Bonden og djevelen

Det var en gang en listig bonde som var kjent langt og vidt for sine lurerier. Den beste historien er hvordan han en gang lurte djevelen og gjorde narr av ham. En dag arbeidet bonden på åkeren sin.

Da kvelden falt på, gjorde han seg klar til å dra hjem, da han så en haug med glødende kull midt i åkeren sin. Helt overrasket gikk han nærmere. Der satt en liten svart djevel på de levende kullene. «Du sitter på en skatt!» sa bonden.

«Ja, nettopp,» svarte djevelen, «på en skatt med mer gull og sølv enn du noen gang har sett i livet ditt!» «Skatten ligger i åkeren min og tilhører meg,» sa bonden. «Den er din,» svarte djevelen, «hvis du i to år gir meg halvparten av alt det åkeren din produserer.

Jeg har nok penger, men jeg lengter etter jordens frukter.» Bonden gikk med på avtalen. «For å unngå enhver krangel om delingen,» sa han, «skal alt over jorden tilhøre deg, og det som er under jorden, skal tilhøre meg.» Djevelen var godt fornøyd med det, men den listige bonden hadde sådd neper.

Da høsttiden kom, dukket djevelen opp for å hente avlingen sin. Men han fant ingenting annet enn gule, visne blader, mens bonden, full av glede, gravde opp neper. «Du fikk det beste av det denne gangen,» sa djevelen, «men neste gang går det ikke.

Det som vokser over jorden, skal være ditt, og det som er under, mitt.» «Jeg er enig,» svarte bonden. Men da det var tid for såing, sådde han ikke neper igjen, men hvete. Kornet modnet, og bonden gikk ut i åkeren og skar de fulle stråene ned til jorden.

Da djevelen kom, fant han ingenting annet enn stubber. I raseri dro han ned i en kløft i fjellet. «Slik lurer man djevelen,» sa bonden, og han gikk og hentet skatten.