Frey

# book_id: global-gutenberg-translation-dc09b182525a4ed98f58a3598bfb15a1
# book_title: Frey
# chapter_id: 1-frey
# chapter_title: Frey
# book_page: 1 / 9
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Frey

Del I: På tåspissene i Lufttronen

Jeg fortalte deg for en stund siden hvordan Van Frey dro til Alfheim sammen med de lyse alvene, som Odin hadde gjort ham til konge og lærer for.

Du har hørt hvordan Frey var, og hvilke slags leksjoner han lovte å lære sine elever, så du kan forestille deg hvilke hyggelige stunder de hadde i Alfheim.

Overalt hvor Frey kom, var det sommer og solskinn. Blomster vokste opp under hans fottrinn, og insekter med klare vinger, som flyvende blomster, svevde rundt hodet hans. Hans varme pust modnet frukten på trærne og ga kornet en klar, gul farge og druene en lilla glød, idet han dro gjennom åkrer og vingårder.

Da han red avsted i sin vogn, trukket av den staselige villsvinen Gullbust, blåste det myke vinder foran ham, som fylte luften med duft og spredte ryktet: «Van Frey kommer!» Og hver eneste halvt lukkede blomst slo ut i fullkommen skjønnhet, og skog, eng og åser fikk sine rikeste farger for å hilse hans ankomst.

Under Freys omsorg og opplæring glemte de små, lyse alvene sine late vaner og lærte seg alle de hyggelige oppgavene han hadde lovet å lære dem. Det var et av de vakreste syn man kunne se om kvelden: å se dem fylle sine bittesmå bøtter og løpe rundt i skogene og på engene for å henge duggdråpene dyktig på de tynne spissene av gresstråene, eller å dryppe dem ned i de halvt lukkede begerne til de søvnige blomstene. Da denne siste oppgaven for dagen var over, pleide de å samle seg rundt sommerkongen sin, som bier rundt dronningen, mens han fortalte dem historier om krigene mellom Æsir og gigantene, eller om den gamle tiden da han bodde alene sammen med sin far Niörd i Noatun og lyttet til bølgene som sang sanger om fjerne land. Så hyggelig tilbrakte de tiden sin i Alfheim.

Men midt oppi alt dette arbeidet og leket hadde Frey et ønske i tankene sine, som han ofte ikke kunne la være å snakke om med sin klarsynte budbringer og venn Skirnir. «Jeg har sett mange ting,» pleide han å si, «og reist gjennom mange land; men å se hele verden på én gang, slik Asa Odin gjør fra Lufttronen, det må være et storslått syn.»

# book_id: global-gutenberg-translation-dc09b182525a4ed98f58a3598bfb15a1
# book_title: Frey
# chapter_id: 1-frey
# chapter_title: Frey
# book_page: 2 / 9
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Bare Fader Odin kan sitte på Lufttronen," pleide Skirnir å si; og det forekom Frey at dette svaret ikke var fullt så treffende som hans venns utsagn vanligvis var.

Endelig, en klar sommerkveld, da Odin festet sammen med de andre Æsir i Valhall, kunne Frey ikke lenger holde sin nysgjerrighet i tømme.

Han forlot Alfheim, hvor alle de små alvene sov tungt, og uten å spørre noen om råd, klatret han opp på Lufttronen og stod på tåspissene på selve Odins plass.

Det var en klar kveld, og kanskje er det best at jeg ikke engang forsøker å beskrive for dere hva Frey så.

Først så han seg rundt over Manheim, hvor det rosafargede lyset fra den nedgående solen fortsatt lå igjen, og hvor mennesker, fugler og blomster samlet seg for natten. Deretter vendte han blikket mot de himmelske fjellene hvor Bifröst hvilte, og så mot det skyggefulle landet som strakte seg ned mot Niflheim. Til slutt vendte han blikket nordover mot det tåkefylte landet Jötunheim. Der hadde kveldsgråden allerede senket seg; men fra sin høye plass kunne Frey likevel se tydelige skikkelser bevege seg gjennom mørket. Merkelige og uhyggelige skikkelser var de, og Frey stod litt høyere, på tåspissene, for å kunne se bedre etter dem. I denne stillingen kunne han så vidt skimte et høyt hus som stod på en høyde midt i Jötunheim. Mens han så på det, kom en ung pike og løftet armene for å løsne dørlåsen.

