Tobins håndflate

# book_id: global-gutenberg-translation-8ef84317f4514cd7bc5e8efe2a8a7ef6
# book_title: Tobins håndflate
# chapter_id: 1-tobins-handflate
# chapter_title: Tobins håndflate
# book_page: 1 / 8
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Tobin og jeg, vi to, dro ned til Coney Island en dag, for vi hadde fire dollar mellom oss, og Tobin trengte noe som kunne distrahere ham. For der var Katie Mahorner, hans elskede fra County Sligo, som hadde vært savnet siden hun hadde reist til Amerika tre måneder tidligere med to hundre dollar av sine egne sparepenger og hundre dollar fra salget av Tobins arvede eiendom, en fin hytte og en gris på Bog Shannaugh. Og siden brevet Tobin hadde fått, hvor det stod at hun var på vei til ham, hadde han ikke hørt eller sett noe som helst fra Katie Mahorner. Tobin annonserte i avisene, men ingenting kunne finnes om jenta.

Så dro Tobin og jeg til Coney Island, i den tro at en tur på karusellene og lukten av popkorn kanskje kunne løfte humøret hans.

Men Tobin var en sta mann, og sorgen satt som lim i kroppen hans. Han skar tenner mot de gråtende ballongene; han forbannet filmene; og selv om han drakk hver gang noen ba ham om det, foraktet han Punch og Judy, og var klar til å slå til de som tok bilder av ham med et tintype-kamera da de kom.

Så fikk jeg ham bort til en sidegate på strandpromenaden, hvor attraksjonene var noe mindre voldelige. Ved en liten bod på seks ganger åtte meter stanset Tobin, med et mer menneskelig uttrykk i øynene.

«Det er her,» sa han, «her skal jeg bli underholdt. Jeg skal få håndflaten min undersøkt av den vidunderlige håndleseren fra Nilen, og se om det som skal skje, vil skje.»

Tobin trodde på tegn og det unaturlige i naturen.

Han hadde merkelige overbevisninger om svarte katter, lykketall og værmeldingene i avisene.

Vi gikk inn i den forheksede hønsegården, som var mystisk pyntet med rødt tøy og bilder av hender med linjer som krysset dem som på et jernbanekart. Skiltet over døren sa at det var Madame Zozo, den egyptiske håndleseren. Inne satt en feit kvinne i en rød genser med broderier av krokker og vesener på. Tobin ga henne ti cent og rakte fram den ene hånden sin. Hun løftet Tobins hånd, som var som hoven til en drayhest, og undersøkte den for å se om det var en stein i håndflaten eller en støpt sko han hadde kommet for å få fjernet.

"Man," sier denne Madame Zozo, "skjebnelinjen din viser —"

# book_id: global-gutenberg-translation-8ef84317f4514cd7bc5e8efe2a8a7ef6
# book_title: Tobins håndflate
# chapter_id: 1-tobins-handflate
# chapter_title: Tobins håndflate
# book_page: 2 / 8
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Det er slett ikke foten min," sier Tobin og avbryter. "Visst, den er ingen skjønnhet, men du holder håndflaten min."

"Linjen viser," sier kvinnen, "at du ikke har nådd din alder uten uflaks. Og det kommer mer. Venusfjellet — eller er det et blåmerke fra en stein? — viser at du har vært forelsket. Det har vært problemer i livet ditt på grunn av din kjæreste."

"Det er Katie Mahorner hun har referanser til," hvisker Tobin til meg med høy stemme ut mot siden.

"Jeg ser," sier håndleseren, "mye sorg og lidelse med en du ikke kan glemme. Jeg ser at linjene peiler inn på bokstaven K og bokstaven M i navnet hennes."

"Hysj!" sier Tobin til meg, "hører du det?"

"Pass deg," fortsetter håndleseren, "for en mørkhudet mann og en lyshåret kvinne; for de vil begge bringe deg trøbbel. Du skal snart ut på en reise til sjøs og lide et økonomisk tap. Jeg ser én linje som bringer lykke. Det kommer en mann inn i livet ditt som vil bringe deg flaks. Du vil kjenne ham igjen når du ser ham på den krokete nesen hans."

