Buddhas vei til dyd: Dhammapada på norskAlderstilpasset version

Alt begynner i sinnet. Det er som om alt vi sier og gjør springer ut derfra, som en kilde som gir vann til en elv. Når sinnet er uklart og fullt av vonde tanker, kommer vonde ord og handlinger lett. Da følger lidelsen tett etter, slik hjulet på en kjerre følger oksens hov. Men når sinnet er rolig og godt, følger lykken tett på, som skyggen vår som aldri forlater oss i sollys. Derfor er sinnet både opphav og mester. Det er i det vi må lære å se klart og styre klokt. Mange tror at sinne slukker sinne. De tenker: han fornærmet meg, han slo meg, han tok noe som var mitt, og derfor skal han få svi. Men hat blir aldri borte av nytt hat. Hat forsvinner bare når det møtes med vennlighet, slik en brann slukkes av friskt vann, ikke av mer flammer. Noen skjønner ikke at alle mennesker skal dø, og de krangler som om de hadde uendelig med tid. De som forstår at livet er kort, skynder seg å legge krangler ned og lar hjertet bli lettere. Hvis vi løper etter alt som glitrer og smaker godt, uten å styre øyne, ører, munn og kropp, blir vi lett fanget, som en liten båt i altfor stor strøm. Døden kan da komme brått, som vinden feller et svakt tre. Men når vi øver oss på å være målbevisste, spise med måte, være trofaste og standhaftige, blir vi som fjellet som vinden ikke flytter. Da kan ikke døden skremme oss bort fra det gode. Det hjelper ikke å kle seg i fine kapper hvis en ikke har lagt bort sine feil. Den som snakker pent, men handler stygt, minner om en gjeter som teller andres kuer. Han eier dem ikke, samme hvor flink han er til å telle. Den som sier lite men gjør det han vet er rett, eier sin egen fred. Han tar del i brorskapet av gode mennesker,

selv om han ikke lager lange taler. Tenk på taket på et hus. Er det godt tekket, sildrer ikke regnet inn. Er det dårlig tekket, drypper det overalt. Slik er sinnet vårt. Når det er utrent, siver begjær og uro inn som kaldt regn. Når det er trent, renner fristelser av som vann fra olje. Derfor er det klokt å holde vakt over sitt eget sinn. Å være årvåken er som å finne en vei som ikke ender i grav. Uårvåkenhet er som å gå i søvne mot et stup. De som er våkne, lever som om noe i dem ikke dør, mens de som sover i livet, ligner levende døde. Når de vise skjønner dette, blir de glade i årvåkenhet. De mediterer, de holder ut når det blåser, og de styrker seg i det gode. Da finner de trygg havn, en sikkerhet som kjennes som et sted uten storm. Det gode navnet vokser for den som øver seg og passer på tankene sine som en skatt. Han prøver ikke å pynte seg med mange ord, men lar livet sitt være som en ren sti. Den kloke gjør seg selv til en øy. Hva er vitsen med det? Jo, når flommen kommer, står øyen fremdeles der. Når verden stormer, flyter han ikke av sted. De uforstandige følger uårvåkenhet som en trøtt flokk følger den som roper høyest. De vise vokter våkenheten som noe mye, mye verdifullt. De sier til seg selv: ikke gå deg bort i sløvhet eller lystens snarer. Den som er energisk og stille på samme tid, vinner vid lykke. Når skyene av sløvhet trekkes til side, blir verden klar, slik solen kommer frem etter regn. En vis, våken person kan da se ned på bekymringer uten at de eier hele ham. Han blir ikke stolt, bare rolig, slik en fjellklatrer sitter og ser slettene nedenfor. Midt blant de uoppmerksomme blir den våkne som en rask, edel hest blant tunge okser. Også guders

riker, sier de gamle, kom fra årvåkenhet, ikke fra sløvhet. Årvåkenhet prises alltid. Uårvåkenhet blir alltid dyrt. Når folk som søker frihet forstår faren i å være uoppmerksomme, brenner de sine lenker, både de store og de små. Det er som når en ild får tak og ikke lar seg stanse. Slik brenner vaner som binder, fort. Da er fortapelse ikke deres vei. De er nær en ny strand, en som ikke har død og sorg. Sinnet er vanskelig å holde stille. Det flakker som en fisk som har havnet på land. Det spreller for å komme tilbake til vannet, til gamle vaner. De vise trener sinnet slik pilmakeren retter en krokete pil. Det er godt å temme sinnet. Et vel trent sinn er en skatt som ingen kan stjele. For det er usynlig og bor dypt i oss, men det styrer alt vi gjør. De som temmer sinnet, går alene i hjertets hule. Selv om kroppen sitter stille på en knuslete matte, reiser de langt inne i seg, og de legger alle Māras lenker bak seg. Hvis du ikke kjenner den rene læren, hvis troen vakler som et lavt gjerde i vind, og sinnet er svakt, vil visdommens beger aldri fylles. Men når sinnet er fritt for begjær, og tanken ikke brenner av sinne, og du tør å slippe det du holder av ondt og godt, da kommer det ingen frykt inn i den våkne. Han sier: kroppen er et leirkar som kan knuse. La sinnet bli en festning. Han reiser murene, åpner portene for visdom, og går ut mot Māra med ro. Han kjemper ikke med sverd, men med klarhet. Slik vinner han uten å skade. Snart, snart ligger denne kroppen som en gammel stokk ved veikanten. Ingen bryr seg lenger om den. Sansene virker ikke. Ingen lukter, ingen smaker, ingen smil. Kroppen blir igjen som et knippe ved. Det kan være skremmende å tenke på, men det gjør også at vi blir

