En hunds historie

# book_id: global-gutenberg-translation-e9b45890d71a463b8709d2a02fda5946
# book_title: En hunds historie
# chapter_id: 1-en-hunds-historie
# chapter_title: En hunds historie
# book_page: 1 / 13
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Min far var en St. Bernard, min mor var en collie, men jeg er presbyterianer. Dette er det moren min fortalte meg, for jeg kjenner ikke til disse fine forskjellene selv. For meg er de bare fine, store ord som ikke betyr noe. Moren min hadde en forkjærlighet for slike ord; hun likte å si dem og se andre hunder se overrasket og misunnelige ut, mens de lurte på hvordan hun hadde fått så mye utdanning. Men det var faktisk ingen ekte utdanning; det var bare fasade: hun lærte ordene ved å lytte i spisestuen og salongen når det var selskap, og ved å følge med barna til søndagsskolen og lytte der. Og hver gang hun hørte et stort ord, gjentok hun det for seg selv mange ganger, slik at hun klarte å huske det til det ble en dogmatisk sammenkomst i nabolaget; da tok hun det frem og overrasket og forvirret dem alle, fra den minste valpen til mastiffen, noe som belønnet henne for all strevet.

Hvis det var en fremmed til stede, var han nesten garantert mistenksom, og når han hadde fått pusten igjen, spurte han henne hva ordet betydde. Og hun fortalte ham det alltid. Han hadde aldri forventet dette, men trodde at han skulle avsløre henne; så da hun fortalte ham det, var det han som så skamfull ut, mens han hadde trodd at det skulle være hun. De andre ventet alltid på dette, og var glade og stolte av henne, for de visste hva som skulle skje, fordi de hadde erfaring med det. Når hun fortalte betydningen av et stort ord, ble de alle så oppslukt av beundring at ingen av hundene kom på tanken å tvile på om det var det rette ordet; og det var naturlig, for det ene var at hun svarte så raskt at det virket som om et ordbok snakket, og det andre var at hvor skulle de ellers finne ut om det var riktig eller ikke? For hun var den eneste kultiverte hunden som fantes.

# book_id: global-gutenberg-translation-e9b45890d71a463b8709d2a02fda5946
# book_title: En hunds historie
# chapter_id: 1-en-hunds-historie
# chapter_title: En hunds historie
# book_page: 2 / 13
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Etter hvert, da jeg ble eldre, kom hun en gang hjem med ordet «uintelektuell» og brukte det flittig hele uken ved ulike sammenkomster, noe som skapte mye ulykkelighet og nedstemthet. Det var på denne tiden jeg la merke til at hun i løpet av den uken ble spurt om betydningen av ordet ved åtte forskjellige sammenkomster, og hver gang kom hun med en ny definisjon, noe som viste meg at hun hadde mer skarpsindighet enn kultur, selv om jeg selvfølgelig ikke sa noe om det. Hun hadde ett ord som hun alltid hadde klart for seg, som en livbøye, et slags nøkkelord hun kunne ta i bruk når hun risikerte å bli skylt over bord på et uventet vis – det var ordet «synonym».

Når hun tilfeldigvis trakk frem et langt ord som hadde hatt sin tid uker tidligere, og hvor de forberedte betydningene allerede var havnet på søppelhaugen hennes, ville det selvfølgelig gjøre den fremmede forvirret i et par minutter; så kom han til seg selv, og innen den tid var hun allerede langt borte, på en annen kurs, og forventet ingenting. Så når han ropte ut til henne og ba henne forklare, kunne jeg (den eneste som visste om hennes spill) se lerretet hennes flimre et øyeblikk – men bare et øyeblikk – så ble det strukket stramt og fullt igjen, og hun sa, like rolig som en sommerdag: «Det er synonymt med overflødighet», eller et eller annet gudløst, langt ord av den typen, og gikk rolig videre og seilte bort på neste kurs, fullstendig komfortabel, vet du, og etterlot den fremmede med et blasfemisk og flau uttrykk, mens de innvidde skramlet med halene i takt og hadde ansiktene sine forvandlet av en hellig glede.

