Tao: Veien og dens kraftWersja dostosowana do wieku

For lenge, lenge siden, før det fantes noe som helst, fantes det noe som var større enn alt. Det var før himmelen og jorden ble til. Det var før dag og natt fikk sine navn. Det var før ord og tanker i det hele tatt fantes.

Dette noe hadde ikke noe navn, for ingen hadde gitt det et. Men hvis vi må kalle det noe, kan vi kalle det Tao. Tao betyr Veien. Det er ikke en vei du kan gå på med føttene dine, men Veien som alt i hele verden følger. Den er som en usynlig elv som renner gjennom alt som lever og puster.

Du kan ikke se Tao, for Tao har ingen farge. Du kan ikke høre Tao, for Tao lager ingen lyd. Du kan ikke ta på Tao, for Tao har ingen form. Likevel er Tao der. Alltid. Overalt. Selv nå, mens du leser dette, er Tao her hos deg.

Tenk på en tom kopp. Det er tomrommet inni som gjør at du kan drikke av den. Uten tomrommet ville det bare vært en solid klump med leire. Tenk på et rom. Det er tomrommet som gjør at du kan bo der, leke der og sove der. Tenk på et hjul. Det er det tomme hullet i midten som får hjulet til å snurre rundt og rundt.

Tao er som det tomrommet. Du ser det ikke, men alt virker på grunn av det. Tao er mor til alt som finnes. Alt du kan se og alt du ikke kan se – trærne som svaier i vinden, fuglene som synger om morgenen, fjellene som rager mot himmelen, havet som bølger frem og tilbake, stjernene som blinker om natten, og deg – alt kommer fra Tao.

Tao er stille og rolig. Den maser ikke. Den stresser ikke. Den bare er. Og fordi den er, blir alt annet til. Uten Tao ville ingenting vært.

En gang for lenge siden levde det en klok konge. Han het ikke noe spesielt, men vi kan kalle ham Den Stille Kongen. Han styrte over et land der folk var glade og fornøyde.

Andre konger hadde mange lover. De hadde store bøker fulle av regler og forskrifter. De hadde strengt soldater som gikk rundt og passet på at alle gjorde som de fikk beskjed om. Hvis noen brøt reglene, ble de straffet hardt. Men Den Stille Kongen hadde nesten ingen lover.

"Har du ikke frykt for at folket ditt skal gjøre opprør?" spurte de andre kongene, bekymret. "Hva om de bare gjør som de vil?"

Den Stille Kongen bare smilte og ristet rolig på hodet. Han var ikke redd.

Den Stille Kongen visste noe som de andre kongene ikke visste. Han visste at når du prøver å tvinge folk til å være snille, blir de ofte slemme i stedet. Men når du lar dem være i fred og stoler på dem, blir de snille av seg selv.

Han var som en far som tar godt vare på barna sine. Han passet på at alle hadde mat på bordet og et trygt sted å sove. Han sørget for at det var rettferdig for alle. Men han maste ikke. Han jaget ikke etter dem med regler og påbud.

Folket i landet hans kjente at kongen stolte på dem. Og fordi han stolte på dem, ville de ikke skuffe ham. De jobbet hardt på åkrene, sådde korn og høstet det inn. De hjalp hverandre når noen trengte det. De sang og lo mens de arbeidet.

Kongen sa en gang, med et lunt smil: "Jeg gjør ingenting, og alt blir gjort."

En dag kom det en annen konge på besøk. Denne kongen var helt motsatt av Den Stille Kongen. Han hadde en enorm hær. Soldatene hans hadde blanke sverd og skinnende spyd. Han hadde krigsvogner trukket av sterke hester og bueskyttere med piler som kunne treffe et eple på lang avstand. Han hadde store trommer som kunne skremme fiendene hans bare ved lyden.