varsomme. For det er sant at en fiende kan gjøre skade. En som bærer nag, kan finne på mye vondt. Likevel er skaden et utrent sinn gjør mot den som bærer det, større enn alt dette. Det betyr ikke at andre ikke kan hjelpe oss, men at det gode de kan gjøre er lite mot det som skjer når du trener ditt eget sinn. Ikke far, ikke mor, ikke noen slektning kan gjøre deg så mye godt som et vel trent sinn. Hvem kan forstå denne jorden, døden og lyset? Hvem tør velge rettferdighetens vei, slik en stødig hånd klyper av en vakker blomst uten å ødelegge den? Disippelen våger. Han ser at kroppen er som skum på en elv, noe som virker fast, men som snart løses opp. Han ser at dødens piler er pyntet som blomster, men fortsatt piler. Han legger dem fra seg og går mot et sted hvor døden er ukjent. Ofte plukker folk blomster her og der, ikke blomster i grøften, men små gleder. De blir opptatt av å få en til, og en til, og så enda en. Slik sovner de i glede, og glemmer at en flom kan komme og feie alt bort på et øyeblikk, som en sovende landsby ved elven. En klok person er som en bie. Den flyr fra blomst til blomst, men skader ikke hverken farge eller duft. Den tar bare det den trenger, og lar alt annet være i fred. Ikke stå og stirr på andres feil som om du var en oppsynsmann. Se heller til dine egne handlinger. Det finnes vakre ord som bare er pynt, som en blomst uten duft. Det finnes også ord som følges opp, slik en blomst fyller rommet med søt lukt. Slik er gode handlinger. Av en stor haug av blomster kan du flette mange kranser. Slik kan et menneske så mange gode frø av mange små handlinger. Vanlig blomsterduft følger ikke vinden. Men de helliges duft

gjør det. Den brer seg utover, fyller alle kanter, og noen sier at den når selv opp mellom guder. Den hellige lukten er ikke noe som kommer fra en flaske. Den kommer fra måter å leve på: ærlighet, mildhet, tålmodighet, og sinnsro. De som lever slikt, har allerede gått videre enn gjenfødelsen. Døden kan ikke finne sporene deres, samme hvor nøye den leter. Midt i møkk og søppel kan en ren blomst stå, som en hvit lilje. Slik kan et menneske lysne et sted hvor mørke tanker vokser. Natten er lang for en som ikke får sove. En mil er svært lang for den som er sliten og går alene. Og rekken av gjenfødsler er lang for dem som ikke kjenner normens sannhet. Hvis du ikke finner en venn å reise med, som er lik deg eller bedre, er det bedre å gå alene enn å gå med en dåre. Noen sier stolt: jeg er far til sønner, jeg har så mye, alt dette eier jeg. Men det rare er at vi ikke engang eier oss selv. Kroppen blir borte til slutt. Sinnet flakker hit og dit. Hvem kan si at han eier noen eller noe da? Den som vet at han er en dåre, er faktisk litt klok. Men den som er en dåre og tror han er vis, er virkelig i trøbbel. En dåre kan sitte ved siden av en klok person hele livet og ikke bli klokere. Skjeen ligger i suppen, men kjenner ikke smaken. Tungen derimot, smaker med en gang. Slik er det med den som har hjerte for lærdom: han lærer raskt, selv om han bare sitter en kort stund hos en som er vis. Det er ikke hvor lenge du sitter, men hvordan du lytter. Dårer går omkring som om de var sine egne verste fiender. De gjør handlinger med sur frukt. Mens de gjør noe ondt, tenker de: så søtt! Men når frukten modnes, kjenner de sorgen. Om

en dåre øver og øver på merkelige måter, teller riskorn eller faste med stolthet, uten å gjøre hjertet mykere, gir det ham ikke den gleden den som står støtt i læren får. Ondskap brenner ikke alltid med en gang. Den ligner glør under aske. Du tror de er kalde, men trår du på dem, svir de deg. Hvis en person higer etter hedersplass og vil bli hyllet og beundret, vokser hans stolthet og grådighet. Han tenker at alle skal bøye seg for ham. Men de som virkelig kjenner veien, vet at suksess i ære er én sak, frihet er noe annet. En som følger Buddha må velge. Han må ikke jage etter heder, men heller leve enkelt, som en eneboer i skogen. Han tar av det som binder, brikke for brikke. Hvis du ser en klok person som påpeker feilene dine ærlig, følg ham. Han gir deg ikke en stein i skoen, men en skatt å holde i hånden. Han gir råd som gjør vondt å høre, men godt å leve. De onde liker ham ikke, men de rettskafne elsker ham. Ikke hold deg med folk som drar deg ned. Søk heller venner som løfter deg. De som drikker av den gode læren, finner lykke. De øver seg i å lede vannet av tankene dit det gjør nytte, retter ut vanene sine som en pilmaker retter piler, bearbeider seg selv slik en snekker gjør med treverk. Slik blir de rolige som en stor klippe. Ros eller klander blåser på dem, men de velter ikke. Når gode mennesker går, er de ikke opptatt av småsnakk. De bærer både gleder og smerter uten å gjøre stor stas på sin egen lidelse. De gråter ikke høyere enn alle andre når noe gjør vondt, og de jubler ikke støyende når noe er godt. De lengter ikke etter sønner eller rikdom, verken for seg selv eller for andre. De er rettferdige og rolige. Få er det som krysser den mørke

