Gamle Hildebrand

Det var en gang en bonde og kona hans. Presten i landsbyen hadde et godt øye til kona og hadde lenge ønsket seg en hel dag alene med henne. Bonden kona var også villig. En dag sa presten til henne: «Hør, kjære venn, jeg har funnet en måte vi kan tilbringe en hel dag sammen på.

På onsdag må du legge deg og si at du er syk. Klag og bær deg som om du er skikkelig dårlig. Fortsett slik til søndag, når jeg skal preke. Da vil jeg si i prekenen at den som har et sykt barn, en syk mann, en syk kone, en syk far, en syk mor, en syk bror eller søster hjemme, og drar på pilegrimsreise til Göckerlihaugen i Italia, der man får en halv kilo laurbærblad for en skilling, den syke blir frisk med en gang.»

«Det skal jeg klare,» sa kona.

På onsdag la bonden kona seg og klagde og bar seg som avtalt. Mannen gjorde alt han kunne tenke seg for å hjelpe henne, men ingenting hjalp. Da det ble søndag, sa kona: «Jeg føler meg så dårlig at jeg nok skal dø snart, men det er én ting jeg gjerne vil før slutten: Jeg vil høre presten preke i dag.»

Bonden sa: «Å, kjære, ikke gjør det. Du kan bli verre av å stå opp. Hør, jeg skal gå i kirken og lytte nøye, og så skal jeg fortelle deg alt presten sier.»

«Ja, gå du,» sa kona, «og hør godt etter, så gjentar du alt for meg.»

Bonden gikk til kirken, og presten begynte å preke. Han sa at den som hadde et sykt barn, en syk mann, en syk kone, en syk far, en syk mor, en syk søster, bror eller noen andre hjemme, og dro på pilegrimsreise til Göckerlihaugen i Italia, der en halv kilo laurbærblad koster en skilling, den syke ville bli frisk med en gang. Den som ville dra, skulle komme til ham etter gudstjenesten, så skulle han gi dem sekken til laurbærbladene og skillingen.

Ingen ble gladere enn bonden. Etter gudstjenesten gikk han rett til presten, som ga ham sekken og skillingen. Så gikk han hjem, og allerede ved døren ropte han: «Hurra, kjære kone! Nå er det nesten som om du er frisk!

Presten preket i dag at den som har et sykt barn, en syk mann, en syk kone, en syk far, en syk mor, en syk søster, bror eller noen andre hjemme, og drar på pilegrimsreise til Göckerlihaugen i Italia, der en halv kilo laurbærblad koster en skilling, den syke blir frisk med en gang.

Nå har jeg alt fått sekken og skillingen av presten, og jeg drar med en gang så du kan bli frisk fortere!» Og så gikk han.

Men så snart han var ute av døren, stod kona opp, og presten kom straks.

Nå skal vi la disse to være en stund og følge etter bonden, som gikk raskt av gårde for å komme til Göckerlihaugen så fort som mulig. På veien møtte han naboen. Naboer var en egghandler som nettopp kom fra markedet, der han hadde solgt eggene sine. «Gud velsigne deg,» sa naboen, «hvor skal du så fort?»

«Til evigheten, min venn,» sa bonden. «Kona mi er syk, og i dag hørte jeg presten preke at den som har et sykt barn, en syk mann, en syk kone, en syk far, en syk mor, en syk søster, bror eller noen andre hjemme, og drar på pilegrimsreise til Göckerlihaugen i Italia, der en halv kilo laurbærblad koster en skilling, den syke blir frisk med en gang. Så jeg har fått sekken og skillingen av presten, og nå drar jeg på pilegrimsreise.»

«Men hør, nabo,» sa egghandleren til bonden, «er du dum nok til å tro på slikt? Vet du ikke hva det betyr? Presten vil være alene med kona di i fred en hel dag, så han har gitt deg dette ærendet for å få deg ut av veien.»

«Jøss!» sa bonden. «Jeg skulle gjerne vite om det er sant!»

«Kom, så skal jeg si deg hva du skal gjøre,» sa naboen. «Kryp opp i eggekurven min, så skal jeg bære deg hjem, og da får du se selv.»

Det ble de enige om. Naboen la bonden opp i eggekurven og bar ham hjem.

Da de kom til huset, hurra! Der var det liv og moro! Kona hadde slaktet nesten alt som var i gårdsrommet og stekt pannekaker. Presten var der, og han hadde tatt med fela si. Naboen banket på døren, og kona spurte hvem det var. «Det er meg, nabo,» sa egghandleren. «Gi meg husly i natt. Jeg fikk ikke solgt eggene på markedet, så nå må jeg bære dem hjem igjen. De er så tunge at jeg aldri klarer det, for det er alt mørkt.»

«Jøss, min venn,» sa kona, «du kommer midt i ulempen for meg, men siden du først er her, får det gå. Kom inn og sett deg på benken ved ovnen.»

Hun satte naboen og kurven han bar på ryggen, på benken ved ovnen. Presten og kona var så glade som bare det. Til slutt sa presten: «Hør, kjære venn, du synger så vakkert. Syng noe for meg.»

«Å,» sa kona, «jeg kan ikke synge nå. I unge dager kunne jeg synge godt, men det er forbi nå.»

«Kom igjen,» sa presten igjen, «syng en liten sang.»

Da begynte kona å synge:

«Jeg har sendt mannen min fra meg Til Göckerlihaugen i Italia.»

Da sang presten:

«Jeg skulle ønske det var et år før han kom tilbake, Jeg ville aldri be ham om laurbærblad-sekken.» Halleluja.

Da begynte naboen, som satt bakerst, å synge (men jeg bør fortelle at bonden het Hildebrand), så naboen sang:

«Hva gjør du, min kjære Hildebrand, Der på benken ved ovnen så nær?» Halleluja.

Og da sang bonden fra kurven sin:

«All sang skal jeg hate fra denne dag, Og her i denne kurven blir jeg ikke lenger.» Halleluja.

Og han hoppet ut av kurven og jaget presten ut av huset med kjeppen.