Kerglas-slottet

Peronnik var en stakkars enfoldig gutt som ikke tilhørte noen, og han ville ha sultet i hjel hvis ikke landsbyboerne hadde forbarmet seg over ham og gitt ham mat hver gang han ba om det. Når det gjaldt seng, så lette han etter en halmhaug når natten kom og han ble søvnig, laget et hull i den, og krøp inn som en øgle.

Enfoldig som han var, var han aldri ulykkelig, men takket alltid dem som ga ham mat, og noen ganger stoppet han og sang for dem. Han kunne etterligne en lerke så godt at ingen kunne si hvilken som var Peronnik og hvilken som var fuglen.

En dag hadde han vandret i en skog i flere timer, og da kvelden kom, ble han plutselig veldig sulten. Heldigvis ble trærne tynnere akkurat da, og han så et lite bondehus et stykke unna. Peronnik gikk rett mot det og fant bondekonen stående i døren, med den store bollen som barna hennes hadde spist kveldsmaten sin fra.

«Jeg er sulten. Vil du gi meg noe å spise?» spurte gutten.

«Hvis du kan finne noe her, er du velkommen til det,» svarte hun. Og det var riktignok ikke mye igjen, for alles skje hadde vært oppi. Men Peronnik spiste det som var der med god appetitt og syntes han aldri hadde smakt bedre mat.

«Den er laget av den fineste mel og blandet med den rikeste melk og rørt av den beste kokken i hele bygda.» Selv om han sa det til seg selv, hørte kvinnen ham.

«Stakkars uskyldige,» mumlet hun. «Han vet ikke hva han sier. Men jeg skal skjære ham en skive av det nye hvetebrødet.» Og det gjorde hun, og Peronnik spiste hver eneste smule og erklærte at ingen mindre enn biskopens baker kunne ha bakt det. Dette smigret bondekonen så mye at hun ga ham litt smør til å smøre på. Peronnik satt fortsatt og spiste på trappen da en rustningskledd ridder red frem.

«Kan du vise meg veien til Kerglas-slottet?» spurte han.

«Til Kerglas? Skal du virkelig til Kerglas?» ropte kvinnen og ble blek.

«Ja. For å komme dit har jeg reist fra et land så langt borte at det har tatt meg tre måneder med hard ridning å komme så langt.»

«Og hvorfor vil du til Kerglas?» spurte hun.

«Jeg søker gullbollen og diamantlansen som er i slottet,» svarte han. Da så Peronnik opp.

«Bollen og lansen er svært kostbare ting,» sa han plutselig.

«Mer kostbare og dyrebare enn alle kronene i verden,» svarte den fremmede. «Ikke bare vil bollen gi deg den beste maten du kan drømme om, men hvis du drikker av den, vil den kurere deg for enhver sykdom, uansett hvor farlig den er, og til og med vekke de døde til live hvis den berører munnen deres. Når det gjelder diamantlansen, kan den skjære gjennom hvilken som helst sten eller metall.»

«Og hvem eier disse underverkene?» spurte Peronnik forbløffet.

«En trollmann som heter Rogear som bor i slottet,» svarte kvinnen. «Hver dag rir han forbi her på en svart hoppe, med et tretten måneder gammelt føll travende bak. Men ingen våger å angripe ham, fordi han alltid bærer lansen sin.»

«Det er sant,» sa ridderen, «men det er en trolldom over ham som forbyr ham å bruke den inne i Kerglas-slottet. I det øyeblikket han går inn, blir bollen og lansen lagt bort i en mørk kjeller som ingen nøkkel kan åpne, bortsett fra én. Og det er der jeg ønsker å kjempe mot trollmannen.»

«Du vil aldri overvinne ham, herr ridder,» svarte kvinnen og ristet på hodet. «Mer enn hundre herrer har ridd forbi dette huset med samme ærend, og ikke én har noen gang kommet tilbake.»

«Det vet jeg, gode kone,» svarte ridderen, «men de hadde ikke, som meg, instrukser fra eremitten i Blavet.»

«Og hva sa eremitten til deg?» spurte Peronnik.

«Han sa at jeg måtte gjennom en skog full av alle slags fortryllelser og stemmer som ville prøve å skremme meg og få meg til å gå meg vill. De fleste av dem som gikk før meg, vandret de visste ikke hvor, og døde av kulde, sult eller utmattelse.»