elven og går til den andre bredden. De fleste går opp og ned langs vannkanten på denne siden. Men de som virkelig holder fast ved læren som er godt forklart, skal krysse over. De skal passere dødens rike, selv om det er vanskelig å krysse. De vise sier: forlat mørke, og gå mot lys. Forlat huset, og gå til roens ensomhet, hvis du vil. Men det viktigste er å forlate begjæret etter å eie og være noe stort. Det er her den ubegrensede lykken bor, sier de, og den lykken er ikke laget av ting. De som har sinnet sitt i balanse, som har lagt begjær bak seg og ikke klamrer seg til noe, de er allerede i denne verden litt friere enn andre. Den som har gjort seg ferdig med reisen, den som har løst knutene som binder ham til forvirring, kjenner ikke lidelse igjen på samme måte. Hjemme-livet har lite å gi ham av glede. Han forlater hus og hjem lett, som en svane løfter seg fra sumpen. Han samler ikke opp skatter, men lever av det han får. Han bor i et rom større enn rom: tomhet i sinnet. Deres vei er vanskelig å spore, som fuglens spor i luften. De som har lagt alle sine urenheter bort, står uten å lene seg på noe. Selv gudene sier at deres liv er vakkert. Han som har temmet sansene, som en trener temmer en høylytt hest, han blir løftet frem av alle. Han er som en fast dørterskel: han blir stående rolig selv om mange går over ham. Slik et slikt menneske ikke tilsøler vannet han står ved, blir han ikke gjenfødt i vante spor. Hans ro er dyp, hans ord rolige og hans handlinger rolige. Han er fri gjennom full kunnskap. Han har ikke lenger en tyngde av å måtte ha og måtte være. Der de gode bor, om det er i en landsby eller i skogen, ved vann eller på tørt

land, sier de gamle at der finnes jordens gleder. Skogene er herlige, sier noen, men ikke for alle. De som elsker å løpe etter alt som glitrer, kjeder seg i skogen. De som har latt sansene bli stille, finner en ren fryd mellom trærne.

Selv om du taler tusen ord, blir du ikke nødvendigvis klokere. Et enkelt utsagn som roer hjertet, er bedre enn tusen tomme lyder. Selv om du synger tusen vers, er det bedre med ett vers fra læren som gir fred til den som lytter. Selv om du kan slå tusen menn tusen ganger i kamp, er den største helten den som overvinner seg selv.

Ingen gud eller hersker kan ta fra ham seieren hans hvis han alltid er selvbehersket. Om en i hundre år ofrer store gaver hver måned, men i et lite øyeblikk hedrer en som har temmet seg selv, er dette ene øyeblikket bedre. Det er bedre enn år med bål og røkelse. Ikke alle ofringer i verden i ett år er verdt en fjerdedel av den ære som gis til et rettskaffent menneske som lever sant. Den som ærer det som er eldre og bærer erfaring, får fire velsignelser: liv, skjønnhet, lykke og styrke.

Hvis du lever hundre år i selviskhet, er det bedre å leve en dag i selvbeherskelse. Hvis du lever hundre år som en dåre, er en dag med visdom bedre. Det er bedre å leve en dag med våknende innsikt enn hundre år i sløvhet. Det er bedre å leve en dag som ser at alt forandres, enn hundre som ikke ser det. En dag som skuer den udødelige fred, er bedre enn hundre som aldri aner den.

Skynd deg å gjøre det gode. Hvis du venter, blir du lat, og latskap i gode handlinger gjør det lettere å helle over i det vonde. Når du har gjort noe ondt, la være å glede deg over det. Når du gjør noe godt, fyll livet

ditt med det, og gled deg. Onde handlinger kan virke søte i starten, men når de modnes, smaker de bittert. Gode handlinger kan være krevende i starten, men når de modnes, smaker de som moden frukt. Ikke tenk at det onde ikke kan bli din skjebne fordi det bare er litt. Dråpe for dråpe fylles en krukke. Slik samles det onde opp. Ikke tenk at det gode er for lite til å telle. Dråpe for dråpe fylles en krukke. Slik samler et menneske godt. Den vise vokter seg for ondskap, som en karavanefører vokter seg for røvere når vakten er svak, og som en som elsker livet skyr gift. Du kan bære gift på en hånd hvis huden er hel. Er den skadet, svir den. Slik er det også med onde handlinger. Finn ikke glede i å såre. Når du skader et uskyldig vesen, kastes skaden tilbake på deg selv, som fint støv i vinden som noen kaster mot andre og får i sitt eget øye. Noen lever et helt liv på jorden, noen gjør ikke det. Onde mennesker finner helvete, gode finner himmel, men de hellige blir ikke født på nytt. Du kan ikke gjemme deg for dine handlinger. Ikke i luften, ikke på havet, ikke i en dyp hule, kan du slippe unna døden eller dine egne gjerninger. Alle vesener er redde for straff. Alle frykter døden. Om du selv ikke vil slås, ikke slå andre. Alle vil leve. Se deg selv i dem. Den som går over andres grenser for egen fornøyelse, vil ikke finne fred. Den som behandler andre vel, finner fred. Bruk ikke harde ord. Harde ord fører ofte harde ord tilbake. Slik blir stridigheter til, og straff kommer lett etter. Om du kan gjøre tungen stille, som en sprukket gong som ikke klinger, har du funnet fred. Det er ikke tomt; det er en stillhet som føles som Nibbāna, fred uten strid i deg. Som en gjeter driver

flokken med stokk, slik driver alderdom og døden menneskers liv. Dåren gjør ondt uten å forstå. Han tenner en ild som brenner ham selv. Den som håner de uskyldige, får fort kjenne harde følger: skarp smerte, sykdom, kroppens forfall, store ulykker, et sinn som går vill, undertrykkelse eller baktalelse, tap av slektninger, tap av rikdom, eller at lyn og flammer ødelegger huset hans. Ved døden tåkelegges alt for ham, og han fødes i lidelse. Det hjelper ikke å gå skitten i søle, ikke å faste lenge eller ligge på steingrunn, hvis du fylles av tvil og ondskap. Den som lever rolig og stiller sinnet, selv om han bærer fargerike klær, renser seg. Han legger all skade bort og går en hellig vei med et smil som ikke trenger å vises. Hvem kan bli så skamfull at han, som en edel hest ved det første piskeslag, reiser seg og endrer kurs? Det går an å gjøre det, hvis en har tro, lever rett, ikke gir opp, og lar sinnet stå i balanse. Lytt til læren, øv på det du hører, for det hjelper ikke å bare høre uten å leve etter det. Bønder styrer vannet i åkrene, pilmakere retter pilen, snekkere bøyer treverket, og de rettskafne temmer seg selv. Slik blir de vennligere mot verden. Hvorfor ler dere høyt og fester, når verden brenner, spør de gamle? Ikke fordi ingen skal le, men fordi mange glemmer å søke lys når de står midt i mørket. Se på kroppen når den pyntes: den er likevel som en haug med sår og tanker som farer. Den forandrer seg hele tiden. Den blir syk, og en dag går den i oppløsning. Hvilken glede er det i å klamre seg til bleke ben? Kroppen er som en liten bygd bygget av ben, pusset med kjøtt og blod. Den er hjem for alderdom og død, og hvis vi gjør den til et tempel for stolthet, blir vi lett bedraget. Den flotte

