ivrig etter å følge etter, snublet over klubben og falt ned i dalen, og brakk beinet. Der lå han.

"Her er landskatten," sa Grumblegizzard da han kom til kongens eiendom. Han kastet vesken med pengene foran kongen, slik at hele salen knirket og knaket.

Kongen takket ham, lot som ingenting, og lovte ham god betaling og trygg hjemreise hvis han ønsket det. Men Grumblegizzard ville bare ha mer arbeid.

"Hva skal jeg gjøre nå?" spurte han. Etter å ha tenkt seg om, sa kongen at han skulle dra til Hill Troll, som hadde stjålet kongens bestefars sverd og tatt det med til slottet sitt ved innsjøen, dit ingen våget å dra.

Grumblegizzard fylte vesken sin med flere lass mat og satte av gårde igjen. Han reiste langt og lenge, over skoger og fjell og ville ødemarker, helt til han kom til noen høye åser der trollet sies å bo.

Men trollet var ikke å se utenfor, og bakken var tett lukket. Grumblegizzard klarte ikke å komme seg inn, selv med all sin styrke. Så slo han seg sammen med noen steinhuggere som bodde på en gård ved bakken og arbeidet i disse fjellene. De hadde aldri hatt slik hjelp før, for han slo og banket på steinen til den sprakk, og rullende steiner like store som hus kom nedover. Men da han stoppet for å hvile ved middagstid og tok frem en matpakke, var hele posen tom.

"Jeg er selv en ganske god spiser," sa Grumblegizzard, "men den som har vært her har skarpere tenner, for han har spist både bein og alt."

# book_id: global-gutenberg-translation-053c20958be94bbe86f7802098cb06eb
# book_title: Grumlegizzard
# chapter_id: 1-grumlegizzard
# chapter_title: Grumlegizzard
# book_page: 7 / 9
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Det samme skjedde den første dagen, og den neste var ikke noe bedre. Den tredje dagen dro han ut for å hugge stein igjen, og tok med seg sitt tredje måltid mat. Men han la seg bak steinen og lot som han sov.

Akkurat da kom et troll med syv hoder ut av bakken og begynte å spise maten hans. "Nå er bordet dekket, og jeg skal spise," sa trollet.

"Det skal vi krangle om," sa Grumblegizzard, og han slo trollet med klubben sin, og slo av alle syv hodene på én gang.

Så gikk han inn i bakken som trollet hadde kommet fra. Inne stod en hest og spiste av en bøtte med glødende kull, og ved dens føtter stod en bøtte med havre. "Hvorfor spiser du ikke av havrebøtta?" spurte Grumblegizzard.

"Fordi jeg ikke kan snu meg," sa hesten.

"Det skal jeg snart fikse," sa Grumblegizzard.

"Slå meg heller i hodet," sa hesten. Det gjorde han, og hesten ble til en kjekk mann. Han sa at trollet hadde forvandlet ham til en hest. Han hjalp Grumblegizzard med å finne sverdet, som trollet hadde gjemt under sengen sin. På sengen lå trollets gamle mor, sovende og snorkende.

De dro hjem over vannet. Da de hadde kommet godt ut, kom den gamle heksa etter dem. Hun klarte ikke å fange dem, så hun begynte å drikke innsjøen tom. Hun drakk og drakk til vannstanden sank, men hun klarte ikke å drikke havet tomt, og derfor sprakk hun.

Da de nådde kysten, sendte Grumblegizzard bud til kongen om å komme og hente sverdet sitt. Kongen sendte fire hester, men de klarte ikke å flytte det. Han sendte åtte, så tolv, men sverdet ble værende på samme sted. Grumblegizzard løftet det opp alene og bar det.

Kongen kunne knapt tro sine egne øyne da han så Grumblegizzard igjen. Han lot som om han var modig og lovte ham gull og grønne skoger. Da Grumblegizzard ønsket mer arbeid, foreslo kongen at han skulle dra til et hjemsøkt slott som han eide, hvor ingen våget å oppholde seg. Han skulle sove der og bygge en bro over sundet slik at folk kunne krysse. Hvis han lyktes, skulle kongen betale ham godt og til og med gi ham sin datter til ekte.

"Ja, det kan jeg gjøre," sa Grumblegizzard.

Ingen hadde noen gang forlatt slottet i live; de som dro dit ble revet i stykker. Kongen trodde at han aldri ville se Grumblegizzard igjen.

# book_id: global-gutenberg-translation-053c20958be94bbe86f7802098cb06eb
# book_title: Grumlegizzard
# chapter_id: 1-grumlegizzard
# chapter_title: Grumlegizzard
# book_page: 8 / 9
# chapter_page: 8
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Men Grumblegizzard dro av sted, med matposen sin, en hard, vridd stubbe av gran, en øks, en kile, noen fyrstikker og arbeidsgutten fra kongens eiendom.

