Hvordan Tor mistet hammeren sin

«Kom, Loke, er du klar? Geitene mine er ivrige etter å dra!» ropte Tor, idet han hoppet opp i vognen sin, og av gårde de dro, tordnende over åsene. De reiste hele dagen, og om natten la de seg ned for å hvile ved en bekk.

Da Balder, den strålende solguden, vekket dem om morgenen, var det første Tor gjorde å strekke seg etter Mjølner, den magiske hammeren sin, som han nøye hadde plassert ved sin side kvelden før.

«Hva, Loke!» ropte han.

«

Akk, hammeren min er borte! De onde frostkjempene må ha stjålet den mens jeg sov. Hvordan kan vi forsvare Åsgard uten hammeren min? De vil sannelig ta festningen vår!»

«Vi må dra raskt og finne den!» svarte Loke. «La oss be Frøya om å låne oss falkhamen sin.»

Nå hadde gudinnen Frøya en vidunderlig drakt laget av falkefjær, og den som hadde den på seg, så ut som en fugl. Som du kanskje gjetter, var dette noen ganger svært nyttig. Så Tor og Loke skyndte seg tilbake til Åsgard og kjørte rett til Frøyas palass, hvor de fant henne sittende blant møyene sine. «Åsgard er i stor fare!» sa Tor. «Vi har kommet for å spørre om du vil låne oss falkhamen din, for hammeren min er blitt stjålet, og vi må lete etter den.»

«Sannelig,» svarte Frøya, «jeg ville lånt deg falkekappen min selv om den var laget av gull og sølv!»

Så kledde Loke seg raskt i Frøyas drakt og fløy av gårde til frostkjempenes land, hvor han fant kongen deres i ferd med å lage gullhalsbånd til hundene sine og gre hestene sine. Da Loke nærmet seg, så kongen opp og sa: «Å, Loke, hvordan står det til med de mektige gudene i Åsgard?»

«Æsene er i store vanskeligheter,» svarte Loke, «og jeg er sendt for å hente Tors hammer.»

«Og tror du jeg er dum nok til å gi den tilbake etter alt besværet jeg hadde med å få tak i den?» sa kongen. «Jeg har gravd den dypt ned i jorden, og det er bare én måte du kan få den tilbake på. Du må bringe meg gudinnen Frøya som min kone!»

Loke visste ikke hva han skulle si, for han var sikker på at Frøya aldri ville gå med på å forlate Åsgard for å bo blant de grusomme kjempene. Men da han ikke så noen sjanse til å få hammeren, fløy han tilbake til Åsgard for å se hva som kunne gjøres.

Tor ventet spent på ham. «Hvilke nyheter bringer du, Loke?» ropte han. «Har du tatt med hammeren min tilbake?»

«Akk, nei!» sa Loke. «Jeg bringer bare en melding fra kjempekongen. Han vil ikke gi fra seg hammeren din før du overtaler Frøya til å gifte seg med ham!»

Så gikk Tor og Loke sammen til Frøyas palass. Den fagre gudinnen hilste dem vennlig, men da hun hørte ærendet deres og innså at de ville at hun skulle gifte seg med den grusomme kjempen, ble hun svært sint og sa til Tor: «Du burde ikke ha vært så uforsiktig at du mistet hammeren din. Det er din egen skyld at den er borte, og jeg vil aldri gifte meg med kjempen for å hjelpe deg med å få den tilbake.»

Tor gikk så for å fortelle det til Odin, Allfader, som innkalte alle æsene til møte, for det var en svært alvorlig sak de skulle vurdere. Hvis kjempekongen bare visste hvor mektig den mektige hammeren var, kunne han storme Åsgard og føre bort den fagre Frøya som sin brud.

Så møttes æsene i den store domshallen sin i Gladsheim; lenge og engstelig drøftet de faren, og prøvde å finne en plan for å redde Åsgard fra disse fiendene. Til slutt foreslo Heimal, den trofaste vokteren av regnbuebroen, en plan.

«La oss kle Tor,» sa han, «i Frøyas klær, flette håret hans, og la ham ha på seg Frøyas vidunderlige halskjede og et brudeslør!»

«Nei, virkelig!» ropte Tor sint. «Dere ville alle le av meg i kvinnedrakt. Det gjør jeg ikke! Vi må finne en annen måte.» Men da ingen annen måte kunne finnes, ble Tor til slutt overtalt til å prøve Heimals plan. Æsene gikk i gang med å kle den mektige tordenguden som en brud. Han var den høyeste av dem alle, og selvfølgelig så han veldig merkelig ut for dem i kvinneklær, men han ville være liten nok ved siden av en kjempe. Så kledde de Loke til å se ut som brudens tjenestepike, og de to dro av gårde til Utgard, kjempenes festning.

Da kjempekongen så dem komme, beordret han tjenerne sine til å forberede bryllupsfesten og inviterte alle kjempeundersåttene sine til å komme og feire ekteskapet sitt med den elskelige gudinnen Frøya.

Så satte bryllupsfølget seg ned til festen, og Tor, som alltid var en god spiser, spiste en okse og åtte laks og drakk tre tønner mjød. Kongen så på ham, svært overrasket over å se en kvinne spise så mye, og sa: «Hvor har du sett en så sulten brud!»

Men den årvåkne Loke, som sto i nærheten som brudens tjenestepike, hvisket i kongens øre: «Frøya har fastet i åtte netter og ville ikke ta til seg mat, så lengselsfull var hun etter å bli din brud!»

Dette gledet kjempen, og han gikk mot Tor og sa at han måtte kysse sin fagre brud. Men da han løftet brudesløret, kom det et så sterkt lysglimt fra Tors øyne at kongen rygget tilbake og spurte hvorfor Frøyas øyne var så skarpe.

Igjen svarte Loke: «I åtte netter har den fagre Frøya ikke sovet, så sterkt lengtet hun etter å være her!» Dette gledet kongen igjen, og han sa: «La nå hammeren bli hentet og gitt til bruden, for vår bryllupstime er kommet!»

Hele denne tiden var Tor så ivrig etter å få skatten sin tilbake at han knapt kunne sitte stille, og hadde det ikke vært for den kloke Loke, kunne han ha blitt avslørt for tidlig. Men til slutt ble den dyrebare hammeren hentet og overrakt til bruden, som var skikken ved brylluper. Så snart Tor tok imot den, kastet han av seg kvinnedrakten og sto foran de forbløffede kjempene.

Så slo den mektige Tordneren ned fiendene sine, og mange av de grusomme frostkjempene ble drept. Nok en gang var den hellige byen Åsgard reddet fra fare, for Tor var dens forsvarer, og han var nøye med aldri igjen å la seg frata den magiske hammeren.

Foruten hammeren hadde Tor to andre dyrebare ting: styrkebeltet sitt, som doblet kraften hans når han strammet det, og jernhansken sin, som han tok på seg når han skulle kaste hammeren.

«Jeg er guden Tor, jeg er krigsguden, jeg er Tordneren! Her i mitt nordland, mitt feste og min borg, Hersker jeg evig! Her blant isfjell Rår jeg over folkeslag; Dette er hammeren min, Mjølner den mektige; Kjemper og trollmenn Kan ikke stå imot den!

Dette er hanskene Som jeg svinger den med, Og kaster den langt av gårde; Dette er beltet mitt, Når jeg spenner det, Dobles styrken!» --LONGFELLOW