kongelige vognen råtner etter hvert. Den ble engang beundret, nå knirker den. Slik eldes også kroppen. Men sannhet og lære eldes ikke. De står der, klare, for den som vil høre. Den uforstandige eldes som en okse. Kjøttet vokser, men tankene blir ikke klokere. Langt, langt søkte en vandrer etter han som bygde huset han bodde i. Han ble født og døde om og om igjen, uten å finne ham. Til slutt så han ham, og ropte: nå, husbygger, nå er du sett! Ikke mer skal du bygge! Alle sperrer og bjelker er brutt! Tørsten er brutt! Sinnet har drept begjæret, og jeg har krysset strømmen. Ordene forteller om et oppvåknet øyeblikk. Den som virkelig ser, ser at knutene som bandt ham, kan løses. De som i ungdommen ikke gikk rettferdighetens vei, og heller ikke samlet visdom, blir som hegrer i en dam uten fisk. De står i gjørme og venter, men ingenting kommer. De som ikke lytter mens ørene er gode, ligger senere og gråter som om en ødelagt bue ikke kan spennes. Derfor sier de gode: har du omsorg for deg selv, vokt deg selv. Vær vis, og hold vakt. Styrk deg først selv i det rette, så kan du hjelpe andre. Å være temmet selv, er den eneste måten å temme andre på. For selvet er selvets herre. Hva andre enn sier, er du den som må velge hvor du går. Ondskap du gjør mot deg selv, knuser deg som lynet knuser den leirkrukka som ikke rekker å reddes. Uvitenhet slynger seg rundt deg som en slyngplante, og kveler treet inni deg. Det er lett å gjøre ondt. Det er lett å utsette. Det som er godt, er vanskeligere. Den som forkaster de rettferdiges ord, rykker ut de røttene som kunne holdt ham oppe, slik bambus bærer frukt og så dør. Ved selvet blir man uren. Ved selvet blir man ren. Ingen kan vaske en annen ren fra innsiden. En hver må

gjøre sitt arbeid. Slik blir egne saker viktigere enn å løpe rundt og ordne andres. Følg ikke veien som ikke er verdig. Ikke sov bort dagene. La ikke lure-lærdommer lokke deg. Vend tankene bort fra det som bare glitrer uten å gi fred. Stå opp! Reis deg! Kast sløvheten! Gå rettferdighetens vei. Lykkelig er den som går rett, både her og i det som kommer. Den som ser verden som en boble på vannet, som et luftsyn i sanden, rives ikke med av alt han ser. Dødens konge kan ikke finne ham der. Denne verden er pyntet som en kongelig vogn. Men selv om dårer sitter i den, har pynten ingen makt over den vise. Den som var sløv, men ikke lenger er det, lyser som månen når skyen slipper taket. Også en som har gjort ondt, kan dekke over sin ondskap med det gode. Da skinner han også, som månen når skyen drar bort. Det er ikke lett å bli menneske. Det er ikke lett å forsørge seg. Det er vanskelig å høre den sanne læren. Det vanskeligste er å bli helt oppvåknet. Derfor sier de oppvåknede: avstå fra all ond gjerning. Styrk deg i det gode. Rens dine egne tanker. Vær tålmodig. Ikke hån. Skad ikke. Spis med måte, sov enkelt. Vær ofte alene, og la tankene falle til ro i meditasjon. Lyst lar seg ikke stille, selv om det regner gullmynter. Det glitrer en stund, men etterpå svir det i hjertet. Den som vet dette, jager ikke mer etter å fylle en bunnløs krukke. Han dreper ikke gleden. Han dreper begjæret som gjør at glede går i stykker. Han finner større fred enn til og med himmelens glede, og det er fred i et hjerte uten begjær. Folk flykter til mange slags tilflukter. De går til fjell, skoger og hellige trær, de bygger vegger rundt seg. Men disse stedene kan ikke gjøre deg trygg mot sorg. Den som tar tilflukt i det

oppvåknede, i læren og i fellesskapet, ser de fire edle sannhetene: at det er sorg i livet; hva som gjør at sorg vokser; at sorg kan slutte; og veien som går dit. Den veien kalles den edle åttedelte vei. Det er en trygg tilflukt, et sikkert sted i verden, for den som vil slutte å brenne. Den veien er ikke mange veier. Buddha sier: dette er veien; ingen andre veier kan rense sinnet slik at det ser sannheten. Han sier også: jeg kan vise veien, men du må selv gå. Han kan ikke bære deg over. Du må selv stride. Noen få er født i en slekt hvor en helt våken blir født. Den slekten er velsignet. Verden er velsignet når oppvåknede står frem og lærer den sanne læren. Fellesskapet av dem som følger den, er velsignet. Det er en velsignelse når mennesker lever sammen i fred. De oppvåknede og de som følger dem med rene hjerter, har krysset lidelsens strøm. Den som hedrer dem, har gitt en gave som ingen kan måle. Lykke er ikke å bo i et fjell av gull. Lykke er å være uten hat, midt i sinte mennesker. Lykke er å være uten sykdom i sjelen, midt i syke sjeler. Lykke er å være fri for grådighet, blant grådige. Lykke er å eie lite, og likevel føle seg rik. Lykke er å ha en venn som er trofast. Lykke er tilfredshet. Helse er den største vinningen. Og fred, Nibbāna, er den høyeste lykke. Den som smaker ensomhetens sødme og drikker roens klare vann, er fri for frykt. Han smaker sannhetens nektar, en mild smak som ikke tar slutt. Det er godt å se de hellige. Det er godt å bo med dem. Selskap med dårer er tungt som å bo hos en skjult fiende. Men å være med vise, er som å være hos kjære slektninger. Sorg og frykt blir født av det vi elsker mest. Er du fri fra