# book_id: global-gutenberg-translation-e9b45890d71a463b8709d2a02fda5946
# book_title: En hunds historie
# chapter_id: 1-en-hunds-historie
# chapter_title: En hunds historie
# book_page: 3 / 13
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Og det var det samme med fraser. Hun dro med seg hele fraser hjem, hvis de hadde en storslagen klang, og spilte dem seks kvelder og to matinéforestillinger, og forklarte dem på en ny måte hver gang – noe hun måtte gjøre, for alt hun brydde seg om var frasen; hun var ikke interessert i hva den betydde, og visste at de dustene uansett ikke hadde vett nok til å skjønne det. Ja, hun var en skikkelig klovn! Hun ble så modig at hun ikke var redd for noe lenger; hun hadde så stor tillit til disse skapningenes uvitenhet. Hun kom til og med med anekdoter som hun hadde hørt familien og middagsgjestene le og rope av; og som regel klarte hun å koble kjernen i den ene historien til kjernen i en annen historie, selv om det selvsagt ikke passet og ikke hadde noen poeng.

Og når hun kom med den kjernen, falt hun over ende og rullet rundt på gulvet og lo og bjeffet på den mest vanvittige måten, mens jeg kunne se at hun undret seg for seg selv over hvorfor det ikke virket like morsomt som da hun først hørte det. Men ingen skade skjedde; de andre rullet og bjeffet også, i det stille flaue over seg selv fordi de ikke skjønte poenget, og uten noen gang å mistenke at feilen ikke lå hos dem, og at det ikke fantes noe poeng å se.

Av disse tingene kan man se at hun hadde en ganske forfengelig og lettsindig karakter; likevel hadde hun dyder, og nok av dem til å veie opp for det, tror jeg. Hun hadde et godt hjerte og var vennlig av vesen, og bar aldri nag for urett som ble gjort mot henne, men glemte det lett og la det bak seg. Og hun lærte barna sine sin vennlige måte, og av henne lærte vi også å være modige og handle raskt i farens stund, og ikke å flykte, men å møte den faren som truet venn eller fremmed, og å hjelpe vedkommende så godt vi kunne uten å tenke på hva det kunne koste oss. Og hun lærte oss dette, ikke bare med ord, men ved sitt eksempel, og det er den beste måten – den tryggeste og den mest varige. Hvorfor, de modige tingene hun gjorde, de fantastiske tingene!

# book_id: global-gutenberg-translation-e9b45890d71a463b8709d2a02fda5946
# book_title: En hunds historie
# chapter_id: 1-en-hunds-historie
# chapter_title: En hunds historie
# book_page: 4 / 13
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Hun var rett og slett en soldat; og så ydmyk omkring det – vel, man kunne ikke la være å beundre henne, og man kunne ikke la være å etterligne henne; ikke engang en King Charles-spaniel kunne forbli fullstendig avskyelig i hennes selskap. Så, som man ser, var det mer ved henne enn bare hennes utdannelse.

Da jeg endelig var blitt voksen, ble jeg solgt og ført bort, og jeg så henne aldri igjen. Hun var knust av sorg, og det var jeg også, og vi gråt; men hun trøstet meg så godt hun kunne, og sa at vi var sendt til denne verden for et klokt og godt formål, og måtte gjøre vår plikt uten å klage, ta livet som vi fant det, leve det for andres beste, og ikke bry oss om resultatene; de var ikke vår sak. Hun sa at mennesker som gjorde slik, ville få en edel og vakker belønning etter hvert i en annen verden, og selv om vi dyrene ikke skulle komme dit, ville det å gjøre det gode og rette uten belønning gi våre korte liv en verdighet og en stolthet som i seg selv ville være en belønning.

Hun hadde lært disse tingene litt etter litt da hun hadde gått på søndagsskolen sammen med barna, og hadde lagt dem inn i minnet sitt mer nøye enn hun hadde gjort med de andre ordene og uttrykkene; og hun hadde studert dem grundig, for sin egen og vår skyld. Av dette kan man se at hun hadde et klokt og gjennomtenkt sinn, selv om det var så mye lettsindighet og forfengelighet i det.