Det var skumring i Jötunheim; men da denne piken løftet sine hvite armer, kom det et så blendende lys fra dem at Jötunheim, himmelen og hele havet ble oversvømt av klart lys. Et øyeblikk kunne alt ses tydelig; men Frey så ingenting annet enn ansiktet til piken med de løftede armene; og da hun hadde gått inn i huset og lukket døren bak seg, og mørket igjen senket seg over jord, himmel og hav – falt mørket også over Freys hjerte.

Del II: Gaven

Neste morgen, da de små alvene våknet ved daggry og strømmet til rundt kongen sin for å motta hans befalinger, ble de overrasket over å se at han hadde forandret seg siden sist de så ham.

"Han har vokst opp i løpet av natten," hvisket de til hverandre bedrøvet.

# book_id: global-gutenberg-translation-dc09b182525a4ed98f58a3598bfb15a1
# book_title: Frey
# chapter_id: 1-frey
# chapter_title: Frey
# book_page: 3 / 9
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Og i sannhet var han ikke lenger en like velegnet lærer og lekekamerat for de muntre små folka som han hadde vært noen timer tidligere.

Det var til ingen nytte at den søte vinden blåste, og at blomstene åpnet seg, da Frey kom ut fra sitt kammer. Et klart, hvitt lys danset fortsatt foran ham, og ingenting virket nå verdt å se på for ham. Den kvelden, da solen hadde gått ned og arbeidet var over, var det ingen historier til lysalvene.

"Vær stille," sa Frey, da de presset seg rundt ham, "Hvis dere vil være stille og lytte, finnes det historier nok som er bedre å høre enn mine."

Jeg vet ikke om alvene hørte noe; men for Frey virket det som om blomstene, fuglene, vinden og de hviskende elvene den dagen forente seg for å synge én sang, som han aldri ble lei av å høre.

"Vi er vakre," sa de; "men det finnes ingenting i hele verden som er så vakkert som Gerda, kjempejenta som dere så i går kveld i Jötunheim."

"Frey har duggdrops i øynene sine," sa de små alvene til hverandre i hvisking mens de satt rundt ham og så opp på ham, og de følte seg svært overrasket; for bare mennesker og Æsir har lov til å være sorgfulle og gråte.

Snart la imidlertid klokere folk merke til endringen som hadde kommet over sommerkongen, og hans godmodige far, Niörd, sendte en dag Skirnir til Alfheim for å undersøke årsaken til Freys sorg.

Han fant ham gående alene på et skyggefullt sted, og Frey var glad nok til å fortelle sin sorg til sin vise venn.

Da han hadde fortalt hele historien, sa han: "Og nå vil dere skjønne at det er ingen vits i å be meg være like munter som jeg pleide å være; for hvordan kan jeg noen gang være glad i Alfheim og nyte sommeren og solskinnet, mens min kjære Gerd, som jeg elsker, bor i et mørkt, kaldt land, blant grusomme kjemper?"

"Hvis hun virkelig er så vakker og elsket som dere sier," svarte Skirnir, "må hun være svært malplassert i Jötunheim. Hvorfor ber dere henne ikke om å bli deres kone og bo sammen med dere i Alfheim?"

# book_id: global-gutenberg-translation-dc09b182525a4ed98f58a3598bfb15a1
# book_title: Frey
# chapter_id: 1-frey
# chapter_title: Frey
# book_page: 4 / 9
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Det ville jeg med all glede gjøre," svarte Frey; "men hvis jeg skulle forlate Alfheim, om så bare for noen få timer, ville den grusomme kjempen Ryme storme inn for å ta min plass; alt arbeidet gjennom året ville bli gjort til intet i løpet av én natt, og de stakkars, slitende mennene som venter på innhøstingen, ville våkne opp en morgen og finne sine kornåkre og frukthager begravd under snø."

"Vel," sa Skirnir, ettertenksomt, "jeg er verken så sterk eller så vakker som deg, Frey; men hvis du vil gi meg sverdet som henger ved din side, vil jeg påta meg reisen til Jötunheim; og jeg vil tale slik om deg og om Alfheim til den vakre Gerd at hun gjerne vil forlate sitt land og sin gigantiske fars hus for å komme til deg."

Nå var Freys sverd en gave, og han visste godt at han ikke burde skille seg med det, eller overlate det til andre hender enn sine egne; og likevel, hvordan kunne han forvente at Skirnir skulle utsette seg for alle farene i Jötunheim for noen mindre belønning enn et forhekset sverd? Og hvilket annet håp hadde han om noen gang å se sin kjære Gerda igjen?

Han ga seg ikke et øyeblikk til å tenke over valget han tok.