Denne krigerske kongen så seg rundt i Den Stille Kongens land. Han så bønder som arbeidet uten våpen. Han så barn som lekte uten frykt. Han så ingen soldater, ingen vakter, ingen porter på portene.

Han lo hånlig, med hånden på sverdet. "Hvorfor har du ingen soldater?" spurte han. "Jeg kan erobre deg når jeg vil. Jeg kan ta alt du eier, og du kan ikke stoppe meg."

Den Stille Kongen så rolig på ham, uten et spor av frykt.

"Jeg trenger ikke soldater," svarte Den Stille Kongen med myk stemme. "Jeg har noe som er sterkere enn våpen. Jeg har Tao."

Den krigerske kongen ristet på hodet og himlet med øynene. "Tao? Hva er det for noe? Kan det stoppe en pil som suser mot deg? Kan det bryte et sverd i to? Vis meg denne styrken din!"

"Det kan ikke sees og det kan ikke høres," sa Den Stille Kongen. "Men det er sterkere enn noe våpen du noensinne har sett. Det er sterkere enn hæren din, sterkere enn alle hærer i verden til sammen."

Den krigerske kongen lo igjen, høyere denne gangen. Han snudde seg og dro sin vei. Han samlet hæren sin og marsjerte mot Den Stille Kongens land. Han skulle vise ham hva styrke egentlig var.

Men da han kom dit, skjedde det noe rart.

Folket i Den Stille Kongens land var ikke redde. De sto ikke med våpen i hendene. De gråt ikke. De ba ikke om nåde. De bare fortsatte å gjøre det de alltid pleide. De sådde korn på åkrene, som om det var en helt vanlig dag. De sang mens de arbeidet, stemmene deres bar over jordene. Barna lekte ved elven og plasket i vannet.

Den krigerske kongen ble forvirret. Hva var dette for et folk? Hvorfor fryktet de ham ikke? Han hadde den største hæren i hele verden. Alle var redde for ham. Hans rykte gikk foran ham.

Men disse menneskene så på soldatene hans med blanke våpen, og så så de på hverandre, og de smilte rolig. De visste noe som den krigerske kongen ikke visste.

Den krigerske kongen følte seg plutselig dum, som en som har ropt på noen som ikke hører. Alle de blanke sverdene og spydene føltes meningsløse. Han skjønte at du ikke kan erobre et folk som ikke er redd. Du kan ikke krige mot folk som ikke kriger tilbake.

Han snudde hæren sin og dro hjem uten å si et ord. På veien tenkte han på Den Stille Kongen. Han tenkte på Tao. Han skjønte fortsatt ikke helt hva det var, men han forsto at det var noe ekte og kraftig.

Den Stille Kongen hadde vunnet uten å slåss. Det var kraften i Tao.

Den Stille Kongen lærte bort tre ting som han kalte de tre skattene. Han sa at disse tre skattene var viktigere enn alt gull i verden, viktigere enn alle våpen og alle hærer.

Den første skatten var mildhet. Å være mild betyr å være snill, forsiktig og omsorgsfull. Den Stille Kongen sa at mildhet gir mot. Når du er mild, trenger du ikke å være sint for å være modig. Mildhet er en stille styrke.

Den andre skatten var nøysomhet. Å være nøysom betyr å ikke ta mer enn du trenger. Det betyr å være fornøyd med det du har, og ikke alltid ville ha mer. Den Stille Kongen sa at nøysomhet gjør deg raus. Når du ikke trenger så mye selv, har du mer å gi til andre som trenger det.

Den tredje skatten var å ikke være først. Dette betyr å ikke alltid måtte være best, raskest eller viktigst. Det betyr å kunne slippe andre foran i køen, å kunne vente og å kunne lytte. Den Stille Kongen sa at når du ikke prøver å være først, får du respekt. Folk ser at du er klok og ydmyk, og de vil gjerne være sammen med deg.

"Den som vil styre verden," sa Den Stille Kongen en dag, "må ikke blande seg for mye. Det er som å steke små fisk. Hvis du rører for mye i dem, går de i stykker."