«Vel, la oss si du kommer gjennom trygt da?» sa den enfoldige.

«Hvis jeg gjør det,» fortsatte ridderen, «vil jeg så møte en slags fe bevæpnet med en nål av ild som brenner alt den rører til aske. Denne dvergen vokter et epletre som jeg må plukke et eple fra.»

«Og så?» spurte Peronnik.

«Så vil jeg finne blomsten som ler, beskyttet av en løve hvis manke er laget av huggormer. Jeg må plukke den blomsten og gå videre til drageinnsjøen og kjempe mot den svarte mannen som holder i hånden jernkulen som aldri bommer på målet sitt og vender tilbake av seg selv til sin herre.

Etter det går jeg inn i nytelsens dal, hvor noen som beseiret alle de andre hindringene har etterlatt beinene sine. Hvis jeg klarer det, vil jeg nå en elv med bare ett vadested, hvor en dame i svart vil sitte.

Hun vil sitte opp bakpå hesten min og fortelle meg hva jeg skal gjøre videre.»

Han stoppet, og kvinnen ristet på hodet.

«Du vil aldri klare alt det der,» sa hun. Men han sa at dette bare var ting for menn og galopperte av gårde ned stien hun pekte ut.

Bondekonen sukket og ga Peronnik litt mer mat før hun sa god natt. Den enfoldige reiste seg og var i ferd med å åpne porten inn til skogen da bonden selv kom opp.

«Jeg trenger en gutt til å passe kveget mitt,» sa han brått. «Den jeg hadde, rømte. Vil du bli og gjøre det?» Og Peronnik, selv om han elsket friheten sin og hatet arbeid, husket den gode maten han hadde spist og sa ja til å bli.

Ved soloppgang samlet han flokken sin nøye og ledet dem til den rike beitemarken langs kanten av skogen, og skar seg en hasselkjepp for å holde dem i orden. Oppgaven hans var ikke så lett som den så ut, fordi kyrne ble ved med å stikke av inn i skogen, og i det øyeblikket han hadde ført en tilbake, var en annen på vei.

Han hadde gått et stykke inn blant trærne etter en slem svart ku som ga ham mer trøbbel enn alle de andre til sammen, da han hørte lyden av hestetramp, og gjennom bladene så han kjempen Rogear sitte på hoppen sin med føllet travende bak.

Rundt kjempen halsen hang gullbollen på en kjede, og i hånden holdt han diamantlansen, som glitret som ild. Men så snart han var ute av syne, lette den enfoldige forgjeves etter spor av stien han hadde tatt.

Dette skjedde ikke bare én gang, men mange ganger, helt til Peronnik ble så vant til ham at han ikke gadd å gjemme seg lenger.

Men hver gang han så ham, ble ønsket om å eie bollen og lansen sterkere.

En kveld satt gutten alene ved kanten av skogen da en mann med hvitt skjegg stoppet ved siden av ham. «Vil du vite veien til Kerglas?» spurte den enfoldige. Og mannen svarte: «Jeg kjenner den godt.»

«Du har vært der uten å bli drept av trollmannen?» ropte Peronnik.

«Å, han hadde ingenting å frykte fra meg,» svarte den hvit-skjeggete mannen. «Jeg er Rogears eldre bror, trollmannen Bryak. Når jeg vil besøke ham, kommer jeg alltid denne veien. Siden selv jeg ikke kan gå gjennom den fortryllede skogen uten å gå meg vill, kaller jeg på føllet for å guide meg.» Han bøyde seg ned mens han snakket, tegnet tre sirkler på bakken og mumlet noen ord veldig stille, som Peronnik ikke kunne høre. Så la han til høyt:

«Føll, fri til å løpe og fri til å ete, / Føll, galopper fort til vi møtes.»

Og øyeblikkelig dukket føllet opp, sprelsk og hoppende bort til trollmannen, som kastet et grime over hodet på det og satt seg opp på ryggen.

Peronnik holdt tyst om dette eventyret på gården, men han forsto veldig godt at hvis han noen gang skulle nå Kerglas, måtte han først fange føllet som kjente veien. Uheldigvis hadde han ikke hørt de magiske ordene trollmannen sa, og han klarte ikke å tegne de tre sirklene, så hvis han i det hele tatt skulle tilkalle føllet, måtte han finne på en annen måte.

