Eveline

# book_id: global-gutenberg-translation-e26ee107a11a433bb2431ba8aec8246a
# book_title: Eveline
# chapter_id: 1-eveline
# chapter_title: Eveline
# book_page: 1 / 6
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: bokrobot-markdown-v1
# reading_structure: unknown
# render_mode: structured_prose

Hun satt ved vinduet og så kvelden invadere avenyen. Hodet hennes var lent mot vindusgardinene, og i neseborene hennes var lukten av støvete kretonnstoff. Hun var trøtt.

Få mennesker passerte. Mannen fra det siste huset gikk hjemover; hun hørte fottrinnene hans klakke langs betongfortauet og deretter knase på grusveien foran de nye, røde husene. En gang i tiden hadde det vært en eng der, hvor de pleide å leke hver kveld sammen med andre folks barn. Så kjøpte en mann fra Belfast engen og bygde hus på den – ikke som deres små, brune hus, men lyse murhus med skinnende tak. Barna i avenyen pleide å leke sammen på den engen – Devine-barna, Waters-barna, Dunn-barna, lille Keogh, den krøplingen, hun selv og brødrene og søstrene hennes. Ernest, derimot, lekte aldri: han var blitt for voksen. Faren hennes pleide ofte å jage dem inn fra engen med sin svarthornsstav; men som regel holdt lille Keogh seg i ro og ropte ut når han så faren hennes komme. Likevel virket det som om de hadde vært ganske lykkelige den gangen. Faren hennes var ikke så slem da; og dessuten var moren hennes i live.

Det var lenge siden; hun og brødrene og søstrene hennes var alle voksne; moren hennes var død. Tizzie Dunn var også død, og familien Waters hadde flyttet tilbake til England. Alt forandrer seg. Nå skulle hun dra bort, akkurat som de andre, og forlate hjemmet sitt.

Hjem! Hun så seg rundt i rommet, gransket alle de kjente gjenstandene som hun hadde støvet av én gang i uken i så mange år, og lurte på hvor i all verden alt støvet kom fra. Kanskje ville hun aldri igjen se de kjente gjenstandene som hun aldri hadde drømt om å bli skilt fra. Og likevel hadde hun i løpet av alle disse årene aldri funnet ut navnet på presten hvis gulnede fotografi hang på veggen over det ødelagte harmoniet ved siden av det fargede trykket med løftene som ble gitt til den salige Margaret Mary Alacoque. Han hadde vært en skolekamerat av faren hennes. Hver gang han viste fotografiet til en gjest, pleide faren hennes å nevne det i forbifarten: «Han er i Melbourne nå.»

# book_id: global-gutenberg-translation-e26ee107a11a433bb2431ba8aec8246a
# book_title: Eveline
# chapter_id: 1-eveline
# chapter_title: Eveline
# book_page: 2 / 6
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: bokrobot-markdown-v1
# reading_structure: unknown
# render_mode: structured_prose

Hun hadde samtykket i å reise bort, å forlate hjemmet sitt. Var det klokt? Hun forsøkte å veie hver side av saken. Hjemme hadde hun i hvert fall husly og mat; hun hadde dem rundt seg som hun hadde kjent hele livet. Selvfølgelig måtte hun arbeide hardt, både i huset og i forretningen. Hva ville de si om henne i butikken når de fant ut at hun hadde rømt sammen med en mann? Kalle henne en tosk, kanskje; og stillingen hennes ville bli besatt gjennom en annonse. Miss Gavan ville bli glad. Hun hadde alltid hatt et overtak på henne, særlig når det var folk til stede som lyttet. "Miss Hill, ser du ikke at disse damene venter?" "Vær litt raskere, Miss Hill, er du snill." Hun ville ikke gråte mange tårer over å forlate butikken.

Men i sitt nye hjem, i et fjernt, ukjent land, ville det ikke være slik. Da skulle hun være gift – hun, Eveline. Folk ville behandle henne med respekt da. Hun skulle ikke behandles slik som moren hennes hadde blitt behandlet. Selv nå, selv om hun var over nitten år, følte hun seg av og til truet av farens vold. Hun visste at det var dette som hadde gitt henne hjertebankene. Da de vokste opp, hadde han aldri angrepet henne slik han pleide å angripe Harry og Ernest, fordi hun var en jente; men i det siste hadde han begynt å true henne og si hva han ville gjøre med henne, bare for den døde morens skyld. Og nå hadde hun ingen som kunne beskytte henne. Ernest var død, og Harry, som arbeidet med kirkeutsmykning, var nesten alltid et sted på landet. Dessuten hadde den uavlatelige kranglingen om penger på lørdagskveldene begynt å tære ubeskrivelig på henne.

