Hans og Grete

Nær en stor skog bodde en fattig vedhogger med sin kone og sine to barn. Gutten het Hans, og jenta het Grete. Han hadde svært lite å spise, og da det en gang kom en stor hungersnød til landet, kunne han ikke lenger skaffe nok daglig brød.

En natt da han lå i sengen og bekymret seg, sukket han og sa til kona: «Hva skal det bli av oss? Hvordan kan vi fø våre stakkars barn når vi ikke har noe igjen til oss selv?» «Hør her,» svarte kvinnen, «tidlig i morgen tidlig tar vi barna med oss ut i skogen der den er tettest.

Vi vil tenne et bål for dem og gi hver av dem et stykke brød. Så går vi på arbeid og lar dem være alene. De finner ikke veien hjem, og vi blir kvitt dem.» «Nei, kone,» sa mannen, «det kan jeg ikke gjøre.

Hvordan kunne jeg forlate barna mine alene i skogen? De ville snart bli revet i stykker av villdyrene.» «Å, din tosk!» sa hun, «da må vi alle fire dø av sult. Du kan like gjerne begynne å lage kistene våre.» Hun ga ham ingen ro før han ga etter.

«Men jeg synes fortsatt så synd på de stakkars barna,» sa mannen.

De to barna hadde ikke kunnet sove på grunn av sult, og de hadde hørt hva stemoren sa til faren deres. Grete gråt bittert og sa til Hans: «Nå er det ute med oss.» «Vær stille, Grete,» sa Hans, «ikke vær bekymret.

Jeg skal snart finne en måte å hjelpe oss på.» Da de gamle hadde falt i søvn, sto han opp, tok på seg den lille frakken, åpnet døren og krøp ut. Månen skinte klart, og de hvite småsteinene foran huset glitret som sølvmynter.

Hans bøyde seg ned og puttet så mange han kunne i frakkelommen. Så gikk han tilbake og sa til Grete: «Ikke vær redd, kjære lillesøster. Sov trygt. Gud vil ikke glemme oss.» Så la han seg igjen i sengen sin.

Ved daggry, før solen hadde stått opp, kom kvinnen og vekket de to barna. «Stå opp, dere latsakker! Vi skal ut i skogen for å hente ved.» Hun ga hver av dem et lite stykke brød og sa: «Her er noe til middagen deres, men ikke spis det før da, for dere får ikke noe annet.» Grete stakk brødet under forkleet sitt, og Hans hadde allerede steinene i lommen.

Så la de alle sammen ut mot skogen. Etter at de hadde gått et lite stykke, stoppet Hans og så tilbake på huset, igjen og igjen. Faren hans sa: «Hans, hva ser du på? Hvorfor ligger du etter?

Vær oppmerksom og ikke glem hvordan du går.» «Å, far,» sa Hans, «jeg ser på den lille hvite katten min, som sitter på taket og vil si farvel til meg.»

Kona sa: «Tosk, det er ikke den lille katten din.

Det er morgensolen som skinner på skorsteinen.» Men Hans hadde ikke sett på katten; han hadde sluppet den ene hvite småsteinen etter den andre fra lommen ned på stien.

Da de nådde midten av skogen, sa faren: «Nå, barn, samle litt ved, så skal jeg tenne et bål så dere ikke fryser.» Hans og Grete stablet kvister så høyt som en liten haug. Kvaset ble tent, og da flammene brant høyt, sa kvinnen: «Nå, barn, legg dere ved bålet og hvil. Vi skal ut i skogen for å hogge ved. Når vi er ferdige, kommer vi tilbake og henter dere.»

Hans og Grete satt ved bålet. Ved middagstid spiste hver av dem et lite stykke brød. De hørte lyden av en øks og trodde faren deres var i nærheten. Men det var ikke en øks; det var en gren som faren hadde bundet fast til et dødt tre, og vinden blåste den fram og tilbake.

De satt lenge, til øynene lukket seg av tretthet og de falt i dyp søvn. Da de våknet, var det allerede mørkt. Grete begynte å gråte og sa: «Hvordan skal vi noen gang komme oss ut av skogen nå?» Men Hans trøstet henne.

«Bare vent litt til månen står opp, så finner vi veien.» Da fullmånen hadde stått opp, tok Hans lillesøsteren sin i hånden og fulgte småsteinene som skinte som nye sølvmynter og viste dem veien.

De gikk hele natten, og ved daggry kom de igjen til farens hus. De banket på døren, og da kvinnen åpnet den og fikk se Hans og Grete, sa hun: «Dere slemme barn, hvorfor sov dere så lenge i skogen? Vi trodde dere aldri kom tilbake!» Men faren var overlykkelig, for det å forlate dem hadde knust hjertet hans.

Ikke lenge etter kom det nok en stor hungersnød i landet, og barna hørte moren si til faren om natten: «Alt er spist igjen. Vi har bare et halvt brød igjen, og etter det, ingenting. Barna må bort.

Vi tar dem lenger inn i skogen så de ikke finner veien ut. Det er ingen annen måte å redde oss selv på!» Mannen var tung til sinns og tenkte: «Det ville være bedre å dele det siste måltidet med barna sine.» Men kvinnen ville ikke høre på noe han sa; hun skjelte ham ut og beskyldte ham.