Han løsnet sverdet fra beltet og ga det til Skirnir; og så vendte han seg bort, ganske smålig, og la seg ned på en mosekledd banke under et tre.

"Du vil bruke mange dager på reisen til Jötunheim," sa han, "og hele den tiden vil jeg være ulykkelig."

Skirnir var for klok til å mene at denne talen var verdt et svar. Han tok et hastig farvel med Frey og gjorde seg klar til å dra ut på reisen; men før han forlot åsen, fikk han se refleksjonen av Freys ansikt i en liten vannpytt som lå like ved. Til tross for dens sørgmodige uttrykk var den like vakker som skogen er midt på sommeren, og en smart tanke slo Skirnir. Han bøyde seg ned, uten at Frey så ham, og stjal med listig hånd bildet opp av vannet; deretter festet han det forsiktig i sitt sølvbelagte drikkehorn, gjemte det i kappen sin, satte seg opp på hesten og red mot Jötunheim, trygg på å lykkes i sitt oppdrag, siden han bar et uovertruffent sverd for å beseire kjempen og et uovertruffent bilde for å vinne den vakre jomfruen Gerd.

Del III: Den vakreste Gerd

# book_id: global-gutenberg-translation-dc09b182525a4ed98f58a3598bfb15a1
# book_title: Frey
# chapter_id: 1-frey
# chapter_title: Frey
# book_page: 5 / 9
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Jeg fortalte deg at Gymirs hus, Gerdas fars hus, lå midt i Jötunheim, så det vil ikke være vanskelig for deg å forestille deg hvilken møysommelig og vidunderlig reise Skirnir hadde. Han var en modig helt, og han red en modig hest; men da de kom til barrieren av mørkt flammehav som omgir Jötunheim, gikk det en gysen gjennom dem begge.

"Mørkt er det utenfor," sa Skirnir til hesten sin, "og du og jeg må hoppe gjennom flammer og over iskalde fjell blant kjempefolket. Kjempefolket vil ta oss begge, eller vi skal vende tilbake sammen som seierherrer."

Så klappet han hesten på nakken og rørte ved den med sin bevæpnede hæl, og med ett sprang klarte han å overvinne barrieren, og hovene hans klang mot den frosne bakken.

Deres første dagsreise gikk gjennom frostkjempenes land, hvis stikkende berøring tar livet av mennesker, og hvis pust er skarpere enn sverd. Deretter passerte de boligene til de hestehodede og ørnede kjempevesenene – monstre som var fryktelige å se på. Skirnir skjulte ansiktet sitt, og hesten fløy av sted raskere enn vinden.

På kvelden den tredje dagen nådde de frem til Gymirs hus. Skirnir red rundt det ni ganger; men selv om det var tjue dører, kunne han ikke finne noen inngang; for voldsomme trehodede hunder voktet hver eneste døråpning.

Til slutt så han en gjeter passere like ved, og han red bort til ham og spurte ham hvordan det var mulig for en fremmed å komme seg inn i Gymirs hus, eller å få et glimt av hans vakre datter Gerd.

"Er du dømt til døden, eller er du allerede en død mann," svarte gjeteren, "slik at du snakker om å se Gymirs vakre datter, eller om å gå inn i et hus som ingen noen gang vender tilbake fra?"

"Min død er fastsatt til én dag," sa Skirnir som svar, og stemmen hans, en Asas stemme, runget høyt og tydelig gjennom den tåkete luften i Jötunheim. Den nådde ørene til den vakre Gerd mens hun satt i sitt kammer sammen med sine jomfruer.

"Hva er den støyen jeg hører?" sa hun. "Jorden skjelver av den, og alle Gymirs haller skjelver."

Så reiste seg én av jomfruene og kikket ut av vinduet.

"Jeg ser en mann," sa hun; "han har kommet av hesten sin, og lar den uredd beite foran døren."

# book_id: global-gutenberg-translation-dc09b182525a4ed98f58a3598bfb15a1
# book_title: Frey
# chapter_id: 1-frey
# chapter_title: Frey
# book_page: 6 / 9
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Gå ut og hent ham inn i all stillhet, da," sa Gerda; "jeg må høre ham tale igjen; for stemmen hans er søtere enn lyden av bjeller."

Så reiste jomfruen seg og åpnet husdøren forsiktig, for at den grusomme kjempen Gymir, som drakk mjød i festsalen sammen med syv andre kjemper, ikke skulle høre det og komme ut.