"Er navnet hans skrevet ned?" spør Tobin. "Det vil være praktisk når vi skal hilse på ham, når han kommer for å dumpe av seg flaksen."

"Navnet hans," sier håndleseren, mens hun ser ettertenksom ut, "er ikke skrevet ned i linjene, men de tyder på at det er et langt navn, og bokstaven 'o' bør være med i det. Det er ingenting mer å si. God kveld. Ikke blokker døren."

"Det er utrolig hvordan hun vet," sier Tobin mens vi går mot brygga.

Da vi klemte oss gjennom porten, stakk en svart mann den opplyste sigaren sin mot Tobins øre, og det oppsto bråk. Tobin slo ham i nakken, og kvinnene skrek, og ved hjelp av hurtig tankevirksomhet dro jeg den lille mannen ut av veien før politiet kom. Tobin var alltid i dårlig humør når han koste seg.

# book_id: global-gutenberg-translation-8ef84317f4514cd7bc5e8efe2a8a7ef6
# book_title: Tobins håndflate
# chapter_id: 1-tobins-handflate
# chapter_title: Tobins håndflate
# book_page: 3 / 8
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

På båten tilbake, da mannen ropte "Hvem vil ha den kjekke kelneren?", prøvde Tobin å erklære seg skyldig, mens han følte en trang til å blåse skummet av en skål med såpevann, men da han stakk hånden i lommen, oppdaget han at han var frikjent på grunn av manglende bevis. Noen hadde tuklet med vekslepengene hans under oppstyret. Så satt vi, tørket, på stolene og lyttet til italienerne som spilte på dekk. Om noe var Tobin enda mer nedfor og mindre fornøyd med uflaksen sin enn da vi startet.

På et sete mot rekkverket satt en ung kvinne kledd på en måte som passet til røde biler, med hår i fargen på usmokt meerschaum. Da han gikk forbi, sparket Tobin henne i foten uten å mene det, og siden han var høflig mot damer når han hadde drukket, prøvde han å vri hatten sin mens han ba om unnskyldning. Men han slo den av, og vinden bar den over bord.

Tobin kom tilbake og satte seg, og jeg begynte å holde øye med ham, for mannens ulykker ble stadig hyppigere. Når uflaksen presset ham så hardt, hadde han en tendens til å sparke den best kledde mannen han kunne se, og prøve å ta kommandoen over båten.

Om et øyeblikk grep Tobin tak i armen min og sa, opphisset: "Jawn," sa han, "vet du hva vi holder på med? Vi skal ut på en seiltur."

"Så nå," sa jeg, "behersk deg. Båten legger til kai om ti minutter."

"Se," sa han, "på den lyse damen på benken. Og har du glemt den svarte mannen som brente øret mitt? Og er ikke pengene jeg hadde borte – det var en dollar og sekstifem cent?"

Jeg tenkte at han bare oppsummerte katastrofene sine for å kunne bli voldelig med god grunn, slik menn gjør, og jeg prøvde å få ham til å forstå at slike ting var bagateller.

# book_id: global-gutenberg-translation-8ef84317f4514cd7bc5e8efe2a8a7ef6
# book_title: Tobins håndflate
# chapter_id: 1-tobins-handflate
# chapter_title: Tobins håndflate
# book_page: 4 / 8
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Hør," sier Tobin. "Du har ingen øre for profetiens gave eller for de inspirertes mirakler. Hva fortalte spåkvinnen deg ut fra min hånd? 'Det kommer til å gå i oppfyllelse for dine øyne.' 'Se deg for,' sa hun, 'for en mørkhudet mann og en lyshåret kvinne; de vil bringe deg ulykke.' Har du glemt den svarte mannen, selv om han fikk noe av det tilbake fra min knyttneve? Kan du vise meg en lyshåret kvinne som den blonde damen som var årsaken til at hatten min falt i vannet? Og hvor er dollaren og sekstifem centene jeg hadde i vesten min da vi forlot skytebanen?"