Så tok vi avskjed med hverandre, og så hverandre for siste gang gjennom tårene våre; og det siste hun sa – som hun hadde spart til slutt for at jeg skulle huske det bedre, tror jeg – var: «Til minne om meg: Når det kommer en tid med fare for andre, tenk ikke på deg selv, tenk på moren din, og gjør som hun ville gjort.»

Tror du jeg kunne glemme det? Nei.

# book_id: global-gutenberg-translation-e9b45890d71a463b8709d2a02fda5946
# book_title: En hunds historie
# chapter_id: 1-en-hunds-historie
# chapter_title: En hunds historie
# book_page: 5 / 13
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Det var et så sjarmerende hjem! – mitt nye; et flott, stort hus, med bilder, delikate dekorasjoner og kostbare møbler, og ingen mørke noe sted, men hele villmarken av utsøkte farger opplyst av flomlignende solskinn; og den romslige eiendommen rundt det, og den store hagen – å, gressplen, edle trær og blomster, uten ende! Og jeg ble behandlet som et medlem av familien; og de elsket meg, og koste med meg, og ga meg ikke noe nytt navn, men kalte meg ved mitt gamle navn som var kjært for meg fordi moren min hadde gitt meg det – Aileen Mavoureen.

Hun hadde hentet det fra en sang; og familien Gray kjente den sangen, og sa at det var et vakkert navn.

Fru Gray var tretti år gammel, og så søt og så nydelig at du ikke kan forestille deg det; og Sadie var ti år gammel, og akkurat som moren sin, bare en bedårende, slank liten kopi av henne, med rødbrunt hår som hang nedover ryggen hennes, og korte kjoler; og babyen var ett år gammel, og lubben og fregnet, og glad i meg, og kunne aldri få nok av å dra meg i halen og klemme meg, og le ut sin uskyldige glede; og herr Gray var åtte og tretti år gammel, høy og slank og kjekk, litt skallet foran, våken, rask i bevegelsene, forretningsmessig, punktlig, bestemt, usentimental, og med den typen skarpt, meislet ansikt som bare ser ut til å glitre og gnistre av iskaltt intellekt!

# book_id: global-gutenberg-translation-e9b45890d71a463b8709d2a02fda5946
# book_title: En hunds historie
# chapter_id: 1-en-hunds-historie
# chapter_title: En hunds historie
# book_page: 6 / 13
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Han var en anerkjent vitenskapsmann. Jeg vet ikke hva ordet betyr, men moren min ville vite hvordan man brukte det og oppnådde resultater. Hun visste hvordan man kunne gjøre en rotterterrier nedfor med det og få en skjødehund til å angre at den kom. Men det var ikke den beste; den beste var Laboratory. Moren min kunne organisere et fond med den som ville flå skattebetalerne for hele beløpet. Laboratoriet var ikke en bok, et bilde eller et sted man kunne vaske hendene sine, slik som høyskolens presidents hund sa – nei, det var toalettet; laboratoriet var noe helt annet, og var fylt med glass, flasker, elektriske apparater, ledninger og merkelige maskiner; og hver uke kom andre forskere dit og satt der, brukte maskinene, diskuterte og gjorde det de kalte eksperimenter og oppdagelser; og ofte var jeg der også og stod og lyttet og prøvde å lære, for morens skyld og til minne om henne, selv om det var smertefullt for meg, ettersom jeg innså hva hun gikk glipp av i livet sitt og jeg ikke fikk noe som helst ut av det; for uansett hvor hardt jeg prøvde, klarte jeg aldri å forstå noe som helst av det.

