Strået

# book_id: global-age-version-b48308bb501e4c249bba33696f0a882b
# book_title: Strået
# chapter_id: 1-straet-side-1
# chapter_title: Side 1
# book_page: 1 / 3
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

I en landsby bodde en fattig, gammel kvinne. Hun hadde samlet en skål med bønner og ville koke dem. Så hun tente et bål på peisen, og for å få det til å brenne raskere tente hun det med en håndfull halm. Da hun helte bønnene i kjelen, falt én av dem ned uten at hun la merke til det, og den lå på bakken ved siden av et halmstrå. Kort tid etter hoppet et glødende kull fra bålet ned for å bli med dem.

Så sa halmstrået: «Kjære venner, hvor kommer dere fra?» Kullet svarte: «Jeg hoppet heldigvis ut av bålet. Hadde jeg ikke flyktet med all min kraft, ville jeg ha brent opp til aske.» Bønnen sa: «Jeg slapp også unna med skinnet i behold.

# book_id: global-age-version-b48308bb501e4c249bba33696f0a882b
# book_title: Strået
# chapter_id: 2-straet-side-2
# chapter_title: Side 2
# book_page: 2 / 3
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Hadde den gamle kvinnen fått meg i kjelen, ville jeg blitt kokt til suppe uten nåde, akkurat som kameratene mine.» «Og ville skjebnen min ha vært noe bedre?» sa halmstrået. «Den gamle kvinnen ødela alle brødrene mine i ild og røyk.

Hun grep tak i seksti av dem på én gang og tok livet av dem. Jeg slapp heldigvis unna gjennom fingrene hennes.»

«Men hva skal vi gjøre nå?» spurte kullet. «Jeg tror,» svarte bønnene, «at siden vi så heldig har sluppet unna døden, bør vi holde sammen som gode venner. La oss dra til et land langt borte, slik at ingen ny katastrofe kan finne oss her.»

# book_id: global-age-version-b48308bb501e4c249bba33696f0a882b
# book_title: Strået
# chapter_id: 3-straet-side-3
# chapter_title: Side 3
# book_page: 3 / 3
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

De andre to var enige, og de dro av sted sammen. Snart kom de til en liten bekk. Det var ingen bro eller planke, så de visste ikke hvordan de skulle krysse den. Halmstrået fikk en god idé: «Jeg skal legge meg over bekken, og dere kan gå over meg som over en bro.» Så strakte halmstrået seg fra den ene bredden til den andre.

Kullet, som var modig og utålmodig, gikk forsiktig opp på den nye broen. Men da hun kom til midten og hørte vannet bruske under seg, ble hun redd, stoppet og våget ikke å gå videre. Halmstrået begynte å brenne, brakk i to og falt ned i bekken. Kullet gled etter henne, hveste da hun traff vannet, og trakk sitt siste åndedrag.

Bønnen, som klokelig nok hadde holdt seg på stranden, kunne ikke la være å le. Hun lo så hardt at hun sprakk. Det ville ha vært slutten for henne også, hvis ikke en skredder som reiste rundt på leting etter arbeid hadde satt seg ned for å hvile ved bekken. Han hadde et godt hjerte, så han tok frem nål og tråd og sydde sammen bønnen igjen. Bønnen takket ham høflig, men siden skredderen brukte svart tråd, har alle bønner siden den gang hatt en svart søm.