Hele dagen, mens han gjette kyrne, tenkte og tenkte han på hvordan han skulle kalle på føllet, for han var sikker på at når han først satt på ryggen, kunne han overvinne de andre farene. I mellomtiden måtte han være klar i tilfelle en sjanse dukket opp, så han gjorde forberedelsene sine om natten når alle andre sov.

Da han husket hva han hadde sett trollmannen gjøre, lappet han sammen en gammel grime som hang i et hjørne av stallen, tvinnet et tau av hamp for å fange føllets bein, og et nett som de som brukes til å fange fugler.

Deretter sydde han grovt sammen noen tøystykker for å lage en lomme, og han fylte den med lim og lerke-fjær, en perlekjede, en fløyte laget av hylltre, og en skive brød gnidd med fleskefett.

Så gikk han ut til stien der Rogear, hoppen hans og føllet alltid red, og smuldret brødet på den ene siden av den.

Punktlig til sin time dukket alle tre opp, ivrig iakttatt av Peronnik, som lå gjemt i buskene like ved. Hva om det var nytteløst; hva om hoppen, og ikke føllet, spiste smulene? Hva om—men nei!

Hoppen og rytteren hennes kom trygt forbi og forsvant rundt et hjørne, mens føllet, som travet med hodet lavt, kjente lukten av brødet og begynte grådig å slikke i seg bitene. Å, så godt det var! Hvorfor hadde ingen noen gang gitt det det før?

Så oppslukt var det lille dyret, som snuste rundt etter noen flere smuler, at det aldri hørte Peronnik snike seg nærmere før det kjente grimen på halsen og tauet rundt beina og—i neste øyeblikk—noen på ryggen.

Føllet gikk så fort som fotlenkene tillot, og svingte inn i en av de villeste delene av skogen, mens rytteren satt og skalv av de merkelige synene han så.

Noen ganger så det ut til at jorden åpnet seg foran dem, og han stirret ned i en bunnløs avgrunn; noen ganger brøt trærne ut i flammer og han befant seg midt i en brann; ofte mens de krysset en bekk, steg vannet og truet med å skylle ham bort; og igjen, ved foten av et fjell, rullet store steiner mot ham som om de ville knuse ham og føllet hans under vekten.

Til sin dødsdag visste Peronnik aldri om disse tingene var virkelige eller bare noe han innbilte seg, men han dro den strikkede luen ned over øynene og stolte på at føllet ville bære ham ned den rette veien.

Til slutt ble skogen liggende igjen, og de kom ut på en vid slette der luften blåste frisk og sterk. Den enfoldige våget å titte ut og fant til sin lettelse at fortryllelsene så ut til å ha tatt slutt, selv om en gysning av redsel skjøt gjennom ham da han la merke til skjelettene av menn spredt utover sletta, ved siden av skjelettene av hestene deres. Og hva var de grå skikkelsene som travet bort i det fjerne? Var de—kunne de være—ulver?

Men så stor som sletta virket, tok det ikke lang tid å krysse den, og snart kom føllet inn i en slags skyggefull park der det sto et enkelt epletre, hvis grener var bøyd ned mot bakken av vekten av frukten. Foran var koriganen—den lille fe-mannen—med det flammende sverdet i hånden, som reduserte alt det rørte ved til aske. Ved synet av Peronnik utstøtte han et gjennomtrengende skrik og løftet sverdet, men uten å se overrasket ut løftet bare gutten på luen, selv om han passet på å holde seg på litt avstand.

«Ikke vær bekymret, min prins,» sa Peronnik. «Jeg er på vei til Kerglas, fordi den edle Rogear har bedt meg om å komme til ham i et ærend.»

«Bedt deg om å komme!» gjentok dvergen. «Og hvem er så du?»

«Jeg er den nye tjeneren han har ansatt, som du vet godt,» svarte Peronnik.

«Det vet jeg ikke i det hele tatt,» svarte koriganen surt. «For alt jeg vet, kan du være en røver.»

«Jeg beklager,» svarte Peronnik. «Men jeg tar kanskje feil i å kalle meg tjener, for jeg er bare en fuglefanger. Men vær så snill, ikke forsink meg, for hans høyhet trollmannen venter meg, og som du ser, har han lånt meg føllet sitt så jeg kan nå slottet desto raskere.»