å klamre deg til det elskede, hvordan kan du da sørge eller frykte? Slik er det også med nytelse og med begjær. Når du slutter å være trell under det du vil ha, er det ikke noe i deg som rykkes løs når det glipper. Den som lever rett, taler sant og passer på sitt, blir elsket av alle. Hos en slik kan lengselen etter det navnløse, Nibbāna, fødes. Når han kjenner smaken av det i hjertet, blir han ikke lenger dratt hit og dit av lidenskap. Han trer inn i strømmen som fører til fred, den strømmen som ikke drar ham rundt lenger, men bærer ham rolig fremover. Som en som kommer hjem etter svært lang tid, blir han møtt av alles varme blikk. Slik møter også hans gode gjerninger ham når han dør, som slektninger som står og venter med åpne armer. Overvinn sinne ved vennlighet. Slipp stoltheten. Kutt hvert bånd som binder deg til navn og form, til å måtte være noe. Den som ikke kaller noe for sitt, sørger ikke. Den som stanser sin voksende vrede, som om han stoppet et villhjul med hendene, ham kaller de vise en sann vognstyrer. Alle kan holde i tøyler når hesten er rolig. Han som kan gjøre den rolig, er virkelig dyktig. Tal sant, bli ikke sint, og gi selv om du bare har litt. Følger du disse tre, skal du se de salige. De vise skader ikke noe levende. Gjennom selvbeherskelse finner de det dødsfrie stedet, hvor sorgen ikke har hjem. Den som alltid er våken for det gode, både natt og dag, som lærer visdom uten å slappe av, smelter langsomt alle sine lengsler vekk. Noen klager alltid, sa de til Atula, for lenge siden. De klandrer den som er stille. De klandrer den som snakker mye. De klandrer den som prøver å finne midten. Derfor bør du ikke håpe å slippe klander helt. Men hvis de vise roser noen for et

rent liv, for hellige veier, for å tenke gjennom alt, hvem våger å klandre et slikt menneske da? Ingen gud holder sin ros tilbake for ham. Vokt kroppens handlinger. Vær samlet i ord. Vær ryddig i tanker. Når du gjør dette, følger du veien med hele deg. Du er nå som et visnet blad, sier læren mildt. Blek og skjør. Budbringere fra døden står nær. Du har ingen veske pakket for veien videre. Gjør deg derfor selv til en øy. Skynd deg å bli vis. Blås støvet bort fra speilet i hjertet. Når all snusken går, vil de rene hilse deg i det lykkelige landet. Den vise rydder feilene sine, en etter en, i riktig rekkefølge. Han blåser slagget bort fra sølvet og lar det skinne. Slik samler jern rust som spiser det opp innenfra. Slik spiser også våre egne dårlige handlinger oss opp, litt etter litt. Tekster som ikke gjentas, glemmes. Hus som ingen pusser opp, forfaller. Sløvhet er det vakres bane. Ubetenksomme stier leder vaktmannen på feil vei. Alt kan flekkes, men den verste flekken er uvitenhet. Vask den vekk, sier læren. Tørk den av, og bli ren. Det er lett å leve skamløst som en kråke, å pirke i andres feil og bråke. Det er vanskelig å leve med skam – den gode skammen som sier stopp når du står på feil kant – å vandre rakt, være uavhengig, leve rent, og se. Den som tar liv, lyver, stjeler, bedrager og drikker seg fra vettet, gjør et hull i sin egen båt. Selv i dette livet kjenner han det. La ikke grådighet og ondskap bli dine herrer. De sår sorg som vokser seg store. Folk gir som de stoler og tror. Den som misunner det andre får, finner ikke fred, verken om dagen eller natten. Men den som ikke bryr seg om hva andre har, og som ikke har misunnelse i hjertet, finner ro. Det finnes ingen ild som brenner som begjær,

intet dyr som fortærer som hat, ingen snare som fanger som uvitenhet, ingen flom som drar deg bort som grådighet. Det er lett å se andres feil. Det er vanskelig å se sine egne. Folk plukker andres feil som agner, men slik en som jukser med terninger skjuler sin hånd, skjuler de sine egne. Den som alltid ser etter andres feil og blir sur lett, vokser lidenskapene i. Han fjerner seg fra renselse. Ingen kan peke ut himmelens sti på himmelen. Den som har gått den, etterlater ingen spor. Slik er de oppvåknede. Menneskeheten elsker ytre ting som kan sees. Men den som har nådd målet, står fritt. Alt som er satt sammen, går i stykker. Slik er verden. Men den fullt våkne står rolig likevel. Rettferdig er ikke den som dømmer med eget forgodtbefinnende. Rettferdig er den som veier nøye hva som er rett og galt, og holder seg til det. Vis er ikke den som snakker mye. Vis er den som er tålmodig, som ikke skader, og som ikke er redd. Den som lever etter normen i handling, selv om han ikke har lest mye, han bærer normen på ryggen sin. Grått hår gjør deg ikke gammel i hjertet. Du kan bli eldre uten å bli klok. En virkelig eldste er den som er sann og mild, måteholden og behersket, ren og vis. Et barbert hode gjør deg ikke til en asket. Hvis du er løgnaktig og ubehersket, hva hjelper klærne? Men hvis du roer feilene dine, både de små og de store, og gjør slutt på onde veier, da er du en asket, selv om du går i vanlige klær. En tigger er ikke en som ber om mat. En tigger er en som lever etter normen, som går rettferdig i verden, som har lagt både godt og ondt til side, og går uten å skade. Ikke ved godhet alene, ikke ved seremonier eller kunnskap, ikke ved ekstase eller ved å leve

alene, finner du den friheten ingen i verden kan gi deg. Ved å drepe begjær blir du helt trygg. Det er som å slippe ned en tung bør fra skuldrene.