Den som sier A, må også si B, og siden han hadde gitt etter første gang, måtte han gjøre det også andre gang.

Men barna var fortsatt våkne og hadde hørt alt. Da de gamle hadde falt i søvn, sto Hans opp igjen og ville gå ut for å plukke opp småsteiner som før, men kvinnen hadde låst døren, så Hans kunne ikke komme ut. Likevel trøstet han lillesøsteren sin og sa: «Ikke gråt, Grete. Sov rolig. Den gode Gud vil hjelpe oss.»

Tidlig om morgenen kom kvinnen og tok barna ut av sengene deres. De fikk sitt stykke brød, men det var enda mindre enn forrige gang. På veien inn i skogen smuldret Hans brødet i lommen og stoppet ofte for å kaste en smule på bakken.

«Hans, hvorfor stopper du og ser deg rundt?» sa faren. «Gå videre.» «Jeg ser på den lille duen min, som sitter på taket og vil si farvel til meg,» svarte Hans. «Tosk!» sa kvinnen, «det er ikke den lille duen din.

Det er morgensolen som skinner på skorsteinen.» Men Hans fortsatte å kaste alle smulene på stien.

Kvinnen førte barna enda lenger inn i skogen, der de aldri hadde vært før. Så ble det tent et stort bål igjen, og moren sa: «Bare sett dere her, barn. Hvis dere blir trøtte, kan dere sove litt. Vi skal ut i skogen for å hogge ved.

Om kvelden, når vi er ferdige, kommer vi og henter dere.» Da middagen kom, delte Grete brødstykket sitt med Hans, fordi han hadde strødd sitt langs veien. Så falt de i søvn, og kvelden kom og gikk, men ingen kom for de stakkars barna.

De våknet ikke før det var mørk natt. Hans trøstet lillesøsteren sin og sa: «Bare vent, Grete, til månen står opp, så får vi se brødsmulene jeg strødde. De vil vise oss veien hjem.» Da månen stod opp, la de ut, men de fant ingen smuler, for de tusenvis av fugler som flyr rundt i skoger og marker hadde spist dem alle.

Hans sa til Grete: «Vi finner snart veien,» men det gjorde de ikke. De gikk hele natten og hele neste dag fra morgen til kveld, men de kom ikke ut av skogen.

De var svært sultne, for de hadde ingenting å spise uten to eller tre bær som vokste på bakken. Og da de var så utmattet at beina ikke bar dem lenger, la de seg under et tre og falt i søvn.

Det var nå tre morgener siden de hadde forlatt farens hus. De begynte å gå igjen, men de kom bare dypere inn i skogen, og hvis ikke hjelp kom snart, ville de dø av sult og utmattelse. Ved middagstid fikk de se en vakker snøhvit fugl som satt på en gren.

Den sang så vakkert at de stoppet for å lytte. Da fuglen hadde sunget ferdig, spredte den vingene og fløy foran dem. De fulgte den til de nådde et lite hus der fuglen landet på taket.

Da de kom nær, så de at huset var laget av brød og dekket med kake, og vinduene var laget av klar sukker. «La oss gå i gang med det,» sa Hans. «Jeg skal spise et stykke av taket, og du, Grete, kan spise litt av vinduet.

Det kommer til å smake søtt.» Hans rakte opp og brøt av et lite stykke av taket for å se hvordan det smakte, og Grete lente seg mot vinduet og småspiste på rutene. Da ropte en myk stemme innenfra:

«Napp, napp, gnag, hvem napper på det lille huset mitt?»

Barna svarte:

«Vinden, vinden, den himmelske vinden.»

Og de fortsatte å spise uten å bekymre seg. Hans, som syntes taket smakte veldig godt, rev ned et stort stykke, og Grete dyttet ut en hel vindusrute, satte seg ned og koste seg. Plutselig åpnet døren seg, og en svært, svært gammel kone kom krengende ut, støttet på en krykkestokk.

Hans og Grete ble så redde at de slapp det de holdt i. Men den gamle konen nikket med hodet og sa: «Å, dere kjære barn, hvem har ført dere hit? Kom inn og bli hos meg.

Det skal ikke gå dere noe vondt.» Hun tok dem begge i hånden og ledet dem inn i det lille huset sitt. Så ble det satt fram god mat: melk og pannekaker med sukker, epler og nøtter.

Etterpå ble det redd opp to små senger med rene hvite laken, og Hans og Grete la seg og trodde de var i himmelen.

Men den gamle konen hadde bare latt som om hun var snill. Hun var egentlig en ond heks som lå på lur etter barn. Hun hadde bygget det lille huset av brød nettopp for å lokke dem inn.

Når et barn falt i hennes makt, drepte hun det, kokte det og spiste det – det var en festdag for henne. Hekser har røde øyne og kan ikke se langt, men de har en skarp luktesans som dyr og vet når mennesker er i nærheten.