# book_id: global-gutenberg-translation-e26ee107a11a433bb2431ba8aec8246a
# book_title: Eveline
# chapter_id: 1-eveline
# chapter_title: Eveline
# book_page: 3 / 6
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: bokrobot-markdown-v1
# reading_structure: unknown
# render_mode: structured_prose

Hun ga alltid hele lønnen sin – syv shilling – og Harry sendte opp det han kunne, men problemet var å få noen penger fra faren hennes. Han sa at hun pleide å sløse bort pengene, at hun ikke hadde noe vett, at han ikke kom til å gi henne sine hardt opptjente penger til å kaste bort på gatene, og mye mer, for han var som regel ganske full på lørdagskveldene. Til slutt ga han henne pengene og spurte om hun hadde tenkt å kjøpe søndagsmiddagen. Da måtte hun skynde seg ut så fort hun kunne og handle, mens hun holdt den svarte skinnvesken sin tett i hånden idet hun dyttet seg gjennom folkemengden, og vende hjem sent under byrden av proviantene sine. Hun hadde hardt arbeid med å holde huset i orden og sørge for at de to små barna som var overlatt til hennes omsorg, gikk regelmessig på skolen og fikk sine måltider regelmessig. Det var hardt arbeid – et hardt liv – men nå som hun skulle forlate det, fant hun ikke at det var et helt uønsket liv.

Hun skulle utforske et nytt liv sammen med Frank. Frank var veldig snill, mannlig og åpenhjertet. Hun skulle reise bort med ham med nattbåten for å bli hans kone og bo sammen med ham i Buenos Ayres, der han hadde et hjem som ventet på henne. Hun husket så godt første gang hun hadde sett ham; han bodde i et hus ved hovedveien der hun pleide å besøke. Det føltes som om det var bare noen uker siden. Han sto ved porten, med den spisse hatten skjøvet bakover på hodet, og håret hang forover over et bronsefarget ansikt. Så hadde de blitt kjent med hverandre. Han pleide å møte henne utenfor butikkene hver kveld og følge henne hjem. Han tok henne med for å se «The Bohemian Girl», og hun følte seg oppstemt mens hun satt sammen med ham i en del av teateret hun ikke pleide å sitte i. Han var veldig glad i musikk og sang litt. Folk visste at de var sammen, og når han sang om jenta som elsker en sjømann, følte hun seg alltid behagelig forvirret.

# book_id: global-gutenberg-translation-e26ee107a11a433bb2431ba8aec8246a
# book_title: Eveline
# chapter_id: 1-eveline
# chapter_title: Eveline
# book_page: 4 / 6
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: bokrobot-markdown-v1
# reading_structure: unknown
# render_mode: structured_prose

Han pleide å kalle henne Poppens, bare for moro skyld. Først hadde det vært spennende for henne å ha en kjæreste, og så hadde hun begynt å like ham. Han hadde historier om fjerne land. Han hadde begynt som dekkgutt til et pund i måneden på et skip i Allan Line som skulle til Canada. Han fortalte henne navnene på skipene han hadde vært på og navnene på de forskjellige rutene. Han hadde seilt gjennom Magellanstredet, og han fortalte henne historier om de fryktelige patagonerne. Han hadde slått seg til ro i Buenos Ayres, sa han, og hadde kommet over til det gamle landet bare for en ferie. Selvfølgelig hadde faren hennes funnet ut om forholdet og forbudt henne å ha noe med ham å gjøre. «Jeg kjenner disse sjømannstypene», sa han. En dag hadde han kranglet med Frank, og etter det måtte hun møte elskeren sin i hemmelighet.