Skirnir hørte døren åpne seg, og forsto jomfruens tegn. Han gikk inn med forsiktige skritt og fulgte henne til Gerdas kammer. Så snart han kom inn gjennom døråpningen, skinte lyset fra hennes ansikt mot ham, og han undret seg ikke lenger over at Frey hadde gitt fra seg sverdet sitt.

"Er du sønn av en Asa, eller en Alf, eller av en vis Van?" spurte Gerda; "og hvorfor har du kommet gjennom flammer og snø for å besøke våre haller?"

Så kom Skirnir frem og knelte ved Gerdas føtter, og ga henne budskapet sitt og talte som han hadde lovet å tale om Van Frey og om Alfheim.

Gerda lyttet; og det var sannelig behagelig å snakke med henne mens man så inn i hennes lyse ansikt; men hun så ikke ut til å forstå mye av det han sa.

Han lovte å gi henne elleve gylne epler fra Idunas lund hvis hun ville følge med ham, og at hun skulle få den magiske ringen Draupnir, som hver dag ga fra seg et enda vakrere juvel. Men han fant at det var nytteløst å tale om vakre ting til én som aldri i hele sitt liv hadde sett noe vakkert.

Gerda smilte til ham slik et barn smiler til en eventyrfigur.

Til slutt ble han sint. «Hvis du er så barnslig, jomfru,» sa han, «at du bare kan tro på det du har sett, og ikke har noen forestilling om Æsirland eller Æsir, da skal sorg og fullstendig mørke ramme deg; du skal leve alene på Ørnetinden, vendt mot Hel. Skrekk skal omringe deg; gråt skal være din lodd. Mennesker og Æsir vil hate deg, og du skal være dømt til å leve for alltid med frostkjempen Ryme, i hvis kalde armer du skal visne bort som en tistel på et hustak.»

«Vær forsiktig,» sa Gerd, vendte bort sitt lysende hode og sukket. «Hvordan kan jeg klandres? Du snakker så mye om dine Æsir og dine Æsir; men hvordan kan jeg vite noe om det, når jeg hele mitt liv har levd sammen med kjemper?»

Ved disse ordene reiste Skirnir seg som om han ville dra bort, men Gerda kalte ham tilbake.

# book_id: global-gutenberg-translation-dc09b182525a4ed98f58a3598bfb15a1
# book_title: Frey
# chapter_id: 1-frey
# chapter_title: Frey
# book_page: 7 / 9
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

«Du må drikke en kopp mjød,» sa hun, «som takk for dine sødmefylte ord.»

Skirnir hørte dette med glede, for nå visste han hva han skulle gjøre.

Han tok koppen fra hennes hånd, drakk opp mjøden, og før han ga den tilbake, klarte han på en listig måte å helle i vannet fra sitt drikkehorn, som hadde et bilde av Frey malt på seg; deretter la han koppen i Gerdas hånd og ba henne se.

Hun smilte mens hun så; og jo lenger hun så, desto søtere ble smilet hennes; for nå så hun for første gang på et ansikt som elsket henne, og mange ting ble klare for henne som hun aldri før hadde forstått. Skirnir sine ord var ikke lenger som eventyr. Nå kunne hun tro på Æsirland og på alle vakre ting.

«Gå tilbake til din herre,» sa hun til slutt, «og fortell ham at om ni dager skal jeg møte ham i den varme skogen Barri.»

Etter å ha hørt disse gledelige ordene skyndte Skirnir seg å ta avskjed, for hvert øyeblikk han oppholdt seg i kjempehusets hus var han i fare. En av Gerdas tjenestepiker fulgte ham til døren, og han satte seg opp på hesten igjen og red bort fra Jötunheim med et glad hjerte.

Del IV: Skogen Barri

Da Skirnir kom tilbake til Alfheim og fortalte Frey om Gerds svar, ble han skuffet over å se at herren hans ikke umiddelbart så like glad og opplagt ut som han hadde forventet.

"Ni dager!" sa han; "men hvordan kan jeg vente ni dager? En dag er lang, og tre dager er veldig lange, men ni dager kan like gjerne være et helt år."

Jeg har hørt barn si slike ting når man ber dem vente på en ny leke.

Skirnir og gamle Niörd lo bare av det; men da Freyja og alle damene fra Asgard hørte historien, dro de til Alfheim for å trøste Frey og høre alle nyhetene om bryllupet.

"Kjære Frey," sa de, "det går aldri an å bare ligge her og suse under et tre. Du tar helt feil når du tror at tiden er lang; det er knapt nok tid til å forberede bryllupsgavene og snakke om bryllupet. Du aner ikke hvor travle vi kommer til å bli; alt i Alfheim må endres litt."