Mange år gikk. Den Stille Kongen ble gammel. Håret, som en gang var mørkt, ble hvitt som snø. Hendene, som en gang var sterke, ble skjelvende. Men øynene hans var fortsatt rolige og kloke, som en stille innsjø.

En kveld satt han sammen med folket sitt rundt et bål. Stjernene lyste over dem som små diamanter på en mørk fløyel. Det var helt stille borte fra knitringen fra bålet og den svake lyden av vinden i trærne.

Den Stille Kongen fortalte dem en historie. Det var en historie om en liten landsby. En landsby som var så liten at den ikke engang hadde et navn. Den lå langt inne i skogen, der ingen fant den.

"I den landsbyen," sa han, "bodde det bare noen få mennesker. De hadde båter og vogner, men de brukte dem ikke. For hvor skulle de dra? De hadde alt de trengte der de var."

"De hadde våpen," fortsatte Den Stille Kongen, "men de tok dem aldri frem. For hvem skulle de krige med? De var alle venner og naboer. De hadde ingen fiender.

De hadde ikke noe skriftspråk. Når de trengte å huske noe viktig, knyttet de knuter på et tau. En knute for en ting, to knuter for en annen ting. Det var enkelt, og det fungerte utmerket.

Maten deres var enkel – grønnsaker fra hagen og brød bakt i steinovnen – men de syntes den var søtere enn noe annet de kunne tenke seg. Klærne deres var enkle, laget av ull og lin, men de syntes de var vakrere enn silke. Hjemmene deres var små, med bare et rom og en peis, men de syntes de var koseligere enn de største palasser.

"De hørte hanene gale hos naboen om morgenen," sa Den Stille Kongen. "De hørte hundene bjeffe fra den andre siden av dalen. De visste at naboen var der, bare en kort gåtur unna. Men de dro aldri på besøk.

Vet dere hvorfor?" spurte han, og så seg rundt på folket.

Folket rundt bålet ristet på hodet, nysgjerrige.

"Fordi de var helt fornøyd med sitt eget liv. De trengte ikke å se hva naboen hadde. De trengte ikke å sammenligne seg med andre. De var fornøyde med det de hadde, og det var nok. De ønsket ikke mer enn det de allerede hadde."

Den Stille Kongen smilte varmt. "Det er slik verden skulle være. Ikke mas, ikke jag, ikke krig. Bare vær til, som Tao. Da blir alt bra av seg selv."

Folket rundt bålet smilte tilbake til ham. De forsto ikke helt alt han sa, men de følte at det var sant. Det var en god, varm følelse som spredte seg i brystet deres.

Den kvelden satt de lenge sammen rundt bålet. De snakket ikke så mye. De bare var der. Sammen. Det var rolig og fint. Lyden av bålet knitret, stjernene lyste, og vinden hvisket i grenene.

Den neste morgenen våknet Den Stille Kongen ikke. Han hadde sovnet stille inn i løpet av natten, et smil om munnen. Men folket hans var ikke lei seg. De visste at han var blitt ett med Tao. Han var overalt nå. I vinden som blåste, i trærne som svaiet, i solen som skinte. Han var der fortsatt, på en ny måte.

Årene gikk, som de alltid gjør. Men historien om Den Stille Kongen ble fortalt videre, fra generasjon til generasjon. Den ble fortalt fra foreldre til barn, fra besteforeldre til barnebarn, fra besteforeldre til oldebarn.

Folk lærte seg de tre skattene utenat. De prøvde å være milde mot hverandre. De prøvde å være nøysomme og ikke ta mer enn de trengte. De prøvde å ikke alltid være først, men å slippe andre til.

De lærte at det å være snill er sterkere enn å være sint. De lærte at det å være stille kan være kraftigere enn å rope og skrike. De lærte at det å la ting skje av seg selv, i sitt eget tempo, ofte er det beste du kan gjøre.