Slik Tobin formulerte det, så det ut til å bekrefte spåkunsten, selv om det for meg så ut som disse ulykkene kunne skje med hvem som helst på Coney uten implikasjoner av håndlesing.

Tobin reiste seg og gikk rundt på dekk, mens han nøye betraktet passasjerene med sine små, røde øyne. Jeg spurte ham om tolkningen av bevegelsene hans. Man vet aldri hva Tobin har i tankene før han begynner å sette det ut i livet.

"Du burde vite," sier han, "at jeg arbeider med å oppnå den frelsen som er lovet gjennom linjene i håndflaten min. Jeg ser etter mannen med den krokete nesen som skal bringe oss lykken. Det er alt som vil redde oss. Jawn, har du noen gang sett en gjeng med skurker med en mer rett nese enn den blonde damen som var årsaken til at hatten min falt i vannet?"

"Det var båten som gikk klokken ni-tretti, og vi gikk i land og gikk oppover byen gjennom Twenty-second Street, mens Tobin var uten hatt."

På et gatehjørne, stående under et gasslys og mens han så opp mot månen over den hevede veien, stod det en mann.

En høy mann var han, kledd pent, med en sigar mellom tennene, og jeg så at nesen hans hadde to buer fra neseryggen til spissen, som en slanges vridning.

Tobin så det samtidig, og jeg hørte ham puste tungt som en hest når man tar av salen. Han gikk rett bort til mannen, og jeg fulgte etter ham.

"God natt til deg," sier Tobin til mannen. Mannen tok ut sigaren og kom med høflige komplimenter.

"Vil du gi oss navnet ditt," spør Tobin, "og la oss se på lengden på det? Det kan være vår plikt å bli kjent med deg."

"Mitt navn," sier mannen høflig, "er Friedenhausman – Maximus G. Friedenhausman."

# book_id: global-gutenberg-translation-8ef84317f4514cd7bc5e8efe2a8a7ef6
# book_title: Tobins håndflate
# chapter_id: 1-tobins-handflate
# chapter_title: Tobins håndflate
# book_page: 5 / 8
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Det er den rette lengden," sier Tobin. "Staver du det med en 'o' noe sted underveis?"

"Det gjør jeg ikke," sier mannen.

"Kan du stave det med en 'o'?" spør Tobin, som begynner å bli urolig.

"Hvis samvittigheten din," sier mannen med nesen, "er lite velvillig innstilt overfor utenlandske uttrykk, kan du kanskje, for din egen del, smugle inn bokstaven i den nest siste stavelsen."

"Det er greit," sier Tobin. "Du er i nærvær av Jawn Malone og Daniel Tobin."

"Det er høyt verdsatt," sier mannen, med en bukket hilsen. "Og nå, siden jeg ikke kan forestille meg at dere ville arrangere en stavekonkurranse på gatehjørnet, vil dere vel kunne gi meg noen rimelige grunner til at dere er her?"

"Ifølge de to tegnene," svarer Tobin, og prøver å forklare, "som dere viser frem i henhold til tolkningen fra den egyptiske håndleseren, ut fra håndflaten min, har dere blitt utvalgt til å motvirke ulykkestegnene som fører til den svarte mannen og den blonde kvinnen med føttene i kors i båten, i tillegg til det økonomiske tapet på én dollar og femti cent – alt dette er så langt oppfylt i henhold til Hoyle."

Mannen sluttet å røyke og så på meg.

"Har dere noen tillegg til denne uttalelsen?" spør han. "Eller er dere også en av dem? Jeg tenkte ut fra utseendet deres at dere kanskje hadde ham som leder."

"Ingen," sier jeg til ham. "Bortsett fra at slik som én hestesko ligner på en annen, er også dere selve bildet på flaks, slik det ble spådd av min venns hånd. Hvis ikke, kan det hende at linjene i Dannys hånd har blitt krysset; jeg vet ikke."

