Drømmenes hemmelige språk

To byer står i et gammelt syn som tvillinger: Babylon og Jerusalem. Den ene er vill, som en mor som kan sluke. Den andre er mild, som en brud som kommer ned fra himmelen. Jung sier at de to egentlig er to ansikter av samme ur-mor. I stedet for å si «mor» rett ut, skjuler fortellingen henne i bilder: byer, hav, kilder, ruiner. Slik kan mennesker snakke sammen om noe som ellers er for stort.

Midt i disse bildene renner en elv fra Guds og Lammets trone, og et tre står ved vannet. Elv og tre er tegnet på liv. Vann føder. Trær bærer slekt og årstider, frukt og skygge. Mange myter lar solen stå opp av havet og synke i det igjen. Helter ber om at den svarte elven som betyr død, en dag skal bli livets vann. Gudinner er noen ganger som trær, eller som søyler. Treet kan i én drøm være en livmor, i en annen være et oppreist tegn på kraft. For i denne fortellingen er «virkeligheten» selve livskraftens form: den driver, forandrer seg, finner nye bilder.

Så kommer et stort spørsmål: Handler myter om forbudte ting bare om selve handlingen? Jung svarer nei. Forbudet stenger den letteste veien. Lysten bøyer av og ber om noe annet: å bli barn igjen, å komme inn i mor og bli født på ny. Da søker fantasien snarveier: en vind som gjør levende, en jomfru som føder, en helt som går inn i mørket for å komme ut med lys. Slik blir rå kraft til tegn, ord og arbeid.

Jesus møter Nikodemus, en klok mann som spør rett ut: Hvordan kan en voksen bli født på ny? Kan han gå inn i sin mors mage igjen? Jesus svarer med bilder: av vann og ånd. Det er ikke pynt. Det er en sving: den bundne lengselen vender seg fra å ville bakover til å gå fremover. Da kan et menneske bruke kreftene sine til rettferdighet, arbeid og kjærlighet.

I tiden rundt de første kristne var verden sliten. Slaveri. Lettvinthet. Forakt. Når livet tynnes ut, vender ønsket seg mot det utilgjengelige, opphøyde – mot morens hemmelige land. Alt blir mysterium. Kristendommen sa ikke at den gamle kraften var borte. Den kledde den om. Gamle hedenske tegn fikk nye navn. Noen ganger under en maske av fromhet levde det samme begjæret videre. Derfor kan det være lett å spotte troen. Men Jung advarer: Å kaste alt, uten å forstå hva troen en gang holdt i sjakk, kan gjøre oss små igjen på en rå måte. Samtidig finnes en annen vei enn blind tro: å bli bevisst hva som drar oss. Da kan nestekjærlighet bli innsikt, ikke etterligning.

Myter er ikke barnslige feberdrømmer. De er broer mellom det enkelte livet og menneskehetens store verk. De samler opp ville krefter og bærer dem i former som går an å dele: sanger, ritualer, bilder. Slik holder de oss sammen – og våkne.

Treet fører oss videre til korset. Mange guder henges i trær: Odin for å lære runer, eller andre som straff og oppvåkning. Livets tre og dødens tre faller noen ganger sammen. Osiris, den egyptiske guden, blir lagt i en kiste, føres på vannet, fanges i en trestamme, blir sønderrevet og samlet igjen. En sønn fødes og kjemper for ham. Slik går guden i ring tilbake i moren – som morgenens sønn, middagssøsterens brudgom, kveldens barn i fanget.

Våren feires som hellig bryllup: jord og sol gifter seg så alt kan spire. Men det finnes også en tvilling til våren: innviklingen og fortæringen. Helten fanges av slyngplanter, blekkspruter, slanger som kveiler seg rundt nattebåten. Språk og gamle ord røper at bånd, skinn, røtter, varme og vilje glir over i hverandre i dype lag.

Andre guder fødes fra trær eller fra klipper ved en kilde. Jord, ved og vann – tre måter moren viser seg på. Slik blir også korset «livets tre». Det holder sammen motsetninger: fruktbarhet og død, forening og offer. Symboler kan være tunge som ved, men bærer oss likevel.

En middelaldersk fortelling binder sammen Adam, paradiset og korset: Adam blir gravlagt på Golgata. En kvist fra livets tre plantes på graven og vokser til det treet Jesus dør på. Syndens tre blir til soningens tre. I andre fortellinger møter vi skremmende mødre: Lilith som tar barn, Lamia som lokker og skader. Maren rir om natten – ordet for «mare» og «mor» blander seg. Samtidig viser Isis, den egyptiske moren, at en mor kan såre og lege på én og samme tid.

Sønnen må rive seg løs fra morens bedrag og varme for å bli lik solen – selvstendig, lysende, men ikke oppslukt. Derfor kjemper helten mot havdragen: Leviatan i Bibelen og hennes slektninger i gamle historier. Når helten deler uhyret, blir verden til av det som holdt ham fanget. Jung sier det slik: Verden blir skapt av kraften som trekkes ut av morens bilde. Den samme kraften som først ville hjem, lærer å arbeide ute i dagen.