Den åttedelte veien er den beste veien. De fire edle sannhetene er de beste sannhetene. De fører til disiplin og frihet fra lidelse.

Buddha sier: dette er veien. Ingen annen fører til en rennet syn som ser sannhet. Han har selv ryddet tornebuskene, og han peker oss forbi stikkene. Men han minner oss: jeg kan bare vise veien; dere må gå.

De som hengir seg til meditasjon og følger den, blir fri fra alle bånd. Alle sammensatte ting er uvarige. De går opp og de går ned, igjen og igjen.

Alle sammensatte ting har lidelse i seg fordi de endres og glir ut av hendene dine når du vil holde. Alle tilstander er uten et fast selv. Når du virkelig ser det, blir du trøtt av å jage, og du finner en ren vei.

Den som ikke prøver når det er på tide, finner ikke kunnskap. Den som vokter ord, sinn og kropp, og renser de tre portene, går visdommens vei. Visdom blir født av dyp meditasjon.

Den går i stykker når sinnet løper etter alle lyder og lys. Når du kjenner begge disse, hva som gir tap og hva som gir vinning, velger du hvordan du vil leve.

Skogen av begjær er stor. Kutt underskogen først, så trærne. Vær fri.

Jo lengre du blir i jungelen, jo større blir frykten. Kutt den, og vær fri. Hvis det bare er en tråd igjen, så tynn som en kalv som løper etter moren, holder den deg likevel i lenke.

Selv kjærligheten til deg selv kan bli en knute. Plukk den ut som du plukker en høstlilje forsiktig og fast. Gå fredens vei.

Dåren tenker: her skal jeg bo i regnet; der skal jeg være i varmen; senere gjør jeg slik og sånn. Han tenker lite

på alt som kan ramme. Med tankene fulle av sønner og dyr og gjøremål, med livet i armene, skyller døden ham bort, som elven tar en sovende landsby. Ingen sønn kan hindre det, ingen far eller slektning. Hva hjelper de når døden holder? Den som ser dette, lever rettferdig, og renser snart stien som leder til full lykke.

Den som lar en liten glede fare for en større, er klok. Den som påfører andre smerte for å få sin egen glede, fanges i hat, og finner den ikke likevel. De som forsømmer sin plikt og gjør det som ikke bør gjøres, blir mer og mer fanget av det de selv har valgt.

Vaktsom er den som stadig vokter kroppen og sinn, som ikke svikter i plikten. Han samler kreftene sine og lar dem peke riktig vei. Han kan da nå begjærets ende.

Det finnes et bilde i læren som kan høres rart ut: den som dreper far og mor, to konger og et rike, går fri. Far er uvitenheten, mor er begjæret. De to kongene er store, farlige villfarelser. Riket er de seks sansene og det de jakter på.

Den som overvinner alt dette, er fri. Han har ikke tatt liv. Han har tatt livet av det som tar liv i ham.

De som våker dag og natt med tankene på det oppvåknede, på læren, på fellesskapet, som ser kroppen slik den er – foranderlig – de følger Gotama. De gleder seg i ikke-vold og i ro. De som sitter alene og ligger alene, handler alene og strever, tvinger seg opp og frem, selv når det er vanskelig, går mot slutten av smerte. Deres lys skinner som sol over høye fjell.

De ondes valg er skjult, som piler i mørke. Den trofaste og gode, full av heder, blir møtt med respekt, hvor han enn velger å bo. Løgneren kjenner helvete. Også han som sier han ikke gjorde det han gjorde. Mange går i den gule

kappen uten å styre seg. De har klær som munker, men gjør onde gjerninger. Bedre for en slik å svelge en glødende jernkule enn å spise landet som er gitt i almisse, og likevel leve dårlig. Fire stygge ting venter den som løper etter andres ektefeller: ulykke, urolig søvn, et ondt rykte og helvete. Kongens straff er hard, og gleden kort og full av frykt. Slik må enhver som fristes, minne seg selv. Et gresstrå kan skjære hånden hvis du holder det dumt. Slik blir et asketisk liv som bæres slapt, til skade. Det gir lite tilbake å love og bryte, å leve hellig noen steder og skittent i hjertet. Vokt deg som en by ved grensen vokter murene sine. La ikke et lite øyeblikk gli vekk. De som kaster bort tiden, kjenner sorg når mørket tetner. De som skammer seg når de ikke burde, og ikke skammer seg når de burde, som tar feil vei for rett vei, går galt. De som frykter feil ting og ikke frykter det som tærer, går også galt. Men den som ser rett som rett og galt som galt, går på gledes vei. Tenk på en elefant i kamp. Piler treffer ham, men han rømmer ikke. Han blir stående. Slik må vi tåle bitre ord. Verden kan være hard. Temmet, fører de elefanten til kongen. Temmet, bruker de ham i kamp. Temmet, er han trygg for dem som sitter på ham. Best av alle vesener er likevel mennesket som har temmet seg selv. Hester, muldyr og elefanter kan ikke bære oss til Nibbāna. Bare et selv som er temmet, kan bære oss dit. Det er en elefant de forteller om, Dhanapālako. Han sto bundet, med styrke som rant ut fra tinningene, og smakte ikke mat. Han lengtet etter Nāga-lunden, et rolig sted. Slik lengter hjertet etter frihet. Den late, glupske, søvnige som velter seg som en fet gris i korn, må bli født på nytt mange ganger. En