Andre ganger lå jeg på gulvet i fruens arbeidsrom og sov, mens hun forsiktig brukte meg som fotskammel, vel vitende om at det gledet meg, for det var en form for kjærtegn; andre ganger tilbrakte jeg en time i barnerommet og ble godt bustet og gjort glad; andre ganger stod jeg ved barnesengen der, mens babyen sov og barnepiken var ute i noen minutter for å ordne babyens ærender; andre ganger løp og lekte jeg rundt på eiendommen og i hagen sammen med Sadie til vi var utslitte, for så å slumre bort på gresset i skyggen av et tre mens hun leste boken sin; andre ganger dro jeg på besøk til nabohundene – for det var noen svært hyggelige ikke langt unna, og én som var svært kjekk, høflig og grasiøs, en krøllhåret irsk setter ved navn Robin Adair, som var presbyterianer som meg, og tilhørte den skotske presten.

# book_id: global-gutenberg-translation-e9b45890d71a463b8709d2a02fda5946
# book_title: En hunds historie
# chapter_id: 1-en-hunds-historie
# chapter_title: En hunds historie
# book_page: 7 / 13
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Tjenerne i huset vårt var alle snille mot meg og glad i meg, og derfor var livet mitt, som du ser, et behagelig liv. Det kunne ikke finnes en gladere hund enn meg, heller ikke en mer takknemlig. Dette vil jeg si om meg selv, for det er bare sannheten: Jeg forsøkte på alle måter å gjøre det som var godt og rett, å hedre min mors minne og hennes lære, og å fortjene den lykken som hadde kommet til meg, så godt jeg kunne.

Etter hvert kom den lille valpen min, og da var begeret mitt fullt, lykken min fullkommen. Det var den kjæreste, lille, vaklende skapningen, så glatt og myk og fløyelsaktig, med så listige, små, klønete poter og så kjærlige øyne og et så søtt og uskyldig ansikt; og det gjorde meg så stolt å se hvordan barna og moren deres forgudet den og koste med den og utbrøt i begeistring over hver eneste lille, vidunderlige ting den gjorde. Det virket for meg som om livet bare var altfor vidunderlig til å –

Så kom vinteren. En dag stod jeg vakt i barnerommet. Det vil si, jeg sov på sengen. Babyen sov i barnesengen, som stod ved siden av sengen, på siden nærmest peisen. Det var den typen seng som hadde et høyt telt over seg, laget av gjennomsiktig stoff som man kunne se gjennom. Fostermoren var ute, og vi to som sov, var alene. En gnist fra peisen ble skutt ut, og den slo ned på skråningen av teltet. Jeg antar at det fulgte en stille stund, så vekket et skrik fra babyen meg, og der flammene fra teltet stod opp mot taket! Før jeg rakk å tenke, hoppet jeg ned på gulvet av redsel, og var på et øyeblikk halvveis til døren; men i det neste halve sekundet runget min mors farvel i ørene mine, og jeg var tilbake på sengen igjen.

Jeg stakk hodet gjennom flammene og dro babyen ut ved midjebåndet, trakk den med meg, og vi falt sammen til gulvet i en sky av røyk; jeg fant et nytt grep og dro det skrikende, lille vesenet med meg ut gjennom døren og rundt hjørnet av gangen, og trakk fortsatt i det, full av begeistring, glede og stolthet, da husbondens stemme ropte:

# book_id: global-gutenberg-translation-e9b45890d71a463b8709d2a02fda5946
# book_title: En hunds historie
# chapter_id: 1-en-hunds-historie
# chapter_title: En hunds historie
# book_page: 8 / 13
# chapter_page: 8
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Bort med deg, forbannede beist!" og jeg hoppet til for å redde meg selv; men han var rasende rask, og jaget meg oppover, idet han slo vilt mot meg med stokken sin. Jeg dukket hit og dit, i redsel, og til slutt traff et kraftig slag mitt venstre frambein, noe som fikk meg til å skrike og falle, for et øyeblikk hjelpeløs; stokken gikk opp for et nytt slag, men kom aldri ned, for pleierens stemme runget vilt ut: "Barnerommet brenner!" og herren skyndte seg bort i den retningen, og mine andre lemmer ble spart. Smerten var grusom, men uansett måtte jeg ikke miste tid; han kunne komme tilbake hvert øyeblikk; så jeg haltet videre på tre bein til den andre enden av hallen, der det var en mørk, liten trapp som førte opp til et loft der gamle esker og lignende ting ble oppbevart, slik jeg hadde hørt, og dit folk sjelden gikk.