Ved disse ordene kastet koriganen for første gang blikket på føllet, som han kjente var trollmannens, og begynte å tro at den unge mannen fortalte sannheten. Etter å ha undersøkt hesten, studerte han rytteren, som hadde en så uskyldig, ja, tom luft over seg at han virket ute av stand til å finne på en historie. Likevel var ikke dvergen helt sikker på at alt sto rett til, og spurte hva trollmannen ville med en fuglefanger.

«Ut fra det han sier, vil han veldig gjerne ha en,» svarte Peronnik. «Han sier at alt kornet hans og all frukten i hagen hans på Kerglas blir spist opp av fuglene.»

«Og hvordan har du tenkt å stoppe det, kjekke unge mann?» spurte koriganen. Peronnik viste ham snaren han hadde laget og sa at ingen fugl kunne slippe unna den.

«Det er nettopp det jeg vil være sikker på,» svarte koriganen. «Eplene mine blir fullstendig spist opp av svarttroster og troster. Legg ut snaren din, og hvis du klarer å fange dem, slipper jeg deg forbi.»

«Det er en rimelig handel.» Mens han snakket, hoppet Peronnik ned og bandt føllet sitt til et tre; så stoppet han, festet den ene enden av nettet til stammen på epletreet og ropte til koriganen om å holde den andre mens han tok ut pluggene. Dvergen gjorde som han ble bedt om, da kastet Peronnik plutselig løkken over halsen på ham og dro den stram, og koriganen ble holdt like fast som noen av fuglene han ønsket å fange.

Skrikende av raseri prøvde han å løsne snoren, men han bare strammet knuten enda mer. Han hadde lagt sverdet fra seg på gresset, og Peronnik hadde vært nøye med å feste nettet på den andre siden av treet, så det var nå lett for ham å plukke et eple og sette seg på hesten sin, uten å bli hindret av dvergen, som han overlot til sin skjebne.

Da de hadde lagt sletta bak seg, befant Peronnik og hesten hans seg i en smal dal der det var en lund full av alle slags velluktende ting—roser i alle farger, gul gyvel, rosa kaprifol—mens over dem alle ruget en vidunderlig skarlagensrød stemor som hadde et merkelig uttrykk i ansiktet.

Dette var blomsten som ler, og ingen som så på den kunne la være å le også. Peronniks hjerte banket høyt ved tanken på at han hadde nådd den andre prøvelsen trygt, og han stirret ganske rolig på løven med manken av huggormer som vred og kveilet seg, og som gikk opp og ned foran lunden.

Den unge mannen stoppet og tok av seg luen, for enfoldig som han var, visste han at når man har med folk som er større enn en selv å gjøre, er en lue mer nyttig i hånden enn på hodet. Så, etter å ha ønsket alle slags gode ting for løven og familien hans, spurte han om han var på rett vei til Kerglas.

«Og hva er ærendet ditt på Kerglas?» spurte løven med et brøl og viste tennene.

«Med all respekt,» svarte Peronnik og lot som han var veldig redd, «jeg er tjeneren til en dame som er en venninne av den edle Rogear og sender ham noen lerker til en pai.»

«Lerker?» ropte løven og slikket seg om de lange kinnskjeggene. «Du godeste, det må være et århundre siden jeg har hatt noen! Har du en stor mengde med deg?»

«Så mange som denne posen kan romme,» svarte Peronnik og åpnet posen han hadde fylt med fjær og lim. For å bevise det han sa, snudde han ryggen til løven og begynte å imitere lerkens sang.

«Kom igjen,» utbrøt løven, som fikk vann i munnen, «vis meg fuglene! Jeg vil gjerne se om de er fete nok for min herre.»

«Det ville jeg gjerne gjort,» svarte den enfoldige, «men hvis jeg åpner posen, flyr de alle sammen sin vei.»

«Vel, åpne den så vidt at jeg kan se inn,» sa løven og kom litt nærmere.

Nå var dette akkurat hva Peronnik hadde håpet på, så han holdt posen mens løven åpnet den forsiktig og stakk hodet helt inn for å få en god munnfull lerker. Men massen av fjær og lim festet seg til ham, og før han fikk hodet ut igjen, hadde Peronnik dratt snoren stram og knyttet den i en knute som ingen mann kunne løse. Så, raskt plukket han blomsten som ler, og red av gårde så fort føllet kunne bære ham.

Stien førte snart til drageinnsjøen, som han måtte svømme over. Føllet, som var vant til det, kastet seg ut i vannet uten å nøle; men så snart dragene fikk øye på Peronnik, kom de fra alle deler av innsjøen for å sluke ham.