gang vandret sinnet som det ville. Nå, med visdom, vil jeg styre det, slik temmeren styrer en vill elefant. Gled deg i alvor. Vokt tankene dine. Slapp ikke taket. Reis deg fra den onde vei, som elefanten som trekker seg opp av gjørma. Har du funnet en god medvandrer, rett og fast og klok? Gå sammen med ham, glad. Har du ikke funnet en, gå heller alene. Som en konge som forlater sitt rike når fiender bryter inn, trekk deg unna dårlige venner. Bedre er det ensomme livet enn et liv i dumhet. Lev alene, gjør ikke ondt, lev med små behov, som den store elefanten som spiser alene i skogen. Likevel er det søtt å ha venner når nøden kommer. Det er søtt å kjenne glede, ganske enkelt. Det er søtt å være mor og far, sier noen. Søtt er også livet til en hellig eneboer og til en god brahmana. Søtt er å bli gammel i godhet, søtt er en tro som står. Søtt er visdommen som kommer når begjærets rot er død. Som slyngplanter vokser begjæret hos late mennesker. Som aper leter de fra gren til gren, og reiser rundt i livet uten å finne hvilested. Den som gir etter for begjæret i hele verden, vokser i sorg. Den som stiller det, lar sorgen renne av som dråper fra et lotusblad. Hør rådet mitt, sier læren, som menn graver opp duftende gress: grav opp begjærets rot. La ikke døden komme igjen og igjen som brusende vann som feier over sivene langs elven. Hvis roten lever, spirer treet på nytt selv om du feller stammen. Hvis begjærets rot lever, kommer smerte tilbake, gang på gang. Tankene våre strømmer som bekker. Begjær slår røtter her og der, og blir stående fast. Skjær slyngplanten før den klatrer høyere. Kutt den med visdommens øks, dra den opp. Begjær er rastløst. De som springer etter det, må fødes og dø mange ganger. De som fanges i fellen,

løper frem og tilbake som harer. De som ønsker frihet, må gi avkall på lidenskaper. Noen løper først bort fra verden, men vender tilbake, febrilsk, til sin gamle lyst. Slik går de fra frihet til nye lenker. Vi bindes ikke mest av tre eller tau, men av smykker, barn og hustruer når hjertet klamrer. Denne kjeden er vanskelig å bryte, sier de vise. Den som bryter den, forlater verden fri. De som gir etter for sine ønsker, svømmer nedover. De spinner edderkoppspinn og går seg fast i det. De vise skjærer trådene og går ut, fri for sorg. Løs alt bak og foran. Løs det midt imellom. Kryss over til den andre bredden. Når sinnet er fritt på alle sider, er det ikke mer fødsel og død som binder. Den som skjelver av tvil, som dveler i lyst, strammer lenkene rundt seg selv mer og mer. Den som gleder seg i å klare, som ser tingenes ubehagelighet med ro, løsner raskt båndene. Den som har nådd målet, fri for lyst og synd, og plukket hver torn fra foten, blir ikke født på nytt. Når begjær og «mitt og meg» er borte, og den hellige kan tolke lærerens verden med ro, kjenner bokstavene og meningen, er det hans siste kropp. Han kalles mester av visdom. Han sier: jeg har overvunnet alt. Jeg kjenner alt. Jeg er fri fra alle små klumper av tilværelse. Ved å drepe begjæret i meg, har jeg slukket ilden. Hvem kan være min lærer nå? Jeg har forlatt alt, ved min egen innsikt. Hvem skulle jeg kalle min lærer? Ordene er store, men de peker på noe stille, ikke på skryt. Å gi læren er den største gaven. Å smake læren er søtest av alt. Ingen glede er som gleden av klarhet. Den som utrydder begjær, ender all sorg. Rikdom skader ikke en klok som vet hvor han skal. Men den skader den som løper for å bli rik for sin egen

del. Han skader seg selv mens han prøver å skade andre. Ugress er markenes ruin, og lyst er verdens. Stor er frukten av gaver til dem som ikke er tilsølt av lyst, hat eller blindhet. Verden blir friskere av slike mennesker. God er beherskelse av øye og øre, nese og tunge, av kropp, tale og sinn. Den beherskede kan legge sorgen fra seg som en jakke. Han gleder seg i å være alene av og til, tenke innover og være fornøyd. Han snakker varsomt og ikke oppblåst. Han belyser læren uten å gjøre seg stor. Han bor i normen og gleder seg i den. Han ser det små i det store og det store i det små. Han forakter ikke små gaver. Han misunner ikke andre det de får. Selv om det han får er lite, og han lever rent og ikke ler bort tiden, blir han rost, sies det, av selv gudene. Den som ikke lenger har del i Navn og Form, som ikke sier «dette er jeg» eller «dette er mitt», som ikke sørger over noe som ikke finnes, kalles munk. Han lever vennlig mot alle og står fast i læren. Han når gleden der alle ting slutter å kreve. Munker, sier læren, øs vannet ut av båten, om det er i båten du sitter. Båten flyter bedre uten vekt. Skjær roten til lidenskap og hat. Da skal du nå fred. Skjær av fem, forlat fem, underkast fem. Den som bryter de fem lenkene, kalles en som har krysset strømmen. Vær meditativ. La ikke sløvhet og lidenskap kaste deg hit og dit. Ellers kan du komme til å svelge en glødende kule og rope: dette er smerte! Et hode uten visdom kan ikke finne dyp ro. Et hode uten ro, finner ikke visdom. Den som har begge, står ved fredens port. Når den som har fått ro i sinnet går inn i et tomt rom, kjenner han en glede som ikke kan fortelles.