Jeg klarte å klatre opp dit, så famlet jeg meg fram gjennom mørket blant haugene av ting, og gjemte meg på det mest hemmelige stedet jeg kunne finne. Det var dumt å være redd der, likevel var jeg det; så redd at jeg holdt meg i ro og knapt så mye som stønnet, selv om det ville ha vært en slik trøst å stønne, for det lindrer smerten, vet du. Men jeg kunne slikke beinet mitt, og det hjalp litt.

I en halv time var det oppstyr nedenunder, rop og skrik og travende fottrinn, og så ble det stille igjen. Stille i noen minutter, og det var en velsignelse for min sjel, for da begynte frykten å avta; og frykt er verre enn smerte – å, mye verre. Så kom en lyd som frøs meg. De kalte på meg – kalte meg ved navn – lette etter meg!

Lyden var dempet av avstanden, men det kunne ikke ta bort skrekken ved den, og det var den mest fryktelige lyden jeg noensinne hadde hørt. Den runget overalt, overalt nedenunder: langs gangene, gjennom alle rommene, i begge etasjene, og i kjelleren og kjellerrommet; så utenfor, og lenger og lenger bort – så tilbake, og rundt hele huset igjen, og jeg trodde det aldri, aldri skulle ta slutt. Men til slutt gjorde det det, timer og timer etter at det svake skumringslyset på loftet for lengst var blitt slettet ut av det dype mørket.

# book_id: global-gutenberg-translation-e9b45890d71a463b8709d2a02fda5946
# book_title: En hunds historie
# chapter_id: 1-en-hunds-historie
# chapter_title: En hunds historie
# book_page: 9 / 13
# chapter_page: 9
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Så, i den velsignede stillheten, forsvant min frykt litt etter litt, og jeg fant ro og sovnet. Det var en god hvile jeg fikk, men jeg våknet før skumringen kom tilbake. Jeg følte meg ganske vel, og nå kunne jeg tenke ut en plan. Jeg lagde en svært god plan: å snike meg helt ned trappen bak huset, gjemme meg bak kjellerdøren, og snike meg ut og flykte når ismannen kom ved daggry, mens han var inne og fylte kjøleskapet; så skulle jeg gjemme meg hele dagen, og begynne reisen min når natten kom; min reise til – vel, hvor som helst hvor de ikke ville kjenne meg igjen og forråde meg til herren. Jeg følte meg nesten munter nå; så tenkte jeg plutselig: Hva skulle livet være uten valpen min!

Det var fortvilelse. Det fantes ingen plan for meg; det så jeg. Jeg måtte bli der jeg var; bli, og vente, og ta imot det som måtte komme – det var ikke min sak; det var slik livet er – moren min hadde sagt det. Så – vel, så begynte ropingen igjen! All min sorg kom tilbake. Jeg sa til meg selv: Herren vil aldri tilgi. Jeg visste ikke hva jeg hadde gjort for å gjøre ham så bitter og så uforsonlig, men jeg tenkte at det var noe en hund ikke kunne forstå, men som var klart for et menneske og fryktelig.

De ropte og ropte – dager og netter, føltes det for meg. Så lenge at sulten og tørsten nesten drev meg til vanvidd, og jeg innså at jeg ble svært svak. Når man er slik, sover man mye, og det gjorde jeg. En gang våknet jeg i en forferdelig skrekk – det føltes for meg som om ropingen var rett der oppe på loftet! Og slik var det: det var Sadies stemme, og hun gråt; navnet mitt falt fra leppene hennes, helt ødelagt, stakkars vesle skapning, og jeg kunne ikke tro mine egne ører av glede da jeg hørte henne si:

"Kom tilbake til oss – å, kom tilbake til oss, og tilgi – alt er så trist uten vår –"

Jeg brøt inn med et så takknemlig lite bjeff, og i neste øyeblikk styrtet og snublet Sadie gjennom mørket og rotet og ropte så familien kunne høre: "Hun er funnet, hun er funnet!"