# book_id: global-gutenberg-translation-dc09b182525a4ed98f58a3598bfb15a1
# book_title: Frey
# chapter_id: 1-frey
# chapter_title: Frey
# book_page: 8 / 9
# chapter_page: 8
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Ved disse ordene løftet Frey virkelig hodet og våknet fra sine grublinger. Han så faktisk litt redd ut ved tanken; men når alle damene fra Asgard var klare til å arbeide for bryllupet hans, hvordan kunne han da sette seg imot det? Han fikk ikke lov til å ha særlig mye med i arbeidet selv; men i løpet av de ni dagene hadde han lite tid til å fordype seg i egne tanker, for aldri før hadde det vært en slik oppstandelse i Alfheim. Damene fant så mange ting som måtte ordnes, og de små lysalvene var til ingen som helst nytte for noen. De glemte alle sine vanlige oppgaver og løp omkring i lunder og på marker og ved elvenes sivkledde bredder, kikket inn i jordhull og krøp ned i blomsterbegre og tomme snegleskall, idet hver og en håpet å finne en gave til Gerda.

Noen stjal lyset fra ildfluenes haler og vevde det til en halskjede, og andre plukket rubinrøde flekker fra kobjellets blader for å sette juveler i eikenøttkoppene som Gerda skulle drikke av; mens de raskeste løperne jaget sommerfuglene og dro fjær av vingene deres for å lage vifter og hattetupper.

Alt arbeidet var knapt ferdig da den niende dagen kom, og Frey dro ut fra Alfheim med alle sine alver, til den varme skogen Barri.

Æsene slo følge med ham underveis, og sammen dannet de noe som lignet et bryllupsprosesjon. Først kom Frey i sin vogn, trukket av Golden Bristles, og med bryllupsringen i hånden – som viste seg å være ingen ringere enn Draupnir, den magiske ringen som det fortelles så mange historier om.

Odin og Frigga fulgte etter med sin bryllupsgave, skipet Skidbladnir, der alle Æsene kunne sitte og seile, selv om det etterpå kunne foldes sammen til en så liten størrelse at man kunne bære det i hånden.

Så kom Iduna, med elleve gylne epler i en kurv på sitt vakre hode, og deretter fulgte heltene og damene to og to med sine gaver.

# book_id: global-gutenberg-translation-dc09b182525a4ed98f58a3598bfb15a1
# book_title: Frey
# chapter_id: 1-frey
# chapter_title: Frey
# book_page: 9 / 9
# chapter_page: 9
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Rundt dem flokket alvene seg, slitende under vekten av sine offergaver. Det krevde tjue små mennesker å bære én gave, og likevel var ingen av dem større enn et barns fingernegl. Lattermildt, mens de sang og danset, gikk de inn i den varme skogen, og hver sommerblomst sendte en søt duft etter dem. Alt på jorden smilte til Frey og Gerdas bryllupsdag, bare – da alt var over, og alle hadde dratt hjem, og månen skinte kaldt inn i skogen – virket det som om Vanene snakket med hverandre.

"Odin," sa en stemme, "gav sitt øye for visdom, og vi har sett at det var vel gjort."

"Frey," svarte den andre, "har gitt sitt sverd for lykke. Det kan være godt å være ubevæpnet mens solen skinner og de lyse dagene varer; men når Ragnarök kommer, og sønnene av Muspell rir ned til den siste kampen, vil ikke Frey angre på sitt sverd?"

Frey framstår som sommerguden, og villsvinet var hellig for ham fordi det, ved å rive opp jorden med sine støttenner, symboliserte jordbruket og tilbakekomsten av såtidspunktet. Gerda skal forestille den frosne jorden, som Sommeren, sett fra det fjerne, elsker og frir til for å få henne i sin favn. Lysglimtet over himmelen fra den oppløftede kjempejomfruens armer forklares som nordlyset som glitrer fra den ene enden av himmelen til den andre. Frey skiller seg av med sitt sverd for å vinne Gerda – dette hentydes til i begge Eddaene som om det var galt eller i hvert fall svært uklokt. "Når sønnene av Muspell kommer ved Ragnarök," sies det, og Frey skal møte Surtur i kamp, "da vil du, ulykkelige, ikke ha noe å kjempe med." Skipet Skidbladnir sies å ha blitt laget av fire dverger i tidens begynnelse; det hentydes til i et dikt som er sitert tidligere. Draupnir nevnes ikke i Eddaen i forbindelse med Frey og Gerda.