Mange synes dette er vanskelig å forstå. Det er lettere å kjefte når noe går galt. Det er lettere å tvinge folk til å gjøre som du vil. Det er lettere å mase og mase. Men det er ikke bedre, sa Den Stille Kongen.

Vann er mykt og svakt. Du kan ta på det med hendene. Du kan øse det opp i en bøtte. Det har ingen styrke i seg selv, ingenting som kan knuse stein. Og likevel kan vann bryte ned selv den hardeste stein over tid.

Hvis du har sett en stor stein som står i en elv, har du kanskje sett at vannet etter mange år har slipt den helt glatt og rund. Vannet har vunnet. Stein har tapt. Vannet har ikke kjempet. Det har bare vært der, dag etter dag, år etter år, og sakte, sakte, gjort jobben sin.

Vannet søker alltid det laveste stedet. Det renner nedover, dit ingen andre vil gå. Det er ydmykt. Og derfor er det sterkt. Derfor kan det fylle alle kløfter og alle daler, og gi liv til alt som vokser.

Vær som vann, sa Den Stille Kongen. Vær myk. Vær ydmyk. Vær tålmodig. Da kan du overvinne alt til slutt.

Det er enklere enn du tror å leve med Tao. Du trenger ikke å pugge mange vanskelige ord eller lære deg kompliserte setninger. Du trenger ikke å gjøre vanskelige øvelser. Du trenger bare å huske noen få enkle ting.

Vær stille iblant. Sett deg ned et rolig sted. Pust inn og ut. Bare vær. Ikke tenk på lekser du må gjøre, ikke tenk på venner eller hva som skal skje i morgen. Bare vær her og nå, i dette øyeblikket.

Vær snill. Mot alle du møter. Mot familien din, mot vennene dine, mot folk du ikke kjenner. Vær snill mot deg selv også, når du gjør feil. Snillhet smitter som en god latter. Når du er snill, blir andre også snillere.

Ikke mas. Du trenger ikke å få alt til å skje med en gang. Noen ting tar tid. Et lite frø trenger tid for å bli et stort tre. Du trenger tid for å vokse og bli den du skal bli.

Noen ganger lurer du kanskje på hva som er sant. Du hører mange ord hele tiden. Fra lærere på skolen, fra foreldre hjemme, fra venner i friminuttet, fra TV og datamaskiner og telefoner. Noen ganger er det vanskelig å vite hva du skal tro på.

Husk dette: Sann tale er ikke alltid pen og fin. Og pen tale, som glitrer og skinner, er ikke alltid sann. Den som virkelig vet noe, snakker ikke så mye om det. De bare vet det, stille og rolig. Den som snakker veldig mye og høyt, vet kanskje ikke så mye likevel.

Tao er stille. Den største kraften i hele verden lager ingen lyd i det hele tatt. Akkurat som tomrommet i en kopp, som du ikke legger merke til. Men alt virker på grunn av det tomrommet.

Så husk det: Vær som vann. Vær stille. Vær snill. Da vil alt ordne seg, på en eller annen måte.

Du trenger ikke å forstå alt i verden. Du trenger ikke å kunne forklare Tao for noen. Ingen kan egentlig forklare det med ord. Tao er noe du føler inni deg, ikke noe du tenker deg frem til.

Men hvis du husker de tre skattene – mildhet, nøysomhet og å ikke være først – da lever du allerede med Tao. Da er Tao i deg, og du er i Tao. Som en fisk i vannet, som ikke vet at den er våt.

Og når du en dag blir gammel og ser tilbake på livet ditt, vil du kanskje oppdage at de beste øyeblikkene var de stille. De du ikke maste med. De du bare var til i. Som en som sitter under et tre og kjenner solen varme ansiktet.

Akkurat som Den Stille Kongen. Han gjorde ingenting. Og alt ble gjort.