Denne gangen gadd ikke Peronnik å ta av seg luen, men han kastet perlekjedet han bar med seg ut i vannet, slik man kaster svart korn til en and, og for hver perle en drage slukte, snudde den seg på ryggen og døde, så den enfoldige nådde den andre siden uten videre problemer.

Dalen som ble voktet av den svarte mannen, lå nå foran ham, og på avstand så Peronnik ham, lenket med den ene foten til en stein ved inngangen, med jernkulen i hånden som aldri bommet på målet sitt og alltid vendte tilbake til herrens hånd.

Den svarte mannen hadde seks øyne i hodet, aldri alle lukket samtidig, men holdt vakt det ene etter det andre. I dette øyeblikket var de alle åpne, og Peronnik visste at hvis den svarte mannen fikk et glimt av ham, ville han kaste kulen sin.

Så, mens han gjemte føllet bak en buskas, krøp han langs en grøft og lav seg helt inntil den selve steinen den svarte mannen var lenket til.

Dagen var varm, og etter en stund begynte mannen å bli søvnig. To av øynene lukket seg, og Peronnik sang lavt. Et øyeblikk senere lukket et tredje øye seg, og Peronnik fortsatte å synge. Lokket på et fjerde øye falt tungt, og deretter de på det femte og sjette. Den svarte mannen var fast asleep.

Så, på tå hev, krøp den enfoldige tilbake til føllet, som han ledet over myk mose forbi den svarte mannen inn i Nytelsens dal, en deilig hage full av frukter som dinglet foran munnen din, fontener som rant med vin, og blomster som sang med myke, små stemmer. Lenger borte var bord dekket med mat, og piker som danset på gresset ropte på ham om å bli med dem.

Peronnik hørte dem, og knapt visste han hva han gjorde, så senket han farten på føllet. Han snuste grådig på lukten av rettene og løftet hodet for å se danserne bedre. Et øyeblikk til og han ville ha stoppet helt og vært fortapt, som andre før ham, da det plutselig kom til ham som en visjon gullbollen og diamantlansen.

Han dro fløyten opp av lommen og blåste høyt i den for å drukne de søte lydene rundt seg, og spiste det som var igjen av brødet og flesket sitt for å stille sugget etter de magiske fruktene.

Han festet blikket stødig på ørene til føllet så han ikke skulle se danserne.

På denne måten klarte han å nå enden av hagen, og til slutt så han Kerglas-slottet, med elven mellom dem som bare hadde ett vadested. Ville damen være der, som den gamle mannen hadde fortalt ham? Ja, sikkert var det hun, som satt på en stein, i en svart satengkjole, og ansiktet hennes var farget som en maurisk kvinnes. Den enfoldige red frem og tok av seg luen mer høflig enn noen gang, og spurte om hun ikke ønsket å krysse elven.

«Jeg ventet på at du skulle hjelpe meg med det,» svarte hun. «Kom nærmere, så jeg kan sette meg opp bak deg.»

Peronnik gjorde som hun ba ham, og med hjelp av armen hans hoppet hun spenstig opp på ryggen av føllet.

«Vet du hvordan du skal drepe trollmannen?» spurte damen mens de krysset vadestedet.

«Jeg trodde at siden han er en trollmann, er han udødelig og ingen kan drepe ham,» svarte Peronnik.

«Overtal ham til å smake på det eplet, og han vil dø. Og hvis det ikke er nok, vil jeg røre ham med fingeren min, for jeg er Pesten,» svarte hun.

«Men hvis jeg dreper ham, hvordan får jeg da tak i gullbollen og diamantlansen som er gjemt i kjelleren uten nøkkel?» innvendte Peronnik.

«Blomsten som ler åpner alle dører og lyser opp alt mørke,» sa damen. Mens hun snakket, nådde de den andre bredden og rykket frem mot slottet.

Foran inngangen var et slags telt støttet opp på stolper, og under det satt kjempen og solte seg. Så snart han la merke til føllet som bar Peronnik og damen, løftet han hodet og ropte med en tordnende røst:

«Nei, men det er da sannelig den enfoldige, som rir på mitt tretten måneder gamle føll!»

«Største blant trollmenn, du har rett,» svarte Peronnik.

«Og hvordan klarte du å fange det?» spurte kjempen.