Han ser sannheten. Han ser at ting står opp og faller, at alt lever og dør og våkner i ett. Slik glede rammer dem som kjenner den udødelige tilstand. La den vise begynne slik: vokt sansene. Vær fornøyd i hjertet. Vær disiplinert. Søk edle venner som lever ivrig og rent. Lev etter vennskapets lover. Vandre oppreist i samsvar med læren. Da, i fylde av glede, gjør du slutt på lidelse. Munker, la den snøhvite sjasminen felle gårsdagens blomster. Slik, la dere felle lyst og hat. Rolig i kropp, tale og sinn, er den som er vel behersket. Den som har kastet av seg alt dette verdens mas, kalles rolig. Vekk deg selv ved deg selv. Undersøk deg selv ved deg selv. Slik vokter du deg selv, våken, og lever lykkelig. Selvet er selvets vokter. Og det er i selvet du finner tilflukt. Slik trener en håndterer en edel hest, og slik temmer du deg selv. Den som gjør dette, blir fylt av en glede som ikke river i ham, men bærer ham mykt. Se for deg en ung munk som strever for å gripe det oppvåknede lærte. Han lyser opp verden, som månen som endelig slipper fri fra sky. Modig, kutt strømmen, brahmana. Avvis ønsker. Når du har kjent slutten på alt som er satt sammen, kjenner du det som ikke går i stykker. Når brahmanaen gjennom sin innsikt har krysset strømmen, faller hver lenke av. Han bor i meditasjon, uten lidenskap, fri fra flekker som skjuler det gode. Løpet er løpt, målet er nådd. Han kalles brahmana. En mann er ikke brahmana ved hår eller kappene han bærer, eller ved slekten eller kasten. Den som kjenner sannheten og lever den, er velsignet. Han som bærer filler, som er mager og bor i jungelen, og mediterer i ensomhet, han er en brahmana hvis hjertet hans er rent. Ikke angripe for å bli ren. Ikke hevne. Den som blir slått og slår igjen, har ikke forstått.

Den som trekker sinnet sitt fra de søteste ting, finner snart fred. Han skader ikke i tanke, ord eller verk. Han er kontrollert i alt. Fra ham kan du få læren. Ær ham, som en brahmana ærer offerilden.

Hva hjelper deg sammenfiltret hår, og hva nytte har du av skinnklær, hvis alt inni deg slår og skriker? Den som eier intet og ikke ønsker seg noe, den som har kuttet alle lenker og ikke er redd for hva som kan hende, han kalles brahmana. Han som tåler slag og kjeft og fengsel, uskyldig, med tålmodig styrke, ham kaller vi brahmana. Han som ikke har sinne, som holder løftene, går oppreist, fri for lidenskap, underkuet slik at han ikke drives rundt, han er ikke mer å finne i jorden. Han kalles brahmana.

Han som ikke klamrer seg til noen verdenslykke, som en doggdråpe ikke klistrer til lotusbladet, kalles brahmana. Han som kjenner hvordan sorg slutter i dette livet, som har lagt ned begjærets bør og er fri, ham kaller vi brahmana. Han som er dyp i visdom og kan skille rett og galt, som har nådd det høyeste målet, er brahmana. Han som har få saker med både husfolk og vandrere, som lever hjemløs, tigger og har små behov, er brahmana.

Han som holder slag tilbake fra levende, både svake og sterke, som verken slår eller får andre til å slå, er brahmana. Han som møter hindring og sinne med mildhet, og er uten grådighet blant de grådige, er brahmana. Fra ham har sinne, hat, hykleri og stolthet falt av, som et sennepsfrø fra en nålespiss. Han er mild og dyktig til å lære, taler sannhet, krenker ikke i tale.

Han tar ikke noe som ikke er gitt, stort eller lite. Han har ikke begjær etter denne verden eller verden hinsides. Han er fri fra lenker. Han spør ikke tvilende hvorfor eller hvordan, fordi han vet.

Han har funnet Nibbānas dype fred. Han har gått forbi

motsetningen av godt og ondt, og står fri for sorg og urenhet. Han er plettfri som månen og stille og klar. Han har gått den gjørmete stien av mange fødsler, og krysset forblindelse. Han har nådd den andre bredden. Han attrår ikke, griper ikke, tviler ikke. Han er rolig. Han vandrer hjemløs gjennom verden, men bærer hjemme i hjertet. Han har forlatt alle bånd, både i jorden og i himmelen. Han er fri. Han har lagt fra seg glede og smerte, kjølt ned livet som koker, og har ikke grunnlag for mer gjenfødelse. Han har overvunnet verden og kjenner hvordan ting blir til og faller fra. Han har våknet. Hans bortgang herfra kan verken guder eller mennesker se. Han eier ikke noe i fortiden, nåtiden eller fremtiden. Han eier ikke noe i det hele tatt. Han er uforferdet, fremragende, mektig, seende. Han har overvunnet begjær, og øynene hans er åpnet. Den som kjenner sine tidligere fødsler, ser både himmel og helvete, og som endelig har nådd slutten av fødsler, fullkommen i kunnskap, han som har gjort alt som skulle gjøres, den vise, ham kaller vi en brahmana. Slik sier læren til barn og voksne: midt i alt som skifter, hold vakt over ditt eget sinn. Slipp hat med vennlighet. Gjør godt med glede. Rens dine tanker. Ingen kan gå veien for deg, men veien er der. Du kan lære å trene sinnet som en pilmaker retter piler, du kan bygge en festning i hjertet, du kan være som en øy når flommen kommer. Når du vinner over deg selv, vinner du større enn han som to ganger slår tusen menn. For denne seieren er en fred som varer. Den er ikke laget av gull, og blir ikke gammel som en vogn. Den ligger der hvor vinden ikke blåser og regnet ikke sildrer inn: i den som har temmet sitt eget sinn, sett alt som går i stykker, sluttet å klamre, og smilt stille i fred.