"Det er to av dere," sier mannen med nesen, mens han kikket opp og ned for å se om det var noen politimenn i sikte. "Jeg har kost meg enormt i deres selskap. God natt."

Med det stakk han sigaren i munnen og gikk over gaten, mens han gikk raskt. Men Tobin holdt seg tett ved den ene siden av ham, og jeg ved den andre.

"Hva!" sier han, mens han stoppet opp på den andre siden av gaten og dro hatten bakover. "Følger dere etter meg? Jeg sier dere," sier han, veldig høyt, "jeg er stolt over å ha møtt dere. Men jeg ønsker å bli kvitt dere. Jeg er på vei hjem."

# book_id: global-gutenberg-translation-8ef84317f4514cd7bc5e8efe2a8a7ef6
# book_title: Tobins håndflate
# chapter_id: 1-tobins-handflate
# chapter_title: Tobins håndflate
# book_page: 6 / 8
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Gjør det," sier Tobin og lener seg mot ermet sitt. "Gå hjem, du. Og jeg skal sitte ved døren til huset ditt til du kommer ut i morgen tidlig. For det hviler på deg å avverge forbannelsen fra den svarte mannen og den blonde kvinnen, og det økonomiske tapet på grunn av tallet 165."

"Det er en merkelig hallusinasjon," sier mannen og vender seg mot meg som en mer fornuftig galning. "Hadde det ikke vært bedre å få ham hjem?"

"Hør her, mann," sier jeg til ham. "Daniel Tobin er like fornuftig som han alltid har vært. Kanskje er han litt forvirret fordi han har drukket nok til å bli forstyrret, men ikke nok til å få tilbake forstanden, men han følger bare den legitime banen for sine overtroer og sine omstendigheter, noe jeg skal forklare deg." Deretter fortalte jeg faktaene om spådamen og hvordan mistankens pekefinger peiler inn på ham som et redskap for lykke. "Nå, forstå," konkluderte jeg, "min posisjon i denne situasjonen. Jeg er vennen til vennen min Tobin, ifølge min tolkning. Det er lett å være venn med den velstående, for det lønner seg; det er ikke vanskelig å være venn med den fattige, for man blir oppblåst av takknemlighet og får bildet sitt trykket mens man står foran et leiegårdsbygg med en sekk kull og et foreldreløst barn i hver hånd. Men det krever kunst å være en sann venn til en født tosk.

Og det er det jeg gjør," sier jeg, "for etter min mening finnes det ingen skjebne som kan leses fra håndflaten min som ikke ble skrevet der med håndtaket på en hakke. Og selv om du har den skjeveste nesen i New York City, tviler jeg på at alle spåmennene som driver virksomhet kunne melke lykke ut av deg. Men linjene i Dannys hånd peilte rett mot deg, og jeg skal hjelpe ham med å eksperimentere med deg til han er overbevist om at du er tørket."

Deretter begynte mannen plutselig å le. Han lente seg mot et hjørne og lo kraftig. Så klappet han meg og Tobin på ryggen og tok oss ved en arm hver.

# book_id: global-gutenberg-translation-8ef84317f4514cd7bc5e8efe2a8a7ef6
# book_title: Tobins håndflate
# chapter_id: 1-tobins-handflate
# chapter_title: Tobins håndflate
# book_page: 7 / 8
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Det er min feil," sier han. "Hvordan kunne jeg forvente at noe så fint og vidunderlig skulle dukke opp for meg rundt hjørnet? Jeg var nær ved å bli funnet uverdig. Rett ved siden av," sier han, "er det en kafé, koselig og egnet for underholdning av særegne personligheter. La oss gå dit og ta en drink mens vi diskuterer mangelen på det kategoriske."

Så sier han at han skal følge meg og Tobin til bakrommet på en saloon, bestiller drinkene og legger pengene på bordet. Han ser på meg og Tobin som om vi var brødrene hans, og vi tar oss en sigar.