«Ved å gjenta det jeg lærte av broren din Bryak ved kanten av skogen,» svarte den enfoldige. «Jeg sa bare: 'Føll, fri til å løpe og fri til å ete, / Føll, galopper fort til vi møtes,' og det kom med en gang.»

«Du kjenner broren min altså?» spurte kjempen. «Fortell meg hvorfor han sendte deg hit.»

«For å bringe deg to gaver han nettopp har mottatt fra maurernes land,» svarte Peronnik: «gledens eple og underkastelsens kvinne. Hvis du spiser eplet, vil du ikke ønske deg noe annet; og hvis du tar kvinnen som din tjener, vil du aldri ønske deg noen annen.»

«Vel, gi meg eplet, og si til kvinnen at hun skal stå ned,» svarte Rogear.

Den enfoldige adlød, men ved første smak av eplet vaklet kjempen, og da den lange gule fingeren til kvinnen rørte ham, falt han død om.

Peronnik forlot trollmannen der han lå, og gikk inn i palasset, med blomsten som ler i hånden. Femti dører fløy opp foran ham, og til slutt nådde han en lang trapp som så ut til å føre ned i jordens dyp.

Han gikk ned til han kom til en sølvdør uten lås eller nøkkel. Så holdt han blomsten som ler høyt, og døren svingte langsomt igjen, og åpenbarte en dyp hule som var så lys som dagen av skinnet fra gullbollen og diamantlansen.

Tøsen løp fram og hang bollen rundt halsen hans fra kjedet som var festet til den, og tok lansen i hånden. I det samme skalv bakken under ham, og med et forferdelig bulder forsvant palasset, og Peronnik fant seg selv stående like ved skogen der han pleide å lede kveget til beite.

Selv om mørket var i ferd med å senke seg, tenkte Peronnik aldri på å gå til gården, men fulgte veien til hoffet til hertugen av Bretagne. Da han passerte gjennom byen Vannes, stoppet han ved en skredders butikk og kjøpte et vakkert antrekk av brunt fløyel og en hvit hest, som han betalte for med en håndfull gull han hadde plukket opp i korridoren i slottet Kerglas. Slik fant han veien til byen Nantes, som i det øyeblikket var beleiret av franskmennene.

Et lite stykke unna stoppet Peronnik og så seg omkring. I miles omkring var landsbygda bar, for fienden hadde hugget ned hvert tre og brent hvert strå av korn; og så enkel som han var, kunne Peronnik forstå at innenfor portene døde menn av sult. Han stirret fortsatt med redsel da en trompeter dukket opp på murene og, etter å ha blåst et kraftig støt, kunngjorde at hertugen ville adoptere som sin arving den mannen som kunne drive franskmennene ut av landet.

På de fire sidene av byen blåste trompeteren sitt støt, og siste gang svarte Peronnik, som hadde ridd så nær som han våget, ham.

«Du behøver ikke å blåse mer,» sa han, «for jeg selv vil frigjøre byen fra hennes fiender.» Og idet han vendte seg mot en soldat som kom løpende opp, viftende med sverdet sitt, rørte han ham med den magiske lansen, og soldaten falt død om på stedet. Mennene som fulgte etter, ble stående stille, forbløffet. Kameratens rustning var ikke gjennomboret, det var de sikre på, likevel var han død, som om han var truffet i hjertet. Men før de kunne komme seg over sin forundring, ropte Peronnik:

«Dere ser hvordan mine fiender skal få det; nå se hva jeg kan gjøre for mine venner.» Og idet han bøyde seg ned, la han den gylne bollen mot soldatens munn, og soldaten satte seg opp like frisk som alltid. Deretter, idet han hoppet med hesten over grøften, red han inn gjennom byporten, som åpnet seg vidt nok til å motta ham.

Nyheten om disse underverkene spredte seg raskt gjennom byen og ga nytt mot til garnisonen, slik at de erklærte seg klare til å kjempe under kommando av den unge fremmede. Og siden bollen gjenopplivet alle de døde bretonerne, fikk Peronnik snart en hær stor nok til å drive bort franskmennene, og han oppfylte sitt løfte om å frigjøre landet sitt.

Når det gjelder bollen og lansen, vet ingen hva som ble av dem. Men noen sier at Bryak trollmannen klarte å stjele dem igjen, og at enhver som ønsker å eie dem, må søke dem slik Peronnik gjorde.