# book_id: global-gutenberg-translation-e9b45890d71a463b8709d2a02fda5946
# book_title: En hunds historie
# chapter_id: 1-en-hunds-historie
# chapter_title: En hunds historie
# book_page: 10 / 13
# chapter_page: 10
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Dagene som fulgte – vel, de var vidunderlige. Moren, Sadie og tjenerne – ja, de så ut til å forgude meg. De klarte ikke å lage en seng som var fin nok til meg; og når det gjaldt mat, kunne de ikke nøye seg med noe annet enn vilt og delikatesser som var utenfor sesongen; og hver dag strømmet venner og naboer inn for å høre om heltedåden min – det var navnet de brukte på det, og det betyr jordbruk. Jeg husker at moren min en gang trakk meg inn i en hundegård og forklarte det på den måten, men hun sa ikke hva jordbruk var, bortsett fra at det var synonymt med glødende lys fra innsiden; og flere ganger om dagen fortalte fru Gray og Sadie historien til nye tilreisende, og sa at jeg hadde risikert livet mitt for å redde babyens liv, og at vi begge hadde brannskader som bevis på det; og så gikk folk rundt meg og klappet meg og utbrøt i begeistring over meg, og man kunne se stoltheten i øynene til Sadie og moren hennes; og når folk ville vite hvorfor jeg haltet, så de skamfulle ut og skiftet tema, og noen ganger, når folk bombarderte dem med spørsmål om det, så det ut for meg som om de skulle gråte.

Og dette var ikke hele æren; nei, mesterens venner kom, hele tjue av de mest fremstående personene, og hadde meg i laboratoriet og diskuterte meg som om jeg var en slags oppdagelse; og noen av dem sa at det var fantastisk for et stumt dyr, den fineste utstillingen av instinkt de kunne komme på; men mesteren sa, med heftighet: «Det er langt over instinkt; det er fornuft, og mange en mann, privilegert til å bli reddet og få følge deg og meg til en bedre verden i kraft av å eie den, har mindre av det enn dette stakkars, dumme firbeinte dyret som er forutbestemt til å gå til grunne»; og så lo han og sa: «Hvorfor, se på meg – jeg er en sarkasme! Velsigne deg, med all min store intelligens var det eneste jeg klarte å utlede at hunden hadde blitt gal og var i ferd med å ødelegge barnet, mens uten dyrets intelligens – det er fornuft, sier jeg deg! – ville barnet ha omkommet!»

De diskuterte og diskuterte, og jeg var selve midtpunktet for det hele, og jeg ønsket at moren min kunne vite at denne store æren hadde tilfalt meg; det ville ha gjort henne stolt.

# book_id: global-gutenberg-translation-e9b45890d71a463b8709d2a02fda5946
# book_title: En hunds historie
# chapter_id: 1-en-hunds-historie
# chapter_title: En hunds historie
# book_page: 11 / 13
# chapter_page: 11
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Så diskuterte de optikk, som de kalte det, og om en bestemt skade på hjernen ville føre til blindhet eller ikke, men de kunne ikke bli enige om det, og sa at de måtte teste det gjennom eksperimenter etter hvert. Deretter diskuterte de planter, og det interesserte meg, for om sommeren hadde Sadie og jeg plantet frø – jeg hjalp henne med å grave hullene, vet du – og etter mange dager dukket det opp et lite tre eller en blomst, og det var et under hvordan det kunne skje; men det gjorde det, og jeg ønsket at jeg kunne snakke med dem – jeg ville ha fortalt dem om det og vist dem hvor mye jeg visste, og vært helt oppslukt av emnet; men jeg brydde meg ikke om optikken; det var kjedelig, og da de kom tilbake til det igjen, kjente jeg meg utålmodig, og jeg sovnet.

Snart var det vår, og solfylt og behagelig og nydelig, og den snille moren og barna klappet meg og valpen på skulderen og sa farvel, og dro av sted på en reise og et besøk hos slektningene sine, og herren var ingen god selskap for oss, men vi lekte sammen og koste oss, og tjenerne var snille og vennlige, så vi kom godt overens og telte dagene mens vi ventet på familien.