"Dere må vite," sier mannen med skjebnen i sine hender, "at min vei i livet er det som kalles den litterære. Jeg vandrer rundt om natten og søker etter særegne personligheter blant massene og etter sannheten i himmelen over oss. Da dere kom over meg, betraktet jeg den opphøyde veien i sammenheng med nattens hovedlys. Hurtigtrafikken er poesi og kunst: månen er bare et kjedelig, tørt legeme som beveger seg mekanisk. Men dette er private meninger, for innenfor litteraturens verden er forholdene omvendte. Jeg håper å skrive en bok som skal forklare de merkelige tingene jeg har oppdaget i livet."

"Dere skal skrive om meg i en bok," sier Tobin, avskydd; "skal dere skrive om meg i en bok?"

"Det skal jeg ikke," sier mannen, "for bøkene vil ikke romme dere. Ikke ennå. Det beste jeg kan gjøre er å nyte dere selv, for tiden er ikke moden for å overvinne trykkens begrensninger. Dere ville se fantastiske ut i trykt form. Helt alene må jeg drikke denne gledens beger. Men jeg takker dere, gutter; jeg er virkelig takknemlig."

"Snakket deres," sier Tobin, mens han blåser gjennom barten og slår i bordet med knyttneven, "er en skamplett på min tålmodighet. Det var lovet flaks fra nesetippen deres, men dere bærer frukt som lyden av en tromme. Dere ligner, med deres støy av bøker, vinden som blåser gjennom en sprekk. Ja, nå skulle jeg tro at håndflaten min løy, hadde det ikke vært for at den svarte mannen og den blonde kvinnen kom til live –"

# book_id: global-gutenberg-translation-8ef84317f4514cd7bc5e8efe2a8a7ef6
# book_title: Tobins håndflate
# chapter_id: 1-tobins-handflate
# chapter_title: Tobins håndflate
# book_page: 8 / 8
# chapter_page: 8
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Whist!", sier den høye mannen; "ville dere la dere forlede av fysiognomi? Min nese vil gjøre det den kan innenfor rimelighetens grenser. La oss få disse glassene fylt opp igjen, for det er godt å holde særegenheter godt fuktet, ettersom de er utsatt for forfall i en tørr moralsk atmosfære."

Så gjorde litteraturmannen, etter min mening, det rette, for han betalte, muntert, for alt, ettersom min og Tobins kapital var oppbrukt etter forutsetningene. Men Tobin var opprørt og drakk i stillhet, mens det røde skinte i øyet hans.

Etter hvert gikk vi ut, for klokken var elleve, og sto litt på fortauet. Så sa mannen at han måtte dra hjem, og inviterte meg og Tobin til å gå den veien. Vi kom til en sidegate to kvartaler unna, hvor det var en rekke med murhus med høye trapper og jernstakitt. Mannen stoppet ved et av dem og så opp på de øverste vinduene, som han fant mørke.

"Dette er min ydmyke bolig," sier han, "og jeg begynner å skjønne av tegnene at min kone har lagt seg for å sove. Derfor vil jeg våge meg på litt gjestfrihet. Det er mitt ønske at dere går inn i kjellerrommet, hvor vi spiser, og nyter litt forfriskninger. Det vil være litt godt, kaldt fjærkre og ost, samt en flaske eller to med øl. Dere er velkomne til å gå inn og spise, for jeg står i gjeld til dere for underholdningen."

Min og Tobins appetitt og samvittighet var innstilt på forslaget, selv om det var vanskelig for Danny å overvinne sine overtroiske forestillinger om at noen få drinker og en kald lunsj skulle representere den lykken som var lovet av håndflaten hans.

"Gå ned trappene," sier mannen med den krokete nesen, "så går jeg inn gjennom døren ovenfor og slipper dere inn. Jeg vil be den nye jenta vi har på kjøkkenet," sier han, "om å lage dere en kanne med kaffe som dere kan drikke før dere går. Det er fin kaffe Katie Mahorner lager for en ny jente som nettopp kom for tre måneder siden. Kom inn," sier mannen, "så sender jeg henne ned til dere."