Kvelden senket seg over alléen. Det hvite i to brev i fanget hennes ble uklart. Det ene var til Harry; det andre var til faren hennes. Ernest hadde vært favoritten hennes, men hun likte også Harry. Faren hennes var blitt gammel i det siste, la hun merke til; han ville savne henne. Noen ganger kunne han være veldig snill. For ikke lenge siden, da hun hadde vært sengeliggende i en dag, hadde han lest en spøkelseshistorie for henne og laget toast til henne ved peisen. En annen dag, da moren deres ennå levde, hadde de alle dratt på piknik til Howth-høyden. Hun husket at faren hennes hadde tatt på seg morens hatt for å få barna til å le.

# book_id: global-gutenberg-translation-e26ee107a11a433bb2431ba8aec8246a
# book_title: Eveline
# chapter_id: 1-eveline
# chapter_title: Eveline
# book_page: 5 / 6
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: bokrobot-markdown-v1
# reading_structure: unknown
# render_mode: structured_prose

Tiden hennes var snart omme, men hun fortsatte å sitte ved vinduet, lente hodet mot vindusgardinen og pustet inn lukten av støvete kretonnstoff. Langt nede i alléen kunne hun høre et trekkspill spille. Hun kjente melodien. Rart at den skulle komme akkurat den kvelden for å minne henne om løftet hun hadde gitt moren sin – løftet om å holde familien samlet så lenge hun kunne. Hun husket den siste natten av morens sykdom; hun var igjen i det trange, mørke rommet på den andre siden av hallen, og utenfor hørte hun en melankolsk melodi fra Italia. Organisten hadde fått ordre om å dra bort og hadde fått seks pence. Hun husket faren sin som spankulerte tilbake inn på sykerommet og sa: «Fordømte italienere! Kommer hit!» Mens hun grublet, la det ynkelige bildet av morens liv en forhekselse over selve kjernen av hennes vesen – det livet med hverdagslige oppofrelser som endte i fullstendig vanvidd.

Hun skalv da hun igjen hørte morens stemme si stadig, med tåpelig iherdighet: «Derevaun Seraun! Derevaun Seraun!» Hun reiste seg i en plutselig impuls av redsel. Flykte! Hun måtte flykte! Frank ville redde henne. Han ville gi henne livet, kanskje også kjærlighet. Men hun ville leve. Hvorfor skulle hun være ulykkelig? Hun hadde rett til lykke. Frank ville ta henne i armene sine, omslutte henne i armene sine. Han ville redde henne.

# book_id: global-gutenberg-translation-e26ee107a11a433bb2431ba8aec8246a
# book_title: Eveline
# chapter_id: 1-eveline
# chapter_title: Eveline
# book_page: 6 / 6
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: bokrobot-markdown-v1
# reading_structure: unknown
# render_mode: structured_prose

Hun sto blant den vuggende folkemengden på stasjonen ved North Wall. Han holdt henne i hånden, og hun visste at han snakket til henne, og at han gjentok noe om overfarten om og om igjen. Stasjonen var full av soldater med brune bagasjer. Gjennom de brede dørene til skurene fikk hun et glimt av den svarte massen av båten som lå ved kaien, med opplyste porthull. Hun svarte ingenting. Hun kjente kinnet sitt blekne og bli kaldt, og i en virvel av angst ba hun til Gud om å lede henne, om å vise henne hva som var hennes plikt. Båten blåste et langt, sørgmodig signal ut i tåken. Hvis hun dro, ville hun i morgen være til sjøs med Frank, på vei mot Buenos Aires. Overfarten deres var bestilt. Kunne hun fortsatt trekke seg tilbake etter alt han hadde gjort for henne? Angsten hennes vekket en kvalme i kroppen hennes, og hun fortsatte å bevege leppene sine i stille, inderlig bønn.

En klokke klirret mot hjertet hennes. Hun kjente ham gripe hånden hennes: "Kom!" Alle verdens hav raste rundt hjertet hennes. Han trakk henne inn i dem: han ville drukne henne. Hun grep med begge hender tak i jernrekkverket. "Kom!" Nei! Nei! Nei! Det var umulig. Hendene hennes klemte fast i jernet i ren panikk. Midt i havene sendte hun et skrik av angst! "Eveline! Evvy!" Han stormet forbi sperringen og ropte til henne at hun skulle følge etter. Han ble ropt på for å fortsette, men han fortsatte å rope til henne.

Hun vendte sitt hvite ansikt mot ham, passiv, som et hjelpeløst dyr. Øynene hennes ga ham ingen tegn til kjærlighet, avskjed eller gjenkjennelse.