Da de nådde sundet, var elven full av is og rant som et fossefall. Grumblegizzard plantet føttene godt og vadet over.

Da han hadde tent et bål, varmet seg og spist, prøvde han å sove. Men snart hørtes et så kraftig bråk og bulder at det var som om hele slottet ble snudd opp ned. Døren ble blåst opp, og han så ingenting annet enn en gapende munn fra dørstokken til overliggeren.

"Her, ta en bit! Smak på det!" sa Grumblegizzard og kastet arbeidsgutten inn i den gapende kjeften. "Nå skal jeg se hva slags type du er. Kanskje vi er gamle venner."

Det var Old Nick. Så begynte de å spille kort. Den gamle mannen ønsket å vinne tilbake noe av landskatten som Grumblegizzard hadde tatt fra moren hans. Men uansett hvordan de delte kortene, vant Grumblegizzard, for han hadde merket alle billedkortene med et kors. Da han hadde vunnet alle pengene som lå klar, måtte Old Nick gi ham noe av gullet og sølvet fra slottet.

Akkurat da de var opptatt med arbeidet, sloknet ilden, og de kunne ikke se kortene. "Nå må vi hogge ved," sa Grumblegizzard. Han stakk øksen inn i grantreet og satte inn kilen. Den harde roten lot seg ikke dele lett, uansett hvor hardt han vred på den.

"De sier at du er veldig sterk," sa han til Old Nick. "Spytt på hendene dine, bruk klørne dine til å hjelpe til, og riv den i stykker. La meg se hva du er laget av."

Old Nick gjorde som han ble bedt om, stakk begge nevene inn i sprekken og anstrengte seg for å rive den i stykker. I det øyeblikket trakk Grumblegizzard ut kilen, og Old Nick satt fast med hendene. Så prøvde han seg med øksen bakfra. Old Nick tryglet og bønnfalt om å bli løslatt, men Grumblegizzard var døv for det, helt til Old Nick ga sitt ord på at han aldri skulle komme dit igjen og lage bråk. Han måtte også love å bygge en bro over sundet, slik at folk kunne krysse den når som helst på året, og den skulle være ferdig når isen smeltet.

# book_id: global-gutenberg-translation-053c20958be94bbe86f7802098cb06eb
# book_title: Grumlegizzard
# chapter_id: 1-grumlegizzard
# chapter_title: Grumlegizzard
# book_page: 9 / 9
# chapter_page: 9
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Dette er en hard avtale," sa Old Nick, men det var ingen annen utvei hvis han ønsket å bli fri. Han måtte gi sitt ord, men han forhandlet om at den første sjelen som krysset broen skulle være hans. Grumblegizzard gikk med på det. Så kom Old Nick seg løs og dro hjem, og Grumblegizzard la seg til å sove til sent neste dag.

Da kongen kom for å se om Grumblegizzard var blitt drept, måtte han vade gjennom hauger av penger bare for å nå sengen. Pengene lå i hauger og sekker helt opp til veggene, og Grumblegizzard lå og sov, og snorket.

"Gud hjelpe både meg og min datter," sa kongen da han så at Grumblegizzard var i live og rik. Men han utsatte bryllupet til broen var ferdig.

En dag sto broen ferdig, og Old Nick sto på den og ventet på tollen sin. Grumblegizzard ville ta med kongen for å prøve broen, men kongen nektet. Så satte Grumblegizzard seg på hesten selv, tok tak i den feite melkepiken fra kongens eiendom – som lignet på en stor grantrestubbe – og satte henne på hestens manke foran seg. Han red over, og broen begynte å buldre.

"Hvor er sundet? Hvor har du lagt sjelen?" skrek Old Nick.

"Den sitter inni denne stubben. Hvis du vil ha den, spytt på hendene dine og ta den," sa Grumblegizzard.

"Nei, nei, mange takk!" sa Old Nick. "Hvis hun ikke tar meg, tar jeg ikke henne. Du fanget meg én gang, og du vil ikke fange meg igjen selv om du prøver hardt." Med det fløy han rett hjem til sin gamle mor, og siden den gang har han aldri blitt sett eller hørt om i disse traktene.

Men Grumblegizzard dro tilbake til kongens eiendom og krevde lønnen sin. Da kongen prøvde å snike seg unna, sa Grumblegizzard at han ville ta lønnen selv. Han ba kongen pakke en god sekk med mat. Det gjorde kongen. Så tok Grumblegizzard kongen med ut, ga ham et kraftig dytt og sendte ham flyvende opp i luften. Han kastet sekken etter ham slik at han skulle ha noe å spise. Og hvis han ikke har kommet ned ennå, henger han fortsatt der mellom himmel og jord den dag i dag.