Reven og hesten

En bonde hadde en trofast hest som var blitt gammel og ikke lenger kunne arbeide. Så bonden ville ikke lenger fôre den og sa: «Jeg kan ikke bruke deg mer, men jeg mener deg fortsatt godt. Hvis du er sterk nok til å bringe meg en løve, vil jeg beholde deg. Men nå ut av stallen min.» Og han jaget hesten ut på landet.

Hesten ble trist og gikk til skogen for å finne ly for været. Da møtte reven den og sa: «Hvorfor henger du med hodet og vandrer alene omkring?»

«Akk», sa hesten, «grådighet og lojalitet bor ikke i samme hus. Mesteren min har glemt alt arbeidet jeg har gjort for ham i så mange år. Fordi jeg ikke lenger kan pløye godt, vil han ikke fôre meg og har drevet meg bort.»

«Uten å gi deg en sjanse?» spurte reven.

«Sjansen var en dårlig en. Han sa at hvis jeg kunne bringe ham en løve, ville han beholde meg, men han vet godt at jeg ikke kan det.»

Reven sa: «Jeg skal hjelpe deg. Bare legg deg ned, strekk deg ut som om du var død, og ikke rør deg.»

Hesten gjorde som reven ba om. Så gikk reven til løven, hvis hule ikke var langt unna, og sa: «En død hest ligger der ute. Kom med meg, så kan du få et fint måltid.»

Løven gikk med ham, og da de sto ved hesten, sa reven: «Det er ikke behagelig for deg her.

Jeg skal binde hesten til deg i halen, og så kan du dra den inn i hulen din og spise den i fred.»

Løven likte denne planen. Han la seg ned og holdt seg helt stille så reven kunne binde hesten til ham. Men reven bandt løvens bein sammen med hestens hale. Han tvinnet og festet alt så stramt at ingen styrke kunne bryte det. Da han var ferdig, klappet han hesten på skulderen og sa: «Dra, hvite hest, dra!»

Med en gang hoppet hesten opp og dro løven av gårde. Løven brølte så høyt at alle fuglene i skogen fløy bort i frykt. Men hesten lot ham brøle og dro ham over landet til mesterens dør.

Da mesteren så løven, ombestemte han seg og sa til hesten: «Du skal bli hos meg og bli godt stelt med.» Og han ga ham rikelig med mat helt til hesten døde.