Korsets vei peker mot forvandling. Den som elsker bare seg selv, blir liten. Den som tør miste noe, blir større. Slik synger mange sagn i samme melodi: en kamp mot noe stort, og en vei tilbake med noe nytt.

I Egypt sloss menn med køller under en fest – et gammelt minne om Tyfon som slo seg vei til morens helligdom. Det blodige minnet blir delt med hele folket, som om en hemmelighet må skylles frem i lyset for at den skal miste sin rå makt. I Norden felles Balder av en spinkel misteltein. Den lille parasittplanten er som en gnist fra skogenes hjerte. Presten som høytidelig kutter mistelteinen, berører noe forbudt på en trygg måte – naturens vekst som ikke hører hjemme i vanlige ord.

Mithras, helten i en gammel kult, bærer og ofrer en okse. I det bildet ser Jung et menneske som tar tak i det ville i seg selv, og styrer det til noe fruktbart. Enden på denne forvandlingen blir ofte hengningen i livets tre. Den førstefødte, helten, gir sitt liv tilbake til mor ved å dø en skammelig død. Skammen som hører kroppen til, vendes til den høyeste avståelse: et offer som løfter.

Derfor er korset et tett symbol. Det finnes i utallige varianter: i trærnes bark, i gamle tegn, som nøkkelen ankh i Egypt, som et møtepunkt mellom himmel og jord. Det bærer liv og forening, og i dypet finnes alltid foreningen med mor – ikke for å bli borte, men for å bli ny.

Et gammelt klagedikt lar Maria snakke med korset: «Du slo min blå fugl, mitt barn.» «Min blomst blir rød for å frelse verden,» svarer korset. To mødre – en for livet og en for døden – blir til slutt forsonet. Kampen som svinger i sønnens hjerte, handler om skjulte ønsker og frykt. Religionen tar imot denne kraften og ordner den i tegn, sanger og regler, slik at den kan modnes over tid.

Inn her kommer Miss Miller. Hun er en moderne kvinne som begynner å få sterke syner. Først ser hun et merkverdig grantre med knorter. Så en purpurfarget bukt og en bratt klippe. Til slutt hører hun en underlig rytme av stavelser: wa-ma. Som en babystemme som prøver å si «ma-ma». Moren står bak symbolene.

Et annet dyr stiger opp fra dypet av drømmene: hesten. Hesten dør som en helt, kalles trofast bror, bærer makt og utholdenhet. Den kan slå frem en kilde med hoven. Den er vind, ild og fart. I noen historier er hesten hele kosmos. Den leder sjeler. Den kan også være list: Trojahesten sier det rett ut – gå inn i det skjulte rommet for å komme ut sterkere. I slike bilder peker piler, hester, trær og vann alltid mot et senter: morens rike.

I Miss Millers indre teater står plutselig en indianer med pil spent mot helten Chiwantopel. Helten blottlegger brystet og sier: Skyt! Scenen ligner andre helters prøver: stolthet, sårbarhet og et barnslig rop etter å bli elsket og forstått. Pilen blir både smerte og lengsel.

Død ved pil er urgammelt. Mange kjenner ord om piler i hjertet – som om tanker og ønsker kan trenge gjennom huden. Når pilen trekkes innover, blir den til et stikk som vender oss ned i egne røtter. Odin henger i sitt eget tre, ofret til seg selv. Slike prøver lokker helten tilbake til barndommens paradis. Faren er stor: å gli helt inn i morens mørke – og forsvinne.

Når livskraften synker, vender den seg mot navlen – mot kilden. I en indisk fortelling sover guden Vishnu på verdenshavet, og fra navlen løfter det seg en lotus med skaperen Brahma. Men en demon stjeler de hellige skriftene. Da dykker Vishnu ned som en fisk, kjemper og henter skatten tilbake. Slik kan den som samler seg i det dype, finne noe nytt. Men det går også an å lure: Trojahesten igjen. Bare den som våger å «dø litt» og bli født på ny, seirer virkelig.

Når lengselen etter mor blir for sterk, projiseres den ut – plutselig virker det som om mor jager oss. Egypterne forteller rett ut: Isis lager en orm av solguden Rês spytt. Ormen biter ham. Bare ved å si sitt sanne navn til mor-gudinnen kan giften mildnes. Ormen er dødsønske forkledd som kraft. Det sanne navnet er sjelen og driften – og det blir ført tilbake i morens domene.

Slik svekker mangel på mot oss, og gjør suget bakover sterkere. En kjærlig kvinne kan bli gjort til mor i fantasien. En kunstner kan gå inn i barndommens scene for å hente pusten – og bli fanget i selvbeundring. Jung sier: Den ekte helte-pilen er beslutningen om å rive seg løs fra det som holder tilbake. En indre død som tjener et nytt liv.

Da står Miss Miller på sin korsvei. Hun lever fortsatt inne i et trangt familieskall mens disse bildene fødes. Uten brudd truer uro og sykdom. I dypeste betydning er pilesåret ikke en småsak om kropp, men et tegn på å flytte hjertets energi – bort fra mor og barndom – over til et eget kall og en likeverdig kjærlighet. Helten i henne må «dø» som barn for å bli voksen. Alt som holder, må slippe.