Da Hans og Grete kom inn i nabolaget hennes, lo hun ondt og sa hånlig: «Nå har jeg dem! De skal ikke slippe unna meg igjen!» Tidlig om morgenen, før barna var våkne, sto hun opp.

Da hun så dem begge sove og se så pene ut med de runde røde kinnene, mumlet hun til seg selv: «Det blir en smakfull bit!» Så grep hun Hans med sin rynkete hånd, bar ham inn i en liten stall og stengte ham inne bak en sprinkeldør.

Han kunne skrike så mye han ville; det hjalp ikke. Så gikk hun til Grete, ristet henne våken og ropte: «Stå opp, latsabb! Hent vann og kok noe godt til broren din. Han er i stallen ute og skal gjøres fet.

Når han er fet, skal jeg spise ham.» Grete begynte å gråte bittert, men det var nytteløst. Hun måtte gjøre det den onde heksen befalte.

Og nå ble det kokt den beste maten til stakkars Hans, men Grete fikk ingenting annet enn krabbehus. Hver morgen krøp den gamle konen til den lille stallen og ropte: «Hans, strekk ut fingeren så jeg kan kjenne om du er fet ennå.» Men Hans strakte ut et lite bein, og den gamle konen, som hadde svake øyne, kunne ikke se det og trodde det var Hans sin finger.

Hun ble overrasket over at han ikke ble fet. Etter fire uker var Hans fortsatt tynn, og heksen ble utålmodig og ville ikke vente lenger. «Hei, Grete!» ropte hun til jenta, «vær rask og hent vann.

Enten Hans er fet eller tynn, i morgen skal jeg drepe ham og koke ham.» Å, så den stakkars lillesøsteren gråt da hun måtte hente vannet! Tårene strømmet nedover kinnene hennes. «Kjære Gud, hjelp oss!» ropte hun.

«Hvis bare villdyrene i skogen hadde spist oss, så hadde vi dødd sammen.» «Hold støyen for deg selv!» sa den gamle konen. «Det hjelper deg ikke noe.»

Tidlig neste morgen måtte Grete gå ut og henge kjelen med vann over bålet og tenne det. «Vi skal bake først,» sa den gamle konen. «Jeg har allerede varmet ovnen og eltet deigen.» Hun dyttet stakkars Grete mot ovnen, som det allerede slo flammer ut av.

«Kryp inn,» sa heksen, «og se om den er varm nok så vi kan sette inn brødet.» Hun planla å lukke ovnsdøren når Grete var inni og la henne steke, og så spise henne også.

Men Grete så hva hun hadde i tankene og sa: «Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det. Hvordan kommer du inn?» «Tullehøne,» sa den gamle konen, «døren er stor nok. Se, jeg kan komme inn selv!» Hun krøp fram og stakk hodet inn i ovnen.

Så ga Grete henne et dytt som sendte henne langt inn, lukket jernbåren og smekket slåen igjen. Å, for et forferdelig skrik heksen ga fra seg! Men Grete løp bort, og den gudløse heksen brant opp elendig.

Grete løp som lynet til Hans, åpnet den lille stallen hans og ropte: «Hans, vi er reddet! Den gamle heksen er død!» Så hoppet Hans ut som en fugl fra buret sitt når døren åpnes. Så klemte, danset og kysset de hverandre! De trengte ikke lenger være redde.

De gikk inn i heksens hus, og i hvert hjørne var det kister fulle av perler og juveler. «Disse er mye bedre enn småsteiner!» sa Hans, og stappet lommene fulle. Grete sa: «Jeg vil også ta noe med meg hjem,» og fylte forkleet sitt fullt.

«Men nå må vi gå,» sa Hans, «så vi kan komme oss ut av heksens skog.»

Etter at de hadde gått i to timer, kom de til en stor innsjø. «Vi kan ikke komme over,» sa Hans. «Jeg ser ingen planke og ingen bro.» «Og ingen båt heller,» svarte Grete, «men det svømmer en hvit and der. Hvis jeg spør henne, vil hun hjelpe oss over.» Så ropte hun:

«Lille and, lille and, ser du?

Hans og Grete venter på deg.

Det er ingen planke eller bro i sikte.

Bær oss over på ryggen din så hvit.»

Anden svømte bort til dem. Hans klatret opp på ryggen dens og ba søsteren sin sitte ved siden av seg. «Nei,» svarte Grete, «det ville bli for tungt for den lille anden. Hun tar oss en om gangen.» Den gode lille anden gjorde nettopp det.

Da de var trygt over og hadde gått et lite stykke, virket skogen mer og mer kjent. Til slutt fikk de øye på farens hus i det fjerne. De begynte å løpe, stormet inn i rommet og kastet seg i armene til faren sin.

Mannen hadde ikke hatt en eneste lykkelig time siden han forlot barna i skogen. Kvinnen derimot hadde dødd. Grete tømte forkleet sitt, og perler og juveler rullet over hele rommet. Hans la til håndfull etter håndfull fra lommene sine.

Så var alle bekymringene deres over, og de levde sammen i fullkommen lykke. Fortellingen min er slutt. Der løper en mus. Den som fanger den, kan lage en stor pelslue av den.