Og en dag kom de mennene igjen og sa: «Nå skal vi teste det», og de tok valpen med til laboratoriet, og jeg haltet også med tre bein, stolt som jeg var, for enhver oppmerksomhet som ble vist valpen, var en glede for meg, selvfølgelig. De diskuterte og eksperimenterte, og plutselig skrek valpen, og de satte ham ned på gulvet, og han gikk vaklende rundt med hodet helt blodig, og herren klappet i hendene og ropte:

«Der, jeg har vunnet – innrøm det! Han er blind som en flaggermus!»

Og de sa alle sammen:

«Det stemmer – du har bevist teorien din, og den lidende menneskeheten skylder deg en stor gjeld fra nå av», og de stimlet sammen rundt ham, klemte hånden hans hjertelig og takknemlig, og roste ham.

# book_id: global-gutenberg-translation-e9b45890d71a463b8709d2a02fda5946
# book_title: En hunds historie
# chapter_id: 1-en-hunds-historie
# chapter_title: En hunds historie
# book_page: 12 / 13
# chapter_page: 12
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Men jeg så eller hørte knapt disse tingene, for jeg løp straks bort til den lille vennen min, og krøp tett inntil den der den lå, og slikket blodet, og den la hodet sitt mot mitt, og jamret mykt, og jeg visste i mitt hjerte at det var en trøst for den i dens smerte og ulykke å kjenne morens berøring, selv om den ikke kunne se meg. Så sank den ned etter en stund, og den lille fløyelsnosen hvilte på gulvet, og den var stille og beveget seg ikke lenger.

Snart sluttet herren å diskutere et øyeblikk, ringte på tjeneren og sa: «Grav den ned i det lengste hjørnet av hagen», og fortsatte så diskusjonen, og jeg travet etter tjeneren, svært glad og takknemlig, for jeg visste at valpen var fri fra smerten nå, fordi den sov. Vi gikk langt inn i hagen til den lengste enden, der barna og barnepiken og valpen og jeg pleide å leke om sommeren i skyggen av et stort almtre, og der gravde tjeneren et hull, og jeg så at han skulle plante valpen, og jeg var glad, for den skulle vokse opp og bli en fin, kjekk hund, som Robin Adair, og bli en vakker overraskelse for familien når de kom hjem; så prøvde jeg å hjelpe ham med å grave, men mitt lamme ben dugde ikke, for det var stivt, vet du, og man må ha to, ellers nytter det ikke. Da tjeneren var ferdig og hadde dekket over lille Robin, klappet han meg på hodet, og det var tårer i øynene hans, og han sa: «Stakkars lille hund, du reddet barnet hans!»

Jeg har ventet i to hele uker, og han dukker ikke opp! Den siste uken har en frykt snikket seg over meg. Jeg tror det ligger noe forferdelig i dette. Jeg vet ikke hva det er, men frykten gjør meg kvalm, og jeg klarer ikke å spise, selv om tjenerne kommer med den beste maten; og de er så snille mot meg, og kommer til og med om natten og gråter og sier: "Stakkars vovven – gi opp og kom hjem; knus ikke hjertene våre!" Og alt dette skremmer meg enda mer og gjør meg sikker på at noe har skjedd. Og jeg er så svak; siden i går klarer jeg ikke å stå på beina lenger. Og for en time siden sa tjenerne, mens de så mot solen som sank ned bak horisonten og mot nattens kulde som kom snikende, ting jeg ikke kunne forstå, men som ga meg en kald følelse i hjertet.

# book_id: global-gutenberg-translation-e9b45890d71a463b8709d2a02fda5946
# book_title: En hunds historie
# chapter_id: 1-en-hunds-historie
# chapter_title: En hunds historie
# book_page: 13 / 13
# chapter_page: 13
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"De stakkars skapningene! De aner ingenting. De kommer hjem i morgen og vil ivrig spørre etter den lille hunden som gjorde den modige bragden, og hvem av oss vil være sterk nok til å si sannheten til dem: 'Den ydmyke lille vennen er borte, dit dyrene som omkommer tar veien.'"